Gnist

Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer

Av G.H.

1974-02

Siden kvinnebevegelsen oppstod har det eksistert ulike kvinnepolitiske linjer i kamp med hverandre. De har sitt utspring i de forskjellige kvinnenes klassetilhørighet. Vi må lære disse linjene å kjenne innenfra, om vi skal kunne skjelne mellom en proletær og en borgerlig kvinnepolitikk.

 

1. Kvinnebevegelsen – et produkt av kapitalismen

Den moderne kvinnebevegelsen er et produkt av kapitalismen og det borgerlige samfunns gjennombrudd. Når en framstilling av kvinnebevegelsens historie ikke strekker seg lengre tilbake enn noen hundre år, så er det derfor ikke for enkelthets skyld, men fordi historien om kvinnenes politiske organisering faktisk ikke strekker seg lengre tilbake. Kvinner har også tidligere spilt en rolle innenfor visse folkelige reisninger, f.eks. var sannsynligvis enkelte kjetterbevegelser dominert av kvinner. I forhold til dette er det noe helt nytt som skjer i de mest framskredne kapitalistiske landene fra slutten av 1700-tallet av: nemlig at en hel bølge av motstand mot den særegne kvinneundertrykkinga oppstår, og at organisasjoner av kvinner og forkvinnenes rettigheter skyter opp som paddehatter.

Kvinnebevegelsen og klassene

Bakgrunnen for denne kvinnebølgen ligger dels i de rent materielle endringer kapitalismen førte med seg i produksjonsforholdene og i klassestrukturen. Og dels ligger den i den ideologien som de nye klassene førte fram.

De materielle forholdene som oppsto etter kapitalismens gjennombrudd var sjølsagt ikke de samme for alle klasser, – for borgerskapet som banet seg vei som herskende klasse, for den gamle føydalklassen av adelsmenn og privilegert borgerskap som krampaktig holdt på sine gamle posisjoner, men som uvegerlig gikk sin egen undergang i møte, og for det nye industriproletariatet som skapte grunnlaget for borgerskapets rikdom, men som selv ikke fikk nyte fruktene av arbeidet sitt. Det er da like sjølsagt at hver klasse utviklet sin ideologi utfra sin materielle stilling.

På samme måte med kvinnene. Det er ikke mulig å snakke om kvinnebevegelsen historisk som en kvinnebevegelse fordi kvinnene foruten å være kvinner også var knyttet til ulike klasser som bestemte deres materielle kår, og som bestemte det ideologiske utgangspunkt for den kvinnepolitikk de kom til å utvikle.

Clara Zetkin skiller mellom tre ulike utspring for kvinnebevegelsen: overklassekvinnenes, middelklassekvinnenes og intelligentsiaens bevegelse, og den proletære kvinnebevegelse. Overklassekvinnenes krav som særeie over formue er nok en del av kvinnebevegelsens krav også i Norge, men for kvinnebevegelsen som helhet har likevel overklassekvinnene spilt en relativt underordnet rolle. Jeg vil derfor holde dem utenfor denne gjennomgåelsen.

Det er tre retninger innenfor kvinnebevegelsen jeg vil ta nærmere for meg. Alle retningene gir seg dels organisatoriske uttrykk, dels er det snakk om en ideologi som går på tvers av organisatoriske skillelinjer. De tre retningene er:

– Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen.

– Den proletære kvinnebevegelsen.

– Kvinnereaksjonen.

 

Kvinnebevegelsen i middelklassen

Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen har sin klassemessige basis i middelklassens kvinner, og den sprang ut fra de endringene den kapitalistiske produksjonsmåten førte med seg for kvinner av middelklassen. Disse endringene var i stor utstrekning knyttet til familien. Jeg vil raskt nevne endel punkter for å belyse dette:

– Den industrielle utviklingen førte til en utvikling av familien fra produksjonsenhet i egentlig forstand, til en institusjon med få og begrensete arbeidsoppgaver. Mannens produksjon flyttes ut av hjemmet.

– Utviklingen av produksjonsmidlene gjorde også at flere og flere av kvinnenes oppgaver i hjemmet kunne overtas av samfunnet: klesproduksjon, lysstøpning, brygging, baking, for å nevne noe av det mest sentrale. Produksjonen flyttes ut, men kvinnene blir igjen i hjemmet. Industriproduksjonen skapte nye arbeidsplasser for mennene og dels for kvinner under middelklassekvinnenes stand.

– Kvinnenes mangesidige huslige virksomhet brytes ned, behovet for kvinnelig arbeidskraft i hjemmet blir sterkt innskrenket. Yngre kvinner, ugifte kvinner og gamle kvinner blir i stadig større grad overflødige i familieproduksjonen.

– For kvinnene blir familien i større grad enn før eneste akseptable livsvei. Formennene og for samfunnet derimot, blir familien en mindre viktig institusjon enn tidligere. Barn er ikke lenger en nødvendig arbeidskraft i samme grad, lettelser i husarbeidet gjør at heller ikke kvinnene er så uunnværlige. Det blir mulig å leve som ungkar.

Frihet, likhet, brorskap

Disse endringene skaper det materielle grunnlaget for et kvinnespørsmål blant middelklassens kvinner. Men den feministiske bevegelsen har også et ideologisk grunnlag som jeg skal si noen ord om.

Ideologisk henger kvinnesaksbevegelsen fra første stund av uløselig sammen med de borgerligdemokratiske ideene og de borgerlige revolusjonene som preger europeisk historie fra den franske revolusjonen i 1789. (Utenomeuropeisk historie holdes her utenfor, så også den amerikanske kvinnesaksbevegelsen.) Den progressive borgerlige bevegelsen krevet frihet, likhet og brorskap, og gikk til kamp mot føydalsamfunnets stavnsbånd, privilegier og nedarvede rettigheter. De krevet fri konkurranse for alle, uansett stand og arv, de krevde rett til politisk innflytelse gjennom frie, parlamentariske valg.

Feministenes krav gikk i samme retning. De krevde at de borgerlig demokratiske rettighetene også skulle gjelde for kvinner, de krevde rett til å delta i den frie konkurransen også for kvinnene, de ville bekjempe det rettslige og sosiale herredømme mannen hadde i kraft av sitt kjønn. Kvinner skulle i samme utstrekning som menn få høve til å være sine egne lykkers smeder.

Det første feministiske manifest ble da også forfattet under den franske revolusjonen av Marie Gouge. I sin erklæring om kvinners rettigheter fra den store borgerlige revolusjonen i Frankrike krever hun at borgerinnen i ett og alt skal likestilles med borgeren. Hun skal ikke nektes noen rettigheter, men heller ikke innrømmes noen privilegier fordi hun er kvinne.

I Norgevar det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.

Krav: rett til lik utdanning, rett til arbeid i de borgerlige yrkene, like politiske rettigheter, likestilling av kvinnene i ekteskapet.

Bevegelsen blant arbeiderkvinnene

Den proletære kvinnebevegelsen vokste både materielt og ideologisk fram som en del av arbeiderbevegelsen. For de proletære kvinnene er det kapitalens behov for å utbytte arbeiderne, for ustanselig å holde utkikk etter den billigste arbeidskraften, som har skapt kvinnespørsmålet. Det vil si: Allerede i utgangspunktet er det en fundamental forskjell mellom middelklassekvinnene og de proletære kvinnene. For de førstnevnte har kvinnespørsmålet i stor utstrekning basis i familien, for de sistnevnte i klasseforhold. Kapitalismens gjennombrudd førte for kvinnene fra de utbyttede klassene til at formen for utbytting endret seg. Men selve det at fruktene av arbeidet deres ble høstet av andre, var ikke nytt. For ei tjenestejente eller ei husmannskone var tvertimot arbeid i industrien tross alt en forbedring, selv om arbeidet i seg selv var både hardt, underbetalt og helsemessig nedbrytende. Det gjorde i det minst slutt på mye av det individualiserende utbytterforholdet, og det skapte grunnlaget for en politisk bevegelse basert på kollektiv kamp.

Organisering, disiplin, solidaritet

Fordi proletærkvinnenes undertrykking både som kvinner og som arbeidere primært var av klassemessig art, måtte den proletære kvinnebevegelsen vokse fram som en del av arbeidernes klasseorganisering. Denne organiseringen brøt på sentrale punkter med borgerskapets ideologi. Frihet, likhet og brorskap kunne aldri bli grunnelementet i arbeiderklassens politiske bevegelse. Fordi forholdet mellom arbeiderklassen og deres undertrykkere alt i utgangspunktet var basert på utbytting og ikke på likhet, kunne frikonkurranse for arbeiderne ikke føre til større grad av utfoldelse, men til splittelse og økt utbytting. Grunnelementet i den ideologien arbeiderklassen etter hvert baserte sin politiske bevegelse på var derfor organisering, disiplin og solidaritet. Den frie, individuelle utfoldelsen og karrierisme ble i konsekvens farlige egenskaper som skapte streikebrytere og overløpere.

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger som sto tilsluttet DNA. Den førstefagorganisasjonen blant kvinnene var fyrstikkarbeiderskenes forening fra 1889, og i tiårene deretter

var den faglige delen av den proletære kvinnebevegelsen i rask vekst. Den første politiske arbeiderkvinneforeningen ble stiftet i 1895, og Arbeiderpartiets kvinneforbund ble stiftet i 1901. De kampkravene som sto sentralt for den proletære kvinnebevegelsen kan grovt sett inndeles i tre grupper:

1. De rene klassekravene. Krav om normalarbeidsdag, lønnskrav, krav om forbud mot barnearbeid, krav om forsvarlige arbeidsvilkår.
2. Krav om særbeskyttelse av kvinnene i industrien. Beskyttelse av svangre kvinner og kvinner med små barn, forbud mot kvinnearbeid i gruvene, forbud mot nattarbeid for kvinner.
3. Krav som berører kvinnenes rolle som mødre: Beskyttelse av ugifte mødre, oppheve de strenge straffene mot fosterdrap i dølgsmål og mot illegal abort, kamp for prevensjon.

Kvinnereaksjonen

Kvinnereaksjonen er en litt upresis sekkebetegnelse på de framstøt som ble satt inn mot den progressive kvinnebevegelsen som vokste fram i Norge i1880-åra. Reaksjonen består dels av en overlevering av føydale standpunkter og i denne formen blir de framført mest iherdig av embetsstanden, især av leger og prester. Kjernen i den reaksjonære føydale ideologien var oppfatningen av kvinnene som noe kvalitativt annerledes enn mennene, kvinnene var mindre fornuft og mer følelser, hun hadde mindre hjerne og manglet sjel, men hun sto på den andre siden nærmere knyttet til de oversanselige makter. Til gud ved sin rolle som mor og sitt slektskap med den hellige jomfru, til djevelen pga sin evne til å lokke fram syndige drifter hos mannen, og sitt slektskap med heksene og med de kloke koner som manet djevelen.

Dels var kvinnereaksjonen også en aktiv motbevegelse mot den progressive kvinnebevegelsen, både kvinnesaksbevegelsen og den proletære kvinnebevegelsen. Den utviklet det reaksjonære kvinnesynet og ga det en tidsmessig form som gjorde at motbevegelsen dels fikk svært brei oppslutning blant kvinnene selv.

«Det særegent kvinnelige»

Reaksjonen tok utgangspunktet i det særegent kvinnelige, og i de verdier som lå i denne kvinneligheten. Den hevdet at hvis kvinnene skulle delta på like linje i samfunnslivet, måtte det skje ved at nettopp de kvinnelige verdiene fikk utfolde seg. Kvinnene var ikke ensidig opptatt av jordisk gods og gull. Derfor var belønningen for arbeidet og lønnen ikke så viktig. Kvinnene hadde derimot en egen trang til å ofre seg, og det nettopp på områder der hennes moderlige egenskaper kom til sin rett.

Egne kvinneyrker er ett av kravene denne reaksjonen stiller. Et eks. sjukepleieryrket: Kall, ikke yrke. Sjukepleierforbundet, ikke faglig organisering, men idealistisk. Et annet resultat av denne ideologien var organiseringen av kvinnene omkring humanitære oppgaver, Norske Kvinners Sanitetsforening, den største masseorganisasjon blant kvinner er det viktigste eksemplet. Tusenvis av kvinner fikk utløp for sin virketrang gjennomgratis humanitært arbeid, og ble en viktig avleder for kravet om rett til lønnetarbeid for kvinnene.

Et tredje utslag av denne reaksjonen var alle forsøkene på å gjenreise og styrke husmoryrket, på tross av at utviklingen av produksjonsmidlene i større og større grad gjorde den livsvarig hjemmearbeidende kvinnen til en fortidslevning. Dette var en av de viktigste trekkene ved Hjemmenes Vel – seinere Husmorforbundet, stiftet i 1896. Opprinnelig ble det stiftet som en klasseorganisering mot hushjelpenes forsøk på å danne fagorganisasjon, som en husmødrenes arbeidsgiverforening.

Ingenting i verden er helt reint

Når det gjelder disse organisasjonene som opprinnelig ble stiftet i en reaksjon mot den progressive kvinnebevegelsen, er det et part ing det er nødvendig å understreke.

For det første: Disse organisasjonene ble svært raskt masseorganisasjoner i en helt annen utstrekning enn både den feministiske og den proletære kvinnebevegelsens organisasjoner. Det betyr at det bare i liten grad har vært samsvar mellom den ideologien som har preget organisasjonene og den materielle, klassemessige stillingen til storparten av medlemmene. Både Sanitetsforeningene og Husmorforbundet har i stor utstrekning rekruttert kvinner fra proletariatet, særlig Sanitetsforeningen. Det er derfor ikke merkelig at det innenfor disse organisasjonene har skjedd – og skjer – progressive enkelttiltak, og at det til dels er opposisjon mot ledelsen og mot den bærende ideologien i organisasjonen.

For det andre: Den ideologien som kvinnereaksjonen førte fram finnes ikke bare innenfor de «upolitiske» kvinneorganisasjonene. Ideologien finnes i rikt monn også i den progressive kvinnebevegelsen, og til tider har den vært sterkt fremme i den kvinnepolitiske debatten allment. For eksempel er det en tilbakevendende ide som går ut på at kvinner ved makten ville bringe fred i verden, at kvinnenes oppgave i samfunnslivet er å bringe inn mer menneskelighet, osv.

2. Den feministiske og den proletære kvinnebevegelsen

De to kvinnebevegelsene hadde både materielt og ideologisk forskjellig utgangspunkt. Dette kom til å prege forholdet mellom dem, både det samarbeidet som oppsto på konkrete kampsaker, og de motsigelser og stridsspørsmål som kom opp.

Dette ga seg uttrykk på to måter:

1.Premissene for kampen forskjellige

Den ulike ideologiske bakgrunnen førte til at premissene for kvinnekamp for feminister og for de proletære kvinnene alltid var høyst forskjellig. Særlig kom det til å prege feministenes holdning til arbeiderkvinnene, ikke minst fordi feministene fra starten av hadde stort ønske om og gjorde mange forsøk på å hjelpe arbeiderklassens kvinner.

Et eksempel: Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ville kvinnesakskvinnene hjelpe sine streikende søstre. Men hjelpen kom ikke på den måten som de streikende selv og deres streikekomite ønsket den – nemlig som en støtte til fyrstikkpikenes kamp slik de selv førte den. Kvinnesakskvinnene tok i stedet kontakt med fabrikkeieren på Bryn-Grønvold og ba ham vise barmhjertighet med de stakkars pikene. Dette ble ikke tatt nådig opp av de streikende arbeiderne og av sosialdemokratene, og det ble et uttrykk for feministenes overklassetilhørighet.

Et annet eksempel: Striden om særbeskyttelse av kvinner i industrien. Krav om særbeskyttelse var sentralt for arbeiderkvinnene, og for arbeiderbevegelsen ble det en del av kampen for arbeidervern og normalarbeidsdag. For kvinnesakskvinnene brøt dette med prinsippet om frihet og likhet mellom kvinner og menn, og etter deres syn bidro det bare til å stille kvinnene dårligere i konkurransen med mennene. Kvinnesakskvinnene motarbeidet derfor forsøk på særbeskyttelse både intenst og effektivt, de fikk forhindret at beskyttelseslover ble vedtatt både i 1909 og i 1915. Den striden som utviklet seg om disse spørsmålene med resolusjoner og motresolusjoner og åpne møter bidro til å gjøre forholdet bittert mellom kvinnebevegelsene i begynnelsen av hundreåret.

2. Kvinnekampen knyttet til klassekampen

Både samarbeid og strid mellom kvinnebevegelsene var preget av at de samtidig tilhørte hver sin klassebevegelse. Feministene hadde til dels en uttalt brodd mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, og de ønsket med sin kvinnesak blant annet å være med på å dempe klassekampen. Altså samme målsetning som de mest radikale i Venstre hadde med sin sosial-politikk (f. eks. Castberg). Sosialdemokratene på sin side lå i sterk konkurranse med Venstre om arbeidernes tillit, og de hadde sterkt behov for å markere sin egen politikk og sin egen profil i sentrale saker. Dette preget også arbeiderkvinnenes forhold til feministene, og førte til at holdningen deres etter våre mål ofte var vel dogmatisk og firkantet.

At kvinnekamp og klassekamp var vevet nøye sammen er stemmerettskampen et godt eksempel på. Arbeiderkvinnene tok initiativet til samarbeid med feministene i stemmerettskampen ved å arrangere felles stemmerettstog 17. mai fra og med 1899. Samarbeid med arbeiderkvinnene fikk den borgerlige fronten til å slå sprekker. Stemmerett for arbeiderkvinner var et for vidtgående krav, i og med at arbeiderklassens menn ennå ikke hadde stemmerett. Da alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1901, oppsto nye motsigelser. Arbeiderkvinnene innkasserte begivenheten som en seier, for en del feminister var det en provokasjon, fordi kvinnene fra de bedrestilte lag var blitt forbigått. Da kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1907, kjølnet de borgerliges interesse for kvinnestemmeretten betraktelig, og det var stor stemning for å nedlegge stemmerettsforeningene. For mange var klasseinteressene tydelig sterkere enn kvinnesakens prinsipper, og arbeiderkvinnene måtte gå den siste biten nokså alene, selv om de mest konsekvente feministene, som Gina Krog i Nylænde, fremdeles ga dem uforbeholden støtte.

De eksemplene en finner på samarbeid mellom feminister og arbeiderkvinner før annen verdenskrig, er så å si alle fra før århundreskiftet. Seinere ble forholdet mellom dem stadig mer preget av strid, og av stor avstand. I arbeiderkvinnenes blad, Arbeiderkvinnen, blir ordet «kvinnesakskvinne» etterhvert et skjellsord, og interessen for arbeiderkvinnenes sak kjølner i Nylænde.

Den proletære kvinnebevegelsen

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av de kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av en politisk kvinnebevegelse.

Fagorganisering

Den første kvinnelige fagorganisasjonen var fyrstikkarbeiderskenes forening, stiftet etter streiken i 1889. I tiårene som fulgte var denne delen av arbeiderkvinnenes bevegelse i rask vekst, og en rekke ulike fagforeninger ble stiftet blant kvinnene. Likevel ble fagbevegelsen en politisk massebevegelse blant kvinnene mye seinere enn blant de mannlige arbeiderne. 24 år etter at den første foreningen var stiftet, var det ennå bare 12 % av de kvinnelige arbeiderne som var fagorganisert. Dårligst stilt var de industriene der kvinnene var i flertall, nemlig de tre velkjente kvinneindustriene tekstil, næring-nytelse og bekledning.  I bekledning var organisasjonsprosenten helt nede i 6,6.

Politisk organisering

Den politiske delen av den proletære kvinnebevegelsen besto først og fremst av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger tilknyttet DNA. Kvinneforbundet ble stiftet i 1901 som et Osloforbund, i 1909 ble det utvidet til et landsforbund og i 1923 ble det oppløst som selvstendig kvinneforbund og har siden fortsatt som Arbeiderpartiets kvinnesekretariat. For å gi et lite inntrykk av hvilket masseomfang Kvinneforbundet hadde, kan jeg nevne at det i 1914 var 60 kvinneavdelinger tilsluttet forbundet, derav 17 i Oslo som i alt besto av 700–800 medlemmer.

Etter at Kvinneforbundet var oppløst og DNA splittet, tok NKP i 1924 initiativet til å opprette Norsk Husmorlagsforbund i 1924. Dette var ment som en fagorganisasjon for husmødre, men ble likevel aldri noen virkelig massebevegelse. Husmorlagsforbundet var en av forløperne til Norsk Kvinneforbund, som ble stiftet etter krigen.

Positive og negative erfaringer

Den proletære kvinnebevegelsen kan se tilbake på en rekke positive kamperfaringer. Kampen for kvinnestemmerett og for særbeskyttelse av kvinnene i begynnelsen av århundret er allerede nevnt. En rekke faglige aksjoner har etterfulgt fyrstikkstreiken i 1889. For eksempel gikk kvinnene i postetaten i 1908 til resolutt aksjon mot forsøk på å senke kvinnelønningene ved å opprette særregulativer. Og de seiret. I 1914 gjennomførte rengjøringskvinnene en boikottaksjon mot forsøk på å la et entreprenørfirma overta rengjøring ved «Blaatrikken» i Oslo. I kampen mot dyrtida omkring første verdenskrig var kvinnene også aktive. De gikk i spissen for lokale aksjoner mange steder i landet, og i Odda gjennomførte husmødrene i 1915 en vellykket kjøpeboikott mot stigende melkepriser. I de lokale foreningene i Oslo gikk også kvinnene i spissen for å gjennomføre mange viktige reformer, for eksempel mot prylstraff av ungene i skolen.

Eksemplene kunne mangedobles, og de som er plukket ut er relativt tilfeldige. Det som er viktig er å understreke når dette er sagt, er imidlertid at selv om de lokale initiativene var mange, var det bare sjelden at disse ble utviklet til noe mer enn spredte initiativer og enkelteaksjoner.

Verken partiets eller kvinneforbundets ledelse gir heller inntrykk av at de har klare ønsker om at det skal utvikles en bred kampbevegelse blant kvinnene. Kvinnene ble snarere oppfattet som en ressurs som kunne skrus på og av etter de allmennpolitiske oppgavene Arbeiderpartiet til enhver tid stilte seg. Ved valgene var kvinnene viktige, ved 1. mai-markeringer var de viktige, og også i andre sammenhenger der DNA skulle markere sin tallmessige oppslutning. Men kvinnene var aldri viktige for å kjempe igjennom seirer utfra de premissene de selv stilte.

Parlamentarisme og prinsippløshet

Jeg vil trekke inn et par momenter som kan forklare denne holdningen fra DNAs side, og fra ledelsen i Kvinneforbundet:

– Allerede fra starten var Arbeiderpartiet sterkt preget av parlamentarisme. De viktigste slagene sto ved valgene, de viktigste seirene kunne telles i antallet mandater på Tinget. Ved valgene ble følgelig alle partiets krefter mobilisert for fullt, og også kvinnene. På den andresiden ble det som skjedde mellom valgene mindre viktig. De lokale kvinneavdelingene ble i stor grad preget av sosiale tomgangsaktiviteter for å holde hjulene i gang mellom slagene, istedenfor at de ble utviklet til kampenheter. Framskredne kvinner beskyldte allerede tidlig kvinneavdelingene for å fungere mer som syklubber enn som politiske foreninger.

– DNA har aldri vært preget av noe høyt ideologisk nivå allment, fordi det aldri har vært lagt særlig stor vekt på politiske og teoretiske studier og skolering. Dette avspeiles i utpreget grad i forholdet til kvinnepolitikken. Verken partiet eller de ledende kvinnene i Kvinneforbundet var noen gang i stand til å utvikle en helhetlig politikk på kvinnespørsmålet, og ikke bare en rekke med progressive delstandpunkter.

Arbeiderpartiet hadde derfor fra starten av en tosidig holdning til kvinnearbeidet. På den ene siden har DNA tidlig stått bak vedtak om kvinnenes rett til samfunnsmessig, lønnet arbeid, og understreket dette som en forutsetning for frigjøring. På den andre siden har ledende DNA-folk, også i Kvinneforbundet, understreket at den gifte kvinnens stilling er i hjemmet hos mann og barn. Videre har partiet hele tiden også hatt en tosidig holdning til den særegne kvinneundertrykkingen. På den ene siden er opprettholdelsen av Kvinneforbundet og kvinneavdelingene uttrykk for at kvinnene hadde en særegen stilling også i arbeiderklassen. På den andre siden blir det regelmessig hevdet at særegne kvinnespørsmål ikke eksisterer i arbeiderklassen, og at alle spesielle kvinnekrav tilhører borgerlig kvinnesak.

Kvinnepolitikken skiftet med konjunkturene

Prinsippløsheten og parlamentarismen er viktige momenter for å forklare den opportunismen som preget Arbeiderpartiets holdning til kvinnespørsmålet. Kvinnenes krav fikk partiets støtte når det åpenbart tjente partiets allmenne politiske mål. Kvinnenes krav ble avvist som «kvinnesak» når det tilsynelatende var en lettere vei å la være å ta hensyn til dem. I praksis ble resultatet at Aps kvinnepolitikk skiftet etter konjunkturene, både de politiske og de økonomiske.

Det mest avslørende eksempel på dette, er den politikken som arbeiderpartifolk førte overfor de gifte kvinnene i tredveåra. I mange år var det en del av Arbeiderpartiets krisesamarbeidspolitikk mot arbeidsløsheten å drive klappjakt på de gifte kvinnene som hadde arbeid, fordi de var forsørget og burde vike plassen for mannlige arbeidere. Takket være aktiv motstand fra kvinner i fagbevegelsen, innenfor partiet og i NKP, ble denne politikken til slutt endret.

To linjer blant arbeiderkvinnene

Dette at det aldri ble utviklet noen særegen proletær kvinnepolitikk i Norge, førte også til at det oppsto en splittelse blant arbeiderklassens kvinner i synet på kvinnekampen. Det store flertallet av de organiserte kvinnene har stått i nær tilknytning til arbeiderbevegelsen forøvrig, og har oppfattet de allmenne klassekravene som mer sentrale enn særegne kvinnekrav. Men en liten del av arbeiderkvinnene valgte en annen vei, og knyttet seg til feministbevegelsen. Dette har vært aktuelt for kvinner i arbeid der enten den borgerlige rekrutteringen har vært sterk, eller der de spesielle kvinneproblemene har vært spesielt framtredende. Hard konkurranse fra mennene på arbeidsplassen og forsøk på å presse kvinnene ut av arbeidet eller over i mindre gunstige stillinger måtte føre til at mannen på kort sikt ble oppfattet som en hovedfiende.

Vi har flere eksempler på at kvinner med slike erfaringer har meldt seg ut og dannet egne fagforeninger, og at de har tilsluttet seg Norske Kvinners Nasjonalråd istedenfor LO. Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers forbund er ennå tilknyttet Nasjonalrådet.

At det eksisterte to linjer på kvinnekampen blant arbeiderkvinnene ga seg ikke bare uttrykk i ulik organisatorisk tilknytning. Det kom også fram i ulik holdning til konkrete kampsaker. For eksempel førte de kvinnelige typografene i 1902 en aksjon mot Typografforbundets krav om lik lønn for menn og kvinner i typografyrket, fordi det ville forskyve konkurranseforholdet mellom dem. De godtok frikonkurransen som premiss i kvinnekampen, og godtok dermed åpent at kvinnene måtte finne seg i å bli hardere utbyttet om de skulle få beholde jobbene sine. Typografkvinnene gikk også sterkt imot enhver særbeskyttelse av kvinnene utfra samme premisser, arbeidskjøpernes egne premisser! Eksemplet viser hvorfor feministisk strategi er en borgerlig strategi for kvinnekampen. Dersom kvinnene baserer seg på fri konkurranse og individualisme istedenfor å sette sin lit til kollektiv kamp, organisering og disiplin, fører det til både en svekkelse av hele arbeiderklassens kampkraft og en forverring av kvinnenes kår.

3. Gjør bruk av kvinnebevegelsens erfaringer

I dag står vi overfor en ny, eksplosiv massebevegelse blant kvinnene i hele den vestlige verden, og også i Norge. Hos oss har bevegelsen først og fremst gitt seg uttrykk i en veldig diskusjonsbevegelse, ikke først og fremst i en aksjonsrettet kampbevegelse ennå. Aviser, massemedia, kultur bringer fullt opp av kvinnepolitisk stoff, diskusjonen går vidt mann og mann og kvinne imellom. Kvinnenes gamle kampkrav har fått ny vind i seilene, og den verbale velviljen fra stat og partier er til å ta og føle på.

Men vi aner også konturene av en kvinnereaksjon: I valgkampen ble det gjort flere forsøk på å mobilisere kvinnene for reaksjonære ideer, f. eks. i abortsaka. Kristen Kvinnefront er dannet som et klart forsøk på å demme opp for alle de rettferdige og progressive kravene som kvinnene nå stiller. De gamle ideene om moderskapets hellighet og kvinnenes uunnværlighet i hjemmet dukker også opp i moderne form: Anne-Marit Sletten Duve og Dag Østerberg er de mest typiske talsmennene for det.

Den nye kvinnebevegelsen er en brei, uensartet bevegelse med mange ulike og motstridende tendenser i seg. Den er også båret oppe av gunstige konjunkturer, der behovet for kvinnelig arbeidskraft er stort i pressområder som Oslo. På mange måter er det veldig fristende å trekke sammenligninger med situasjonen i 1880-åra, da også diskusjonsbevegelsen var brei og konjunkturene på kvinnenes side. Bare tenk på all 80-års-diktningen.

Den nye bevegelsen står inne i en avgjørende fase i dag: I hvilken retning skal den utvikle seg, hvilke tendenser og linjer skal vinne fram, i hvilken grad skal vi bli i stand til å overleve et konjunkturomslag og et nytt og kraftig framstøt av kvinnereaksjon som vi med sikkerhet vet vil komme før eller seinere?

Det kvinnebevegelsen i dag trenger, er en retning. Spørsmålet er hva slags retning. Det er i dette spørsmålet jeg tror at vi faktisk kan ha praktisk nytte av våregen historie.

Kvinnebevegelsen har kjørt seg fast tidligere, det er opp til oss å trekke de riktige lærdommer av de erfaringene som kvinnene den gang har høstet for oss. Vi må trekke ut alle de gode erfaringer som er gjort og bygge videre på dem. Men samtidig må vi også samvittighetsfullt analysere alle feil og forsøke å unngå dem og aktivt bekjempe dem.

Ta lærdom av gamle feil!

Historien har lært oss at vi trenger en kvinnebevegelse, og at det er en del umiddelbare farer vi må sette alt inn på å styre klar av:

– Vi trenger en kvinnebevegelse som står på egne bein, som er sjølstendig og har sin egen strategi, og som ikke kan skrus av og på etter konjunkturene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som aktivt satser på kvinnenes egen kampkraft, og ikke stoler på de store menns og kvinners innsats for oss i parlamentet og komiteene. Kvinnebevegelsen må ikke bli en valgreserve for de politiske partiene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som avviser feminismen som en borgerlig strategi for kvinnekampen, og som bygger videre på den proletære kvinnebevegelsens mest framskredne erfaringer.

Analysen av erfaringene må gå til kjerna

Likevel nytter det lite å avvise feminismen ved proklamasjoner, og det nytter like lite å proklamere at en bygger videre på arbeiderkvinnenes erfaringer. Utviklingen av en riktig strategi for kvinnekampen krever en grundig analyse av de historiske erfaringene. Det har vært betydelige innslag av feministisk ideologi i arbeiderkvinnenes egne organisasjoner, og det har vært andre feil ved dem som vi må unngå. Den feministiske ideologien har nok rådd grunnen i middelklassekvinnenes organisasjoner, men den har ikke rådd grunnen aleine, og det finnes også lærdommer å trekke av den kampende har ført.

Vi skal heller ikke glemme den motsetningen som eksisterer mellom den reaksjonære kvinneideologien i de kvinneorganisasjonene som ble skapt for å demme opp mot den progressive kvinnebevegelsen, og den materielle, klassemessige stillingen til massen av medlemmer i disse organisasjonene.

Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.

Dette krever grundigere studier – både av historia og av den teorien som de forskjellige retningene innen kvinnebevegelsen – enn det jeg har lagt fram her, men jeg tror likevel det er grunnlag for å stille opp de viktigste kjennetegnene ved de to ideologiene allerede nå:

 

Feminismen:

– Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring er den enkelte kvinnes verk.

– Kvinnekampen rettes mot mannen. Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen, den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.

– Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder. Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f. eks. frivillig barselpermisjon).

 

Den proletære kvinnebevegelsen:

– Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel. Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøringer kvinnenes felles verk.

– Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag monopolkapitalen og

staten. De materielle forhold, ikke ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.

– Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som kvinner. Vi godtar ingen frikonkurranse der de svakeste – bl. a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.

Bare dersom denne siste ideologien vinner fram og blir den sterkeste i den nye kvinnebevegelsen, kan den bli sterk nok til å tåle skiftende forhold og skarpmotstand – og sikre resultater av kampen for det store flertallet av kvinnene.

Spørsmål til diskusjon

For dei som vil bruke artiklane i dette nummeret som utgangspunkt for studiediskusjonar, vil vi foreslå nokre problemstillingar:

1. I den første artikkelen blir det lagt fram to syn på kva den doble undertrykkinga av kvinnene inneber. Kva har det å seie for kvinnekampen om ein legg det eine eller det andre synet til grunn?

Kva er grunnlaget for at også menn i arbeidarklassen stundom vender seg mot kvinnene sine krav om sjølvstende og frigjering?

2. Er de samde i at rett til arbeid er det viktigaste kravet kvinnene kan reise? Kva om monopolkapitalen og staten set i gang ei kampanje for å få kvinnene ut i arbeidslivet?
3. I klasseanalysen er det lagt vekt på at det er objektive klasseskilje mellom kvinnene, og at den særeigne undertrykkinga av dei som kvinner har ulikt innhald for dei ulike klassane sine kvinner. Meiner du dette er rett? Finst det ikkje former for kvinneundertrykking som er sams for alle kvinner, som meir er knytt til kjønn enn til klasse?
4. Prøv å gå nærmere inn på særtrekka til kvinnene i ein klasse eller ei gruppe de sjølve kjenner godt, – t.d. sjukepleiarar, arbeidarhusmødre, lærarar. Kva er situasjonen deira? Kva tenkjer dei om seg sjølve som kvinner
5. Diskuter kjenneteikna på ei proletær linje i kvinnekampen opp mot det som pregar det feministiske synet. Bruk døme de kjenner til og finn ut korleis desse linjene står i dei ulike kvinnelaga og mellom kameratane der de er.
6. Kva skilnad gjer det om ein vel eit sosialistisk grunnlag for ein masseorganisasjon for kvinner eller ikkje idag? Kva vil det seie at dette ikkje er eit prinsippspørsmål?