Gnistsamtalen: Fra barnehage til Stortinget

Av Stian Bragtvedt

2021-04

Hege Bae Nyholt toppet Rødts liste i Sør-Trøndelag, og ble dermed valgt inn på Stortinget da Rødt knuste sperregrensa tidligere i år. Hun gikk rett fra en jobb i barnehage, til å representere Rødt på Løvebakken. Gnist tok en prat med Hege rett etter valget, mens regjeringsforhandlingene fortsatt pågikk. Det ble en samtale om politikk og hverdagsliv, om revolusjonær fantasi, om forholdet mellom stortingsgruppa og partiet, og om å bli oppsøkt av sikkerhetspolitiet da hun som 15-åring protesterte mot Samaranch og IOC på Lillehammer. 


Av Stian Bragtvedt, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Yngve Mandal Svendsen

Stian: Jeg googlet litt for å forberede meg til denne praten, og skjønte fort at vi ikke var de første som kom på ideen om å intervju deg.

Hege: Ja, det har vært ganske mange intervjuer de siste dagene. Jeg tror nok en del mediefolk synes det er spennende at jeg kommer fra en vanlig jobb i barnehage, og ikke fra betalt aktivisme i organisasjonslivet eller lønnede verv i politikken. 

S: Jeg kan jo huske fra min egen tid i Rød Ungdom på 90-tallet at du var en fremtredende aktivist i RU i Trondheim, som vi i RU i Mosjøen syntes var veldig tøffe og revolusjonære. Kan du si litt om deg selv og din karriere i bevegelsen som i dag har blitt til partiet Rødt?

H: Haha! Ja, jeg var nok veldig tøff på slutten av 90-tallet, det var min glansperiode! Men egentlig er jeg østlending og kommer fra Lillehammer og Toten. Jeg flytta ikke til Trondheim før 1995. Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie, selv om foreldrene mine ikke var aktive i organisert politikk. 

S: Så du har ikke fått det partipolitiske inn fra barnsben av? 

H: Neinei, jeg har vært med i Rødt og RV lenger enn foreldrene mine, for å si det sånn. Men vi gikk alltid i 1. mai-tog da jeg var liten. Da reiste vi inn til Oslo, for på Toten brukte bøndene 1. mai til å spre møkk, og de eneste som gikk i toget der var formannskapet, og de gadd ikke mamma å gå med. Så jeg har jo vokst opp i en sosialistisk familie, hvor det blant annet var naturlig å engasjere seg i Palestinakomiteen og diverse solidaritetsarbeid. Men akkurat veien til RU fant jeg selv. Jeg tror nok Gulfkrigen på 90-tallet var det som vekket meg politisk for alvor, og min første politiske button, som jeg hadde kjøpt selv hos Ole Kopreitan, stod det «USA ut av gulfen» på. Så var det EU-kamp og greier, og jeg tenkte at; «Nå må noe skje, Hege». Så da stifta jeg og noen venner Lillehammer RU i 1993. På den tida trodde jeg at vi sikkert var rundt 5 000 i RU i Norge, mens det i virkeligheten var kanskje 50-150. Jeg hadde jo ikke noe begrep om størrelsen. Men kanskje det er det som blir konsekvensen av å ha en effektiv sikkerhetspolitikk, ingen vet hvor mange man er, haha!

S: Jeg husker den sikkerhetspolitikken, det ble oppfordret til dekknavn og greier. Det kunne virke litt fjernt når man satt på Mosjøen videregående og skulle verve folk til RU. 

H: Ja, ikke sant. Men samtidig skal man ikke glemme at sikkerhetspolitiet fulgte nøye med på Rød Ungdom på 90-tallet. På Lillehammer ble jo kampen mot OL viktig for oss, og vi hadde tenkt å stoppe IOC og Samaranch som var president der. Han hadde jo tidligere vært Franco sin idrettsminister, og vi gikk ikke med på at tidligere fascister skulle sole seg i glansen på Lillehammer. Vi hadde store planer om å legge oss på toglinja og greier, helt til vi kom på at han kanskje ikke kom med Intercityen fra Oslo til Lillehammer. Men vi fikk uansett trykket opp t-skjorter med Samaranch som knelte foran Franco. Da kom sikkerhetspolitiet bort til meg på ungdomshuset og forklarte at de visste hvem jeg var, hvor jeg bodde, hvem som var vennene mine og så videre: «Vi følger med på deg, vi vet du er et uromoment». Da var jeg 15 år! De skremte med at hvis vi fant på noe tull under OL, så vanket det 10 000 kroner i bot og behandling av terrorpolitiet, for det var jo erklært unntakstilstand på Lillehammer under OL. Å ytre seg negativt om OL i folkemengder, det var ikke akseptabelt på Lillehammer i 1994. Så selv om sikkerhetspolitikken ga en del rare utslag og kanskje skapte flere ulemper enn fordeler, så var det i alle fall en påminnelse om at staten ikke alltid er på ditt lag, spesielt ikke om du vil utfordre makta. 

S: Men OL på Lillehammer og 1990-tallet er jo lenge siden. Hvordan har du greid å være aktiv så lenge? Selv kjenner jeg at det er lite overskudd igjen til politisk aktivitet når man skal sjonglere jobb og familie med små barn.

H: Nei, jeg har jo ikke vært aktiv sammenhengende siden 1993. Det sa litt stopp for min del rundt 2008, da var jeg helt ferdig med å være aktiv, etter å ha hatt omtrent alt av sosialt liv i partiet i mange år. Så skjedde det masse greier i livet mitt også etter hvert, mora mi fikk kreft og ble psykisk dårlig, noe som endte med at hun tok livet av seg for åtte år siden. Lenge var mitt hovedprosjekt å holde hodet over vannet, da var det ikke plass til noe stort politisk prosjekt. Jeg hadde mer enn nok med å være mor og samboer med mannen min. Men jeg datt ikke helt ut av organisasjonslivet, for jeg var hele tida aktiv i det vi på 90-tallet kalte «fronten». For min del var det Palestinakomiteen, hvor jeg alltid har vært aktiv. 

S: Grunnen til at jeg lurer på dette med å få hverdagen til å gå opp og politisk arbeid er fordi jeg er opptatt av at Rødt bør kunne sende arbeidsfolk inn på tinget. Men så spør jeg meg selv, er det realistisk? Hvordan skal man finne tid til det politiske engasjementet som trengs for å komme inn på tinget i en gjennomsnittlig hverdag? Kan vi rekruttere til tinget fra arbeiderklassen? 

H: Ja, det er jo der vi må rekruttere dem fra, mener jeg. Kinkig spørsmål. Jeg mener jo vi har en særegen forpliktelse til å sørge for at vi er et parti for vanlige folk. Med det mener jeg at vi nå har en historisk mulighet til å sørge for at stortingsgruppa ikke er åtte helter. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt og ofre oss selv fullstendig, for da vil ingen andre ta over. For det første vil man spy av jobben, og andre vil ikke stille, hvis du er nødt til å bli en kader som alltid setter partiet foran deg selv for å bli stortingsrepresentant. Altså, man skal ikke være blåøyd, det er hardt arbeid, det er en del ofre. Jeg skal jo bo i Oslo i ukedagene, og en del helger når det trengs. Men jeg må kunne fortsette å være menneske, å være Hege, mamma, kone og alle disse andre tingene som jeg også er, i tillegg til stortingsrepresentant. Vi må også ha tida til å treffe folk i vårt eget valgdistrikt, og folk sine organisasjoner. Jeg har enorm tro på den sosiale bevegelsen vi er en del av, og den er vi nødt til å følge opp. Og da kan vi ikke sitte inne på Stortinget hele tida. Men det opplever jeg stor enighet om i gruppa. Den første arbeidsdagen min på tinget var jeg ute på plenen og traff klimabevegelsen og bunadsgeriljaen. Så var vi inne på tinget. 2/3 til bevegelsen, 1/3 til tinget. Det er en fin balanse, tenker jeg!

S: Ja det høres jo oppløftende ut!

H: Men det kommer selvsagt ikke til å fortsette sånn.

S: Ofte snakkes det om politikk som «det muliges kunst», man skal slå seg til ro med det som er mulig å oppnå her og nå, inngå kompromisser og slike ting. Jeg leste nylig et oppslag i KK hvor SVere ble intervjuet om deres syn på samarbeid med Rødt, hvor Heming Olaussen sa noe sånt som «nei, det er for tidlig, Rødt må vise at de er til å stole på». Men spørsmålet for meg blir da, hvem er det Rødt skal være til å stole på for? Skal vi være til å stole på for de andre politikerne på tinget, eller for vanlige folk her ute? Er det ikke en fare for at vi, selv med de beste intensjoner, blir sugd inn i den praksisen hvor politikk er det muliges kunst, og politikerne på tinget identifiserer seg mer med hverandre enn vanlige folk? De skal ordne opp mens vanlige folk skal holde seg i ro? 

H: Jeg tror absolutt det er noe man må være bevisst på. Selv har jeg jo ganske kort tid som folkevalgt, med mine to år på fylkestinget, men jeg har trivdes med det og hatt tro på organisasjonsarbeid. Og det jeg ser er at det parlamentariske utgjør en enorm forskjell, nettopp fordi du får en talerstol og kan få gjennom politikk som er viktig for folk. Det har vi klart i Trøndelag og det skal vi klare på tinget. Samtidig skal Rødt være et annerledes parti, det både forplikter og gjør at jeg føler meg trygg på at vi ikke forsvinner inn i en stortingsboble. Det vil ikke medlemmene akseptere rett og slett, heller ikke den sosiale bevegelsen og alle organisasjonene som har forventninger til oss. Det tok ikke mange dager fra jeg var valgt inn til det tikka inn e-post fra Palestinakomiteen om hvilke forventninger de hadde til nytt flertall og oss på tinget. Det gjelder å finne balansen mellom å være parti-pietist, hvor alt blir feil uansett og man skal holde seg på den rene sti, og det å oppnå konkrete politiske resultater. Mange har spurt meg om jeg kan spise middag på slottet, jeg som er republikaner. Jeg tenker at det er ikke små symbolske saker jeg er valgt inn for å fronte, men resultater som betyr noe i folk sine liv. Da prioriterer jeg den kampen, klassekampen om du vil, framfor symbolske markeringer. Men dette er jo ting vi må ta stilling til hele tida: Hva kan vi forhandle om, og hva er uaktuelt å gi seg på? Vi må være tålmodige og utålmodige samtidig. 

 

S: Jeg kan noen ganger bli litt resignert og tenke at, jaja, nå blir det et så stort dragsug mot arbeidet på Stortinget, at det greier vi ikke som parti å stå imot, og da blir vi likere SV. Vi snakker alltid om Rødt som annerledes, men konkret, er vi egentlig så annerledes enn SV; utover at vi ikke har vært på tinget før?

H: Jeg er nok mer optimistisk. Jeg er heller ikke så redd for at det parlamentariske arbeidet skal få Rødt til å forlate røttene sine. Det handler om den praksisen jeg har hatt de to siste åra på fylkestinget i Trøndelag. Jeg tror ikke jeg har stilt i et eneste møte uten å ha hatt flere runder med ulike fagforeninger om temaet. Jeg skal kanskje ikke påstå at det er en sosialistisk måte å gjøre det på, men en aktivistisk i alle fall. Så er det nå engang slik at vi lever i et kapitalistisk samfunn. Med en del ting er det sånn som du sier, fatalistisk, at vi må akseptere at det er ting vi ikke får gjort noe med. Så hører jeg jo den interne diskusjonen: «nå blir vi et sosialdemokratisk prosjekt, nå bruker vi ikke de samme begrepene lenger.» Jeg er ikke så bekymra for det. Jeg tenker at det er indremedisinsk å skulle tviholde på en del begreper og termer som er fremmedgjørende for mange, spesielt de som har alt å vinne på politikken vår. Jeg er veldig for at vi bruker et språk som er forståelig, for at vi tar utgangspunkt i vår samfunnsanalyse, men også i virkeligheten folk lever i, og erfaringene deres. Da er vi tilbake til det vi snakka om å rekruttere fra arbeiderklassen og hvorfor det er viktig. Folk har forskjellige erfaringer, og de forskjellige erfaringene må være på tinget. 

S: Denne gangen måtte Rødt sine lister toppes av folk uten stortingserfaring, fordi vi bare har Bjørnar med erfaring. Men neste gang, om fire år, da har vi flere med erfaring, som behersker mer av retorikken, spillet, det politiske håndverket, sånne som deg. Er det ikke naturlig at disse settes på topp nok en gang da? Skal vi kaste bort den erfaringen og ha nye folk fra arbeiderklassen inn? Skal laget toppes eller ikke? 

H: Det er et dilemma, og jeg vet ikke om det er noen løsning med en absolutt regel. En periode er ikke nok til å bli skikkelig god. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig forvirra nå på dag 3, for det er jo et komplekst system. Min tanke nå er at kanskje Stortinget er unødig forvanska. Kanskje det er udemokratisk at det er så vanskelig? Men det er jo dag tre, så det går seg kanskje til. Jeg tror ikke vi bør ha en regel som sier man kan sitte én eller to perioder, men jeg tror vi skal ha et aktivt partidemokrati som gir folk tillit, så da må den tilliten reforhandles på et tidspunkt. 

S: Men blir det noe annet enn måten andre partier gjør det på? 

H: Jeg synes at man kanskje ikke skal synse så mye om andre, men jeg ser for meg at vi har mer deltakelse i partiet i Rødt. Partiet har en større forventning om å få være med og styre de politiske beslutningene som tas i de parlamentariske organene. Da jeg var i fylkestinget var det slik at fylkesstyret kunne overstyre fylkestingsgruppa, for eksempel. Nasjonalt kan jo landsstyret, sentralstyret og arbeidsutvalget overstyre stortingsgruppa. Så noen formelle regler er jo også på plass for å sikre at tyngdepunktet i partiet ligger utenfor Stortinget. Jeg mener det er avgjørende at partiet bestemmer, og ikke jeg alene som representant. Jeg er jo valgt inn for å forvalte Rødts politikk på best mulig måte, og da gir det en trygghet ikke å stå alene. På intro-kurset for nye representanter snakket Kari Elisabeth Kaski fra SV om at det kunne være ensomt på Stortinget, men det tror jeg ikke det blir for meg. Jeg føler meg både tett på fellesskapet i partiet, og i gruppa. Det er jo derfor jeg tør å gjøre dette, fordi jeg er en del av et fellesskap og en bevegelse. 

S: Du nevnte deltakelse, at Rødt sine medlemmer deltar mer enn andre. Men på 90-tallet, da var det jo aktivitetsplikt, idealer om kaderparti og greier. Nå derimot, er det 12000 medlemmer, og 10000 har kommet til de siste årene. Er det en mulighet for å bevare de beste sidene fra det RU vi var med i på 90-tallet, som høy grad av deltakelse? Er det sikkert at de nye folka er så interessert i å delta? At det er et slikt prosjekt de har blitt med på? 

H: Noen har sikkert bare meldt seg inn som et standpunkt. Men både du og jeg har jo vært aktive på tidspunkter da man kunne bli ekskludert om man ikke var aktiv. Likevel var det jo ikke derfor vi var aktive – for å unngå eksklusjon? Det var jo fordi det føltes viktig. Det er jo det som på en måte er stikkordet, å være aktiv må føles viktig. For eksempel ved at man reelt har mulighet til å være med og utforme politikken. Hvis man føler at man reelt kan være med på å utforme politikk, og ha eierskap til stortingsarbeidet, så tror jeg også at det gjør at folk er aktive, på ulikt vis. 

S: Det låter jo fornuftig! Samtidig er det som du sier, komplisert på Stortinget, for ikke å si et landsmøte i Rødt hvor det er over 1000 forslag. Hvordan kan vi åpne politikken mer opp for folk, slik at man kan jobbe politisk selv om man har jobb, familie eller andre forpliktelser? De som er mest slitne er jo kanskje de som har aller mest å vinne på politisk kamp? 

H: Det er jo noe som heter klarspråk, men det bruker de ikke på Stortinget, for å si det sånn. Ikke på fylkestinget heller. Det kreves en del kulturell kapital for å skjønne hva som står i sakspapirene. Det er et demokratisk problem, tenker jeg. Det ekskluderer mange. De som er dårlige i norsk, eller av ulike grunner har utfordringer med å lese og skrive, eller bare ikke har overskudd, som er utslitt etter nattskift eller hva det nå er. Min erfaring fra lavere nivå er at det er utrolig vanskelig å finne fram i disse dokumentene. Samtidig må jeg si at jeg synes Rødt har blitt mye bedre på klarspråk. Vi bruker ikke lenger nødvendigvis de marxistiske begrepene, men vi har beholdt analysen. Som fagperson har jeg alltid hatt som mål å kunne faget mitt så godt at jeg slipper å bruke fagspråket, fordi jeg mener det er nærmest en hersketeknikk overfor foreldre. Det er ikke noe poeng å si at en 4-åring har en «adekvat utvikling» overfor foreldre som ikke vet hva det betyr. Jeg mener Rødt har blitt ganske gode til det. I alle fall sammenlignet med 90-tallet, da vi kunne ha milelange plattformer i Trondheim. De skulle dekke hele verden, Palestina, Kurdistan, den globale kapitalismen, og Trondheim. Vi skal være så gode trygge på analysene og politikken vår at vi kan snakke med et språk som angår vanlige folks erfaringer. 

S: Det var jo motiverende å være en del av den store klassekampen i verden? 

H: Joda, men det fungerer også ekskluderende, tror jeg. 

S: Litt i forlengelsen av det marxistiske, hva betyr det egentlig i dag at vi er et revolusjonært parti, samtidig som vi sitter på Stortinget?

H: Jeg tenker at det betyr at vi også, samtidig som vi jobber her og nå, jobber med en plan som går noen år fram i tid. Vi har en drøm om noe større. Så har vi en analyse av hvorfor verden er som den er. Og for min del finner jeg en ro og trygghet i å ha en analyse som sier noe om hvorfor verden er som den er. Det er jo nettopp forståelsen av at kapitalismen er menneskeskapt som gir meg trua på at det går an å endre den. Det kan jo høres litt rart ut, vi er jo så innvevd i kapitalismen i dag at det kan virke fjernt å knuse kapitalismen, nesten naivt. Men det marxismen hjelper oss med er å se er at kapitalismen er historisk, den har ikke alltid vært her. Den springer ikke ut av «menneskets natur», men har blitt til under bestemte historiske forhold. Det betyr at ting også kan være annerledes. Det er det som ligger i å være revolusjonær for meg, å kunne drømme større enn rammene kapitalismen setter. Det synes jeg det er verdt å kjempe for. En vennine av meg skrev i en melding da valgresultatet var klart: «Dette er et skritt på veien mot sosialismen.» Det var nok med glimt i øyet, men det er jo sant. Jeg diskuterte det med en kamerat i Trøndelag, som sa noe lurt: At de som kritiserer oss for å drømme om det klasseløse samfunn, mangler fantasi. De greier ikke se for seg å se for seg noe annet samfunn enn det vi har akkurat nå, og i så fall bare ettpartidiktatur som i Sovjet. Kanskje ser heller ikke jeg konkret alle detaljene i et sosialistisk samfunn for meg, men jeg greier å forestille meg muligheten til et annet samfunn enn kapitalismen.  

S: En som heter Mark Fischer snakker om kapitalistisk realisme, at det er lettere å se for seg verdens undergang enn at kapitalismen skal ta slutt. Hvordan kan vi plante frø som kan hjelpe fram en slik revolusjonær fantasi?

 H: Hvis vi sier at en annen verden er mulig, og det sier vi jo, så må vi vise det helt konkret. I januar grein jeg da vi fikk en strømregning på 5000 kroner, for da sprakk budsjettet vårt. Jeg tror det er lurt å ha grini over strømregninga, for da er det ikke så lett å stemme for utenlandskabler. Jeg tenker at måten å så disse frøene på, det handler om god gammeldags bølle-tankegang fra bøllekursene vi hadde i RU. Da starter vi med å identifisere hvorfor folk er lei seg, sinna eller fortvilte. Vi må gi frustrasjonen en retning, dernest må vi vise at det faktisk er mulig å få til endringer. Vi kan for eksempel fremme forslag om to-prissystem, stoppe kabler og så videre. Det er ikke naturgitt at strøm skal være dritdyrt. Det vil si, det er naturgitt fordi det henger sammen med regnet, men det koker allikevel ned til politiske valg og prioriteringer. Når vi gir frustrasjonen retning og viser at vi kan få til mindre endringer, da blir det også lettere å drømme om større endringer. Jo mer bevegelsen greier å forandre, jo mer får folk tro på at de kan forandre. Politikere på Stortinget synes jeg altfor ofte gjør det motsatte, fremstiller ting som om de ikke kan forandres. Som når Støre snakker om «store, nærmeste naturgitte krefter» når han snakker om den globale kapitalismen. Klart at de kreftene har blitt sterkere som en følge av globalisering og handelsavtaler som sosialdemokrater som Støre har vært med og inngått. Hva man bruker penger på, lokalt og nasjonalt, er politiske valg. Det er så mange politikere som over så lang tid har lagt et slør over, avpolitisert, hva politikk betyr i hverdagen til folk og fremstilt konsekvensene som naturlover. Men kommuneøkonomi, skoletilbud til ungdom, sykehjem og foreldrene dine sin plass der, alt dette er resultat av politikk og prioriteringer.

S: Så vår oppgave er å politisere det som fremstilles om apolitisk?

H: Ja! Man har nærmest laget en forestilling om at det som skjer på tinget ikke har så mye å si for hverdagen til folk. Og det er jo ikke sant!

S: Politiser Stortinget!, der har du en parole.

H: Ja, ikke sant? Det handler om det vi snakka om i stad, klarspråket.  

S: Du sier vi skal ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer, og at folks hverdag henger sammen med det som skjer på tinget. Hvis vi tenker oss at Høyre er et parti som tar utgangspunkt i direktører og skipsredere sine erfaringer, med hvor fælt det er å betale formuesskatt for eksempel, hvem sine erfaringer er det vi skal løfte fram og synliggjøre? 

H: Vår analyse er at det store flertallet vil tjene på sosialismen. Da må vi jo på et vis løfte fram erfaringene fra det store flertallet. Måten å lytte til dem på er gjennom organisasjonene. 

S: Men det er jo et broket flertall, noen jobber på universitet, noen i barnehage og noen lager kebab. Skal vi satse på alle samtidig, eller må vi prioritere smalere grupper hvor vi har størst potensiale for å mobilisere folk? 

H: Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre, og jeg tror ikke det er nødvendig å velge innad i arbeiderklassen. Først og fremst fagarbeidere, eller først og fremst NAV-brukere. Vi skal være partiet både for NAV-brukere og NAV-ansatte. Da må vi være mot NAV-systemet, ikke folka som er fanga i det. Jeg har ikke lyst til å si at nå skal vi satse alt på noen få grupper. Det er Witzøe, rederne og andre millionærer vi har valgt bort. I morra skal jeg på foredrag med Peder Martin Lysestøl om den nye boka hans om arbeiderklassen. Vi pleier å krangle om jeg er arbeider eller ikke. Jeg er høyt utdanna, men tjener lite, og har lite autonomi i jobben min. I alle fall sammenlignet med en håndverker. Jeg tror ikke det er lurt for Rødt å si at vi skal satse på noen få grupper. Vi må heller finne de sakene som forener. Et eksempel er kampen mot bemanningsbyråer. Den forener håndverk og omsorg, bygg og barnehage. 

S: Gjør det?

H: Ja, i Oslofjordområdet er det ekstremt mye innleie innen bygg og anlegg. I Trøndelag er det lite. Men der har vi store problemer med at Trondheim kommune bruker masse innleie i barnehagene fra Adecco og andre bemanningsbyråer. Så det er ikke slik at kamp mot innleie og bemanningsbyråer bare angår noen få grupper. Det angår både typiske manns- og kvinnearbeidsplasser. Det er like slitsomt å være vikar enten du er i forskjellige barnehager hver uke, eller på forskjellige byggeplasser. Og det er like belastende for arbeidsmiljøet begge steder når du får nye kolleger hver uke. Her har vi gode krav mot systemet med innleie, ikke vikarene selv. Det er sånne krav vi kan stille for å forene grupper fremfor å sette de opp mot hverandre. 

S: Vil du avslutte med noen bevingede ord?

H: Jeg tenker at det er hele partiets ansvar at dette blir bra, med å ha en stor gruppe på tinget. Det er ikke vi åtte på tinget sitt ansvar alene. Alle må bidra hvis Rødt skal lykkes med målet om å åpne opp det parlamentariske arbeidet og være et annerledes parti i praksis, og ikke bare i ord. Det er hele partiet sitt ansvar at vi er lyttende og støttende for folk sin kamp. Så skal vi på Stortinget gjøre så godt vi kan for å leve opp til forventningene til oss.