Gnistsamtalen: Samtalen Colombia etter fredsavtalen og høyresidens fremmarsj i Latin-Amerika
Av Peder Østring
Foto: Ricardo Gomez Angel
Stanley Simon Malinowitz,
økonomiprofessor ved Universidad Nacional de Colombia og har Phd i økonomi fra University of Massachusetts. Malinowitz har bodd i Colombia siden 1995.
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO og var høsten 2018 på utveksling i Bogotá.
– Mange jublet etter at fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-geriljaen endelig ble underskrevet under president Santos. Hvordan er situasjonen nå med den nye regjeringa som skal administrere implementeringen av fredsavtalen? Er borgerkrigen i Colombia nå over og konflikten på vei inn i en varig fred?
– Først er det viktig å skille mellom fred og slutten på konflikten med FARC. Fred er mer enn å ende én spesifikk konflikt. Colombia er et land som har hatt mye politisk vold gjennom hele sin historie. Krigen mot geriljagruppene FARC og ELN, som har vart i 54 år, er kun én fase i denne historien. Geriljagruppene dukket opp i Colombia omtrent samtidig som i andre land i Latin-Amerika, men krigen varte mye lenger. Like fullt er politisk vold mer enn geriljaen, noe man så med oppblomstringen av paramilitære grupper som hadde visse bånd til staten. Først var det et våpen i kampen mot geriljaen, men etter hvert fikk det andre funksjoner, som for eksempel trusler og vold mot sosiale bevegelser. Det er bra at krigen med FARC er over, den kom det aldri noe godt ut av. Geriljaen var ikke nære ved å ta makten og folk sine liv ble ikke forbedret – men det vi har nå er ikke fred. Alle mulige typer grupper kommer nå inn i det vakuumet FARC har etterlatt seg, hvor de kjemper om land og narkoruter. Det vi ser er noe som ligger et sted mellom en politisk konflikt og mafiavirksomhet, og mye er direkte knyttet til økonomi. Men vold er fortsatt måten ting løses på, det være seg fra staten, paramilitære eller andre grupper som er vanskelig å klassifisere. Det er ikke akkurat snakk om fred, men det er et viktig steg i riktig retning.
– Med en konflikt som har vart i et halvt århundre, hvorfor kom fredsavtalen nå? Er det et resultat av at selskaper og næringsliv ønsker seg bedre arbeidsforhold for utnyttinga av Colombia?
– Det er i alle fall ingen selvfølge at avtalen ble underskrevet nå, spesielt med tanke på at Santos var forsvarsminister under Álvaro Uribe og en skikkelig hauk. Vel, tidene forandrer seg. Økonomisk og sosialt var Santos en forlengelse av Uribe. Men han var medlem av og representant for borgerskapet i Bogotá. De samme som tjente godt på krigen, så nå at de kunne tjene godt på å få slutt på den. Min analyse er at Santos og Uribe representerer to forskjellige deler av den colombianske eliten. Uribe representerer landeierklassen og Santos det urbane borgerskapet. Jeg tror freden kom som et resultat av en allianse mellom økonomiske interesser. Geriljaen kontrollerte mye land før Uribe sin regjeringstid. Alle var enige om at slik kunne man ikke ha det, så Uribe åpnet opp landet for alle mulige typer utenlandske investeringer og ekstraktivisme etter å ha svekket geriljaen betraktelig. Så kommer Santos til makten, og velger en helt annen strategi. Geriljaen var svekket, og myndighetene trengte ikke å komme FARC noe særlig i møte i forhandlinger. I tillegg har den colombianske landsbygda blitt avfolket som resultat av konflikten, og landet har over sju millioner internt fordrevne flyktninger, flest i verden. Nå er spørsmålet, hva gjør vi med all den etterlatte jorda? Elitene i byene har etter hvert begynt å spekulere i jord til megaprosjekter, spekulasjon, biodrivstoff og eksport – alt har det til felles at det kreves mye jord, men tilsvarende lite bønder. Også den tradisjonelle eliten på landsbygda er tjent med en slik demografisk utvikling på landsbygda. Kvegdrift er veldig utstrakt, mye land trengs per kvegenhet. Men man kan se en dialektisk motsetning mellom gruppene Santos og Uribe representerte når det kommer til administrasjonen av jorda på landsbygda. Byborgerskapet var tjent med godt definerte eiendomsrettigheter og oversiktlige grenser for hvem som eier hva, mens den tradisjonelle jordeieren foretrekker et regime dominert av den sterkestes rett heller enn skriftlige avtaler, noe som har vært opphavet til mange jordkonflikter og mye vold opp gjennom historien. Jordeierne har sin private hær de kan bruke og har brukt for å vinne gjennom med sine interesser, mens det moderne borgerskapet vil ha en klar eiendomsrett, og de har sin egen idé om hva de vil bruke jorda til.
Jeg tror dette kan forklare konflikten, i tillegg til hva vi ser i media, som gir en mer ideologisk forklaring. Uribe og Duque er imot hele fredsprosessen, men samtidig ser det ikke ut som Duque prøver å gå tilbake på den, annet enn å gjøre noen forandringer. Jeg tror ikke Duque ønsker å gå tilbake til krig med FARC, men han vil gjøre forholdene vanskeligere for dem. Uribe og Duque vil kjøre den harde linja, det tviler jeg ikke på. Jeg tror det er konsensus om ikke å la FARC kontrollere territorium, så nå er det kun et spørsmål om hvilken annen rolle de vil spille, nå fungerer de som et politisk parti. Jeg tror Santos’ standpunkt er at man ikke trenger å bekymre seg for dem som parti, da de ikke har mye prestisje i landet. De kan muligens vinne noen veldig lokale valg, men mesteparten av landet hater dem, av gode og noen mindre gode grunner. Forstå meg rett, de har gjort forferdelige ting, kidnappinger, og stått for helt uberettiget vold, men media har også vært veldig effektiv i sin demonisering. Så jeg tror ikke den herskende klassen er redd FARC, det er mer et spørsmål om hva som er betingelsene for avtalen. Når det kommer til fredsavtalen, er det en avtale mellom FARC og den colombianske staten, så det er bindende også for Duque sin regjering. Det Duque vil kunne komme til å gjøre, er rett og slett ikke å finansiere de tiltakene som har blitt skrevet under på. FARC har på sin side indikert at uansett hva som skjer, vil ikke de ta til våpen igjen.
– I tillegg er fortsatt geriljaen ELN aktiv. Er en fredsavtale mellom dem og staten innenfor rekkevidde?
– Fredsforhandlingene med ELN ser ut til å gå frem og tilbake, jeg vil ikke gjøre meg noen spådommer om hva som vil skje med den. ELN er mye mindre enn FARC. Dynamikken er slik den har vært i mange år, hvor geriljaen ikke kan vinne, men de kan heller ikke bli overvunnet. ELN har lokal makt, men den er til gjengjeld veldig lokal. De vil åpenbart ikke vinne en krig mot den colombianske staten. Man kan håpe på forhandlinger, og det vil sannsynligvis bli fremforhandlet en avtale. Samtidig er det også slik at enhver geriljagruppe ser på den forrige fremforhandlede avtalen. Etter fredsavtalen med den urbane geriljaen M19, der de gikk over til et politisk parti, fulgte det en periode med systematiske attentater mot dem som gjorde at de aldri fikk fungere ordentlig som et parti. Samtalene med FARC var i en annen epoke, men nå ser ELN at Duque planlegger å utlevere en av FARCS tidligere kommandanter, Jesus Santricht, til USA, under påstand om innblanding i narkotrafikk etter fredsavtalen, noe som gjør at mekanismene om amnesti i fredsavtalen ikke gjelder. FARC på sin side hevder at det er en svertekampanje. Dette har også skjedd med en annen sentral figur i FARC, Iván Marques, som er en av de viktigste lederne. Det foreligger påstander om innblanding i narkotrafikk, men bevisene virker mangelfulle. Våpnene til FARC er levert inn, så det er vanskelig å gå tilbake. Dette er nok ting ELN er redde for.
– Drapsraten på ledere av sosiale bevegelser har ikke minket etter fredsavtalen eller innsettingen av Duque som president. Er det det vi nå ser, paramilitære strukturer som blir mer dristige i vakuumet som FARC etterlot seg?
– Nei, om noe så har drapsraten økt. Den har alltid vært veldig høy i Colombia, men den har fortsatt, og til og med økt, etter fredsavtalen. De drepte er menneskerettighetsaktivister, urfolk som forsvarer jorda og ledere for alle typer sosiale bevegelser. Når det kommer til paramilitære, blir det forvirrende når man setter en enkelt merkelapp på dette fenomenet, da det består av mange forskjellige typer grupper. Noen kontrollerer narkotikahandelen, andre sloss for kontroll over land, mens andre spiller en politisk rolle. Det er mange bånd mellom paramilitære og politikken. Det finnes bånd til kongressen, militæret, lokale politikere og landeiere, altså alle mulige typer forbindelser. Duque har sagt at han ønsker å stoppe drapene, men det ser ikke ut til å være noen politisk vilje, siden denne undertrykkingen utgjør en viktig politisk funksjon i det colombianske maktspillet. Dette landet har alltid hatt mye voldelig undertrykking, noen ganger fra militæret, andre ganger fra paramilitære. Av og til vil en eller annen general fra hæren ende opp i fengsel, men alltid for ting som skjedde for 10 år siden eller mer. Paramilitarismen handler ikke bare om en gruppe som hater geriljaen, men om et helt system med forbindelser langt inn i det formelle maktapparatet.
– Apropos politisk undertrykkelse, Gustavo Petro, lederen av opposisjonen i landet, står nå i fare for ikke å få stille som presidentkandidat neste valg. Hvordan påvirker dette venstresiden, og hva sier denne prosessen om hvordan politikk fungerer i Colombia?
– Han kjemper fortsatt kampen i retten, så vi får se hva som skjer. Petro er interessant, han er en helt sentral politisk skikkelse i Colombia og klarte å samle den historisk splittede venstresiden i valget i sommer. Her fikk venstresiden en historisk valgoppslutning, selv om det ble tap. Da Petro var borgemester i Bogotá ble han fjernet fra makten av en uribistisk statsadvokat. Ikke for korrupsjon, men for å ta tilbake søppelhentinga i byen i offentlig regi. Søppelhentinga i Bogotá var drevet av fire firma, og Petro tok det tilbake i byrådets regi. Han ble fjernet i en ikke særlig velhåndtert prosess, i bunn og grunn for å stå opp mot frie markedskrefter. Han ble riktignok innsatt igjen en måned senere, men han fikk personlig en latterlig stor bot, tilsvarende millioner av dollar, og Petro er en av de politikerne som faktisk ikke er millionær i Colombia. Vi får se hvordan denne prosessen utspiller seg, men den gir i alle fall en indikasjon på hvordan politikken fungerer, og hvor vanskelig det er hvis noen på venstresiden kommer i nærheten av å vinne eller på noen som helst måte truer makta. Så skal det sies at Gustavo Petro ikke er veldig radikal i dag selv om han er en gammel geriljasoldat.
– Her kan man kanskje trekke paralleller til Bernie Sanders? Et viktig håp for venstresiden i et tradisjonelt konservativt land, men hvis man ser på den foreslåtte politikken er det vel slående likt et nordisk sosialdemokrati?
– Ja, men et nordisk sosialdemokrati ville vært veldig radikalt i Colombia. Petro ville ikke kunne blitt valgt på en valgplattform som en transisjon til sosialisme. Han ville blitt drept, rettssystemet ville ikke tillatt det, og det ville haglet med trusler. Petro er tross alt en av de hyppigst truede personene i landet. Colombia har en veldig rå kapitalisme, så det reformistiske programmet han gikk til valg på, med helsereform hvor alle har reell, ikke bare formell, adgang til helsetjenester og satsing på offentlig utdanning, ville vært veldig positivt. Jeg tror det er det beste som er mulig å få til innenfor det representative demokratiet i Colombia.
– Og ikke minst ville mulighetsvinduet for en progressiv politikk og sosiale bevegelser blitt større, rammen for hva som er mulig å få til og kreve, ville blitt utvidet? Samtidig er det vel nok å se på historien til land som Chile for å se hva som kan skje om noen går for langt mot kapitalens interesser.
– Ja, det kan godt hende at en seier til venstresiden ville vært katastrofe, og at volden ville økt. Å forstå Colombias historie er å forstå at de har hatt en herskende klasse som ikke inngår kompromisser. Colombia er landet med mest ulikhet i Latin-Amerika. Landet er ikke fattig, det har et BNP per innbygger som er litt over gjennomsnittet, men ulikheten er veldig stor. I motsetning til andre land i regionen har landet aldri hatt noen reformistisk periode og heller ingen omfordeling av jord. I Colombia har borgerskapet gått all in. Når folk har prøvd seg på reformer, har det vært mye undertrykkelse og kontroll av media, som spinner ting i elitenes favør. Det er også et veldig regionalistisk og fragmentert land som ikke har den samme nasjonalfølelsen som i mange land i Latin-Amerika.
– Og når vi er inne på regionen: Vi har sett den rosa bølgen komme og bli erstattet med nyliberale, eller til og med fascist-lignende, regjeringer, mens land som i teorien blir styrt fra venstre som Venezuela og Nicaragua ser ut til å ta en stadig mer autoritær dreining. Hva kan du si om dagens politiske situasjon på kontinentet som en gang var venstresidas store håp?
– Situasjonen for noen år tilbake var at venstresida vant med noen prosentpoeng, nå taper de tilsvarende. Det er en veldig bekymringsfull utvikling, ikke bare at sentrum venstre taper, men at ytre høyre vinner. Brasil er spesielt kritisk fordi det en virkelig fascistisk president som har kommet til makta. Av og til er det en debatt om man bruker fascismebegrepet litt vel løst, men i Brasil er det ikke annet å si enn at det er fullt ut fascisme. Argentina og Macri kan ikke puttes i samme kategori, men det er et veldig høyredreid styre. Vi får se hva som skjer, men det er en del av et verdensfenomen. Se på Ungarn, Italia, USA og ikke minst Brasil, et så viktig land for regionen, men med en ny president som er så ekstrem at det er skummelt. Venstresideregjeringene gjorde noen gode ting, men det finnes grenser hva de kan utrette, og deler av den gamle marxistiske analysen er interessant her. Jeg er ikke imot noen av sentrum-venstreregjeringene vi har sett, noe er bedre enn ingenting. Om folket kan lide mindre selv om man ikke kommer seg over all urett, så er det å foretrekke, altså Lula over Bolsonaro eller Kirchner over Macri. Samtidig ser man begrensningene til regjeringene under den rosa bølgen – det er en slags reformisme innenfor nyliberalismen. De er ikke nyliberale med tanke på at de faktisk hadde noen velferdsprogrammer, men de er nyliberale i henhold til en definisjon David Harvey en gang gav: nyliberalisme er et klasseprosjekt for å gjenopprette kapitalismen og profitt på bekostning av arbeiderne. De fortsatte å være veldig servile overfor nasjonale selskaper og fremmed kapital, noen ville kanskje sagt at regjeringene under den rosa bølgen var mer fordelaktig for kapitalen fordi de glattet over sosiale konflikter med noen velferdsprogram, men uten å ta fra de rike.
– Og problemet med den modellen er vel at dette ikke kan fortsette for alltid, at når en resesjon kommer vil klassekonflikten komme til overflaten. Man har altså sosiale tiltak for arbeiderklassen så lenge økonomien vokser, men det er ingen reell omfordeling?
– Det er riktig. Denne politikken er vanskelig å opprettholde på lang sikt, det har vi sett i Argentina og Brasil. Men alle land som var en del av den progressive rosa bølgen er forskjellige. Nicaragua ville jeg ikke kalt venstreside, de er undertrykkende og kulturkonservative selv om de har noen fordelingsprosjekter. Venezuela er kanskje det viktigste landet som prøvde å gjøre noe annerledes – det er ikke sosialisme, men jeg tror Chávez hadde en idé om at det skulle være et steg mot sosialismen. Vel, det prosjektet er borte nå. Det som er igjen er kun krisehåndtering. Man ser sosiale bevegelser kjempe mot regjeringa og en sentralisering av makt, noe som skjer under kriser. Landet har en cocktail av problemer. For det første er det utfordringen med å bevege seg gradvis mot sosialisme uten å ekspropriere. Vi har sett kapitalen slår tilbake, så når president Nicoás Maduro sier det er en økonomisk krig, har han rett. Venezuelansk og amerikansk kapital driver med en helt klar økonomisk krigføring, noe som er en av grunnene til krisen. For det andre har man korrupsjon og vanstyre, som er det høyresiden sier er problemet. Det er delvis rett, men vi har dette i Colombia også. Så har man oljeprisen. Chávez var heldig med oljeprisen, så han kunne gjennomføre alt han gjorde. Det er alltid krise i Venezuela når oljeprisen er lav. Alle disse faktorene i samspill har ført landet ut i den krisen vi ser i dag, men det var ikke kun uflaks heller. Det ser ut til at den eneste måten å stabilisere økonomien på er enten virkelig å radikalisere ting, eller å inngå kompromisser og forlate venstresideprosjektet helt og holdent. Maduro har prøvd seg på en mellomting som gjør at ingen egentlig liker han fra hverken den ene eller andre politiske leiren, men motsetningene er for store. Og når det kommer til olja, har det blitt sagt at man ønsker å distansere seg fra den og diversifisere økonomien, men når prisen er høy har det ikke passet, og når den er nede er det for sent. Jeg liker ikke ordet «uunngåelig», men det er et ord som kommer fram i hodet når man ser på dagens krise. På en måte ga Venezuela oss håp under Chávez. Det interessante med Chávez var at han var en sosialist som faktisk ønsket en overgang til sosialismen. Han var intellektuell, og han hadde en teori om hvordan overgangen skulle gå for seg. Noe man glemmer litt i dag er initiativene med de demokratiske kommunene som ble satt i gang, selv om det i dag har gått i vasken med krisa. Vi vil ikke få sosialisme med en gerilja som kaster regjeringa, det skjer ikke i det 21. århundret. Så vi trenger å tenke på hvordan vi beveger oss mot makta. Jeg tror Chávez hadde interessante ideer – enten du tar makta med makt eller gjennom valg, kommer man til å møte motstand fra sterke krefter og internasjonal kapital. Ingen på kontinentet har svaret, men Venezuela er det mest interessante forsøket. Ecuador fikk til mye, men man ser fortsatt en ekstraktivistisk kapitalisme der, hvor utvinningen av fossile ressurser er grunnlaget for mye av inntektene til staten. I Bolivia er det flere interessante konsepter som grønn økonomi og en «andisk kapitalisme» på sitt eget urfolks vis.
For å oppsummere har det vært vanskelig for sentrum-venstre å fortsette og vinne. Når verdensøkonomien går dårlig, går det dårlig med Latin-Amerika, og hvem som enn sitter ved makta får skylda. Dette har styrket høyresida, i tillegg til at de har blitt veldig sofistikerte i sin bruk av media, manipulasjon og forskjellige former for vold. Statlig vold og vold med forbindelser til staten, fenomener vi har sett i Colombia lenge, vokser nå andre steder.
– I det minste har vi Mexico som et lyspunkt med en venstresidepresident som vinner for første gang på en mannsalder?
– Tja, det er mange tegn på at AMLO vil være en moderat reformist, men inngå mange kompromiss. Vi får se hvordan det går, men jeg ville ikke hatt for store forhåpninger.
– Den politiske situasjonen i Colombia er rimelig spent og president Duque står overfor mange utfordringer med studentstreik og andre sektorer i samfunnet som også har gått ut i streik mot den foreslåtte skattereformen til regjeringen. Hvordan ser du på denne konjunkturen med sosial mobilisering i Colombia?
– Det har alltid vært mange sosiale bevegelser i Colombia. De har hatt to problemer. Det ene er represjon, det andre er at de har vært fragmenterte og konsentrerte om sitt felt, og det har vært vanskelig å forenes til en større, nasjonal bevegelse. Det er heller ikke første gang det har vært nasjonale mobiliseringer, Under Santos streiket alt fra lastebilsjåfører til bønder, men Santos trumfet til slutt gjennom viljen sin. Men denne bølgen av mobiliseringer er interessant, ikke minst er studentstreiken i offentlig sektor nasjonal, med 32 universiteter landet rundt som er lammet av protester. Det har vært en rekke store marsjer. Vanligvis dør slike mobiliseringer sakte ut, men denne gangen ser den ut til å holde seg. Det streikes for finansieringen av offentlig utdanning og det umiddelbare behovet for penger til drift i en kriserammet sektor. Men det har også vært et smart trekk fra studentene samtidig å kreve strukturelle endringer slik at høyere utdanning kan bli bærekraftig, og stille spørsmål om i hvilken grad man skal tjene private bedrifter. Studentbevegelser har imidlertid alltid hatt problemet med at med en gang semesteret er ferdig, drar folk vekk fra campus, og det er vanskelig å få folk i gang igjen etter ferien. Men det virker større og bedre organisert enn på veldig lenge. I tillegg har man fagforeninger som agiterer for aktivitet i andre sektorer samtidig. En del av utfordringene man står overfor, er at nyliberalismen har vært god til å splitte forskjellige grupper som er rammet av den. Colombianere er spesielt utsatt i et land hvor de forskjellige regionene like gjerne kunne vært forskjellige land, forskjellen mellom by og land er enorm, og nord og sør i Bogotá er som to forskjellige verdener. Fagforeningene er svekket akkurat som mange andre steder i verden. De representerer færre arbeidere enn tidligere og de har ikke funnet ut av hvordan man organiserer uformelle arbeidere og arbeidere på midlertidige kontrakter som florerer i det colombianske arbeidslivet. Men det blir interessant å se hva som vil skje med den nasjonale streiken. Spørsmålet er bare hva som vil skje neste dag. Det er håp, men samtidig har det vært undertrykking av demonstrasjoner og politi som infiltrerer mobiliseringene. Det man har sett er en i all hovedsak fredelig studentbevegelse, men med noen små grupper som lager hjemmelagde bomber og kaster stein. Noen av disse har påviselig vært infiltratører fra politiet. Så melder de store mediene om 20 personer som kaster stein, heller enn ti tusen i fredelig marsj. De sosiale bevegelsene har oddsene mot seg, men det er en interessant tid å følge med på