Ukategorisert
av Peter M Johansen
Bangalore er Indias it-by framfor alle, tidlig kalt «Indias Silicon Valley».
Det er noe feil med rytmen. Pulsen er i ulage der trafikken stamper langs Kempe Gowda Road der hvor Palace Road, Avenue Road og Post Office Road i retning av byens jernbanestasjon og sentrale bussholdeplass.
Utenfor Hotel Janatha, mellom veske- og skobutikken Bata og apoteker Gururaja Medicals, står det bortimot stille store deler av dagen. Selv de svarte og gule autorickshawene har vansker med å manøvrere seg i gunstige posisjoner til neste rykk kommer. Det meste går fortsatt ikke raskt i «funky it town» Bangalore i krysset der den imperialistiske globaliserte verden møter den tradisjonelle tredje verden.
De optimistiske prognosene og uttalelsene står tett i kø. I boka The Unfinished Revolution tegner professor Michael Dertouzos ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) drømmen hvor en dag 15 millioner indere begynner å selge sine servicetjenester på det globale markedet. Om de krever bare 10.000 dollar hver, vil det alene fordoble Indias nasjonalinntekt, regner dr. Srinivasan Ramani, direktør for Hewlett Packards forskningsavdeling i Bangalore, ut. Han mener at minst 10 millioner indere vil være ute på det globale servicemarkedet om få år. Det hører med til de mer vidløftige prognosene.
Rajat Gupta ved konsulentfirmaet McKinsey spår at it-tjenester og regnskapsoppgaver vil femdobles innen 2008; det vil si rundt fire millioner indere som vil utgjøre rundt sju prosent av Indias brutto nasjonalprodukt (BNP) og trekke inn vel 420 millioner kroner i året i eksportinntekter.
Uansett hvilke tall og prosenter, variabler og konstanter som blir dyttet inn i prognosemodellene bygger de på den samme oppleste oppskriften: Japan reiset seg ved hjelp av de enorme framgangene innen elektronikkindustrien, Kina løftet seg med framstillingsindustrien som satsplanken innen «de fire moderniseringene», og India skal følge opp med den globale tjenesteindustrien som har blitt mulig på grunn av revolusjonen innen informasjonsteknologien.
Prognosene blir servert bak glisende fasader i de samme farger og former som har blitt globaliseringens mainstreamarktiktur, uten det kinesiske eller arabiske tilsnittet som en finner i Kina og Sørøst-Asia og i Golfen. Flatene reflekterer de håndmalte skiltene som kler Bangalore på engelsk og lokalspråket kannada og som gjør at byen er som de fleste andre indiske storbyene, med et grønt pluss som gjør at den blir kalt «Hagebyen». Det fins knapt offentlig kommunikasjon, og trafikkulykkene holder nær tritt med it-prognosene. Regnet får gater og dreninger til å flomme over i uskjønn forening. Strømmen kommer og går; vannet er knapt og gjelder hele Deccan-høylandet. I fjor var det mer enn 200 utbrudd av denguefeber og rundt 1.500 tilfeller av matforgiftning (gastroenteritis). Astma, malaria og tuberkulose har gått i været i tida etter møtet med «den nye verden». Tida det tar fra sentrum til Electronic City har nå kommet opp i en time og tre kvarter.
Heller ikke prognosemakerne underslår at det ligger hindringer i veien. «Den digitale kløften er ikke bare en fysisk hindring. I virkeligheten er det tre hindringer for indere som vil på internett. Først skal folk hoppe over språkkløften, deretter skal de hoppe over den økonomiske kløften og til sist skal de hoppe over kommunikasjonskløften,» medgir Ramadi.
Bare 60 prosent av hjemmene i India har elektrisitet; en tredel av rundt en milliard indere er analfabeter. I dag er vel ti millioner indere ute på internett. Det er de store talls lov som hele tida slår ut; i det ene tilfellet viser den de enorme kontrastene, i det andre tilfellet blir likevel antallet profitabelt nok for kapitalen. På tre år har antallet telefoner, fast og mobil, steget fra 20 til 60 millioner. Den politiske ledelsen i Karnataka har skiftet de siste ti årene, og flere av ministrene har skiftet parti med de rådende vindene, konstaterer Jaganath. Han har slåss for jorda si i et utbyggingsområde for den nye hi-techen langs med Sarjapur Ring Road. Han har selv hyret inn landarbeidere fra Tamil Nadu til sine tre acres og nyter godt av den korte avstanden til markedet.
«Det eneste som teller er at de er for big industry. De har gått fra Janata Dal til Congress da de vant valget, og går over til Bharatiya Janata Party (BJP) om de skulle vinne det neste valget. De har støtte fra de utenlandske investorene, og de har sine mellommenn for bearbeider bøndene til å selge jorda for å kunne anlegge industriparker, uten skatt, uten dokumentavgifter.»
Industriparkene har blitt lagt ut langs ringveiene. Bak står Karnataka Industrial Area Development Board (KIADB) som blir ledet av delstatsministeren fra Kongresspartiet, S M Krishna som selv har store teplantasjer i fjellområdet vest i delstaten. Jaganath har ingen høye tanker om KIADB eller om hva som foregår over og under bordet. Han er ung, sint, uredd med hva han sier.
Bønder blir truet. De har rett til å forhandle med KIADB blant annet om prisene på land, men får slett ikke si nei uten å bli møtt med tiltak. Utbyggerne har sine kontakter i KIADB. «Det handler om pengemakt og innflytelse, forbindelser og politiske kontakter. Og det handler om bestikkelser. Bøndene protesterer. Men hvem har hensyn til bønder?» spør Jaganath. Det er i grunnen intet spørsmål, heller en konstatering. «Det er å stjele land i informasjonsteknologiens navn.»
Tidligere fattigbønder og landarbeidere går igjen på anleggsområdene. Blå og gule hjelmer beveger seg fra sandhaugene til sementblanderne, fra mursteinstablene til bambusstillasene. Mange kommer fra nabodelstaten Tamil Nadu. Billig arbeidskraft som bor i teltbyer ved nærmeste elv eller dam. Moderne anleggsmaskiner som former de programmerte post- og post-postmodernistiske byggene langs ringveiene rundt Bangalore. Her er RMZ Ecoworld på Sarjapur på vei opp.
«It-industrien skaper arbeidsplasser, med lønningen som ligger to til to og en halv ganger høyere,» opplyser Babu Matthews, professor ved National Law School of India University, med en pekefinger til en del av venstresidas avskrivning av alle sider ved globaliseringsøkonomien.
«Unge kvinner er glade fordi dette er deres første ansettelser. Mange av de nye eller utenlandske selskapene har strengere holdninger mot trakasseringer på arbeidsplassene, har barselpermisjon og betaler mer enn minstelønn. Men kravet er ingen fagforeninger og fritt fram for å hyre inn og sparke folk. Selskapene vil skape en holdning om at det ikke er nødvendig med fagforeninger fordi de ansatte oppnår likevel goder uten.»
Bangalore er dessuten et unntak. Bakgatekontorene og call centres blir flere; det har vært en sterk vekst i it, software og tekstilindustrien, sistnevnte sysselsetter 200-300.000 kvinner, ifølge Matthews. Kontrasten er de mange negative opplevelsene som folk har med korrupte, ineffektive offentlige ordninger som Hospital Insurrance Schemes (HIS). Ingen som har råd til noe annet, lar seg åpne på et HIS-sjukehus.
Endringene blir dyttet inn gjennom bakdøra. Det blir opprettet nye kategorier som blir flettet inn i arbeidslovene for å utvanne og undergrave dem. Fleksibilitet er et stikkord, og hvor er fleksibiliteten større enn i den uformelle sektoren? spør Matthews. Igjen en konstatering mer enn et spørsmål.
Det er få formelle endringer i lovverket; det gjelder bare ikke lenger når det kommer inn kategorier som time contract workers, som betyr det samme på hindi som kannada som bengali som på arbeidsspråket engelsk: «Hire and fire.» «Jeg kaller det et stykke lovgivende svindel,» sier professoren – og det fins hundrevis av stykker og biter.
Høyesterett hadde lenge dommere som støttet faglige rettigheter og fortolket lovene slik fagbevegelsen fortolket dem. Siden det er vanskelig å fjerne presedens, tyr høyesterett og myndighetene nå i stedet til forenklinger og rasjonaliseringer for å fjerne presedensen. En kan alltid kalle det forenklinger, rasjonaliseringer, klargjøringer, men i praksis betyr det å fjerne rettigheter som er vunnet gjennom 100 år med kamp.
Det er her de transnasjonale selskapene (TNCs) kommer inn. De benytter seg av de nye smutthullene, blant annet gjennom å koke opp tap i de første årene for å kreve endringer under trusler om å stenge butikken. Matthews viser til det amerikanske selskapet Kenna Metal (tidligere eid av Krupp) i Bangalore som fikk lov av myndighetene i Karnataka til å sparke halvparten av arbeidsstokken på grunn av «tapene». I november var General Electric som var ute etter «endringer» og ble møtt med streik.
Det er de samme «endringene», de lovmessige vriene, som bonden Jaganath har stått overfor. Da naboene var i ferd med å selge, fikk han dem med på å ville lage en egen it-korridor på en begrenset del av landsbyenes områder. Myndighetene sa nei til planene, og viste til at de ikke ville få tilgang til elektrisitet, vann og andre offentlige tjenester.
«Oppkjøperne og entreprenørene, med sine kontakter i KIADB, fikk derimot tilslag. Vi ble nektet å utvikle vår egen jord, men de fikk tillatelse til å utvikle vår jord! Jorda ble solgt videre til Intel for en billig penge. Regelrett tjuveri!» sier Jaganath. Han sitter på utrygg grunn. En dag blir kanskje området lagt ut som it-land. Det han kaller «prinsene», sønner av ministre og andre innflytelsesrike personer i Bangalore, opererer i markedet. «Ministrene investerer framtiden for sine i vår jord fordi de vet at det blir en boom fordi de selv investerer i og tilrettelegger for den, også her i Bellandeer. Myndighetene gjør bøndene fattige,» mener han. De kan ikke kjøpe ny jord eller eiendom for pengen de får i kompensasjon. De kjøper seg bil, klokker, mobiltelefoner, smykker og er «gloriøst rike» for en stund.
«De vet ikke hvordan de kan bruke pengene til å investere i noen produktivt, og det ender ofte med familiekrangler. De er på vei ned,» sier han om de tapte nabolagene. Noen har imidlertid klart å leie ut hus. Vel 30 prosent i den nye it-landsbygen kommer fra nabodelstaten Kerala som har et langt høyere utdanningsnivå enn Tamil Nadu.
Heller ikke direktørene er fornøyd med tingenes tilstand i Bangalore. «Vi har ingen planer på nåværende tidspunkt å bruke Bangalore som vårt utviklingssenter for software. Vi mener at dette området ikke håndterer trafikk og folks behov ved et slikt senter godt nok. Problemer med elektrisiteten fortsetter, og vi blir stadig mer avhengig av å produsere vår egen,» sa Azim Premji, styreleder for WISO, til tidsskriftet Outlook i november.
«Er vi villig til å se 100.000 hjerner som sitter fastlåst bak rattet i trafikkorker eller vil vi at de styrer oss mot en økonomisk spennende framtid?» følger Kiran Mazumdar Shaw, styreleder og administrerende direktør for Biocon i Bangalore.
Mange middelklasseindere har levd etter Rahim, dikterministeren under mogul Akbar: «Thathe paon pasariye jitti lambi saur,» strekk på beina dine slik at ikke beina stikker utenfor teppet. Tidsskriftet India Today tegner opp det offisielle rosenrøde bildet av den nye tidas liv på kreditt under følgende ingress: «Inderne har aldri hatt det så godt. Lave renter og lett tilgang på billige lån gir dem råd til sjanser til å oppgradere sien hjem, biler og livsstil, inkludert det cruiset i Karibia de alltid har lengtet etter. Og de går for det.» Noen har åpenbart fått bein å gå på; andre får knapt plass under teppet under trafikkerte fly-overs.