Ukategorisert
av Reidun Heiene
Europa kan bli tvunget til å godta fritt salg av mat fra genmodifiserte organismer (GMO).
USA har sammen med flere land anlagt sak mot EU i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å få åpnet EU-markedet for GMO-mat. Saken blir antakelig avgjort i 2004.
EU har ikke godkjent nye matvarer med GMO etter 1998, ut fra et økologisk føre-var-prinsipp. USAs hovedforhandler Robert Zoellick sa i en pressemelding: «EUs forbud bryter WTOs regelverk. Folk omkring i verden har spist genmat i årevis uten at helseskader er påvist.» Landbrukssekretær Ann M Veneman sa videre: «Med denne saken kjemper vi for interessene til amerikansk jordbruk. Denne saken handler om å følge de reglene vi har forhandlet fram i god tro.»
Spørreundersøkelser viser at europeiske forbrukere ikke ønsker GMO. I et Eurobarometer fra 2001 viser at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei.
Mange europeiske politikere er positive til handel med GMO-mat, men frivillige organisasjoner og forbrukere i en rekke EU-land har presset hardt for å beholde føre-var-prinsippet. EU-kommisjonen har nettopp gitt tillatelse til import av den første GMO-matvaren siden 1998 (Syngenta Bt 11 GM mais).
Kronologisk bakgrunn
- April 1990: Et EU-direktiv om regulering og godkjenning av GMO ble vedtatt.
- 1994-1998: 18 GMO-produkter ble godkjent i EU på grunnlag av dette direktivet.
- I 1997 begynte noen medlemsstater å nekte å ta inn EU-godkjente produkter på sine markeder.
- 1998: Ingen flere tillatelser til markedsføring av GMO ble gitt. På flere nivåer uttrykte politikere støtte til «føre-var-prinsippet» i disse sakene. 6 land forbød EU-godkjente GM-produkter (Frankrike, Østerrike, Hellas Tyskland, Italia og Luxemburg), og Den europeiske kommisjonen gikk ikke ut med fordømmelse av disse forbudene.
- 1999: Danmark, Frankrike, Hellas, Italia og Luxemburg sa i en fellesuttalelse at de ikke ville gi nye tillatelser før regelverket om merking og sporbarhet var på plass. Østerrike, Belgia, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige sa i en fellesuttalelse at det trengs en grundig «føre-var-prinsipp»-basert tilnærming i disse sakene. Disse uttalelsene ligger til grunn for på det som er blitt kalt «de facto» moratorium (i realiteten stans) for godkjenning av GMO-matvarer i EU, selv om det ikke formelt er vedtatt.
- 2002: Regelverket om merking og sporbarhet kom på plass
- Mai 2003: USA, Canada, Argentina og Egypt anklaget EU inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. De ble støttet av Australia, Chile, Colombia, El Salvador, Honduras, Mexico, New Zealand, Peru og Uruguay.
- EU anklages for å ha brutt regler under flere WTO-avtaler, både GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), SPS (Sanitary and Phytosanitary Measures) og TBT (Technical Barriers to Trade).
- Våren 2004: Etter at partene ikke ble enige i løpet av de første meklingsforsøk, ble et tvisteløsningspanel ble satt ned i mars 2004.
- I løpet av våren har et GM-produkt (en mais-sort produsert av et sveitsisk firma: Sygenta BT 11GM mais) blitt godkjent for salg på EU-markedet.
Tvilsteløsningspanelet på tre personer tok i mot innspill fram til slutten av mai, men har nå lukkede møter om saken. Krav om offentlig innsikt i prosessen er blitt reist og avvist. En avgjørelse er ventet i løpet av året.
De facto moratorium
En rekke europeiske politikere ønsker å åpne markedet for GMO. Eksempelvis ledes EUs sentrale Food Standards Authority (FSA) av en overbevist GM-forkjemper, John Krebs. EU-kommisjonen ønsker også liberalisering.
I lang tid var det de opprinnelige 6 enkeltland som stadig blokkerte disse sakene. Bildet er blitt mer uoversiktlig med nye medlemsland og endrede konstellasjoner etter for eksempel valget i Spania.
EU-kommisjonen anbefalte å godkjenne Sygentas GM mais i januar i år, og forsøkte deretter å argumentere med at det ikke eksisterer noe «de facto» moratorium. Dette ble avvist av anklagerne, som opprettholdt saken.
At motstanden er stor blant mange medlemsland, er uansett klart.
Aktivisme og lokalt engasjement
Et Eurobarometer fra 2001 viste at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei. (Kilde: Eurobarometer 55.2.) Dette er en spørreundersøkelse i 15 EU-land med en rekke spørsmål om befolkningens holdning til forholdet mellom vitenskap, biologi, politisk handlingsrom med mer, trykt i en 62 siders rapport.
George Monbiot skrev i Klassekampen våren 2004 at det ville aldri blitt stans i GMO i Europa uten alle de «direkte aksjonene». Aktivister har marsjert i gatene, lobbyert i korridorene, hengt fra vegger, brent avlinger og gått i frankenstein-kostymer. Media fanget opp debatten, som i land etter land har ført til kraftige reaksjoner og lokalpolitisk handling. I Storbritannia måtte Tony Blair gi opp forsøk på å tillate dyrking av GM-avlinger, og i stedet gå inn for miljøtesting av disse for å vurdere miljøeffekter. I Italia nådde aktivister avisenes forsider omkring et «hemmelig» møte hvor EU-politikere møtte næringslivsledere for å drøfte liberalisering. I Frankrike har 1.200 kommuner og i Italia har over 500 byer erklært seg som GMO-frie soner. En email-kampanje med blant annet Friends of the Earth, Public Citizen, Greenpeace og Action Aid har fått mer enn 110.000 underskrifter våren 2004: www.bite-back.org/
Prosedyrer i WTO og i EU
En tvisteløsningssak pågår som regel i ca 18 måneder. Det begynner med 60 dager konsultasjoner hvor partene skal søke å unngå at det blir sak. Videre kommer meklinger over noen måneder, hvor partene og andre («third parties») kan gi innspill. Hvis det da likevel blir sak, går panelet inn i lukkede drøftinger og avgir sin kjennelse. En kjennelse forventes i denne saken mot slutten av året.
Anklagerne regner med å ha tapt enorme summer på manglende tilgang til EU-markedet. Dersom EU taper, vil EU bli idømt straffetoll på andre produkter, som vil bli beregnet slik at det skal svi økonomisk.
En rekke saksdokumenter er lagt inn på internettstedet www.ictsd.org/issarea/environment/biotech_case.htm.
Når disse sakene skal behandler i EU, gir Den europeiske kommisjonen først sin anbefaling, før sakene går ut til medlemslandene til behandling i 90 dager. Dersom de når kvalifisert flertall, går saken gjennom. Hvis ikke, blir kommisjonen den endelige avgjørende myndighet. Det var slik Sygentas mais ble anbefalt i januar 2004 og endelig godkjent i mai 2004. Monsanto har også en maissort (Monsanto NK 603 GM maize) som er underveis i denne prosedyren nå, og forventes å få en liknende avgjørelse.
Sygenta skal ha signalisert at de ikke vil markedsføre produktet i Europa, på grunn av forbrukerreaksjoner.
Liknende saker i WTO
EU har tidligere tapt sakene i tvisteløsningspaneler om «hormonkjøtt» og bananer.
Siden saken dreier seg om retten til å bruke føre-var-prinsippet, kan den derfor bety mye for muligheten for ethvert land å si nei til import på grunnlag av et økologisk føre-var-prinsipp.