Gnist–samtalen: Stolte håndverkere

Av Kari Celius

2020-02

Gnist har snakket med Dan Andre Syversen og Ingjald Gaare om forholdene på bygg nå og de endringene som har skjedd både med fagene og med bransjen de siste tiårene.

Intervju med

  • Dan André Syversen, har jobbet i snart 12 år som murer, 10 av dem med svennebrev. Han er tillitsvalgt og nestleder i klubben, sitter i LOs-representantskap, er vara til representantskapet i Fellesforbundet, ungdomsleder og styremedlem i Østfold fagforening og bystyrerepresentant for Rødt i Fredrikstad.
  • Ingjald Gaare, opprinnelig arkitekt, men har jobba som murarbeider og murer i 37 år, i rene murmesterbedrifter, med anslagsvis 20–30 ansatte. Har i femti år vært knytta til den politiske bevegelsen som endte opp som partiet Rødt. Regner seg først og fremst som fagforeningsaktivist, og han var tillitsvalgt i den murerbedriften han jobba i, leder i Mursvennenes fagforening i Trondheim og styremedlem i LO i Trondheim.
Foto: Charles Deluvio
Av Kari Celius,
redaksjonsmedlem i Gnist
 

Stolt håndverker?

Det er ganske vanlig å snakke ned håndverk og håndverkere. I lunsjen på en kontorarbeidsplass som min går gjerne praten om rørleggeren som ikke kommer, samtidig som «alle» mener de selv kan utføre det meste hjemme hos seg selv, også det arbeidet som krever fagbrev. Hvordan står dere imot ideologi som gjør arbeidet mindreverdig? 

Dan: Ryktet til bransjen er i stor grad ødelagt av bransjen selv. De som går på byggfag eller «polakklinja» som det også kalles, blir ofte omtalt som «byggfagslask» av andre. 

Jeg har enorm respekt for håndverkere og den kunnskapen og nevenyttigheten de innehar. Når andre snakker ned yrket vårt, tror jeg vi oftest forsvarer oss med at det er et fysisk tungt yrke som få andre hadde holdt ut. Kanskje vi burde være bedre på å få frem tradisjonen, kunnskapen og presisjonen som ligger i yrket vårt.

Ingjald: Middelklassens potensielle forakt for lavere klasser oppleves på mange måter. «De har vel aldri murt hos en professor, De?» Det fortalte en murer meg at han fikk høre av en professorfrue da han murte en peis hjemme hos dem. Da professoren attpå til begynte å krangle på prisen, pakka han verktøyet og dro. Noen andre måtte gjøre ferdig peisen. Generelt må en kjempe mot nedvurderinga av arbeiderklassen ved å skape sterke arbeiderkollektiv, heve klassebevisstheten og yrkesstoltheten. Vi må kjempe mot dagens individualistiske tidsånd og dyrking av «elitene».

Hvilke betydning har det for dere at dere kan være stolt av resultatet av jobben dere gjør? Jeg mener utover at skifergulvet er riktig lagt, og at trappen har den rette vinkelen. Har det estetiske en verdi i seg selv? Kan yrkesstoltheten være individuell, i tillegg til kollektiv? 

Dan: Helt klart en stor betydning. Individuell i form av hvem av kollegaene som har det flotteste resultatet eller er raskest. Det er nok ikke rent sjeldent jeg påpeker ovenfor min datter eller mine kamerater hvilke bygg jeg har vært med på å sette opp, og hvilke fasader jeg har murt. 

Eller at jeg spør om min samboer la merke til den flotte flisleggingen på det offentlige toalettet hun besøkte. 

Ingjald: En håndverker kan ha mange forskjellige roller. Fra å jobbe i en småbedrift med to–tre ansatte, som tar på seg oppgaver som krever stor faglig innsikt og dyktighet kombinert med kreativitet og estetisk sans, til de jeg kaller industrihåndverkere, de som er ansatt i større bedrifter eller i utleiefirma, gjerne på store byggeprosjekter der de sammen med andre arbeidere er brikker i en stor produksjonsprosess. Den første gruppa opplever den individuelle stoltheten og prestisjen, og gleden ved å skape vakre håndverksprodukter. Industrihåndverkeren jobber først og fremst for lønna, men har samtidig også en stolthet som ligger i å oppleve sin egen dyktighet, kombinert med den kollektive anerkjennelsen. En murarbeider jeg jobba sammen med i et akkordlag på fire: vi hadde gjort ferdig en akkord der vi nesten hadde dobla lønna vår i forhold til forskuddet: Han var så stolt at han ville ha en kopi av målebrevet så han kunne ramme det inn og henge opp i entreen sin. For industrihåndverkerne er mye av dyktigheten også knytta til å holde seg innafor de ofte svært snevre kravene til presisjon som kreves i anbudskontrakten. Og så ligger det en stolthet i å kunne gå forbi bygget etterpå og kunne si: Dette har jeg vært med på å bygge.

Ingjald, du ble murerarbeider etter en akademisk utdanning. Likevel anbefaler du at ungdom først utdanner seg til håndverker, for å utdanne seg videre kan man gjøre senere i livet. Hvorfor det? Har ikke proletarisering noe for seg for unge på venstresida i 2020? 

Ingjald: Vi har bare ett liv. Skal vi bruke det bare til å tenke på CV og karrierestige? Jeg mener alle som kan, burde unne seg den åndelige og fysiske utviklinga som ligger i å lære seg å mestre et håndverk. Senere i livet kan en eventuelt ta en akademisk utdanning. Da har du et mye bedre utgangspunkt, og du vil faktisk få et rikere liv. Men jeg er absolutt for at mange arbeidere som har potensiell studiekompetanse, likevel blir værende i arbeiderklassen. Det gjelder ikke minst de som hører til på venstresida. Vi som proletariserte oss på 70-tallet, og som ble i arbeiderklassen, har gjort en viktig jobb med å radikalisere fagbevegelsen og politikken generelt. Vi trenger en ny bølge av ungdommer som er villige til å bruke livet sitt til å føre dette arbeidet videre.

Innleie – en trussel mot håndverksfagene

Arbeidsinnvandring, innleie og sosial dumping, kombinert med et tøft anbudsregime, gjør at de som driver fagmessig ryddig med faste stillinger og et høyt lønnsnivå, ofte taper anbudene. Det påvirker også muligheten for å rekruttere ungdom til håndverksyrkene. Hvordan må bransjen endres for at det skal være mulig for en ungdom å både utdanne seg til håndverker og å fortsette å jobbe som håndverker? Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte og arbeidsinnvandrere å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev?

Dan: Først og fremst er dette strukturelle endringer som må gjennomføres politisk. Vi har en enorm jobb foran oss med å rydde opp etter feilslått politikk. Nå har man i stor grad tatt knekken på sjøfart, langtransport, industrien og byggebransjen. Det er praktiske jobber som ikke krever årevis med tunge studier, og typiske yrker for unge menn som synes praksis er lettere enn teori. Nå er disse mulighetene i stor grad borte. Vi har blitt skjøvet ut på grunn av et kapitalistisk jag som presser ned lønningene våre og gjør arbeidsvilkåra dårligere. Vi presses ut av yrkene våre og erstattes med billig, innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

Forby kommersielle bemanningsbyråer og gå heller tilbake til offentlig arbeidsformidling. Den gang da formålet med arbeidsformidlingen var å få folk tilbake i fast jobb, ikke å tjene seg rik på kjøp og salg av rimelig arbeidskraft slik det er i dag.

For å nå målet om nok utdannet arbeidskraft i bygg og anlegg må regjeringen ta grep og utvikle utdanningen og kvele den kapitalistiske galoppen i bransjen. Vi må gi de voksne i næringen et kompetanseløft og fagbrev, samt øke rekrutteringen av både unge og voksne. Det har vært underkommunisert hvor viktig og gunstig denne typen utdannelse faktisk er. Men det nytter lite å be ungdommen satse på bransjen, når den ikke er villig til å satse på ungdommen.

Det har vært for stort fokus på at man skal ta høyere akademisk utdannelse. Det er et problem som vokser seg større. Før eller siden vil vi kanskje få generasjoner hvor «alle» skal ta akademiske fag, selv om de ikke har forutsetninger for å klare å gjennomføre det, jeg tror dessverre vi er godt på vei dit.

Konkurransen på pris er blitt knallhard slik at de som leier inn østeuropeere på minstelønn – som åler seg unna arbeidsrettigheter og slipper å betale for mannskap mellom byggeprosjektene – vinner alle anbud. De som forsøker å arbeide på en ærlig måte med faste, fornøyde ansatte har ikke sjans til å konkurrere med cowboyer.

Dagens unge kalles «generasjon prestasjon». Man lever på «likes» og «følgere», man skal helst prestere i alt og være «sjukt busy» hele tiden. Et håndverkeryrke passer ikke inn i det perfekte glansbildet man forsøker å skape av seg selv. Alle har ikke grunnlag for å bli akademikere.  Da ender det kanskje heller med depresjon og seinere arbeidsledighet fordi man har startet på en tung utdannelse man ikke klarer å gjennomføre.

Ingjald: Faktisk har det vært en viss framgang i antall lærlinger i murerfaget den siste tida. Men i det store bildet er det fare for at vår arbeidslivsmodell taper terreng. Utviklinga i for eksempel Tyskland og England har kommet mye lenger enn her hos oss.  Det er ikke mye som tyder på at vi vinner kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet her hos oss heller, med de konsekvensene det har for devaluering av bygghåndverksfagenes status. 

Ellers vil jeg igjen si at det er ikke bare fagbrev det dreier seg om, men å ha et arbeidsliv som også er åpent for ufaglærte til faste stillinger. Problemet nå er at arbeidsinnvandrerne fyller behovet for arbeidskraft med lav kompetanse, gjennom utleiebransjen. Den må bort, rekruttering må skje uten bruk av løsarbeid, og til lønn etter norsk tariff.

Sosial dumping

Det har vel nesten alltid vært arbeidsinnvandrere på norske byggeplasser. På åttitallet, da jeg jobba der, var de fleste murerne og flisleggerne jeg møtte, danske. De hadde kjøleskapet i brakka fullt av delikatesser hjemmefra, vi hadde matpakke. De som kommer nå, kommer fordi de kan tilby arbeidskraft billigere. Hva gjør det med norske arbeidere å ha fått denne nye underklassen under seg? Hvordan tenke dere at det utvikler seg videre? Hva skal til for å heve B-laget uten å svekke betingelsene for A-laget?

Dan: Det har skadet bransjen enormt, og jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å komme oss ut av dette på kort sikt. Etter min erfaring unnlater man å benytte seg av egne faste ansatte håndverkere på prosjekter med dårlig tid, der det nærmest er lagt opp til overtid fra første spadetak for å klare å nå fristen og unngå skyhøye dagsbøter. Jeg har hørt flere byggeledere si at håndverkerne fra Øst-Europa er mer medgjørlige når det kommer til overtid, helgejobbing osv. Og det tror jeg på. De er jo her utelukkende for å arbeide, mens vi lever livet vårt her med familie, fritid og det som hører til. Skal vi jobbe overtid, så forhandles det om gode kompensasjoner. Det styrker ikke vår sak når østeuropeerne er vant til en arbeidskultur der man må gjøre nøyaktig det man får beskjed om av sjefen, samme hvor uheldig eller kjipt det måtte være.

I en tid der det bygges som aldri før og med en bransje som har ødelagt attraktiviteten for seg selv, vil det være helt umulig å dekke opp behovet for håndverkere dersom all utenlandsk arbeidskraft skulle opphøre ­umiddelbart. Derfor må vi jobbe for å øke attraktiviteten og egen rekruttering til bransjen slik at vi klarer å dekke opp behovet.

Når ting først er som de er, så må vi i alle fall jobbe på for å få organisert arbeidsinnvandrerne slik at også de hever sin røst og krever sin rett. Det er både de, fagforeningene og vi tjent med.

Ingjald: Som fagbevegelse har vi kjempa fram mange «riktige» tiltak mot sosial dumping: allmenngjøring, solidaransvar, innsynsrett, likebehandling, skjerping av reglene i § 14.12 i Arbeidsmiljøloven og mere til. Men alt dette har hittil hatt liten effekt. For hvert nytt tiltak vi har kjempa fram, klarer bedriftene å vri seg unna. Da vi fikk lov- og tariffesta likebehandling av innleide, fant mange bedrifter opp nye lavtlønte stillinger som de innleide skulle likebehandles i forhold til. Eller utleiefirmaene tok på seg «underentrepriser» på papiret, slik at det liksom ikke var innleie lenger, og dermed heller ikke nødvendig med likebehandling. En annen variant var at de innleide skulle registrere seg som sjølstendig næringsdrivende. Da adgangen til å leie inn skulle begrenses ved at det ble stilt krav i Arbeidsmiljølovens § 14 om at bedriften som skulle leie inn måtte ha tariffavtale med en landsomfattende fagorganisasjon, fortsetter de fleste bedriftene akkurat som før: De leier inn ulovlig.

Det store innslaget av arbeidsinnvandrere fra utleiefirma på mange byggeplasser har langt på vei ødelagt fellesskapet mellom arbeiderne. Få av utlendingene snakker norsk eller engelsk. De har ofte ikke det samme forholdet til arbeidet sitt som de norske.  De skal jo vanligvis bare være her en begrensa periode, blir det reklamasjoner og reparasjoner, angår det ikke dem. Dessverre har mange av dem også et lavt kompetansenivå, de har neppe fagbrev i ­hjemlandet. De blir derfor lett sett ned på av de norske bygningsarbeidere. Nå skal det også sies at det også finnes svært dyktige og stolte håndverkere blant dem som kommer, ikke minst har jo murerfaget rike tradisjoner på kontinentet. Noen av dem får seg jo også faste jobber i norske firma. 

Jeg frykter en fortsatt utvikling med økt polarisering, ved at dyktige håndverkere får ansvarsfulle lederjobber i forhold til et stort sjikt med løsarbeidere. Dette kan bli en naturlig konsekvens av at fagbevegelsen mister sin innflytelse: individuelle lønnsavtaler, premiering av de dyktigste.  «The winner takes it all», for å si det med ABBA. Hvordan skal vi heve B-laget og samle arbeiderne i et felles kollektiv? Forby bemanningsbransjen, kreve faste ansettelser, og organisering, også av B-laget. Faste ansettelser med garantert tarifflønn må bli en forutsetning for å hente inn arbeidsinnvandrere. 

Anbudsregimet

Anbudsregimet tvinger fram kutt i administrasjon i firmaene. Ingjald sier at formannen er borte fra byggeplassene, og at murerne selv må frakte materiell og verktøy mellom jobbene og være både sekretær og regnskapsfører for jobbene, noe de ikke får kompensert for. Men det er vel positivt også å få jobbe sjølstendig uten at det henger en formann over deg?

Dan: Jeg jobber for en av de største byggentreprenørene i Norge. Vi er alltid totalentreprenør på byggeprosjektene vi har. Hos oss er utviklingen helt motsatt av det Ingjald beskriver. Da jeg startet i byggebransjen i 2008, så hadde byggavdelingen i vår region rundt 140 håndverkere og kanskje 35 funksjonærer. Nå er vi nede i rundt 55 håndverkere og nærmer oss 70 funksjonærer. Kontorene på brakkene er stappfulle av HMS-koordinatorer, prosjektledere, økonomer, formenn, anleggsledere, innkjøpsansvarlig, KS-ansvarlig, regningsavdeling osv. Det er nok vanligere å kutte i administrasjon når man alltid er en av underentreprenørene.

Ingjald: Jeg mener utviklinga mot mer sjølstyrte lag i hovedsak er positiv. Det fører til at arbeiderne får klarere bevissthet om sin egen verdi og får mer kontroll over arbeidsdagen sin. Men samtidig er det en fare for at de blir sterkere knytta til ledelsens tenkning om bedriftens lønnsomhet, og at lojaliteten til bedriften blir sterkere enn klassesolidariteten.  

Anbudsregimet tvinger fram urealistiske planer med altfor korte frister. Og det er arbeidsfolk som skal levere resultatet som noen andre har lovet med for kort frist. Som Ingjald sier: For de som jobber på byggeplassen, er dette oppdraget kun et nummer i rekken av oppdrag, om det er aldri så mye prestisje i det for oppdragsgiveren, og at ekstra innsats ikke skal selges for billig. Kan svaret noen ganger heller være flere folk på jobben enn mer bruk av overtid? 

Dan: I noen tilfeller vil flere folk løse oppgaven raskere. Men veldig ofte blir de ulike faggruppene jobbende oppå hverandre, og det er uheldig for fremdrift og effektivitet. Kommunikasjon med de andre faggruppene ute på arbeidsplassen er nesten blitt ikke-eksisterende pga språkutfordringene. Kommunikasjonen nå må via vår formann som må kontakte deres formann, som igjen kontakter håndverkerne sine. Det er ufattelig tungvint og ineffektivt. Da blir det gjerne heller til at man jobber på hvert sitt område av bygget frem til andre områder blir ledig.

Det er en realitet at byggetidene er urealistisk korte, og dette er et jag og stressmoment på hvert eneste byggeprosjekt. Men den knallharde anbudskonkurransen gjør at byggentreprenørene ikke kan annet enn å akseptere det. 

Ingjald: I anbudskonkurransen dreier det seg om lavest pris, men også om kortest byggetid. Organiseringa av en byggeplass er en krevende oppgave, det er mye som kan gå galt, og det gjør det som regel også. Særlig koordineringa mellom alle faggruppene kan være problematisk. At byggeledelsen involverer lagene tidlig og underveis i byggeperioden, har vist seg å ha en positiv effekt. Måten større bygningsoppdrag gjennomføres på nå, innebærer at de store entreprenørbedriftene satser på ei kjerne av egne dyktige fagarbeidere, og et større antall innleide. I tillegg er det en rekke underentreprenører på mange spesialiserte fagområder. Problemene oppstår gjerne mot slutten av byggeperioden, når tidligere forsinkelser skal tas inn og byggherren begynner å true med dagbøter. Da er det ikke en løsning bare å øke bemanninga, og presset mot å jobbe mye overtid blir sterkt.

Politikk for et bedre arbeidsliv

Hva kan Fellesforbundet – og de lokale foreningene – gjøre for at håndverkere som leies inn fra utleiefirma får skikkelig lønn og bedre vilkår? 

Dan: Loven sikrer innleid arbeidskraft like lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte. Det er konsulentselskapets ansvar å følge opp dette. Her ser vi at det ofte slurves fra bemanningsbyråene, og det trekkes for det ene og det andre slik at den innleide i praksis sitter igjen med en langt lavere timelønn. Her bør Fellesforbundet kontrollere at reglene blir fulgt. Men i de aller fleste tilfeller er ikke de innleide organisert, og da blir det kanskje et spørsmål om Fellesforbundet skal bruke tid og penger på noen som ikke ønsker å organisere seg? Bemanningsbransjen er så kynisk og skakkjørt at det beste Fellesforbundet bør jobbe for, er å avvikle hele den kommersielle bemanningsbransjen.

Ingjald: Igjen: Overordnet må vi jobbe for å forby bemanningsbransjen og kreve faste ansettelser. Og i dagens regime, fortsette å gjøre det vi allerede har holdt på med: Prøve å organisere i utleiebedriftene, kreve likebehandling, kreve at minstelønna i tariffavtalen heves, fortsette med utstrakt overvåking for å avsløre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping – kort sagt fortsette det sisyfosarbeidet vi har drevet med i 15–20 år. Men skal motstanden mot sosial dumping oppnå resultater, må vi også ta i bruk skarpere virkemidler. Demonstrasjoner der hvor det foregår dumping og kriminalitet, streiker, blokade og sympatistreiker. Vi møter en motpart som ikke nøler med å bryte loven, da må vi slå hardt og kontant tilbake, og ikke «prøve å gå lovveien først». 

Og i det store bildet må vi jobbe for å få folk til å forstå at hele dette systemet med fri flyt av arbeidskraft, økt bruk av utleie og andre former for atypisk arbeid uten sikkerhetsnett, med tilhørende undergraving av fagbevegelsens mulighet til å stå imot.  Dette er ledd i den internasjonale kapitalens strategi i den store klassekampen som nå foregår over hele kloden. I Norge er det særlig EØS-avtalen som påtvinger oss, og er garantist for, denne utviklinga.  

Statlig og kommunal virksomhet er bundet av innkjøpsreglement som påbyr anbudskonkurranse for selv de miste oppdrag. Hva kan – eller bør – våre folkevalgte (dvs. Rødterne) gjøre for å legge hinder i veien for sosial dumping i utbygginger i kommunal og statlig regi?

Dan: Det ligger allerede en del føringer inne. Vi har flere ulike varianter rundt i Norge som Skiens-modellen, Oslo-modellen, Fredrikstad/Sarpsborg-modellen osv. Disse gir føringer for leverandørene/byggentreprenørene når de skriver kontrakt med kommunen om anskaffelser av varer, tjenester og bygg og anlegg. Her får de en liste med krav fra kommunen som kan si noe om krav til timeverk utført av fagarbeidere med skandinavisk fagbrev, antall timeverk utført av lærlinger, tarifflønn, HMS-bestemmelser, innsyn osv. 

Rødt bør pushe på for at vi utvikler og skjerper kravene og gjør det til en nasjonal føring. Kanskje kan man også jobbe for at dette gjelder for jobber av en viss størrelse, uansett om man bygger for stat, kommune eller private? 

Ingjald: Mange kommuner og fylkeskommuner har nå vedtatt anbudsregler som blant annet stiller krav i anbudsvilkårene om antall lærlinger, en bestemt prosent av fagarbeidere, etterlevelse av regler om minstelønn, likebehandling, og grense for antall ledd i underentreprenørkjeden. Dette regimet bør bli innført i alle kommuner og fylker. Men det er dessverre lite verdt dersom det ikke kombineres med oppfølging og kontroll. Og for at det skal fungere må det ansettes særskilte personer som følger opp dette ansvaret, i samarbeid med fagbevegelsen, politi, Arbeidstilsynet og skattemyndigheter.

Murere og ufaglærte i bygg nå og før.

Murarbeidere eller håndlangere er blitt borte fra byggeplassene. Dette gjelder ufaglært arbeid i flere fag, i andre fag er det tilfelle at kravene til fagbrev svekket. Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte, enten de er unge arbeidsløse eller arbeidsinnvandrere, å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev? 

Dan: Det er ikke helt uvanlig med håndlangere i de større murerlagene i dag. Mureryrket er nok blant de ytterst få som fortsatt benytter håndlangere. Vi bruker gjerne håndlanger når vi begir oss ut på større murejobber der flere enn 4 murere skal sørves i en akkord. En selvtenkende og hardtarbeidende håndlanger er helt avgjørende for en god murerakkord. 

Da jeg startet i byggebransjen i 2008 hadde vi alltid 2–3 hjelpearbeidere på alle prosjektene, eller «dakællær» som vi kaller dem i Østfold. Perfekt jobb for de som ikke har et ønske, eller kanskje anlegg, for å ta et fagbrev. Rydding, sjauing, sortering, tildekking osv, arbeid som verken krever bred erfaring eller teori. Disse er nå blitt helt borte, og erstattet med østeuropeere fra bemanningsbyråer. 

Jeg synes det er viktig at et fagbrev henger litt høyt. Det bør fortsatt være litt prestisje og stolthet bak et fagbrev. Det er gode muligheter til å ta et fagbrev i dag selv om man ikke går veien med 2 år på byggfag og 2 år som lærling. Men veien til fagbrevet bør ha en mer praktisk tilnærming enn dagens i for store grad teoretiske tilnærming. Ofte havner man i byggebransjen fordi man synes teori er tyngre enn praksis. Jeg ønsker en opplæringsvei som i større grad er tilpasset de som er praktisk anlagt. 

Ingjald: Murarbeideren var en slags halv fagarbeider, med ansvar for en rekke arbeidsoppgaver som krevde kompetanse og trening. (Mørtelblanding og transport, stillasebygging og planlegging av framdrifta, m. m.) Nå har mekanisering tatt over mye av det tunge arbeidet, andre oppgaver har mer spesialiserte arbeidere tatt over, slik som stillasebygging og rydding, i hvert fall på de på større byggeplassene. Det er også egne firma som har spesialisert seg på rivningsarbeid. For disse er det ikke noen enkel vei til fagarbeiderstatus.

For unge ufaglærte og arbeidsløse er det først og fremst et mål å få seg arbeid. Det å ha fagbrev er jo bra, men du må ha minst fem års praksis i et fag dersom du skal kunne ta fagbrev som praksiskandidat, altså uten å ha gått den tradisjonelle veien som lærling. Mange av jobbene som tilbys ufaglærte, gir ikke den nødvendige treninga i et fag. Problemet er også at bedriftene i liten grad er interessert i å ta inn ungdom uten utdanning, ofte er det bare de som på en eller annen måte kan bruke familie eller bekjentskaper som får sjansen.  For arbeidsinnvandrere er situasjonen slik at de fleste jobber for utleiebedrifter som løsarbeidere, og disse firmaene bryr seg ikke om å bygge opp kompetanse. Det er først og fremst de som har fått seg jobb i et «vanlig» firma, og som har slått seg ned her, som kan satse på norsk fagbrev, og de har ofte gode forutsetninger for å klare det. Et vilkår er imidlertid at de er såpass flinke i norsk at de klarer den teoretiske delen av prøven.

Bruken av akkord og måling av jobber – hvordan står det seg i dag? Er det mulig å si noe om andelen av murerjobber som måles? Er det slik at de som ikke kan yte 100 % uansett årsak gjerne ikke er ønska på akkordlaget, og dermed må akseptere fast timelønn uten muligheter til å dele et akkordoverskudd?

Akkord som lønnssystem i bygningsbransjen:

Mer eller mindre faste lag jobber sammen. Før jobben starter, forhandler laget med mester eller entreprenør om størrelsen på arbeidet og andre forhold som vedrører oppdraget. Prisene i akkordavtalen baserer seg på en landsomfattende akkordtariff som er en del av tariffavtalen og kan ikke forhandles lokalt. Akkordoppdraget avtales skriftlig ved en akkordseddel. Når oppdraget er ferdig, måles det opp av en oppmåler som er ansatt i et målekontor eid av fagforeningen. Hvis jobben går med overskudd, blir overskuddet utover det som er forskuddsbetalt i lønn, delt mellom de som har deltatt på akkordlaget i forhold til arbeidete timer. Går akkorden med underskudd, blir det ingenting å fordele. Fagarbeidernes timer blir regnet med 100 %, mens ufaglærte og lærlinger belaster akkorden med lavere prosentsatser. Målekontoret finansieres ved at det trekkes et målegebyr av jobbene som måles.

Dan: Vi måler alle murejobbene vi kan. Her er det gode penger å tjene for fagarbeiderne og mye tid å spare for byggeleder. Men det er dessverre i liten grad i bruk i dag hos andre byggefirmaer. Mest fordi murerne i stor grad er erstattet av utenlandsk arbeidskraft, og blant dem er det som kjent veldig lav organisasjonsgrad. I Østfold og søndre Akershus er det kun to av de store entreprenørene som benytter seg av akkordtariffen. I Samme område er det et målekontor og 1 mann som i utgangspunktet skal drive med akkordmåling på fulltid for tømmer, mur og betong. Det er gode penger å hente for målekontoret som driftes av Fellesforbundet. På tross av relativt lite målinger på Østlandet er akkordmålinger den største inntekten til Østfold fagforening hvis man ser bort fra andelen vi får av medlemskontingenten.

Jeg er positiv til akkordarbeid.  Dette er kjærkommende penger, og det hjelper veldig på den daglige arbeidsmotivasjonen at det er en gulrot i enden. Det er beintøft når det står på, og det er klart det sliter på kropp og energi i lengden. Men arbeidsdagene går fort og det blir en helt spesiell felleskapsfølelse og «go» i murerlaget. Det har lett for å bli en intern konkurranse innad i akkordlaget om hvem som produserer mest i løpet av arbeidsdagen.

Jo, det blir ofte sånn at de treigeste (uansett grunn) ikke er ønsket på akkordlaget. Men hos oss er det heller ikke alltid sånn at vi som håndverkere kan bestemme hvem vi ønsker å ha med oss i akkordlaget. Ofte ender vi opp med en gruppe håndverkere som er ledig for anledningen. Mureryrket er som kjent et mannsdominert yrke med mye testosteron, høylytt gaping og tilsynelatende ingen sperre for hva man kan si. Så dersom du er den treigeste i laget, kommer for sent, er mye borte fra jobb, gjør noe feil etc., så bør du ikke være i tvil om at du får tydelig beskjed fra kollegaene. Det resulterer nok i at de som ikke klarer å produsere like mye som de andre, heller ikke ønsker å være med i et akkordlag.

En mer rettferdig fordeling ville vært at hvert enkelt byggeprosjekt har en tids- og profittbonus, og så fordeles overskuddet mellom både håndverkerne og ledelsen. Det er mange fordeler med et sånt system. Da vil vi naturligvis i større grad være opptatt av at hele prosjektet flyter godt. Slik det er i dag, vil det være urettferdig for de som av ulike grunner ikke har mulighet til å stå i en akkord. Det blir også alltid konflikt mellom akkordlaget og funksjonærer om timeskriving og sluttsum på akkorden. Problemet med prosjektbonus er at prosjektene ofte i stor grad er dømt allerede når anbudet er levert. Det vil også kreve et helt annet innsyn i prosjektøkonomien fra de tillitsvalgte for å se til at bonusen blir riktig fordelt.

Ingjald: Akkordlønnssystemet har nok vært i tilbakegang over lengre tid, men jeg har inntrykk av at det har stabilisert seg på et relativt lavt nivå. Trondheim er unntaket, vi er målehovedstaden i landet. Hvorfor så lavt nivå på landsbasis? Bedriftene liker ikke akkord, at fagforeningene gjennom målekontorene skal blande seg inn. Lavere organisasjonsprosent og et stort antall innleide gjør det vanskelig å bruke dette lønnssystemet. 

I utgangspunktet har bedriften styringsretten også når det gjelder sammensetning av akkordlagene, så de kunne brukt den til å tvinge gjennom at alle skal få bli med. Men de våger ofte ikke å trosse sterke baser, og dermed vil det utvikle seg til å bli A-lag og B-lag. Men akkord eller ikke, de minst produktive og de med lavest kompetanse havner uansett i de kjedelige og upopulære jobbene. Hvis de i det hele tatt får seg jobb i håndverksbedriftene. NAV sender dem til utleiefirmaene. Det er ikke uten grunn at vi har fått noe som heter «Inkluderende arbeidsliv»; arbeidslivet har blitt mer og mer ekskluderende.