Fronten mot supermaktene del 3. Sovjet-USA: Mot ny verdenskrig?

Av J.B.

1974-03


Dei to supermaktene USA og Sovjet har sams interesser i å kua folket i verda. Men dei slåst og seg imellom om å rå verda åleine. Dei slit båe med store økonomiske og politiske problem. Før eller seinare må kampen mellom dei verta så skjerpt at dei må ty til den militære styrken sin for å vinna framgang og tryggja dei interessene dei har kvar for seg.

Dette er ei historisk lov. Progressive kan ikkje tillata seg å undervurdera faren for krig mellom dei.
(Første og andre artikkelen i denne serien står i Røde Fane 5/73 og 1/74.)


Midt-Østen i oktober 1973:
Den israelske hæren går over Suezkanalen og byene Kairo og Suez er alvorlig truet. Sovjet vil ha USA med på at de to supermaktene sammen skal sende styrker til Midt-Østen for å atskille de stridende. Sovjetiske tropper gjør seg klar til å rykke inn i Egypt aleine hvis det ikke øyeblikkelig blir våpenhvile.

Russiske sjøstridskrefter går mot Midt-Østen, og store fallskjermjegeravdelinger kan settes inn i området på en times varsel.

USA svarer med å sette hele sitt militærapparat verden over i høyeste beredskap ….

Var dette avtalt spill eller kunne en ny verdenskrig ha brutt ut? Hvordan stemmer dette med alt snakket om supermaktssamarbeid og avspenning ?

MOTSIGELSER I FIENDENS LEIR

I to tidligere innlegg i Røde Fane har jeg tatt opp den viktigste motsigelsen i verden – mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Videre har jeg behandlet arbeidet for å bygge en enhet mot supermaktenes verdensherredømme. (Se Røde Fane 5/73 og 1/74, »Fronten mot supermaktene».)

Denne gangen vil jeg ta opp situasjonen i fiendens leire. En av de fire grunnleggende motsigelsene i verden er motsigelsen mellom de imperialistiske maktene innbyrdes i kampen om verdensherredømmet. Hvordan står denne motsigelsen i dag: Skjerper den seg og kan Sovjet og USA starte ny verdenskrig?
Hvem er sterkest av de to supermaktene?

SOVJETUNIONEN – EI STOR VÅPENSMIE

Sovjets militære utgifter lå i 1960 offisielt på omtrent 10 000 millioner dollar. I 1973 var de offisielt ca. 20 000 millioner, i virkeligheten 70 – 80 000 millioner.
Bresjnev forsøker bevisst å skaffe seg de militære forutsetningene for å ta opp kampen med USA om stillingen som verdens folks hovedfiende nr. 1. Og han har kommet langt på vei: Sovjet gjennomfører en rask opprustning av kjernefysiske våpen, sjøstridskrefter, luftbårne tropper, mekaniserte og offensive hærstyrker med sterk tankstøtte, osv. Balansen når det gjelder kjernefysiske våpen skal i dag se slik ut – i følge »International Institute for Strategic Studies»:

Interkontinentale                           USA      SOVJET

kjernefysiske raketter:                 1054       1 510
Mellomdistanse-raketter:               –            700
Ballistiske undervannsraketter:     656      750
Mellomdistanse-bombefly:             70        500

For ti år siden var alle verdenshavene dominert av vestmaktene. Den sovjetiske flåten har siden 1965 bredd seg ut over hele verden. I dag er sovjetiske krigsskip
mer eller mindre fast stasjonert i Atlanteren, Stillehavet, Det indiske hav, Japanhavet, Det fillipinske havet, Svartehavet, Middelhavet, Østersjøen, Den persiske gulfen, Det karibiske hav og Den meksikanske gulfen. Militære spesialister er uenige om hvem som har sterkest flåte av USA og Sovjet, men en ting er klart: Den sovjetiske flåten utvikles raskt, og det kan ikke vare lenge før den er sterkere enn den USA har.

Sovjet skal i dag produsere 9 – 12 atomdrevne u-båter pr. år, mens USA bare greier 4 stykker. (Kilder, se notene, punkt I.)

BRESJNEV AVHENGIG AV UTENLANDSK KAPITAL

Hvordan greier Sovjet den økonomiske belastninga som opprustninga må innebære?

Sovjetunionens militærutgifter utgjør en større del av landets nasjonalinntekt enn USAs. Kapitalinvesteringene konsentreres om våpenindustri og krigsforberedelser, mens annen industri som konsumvareindustri og jordbruket blir liggende etter.

For å forsøke å løse sine økonomiske problemer har Sovjet-lederne begynt å ta opp store lån i land som Japan, Vest-Tyskland, England og USA. Fra 1958 til 1963 lånte de 570 millioner dollars. Fra 1964-69 økte de til 1 500 millioner, og i perioden 1970 – 73 ble det 5000 millioner dollars.

Men dette er ikke alt. Blant annet for å utnytte energiressursene i Sibir har Bresjnev invitert utenlandske selskaper til å delta direkte i sovjetisk næringsliv.

I 1973 åpnet de to amerikanske storbankene New York Citys Manhattan Bank og The First National City Bank nye filialer. Forrige amerikanske bank i Sovjet måtte stenge i 1922.

I 1973 besøkte gjennomsnittlig 2 000 amerikanske forretningsfolk Sovjetunionen hver måned. En stor mengde omfattende avtaler ble inngått. Noen eksempler:

– Occidental Petroleum Company bygger 4 kjemiske fabrikker for 8 milliarder dollars.
– På Krim bygger amerikanerne Coca Cola-fabrikk.
– Sovjet skal kjøpe ca. 10 % av sin samlede kornproduksjon i USA i 3 år framover fra 1972.
– I Washington i juni 1973 bad Bresjnev amerikanerne om å satse 10 milliarder dollars på et opplegg for utnytting av naturgass og andre ressurser i Sibir.
(Om toppmøtet i juni 1973 og følgene av det, se Røde Fane 2/73, artikkelen »Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital.» Red.)

Bresjnev har ikke bare kontakt med amerikansk kapital. Sovjets seks største handelspartnere blant de vestlige kapitalistiske land var i 1972:
1. Vest-Tyskland: 828 mill. rubler
2. Japan: 800 mill. rubler
3. Finland: 602 mill. rubler
4. England: 558 mill. rubler
5. Frankrike: 554 mill. rubler
6. USA: 500 mill. rubler

Et særtrekk ved Sovjets handel med nesten alle disse landene er at Sovjet har et kraftig underskudd på sin handelsbalanse i forhold til dem. I 1972 var Sovjets handelsbalanse med USA på omtrent 3:1 til fordel for USA.

Bresjnev er i ferd med å utvikle et avhengighetsforhold til vestlig monopolkapital samtidig som han bygger opp det største militærapparatet i verden. Denne motsigelsen kan skjerpes og føre til at Sovjetlederne tar sjansen på å bruke sin militære styrke til å skaffe seg kontroll med deler av vestlig kapital, industri, arbeidskraft og marked. (Kilder, se notene, punkt 2.)

KONTROLL GJENNOM »AVSPENNINGS»–FORHANDLINGENE

Sosialimperialistene i Kreml vil konkurrere med USA om verdensherredømmet. De må forsøke å skaffe seg innflytelse i de store delene av verden USA dominerer i dag. Deres hovedmetode for dette har vært forhandlinger om avspenning og samarbeid. Sovjetlederne har foreslått nye kollektive sikkerhets systemer i Europa og Asia. Disse skal erstatte de USA-dominerte paktene NATO og CENTO, CEATO i Asia.

Innafor de tre vestlige militærpaktene har det vært økende motsigelser de siste åra blant annet på grunn av USAs tilbakegang og militære fiaskoer i Sørøst-Asia.

BOKS:

«STALIN OG BRESJNEV OM KRIG OG FRED:
Bresjnev i tale ved ankomsten til Washington 18. juni:

»Avstanden mellom våre land blir mindre og mindre ikke bare fordi at vi har moderne fly med utmerkede flyruter, men også fordi et stort mål forener oss – å garantere en varig fred for folkene i våre land, å skape sikkerhet på vår jordklode.»

I 1952 førte bolsjevikene under Stalins ledelse ennå en hard kamp mot revisjonistene. Stalin skrev i artikkelen »Spørsmålet om uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene»:

»En del kamerater påstår at på grunn av de nye internasjonale forholdene som har utviklet seg etter den andre verdenskrig, er kriger mellom de kapitalistiske landene ikke lenger uunngåelig. Man sier at Lenins tese om at imperialismen uunngåelig fører til krig bør betraktes som foreldet, ettersom det nå har vokst fram mektige folkelige krefter som kjemper for forsvar av freden og mot en ny
verdenskrig. Det er ikke riktig Det mest sannsynlige er at den nåværende fredsbevegelsen kan føre til at en bestemt krig forhindres, at den for en tid utsettes, at en krigersk regjering må gå av og erstattes med en annen regjering som for en tid er villig til å bevare freden. Dette er naturligvis bra. Men det
er ikke tilstrekkelig for å avskaffe uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene overhodet. Det holder ikke fordi imperialismen
trass i alle slike framganger for fredsbevegelsen
likevel eksisterer og består. Følgelig består også krigens uunngåelighet. For å avskaffe krigens uunngåelighet må man knuse imperialismen.»

Bresjnev står parat og hopper av iver etter å overta USAs rolle med sine kollektive sikkerhetssystemer.

Men de aller fleste nasjoner har avvist Bresjnevs nye militærpakter, og sosialimperialistene har måttet pønske ut andre måter å øke innflytelsen på. De har kjørt en sjarmoffensiv med stadig nye forslag om nedrustning og avspenning.

 

I 1963 ble USA og Sovjetunionen enige om avtalen om stans i prøvesprengningene med atomvåpen. Da hadde Sovjet bare 100 interkontinentale kjernefysiske raketter. På 10 år et tallet økt til 1 510 tilsvarende raketter. USA hadde 400 i 1963 og har 1 053 i dag.

I 1963 fikk supermaktene i stand avtalen om ikke spredning av atomvåpen. Da hadde sosialimperialistene bare 7 atomdrevne ubåter med kjernefysiske våpen. I 1972 hadde de allerede 39 slike som sprer truselen fra Bresjnevs offensive atomvåpen over hele verden.
Det virkelige innholdet i Sovjets »nedrustnings»-offensiv har vært:

– å tildekke en voldsom militær opprustning for andre regjeringer og folkene
både i revisjonistiske land og andre land.
– å forsvare de to supermaktenes monopol på atomvåpen gjennom ikkesprednings- og prøvestansavtaler, og dermed å forsvare USAs og Sovjets herredømme i hver sin del av verden.

Men »avspennings»-forhandlingene har også hatt en annen side: Både på Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki og i forhandlingene med USA har Sovjet lagt stor vekt på å bringe inn handelsmessig, økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid. En rekke avtaler om samarbeidsprosjekter, samarbeidskomiteer, økt gjensidig kontakt og utveksling på et utall områder er inngått.

På denne måten øker Sovjetlederne sin politiske innflytelse i land som står under USA-imperialismens dominans.(Kilder, notene punkt 3.)

OPPOSISJONEN I SOVJET

Motstanden mot Bresjnevs og Khrustsjovs omdanning av Sovjetunionen til et aggressivt militært diktatur med enorme militærutgifter er utvilsomt økende i
Sovjetunionen. Her i vest får vi bare høre om en liten del av toppen av isfjellet:

– Den borgerlige intellektuelle opposisjonens kamp for demokratiske rettigheter med Solsjenitsyn og Sakharov somsentrale personer.
– I april 1973 meldte vestlige aviser at tre ledende medlemmer av politbyrået fikk sparken på grunn av motstand mot supermaktsamarbeidet med USA.
– Det er klart at det eksisterer organiserte studentgrupper ved universitetene i Moskva, Leningrad og Kiev som bekjemper Sovjetledernes imperialistiske politikk.
– Folk som har oppholdt seg i Moskva forteller at det relativt ofte går rykter om store streikeaksjoner blant arbeidere i forskjellige deler av landet rettet mot
forverring av levevilkår og rasjonalisering.
– Fra republikker som Ukraina, Estland og Litauen har vestlig og sovjetisk presse på hver sin måte fortalt om flere større folkelige oppstander for nasjonale og demokratiske rettigheter de siste par åra.
– I siste halvdel av seksti-åra offentliggjorde to nye illegale marxist-leninistiske organisasjoner i Sovjetsamveldet sine programmer i vestlige land. De kalte deg
Sovjetunionens kommunistiske parti(bolsjevikene) og Stalin-gruppene. Hvordan det står med disse organisasjonene i dag vet vi ingenting om. De jobber under strengt illegale forhold i et land med verdens antakelig mest effektive Politidiktatur. (AKP(m-l)s avis Klassekampen trykte i 1. mai nummeret i år utdrag fra et nytt illegalt dokument utgitt av »Kampkomiteen for gjenreisinga av et marxist-leninistisk parti i Sovjet», rettet mot kampanjen Sovjetlederne fører mot Kinas kommunistiske parti. Red.)
– Russerne som har sluppet ut fra fangeleire og »sinnsykehus» kan fortelle at tusenvis er arrestert av politiske årsaker. Borgeren Bresjnev setter vel stort sett ikke andre borgere innafor murene, så en stor del av fangene er sikkert kommunister.
– Sjøl ut fra Sovjetledernes offisielle tall er det klart at jordbruket har vært i tilbakegang og stagnasjon de siste åra. Bresjnev satser på opprustning og innføring av reindyrket kapitalisme i jordbruk og industri, mens levestandarden heller synker enn øker for det flertallet. Der er klart at dette har gitt og gir grunnlag for mye misnøye i arbeiderklassen.

USA HAR PROBLEMER

USA har helt siden 2. verdenskrig vært den dominerende imperialistiske makten. Men i 1960- og 70-åra har USA-imperialistene rotet seg inn i stadig større problemer.

Folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist en anti-imperialistisk frigjøringsbevegelse med veldig kraft. Siden Korea-krigen har amerikanerne stadig lidd militære nederlag. Sist i Vietnam og Kambodsja. Dette har kostet USA mye både når det gjelder militær prestisje, moral, styrke og økonomi.

EEC og Japan har styrket seg økonomisk i forhold til USA. De har krevd en mer sjølstendig posisjon og til og med begynt å konkurrere med USA-imperialistene med stort hell i økonomi og politikk. Nixon-doktrinen om å utvikle blant annet EEC og Japan til solide støttespillere for USA og dermed innskrenke USAs direkte engasjement i utlandet, har langt på vei slått feil.

I USA har vi sett store valutakriser, underskudd på handelsbalansen med utlandet for første gang siden Annen verdenskrig, prisstigning, inflasjon og arbeidsløshet. USAs andel av den kapitalistiske verdens eksport sank fra 32,4 % i 1947 til 16 % i 1969. Sterke tendenser til en indre politisk krise har vist seg i Watergate-saka, mordene på Kennedy-brødrene, motsigelsene mellom Kongressen og Nixon om bombinga av Sørøst-Asia, osv.

På det militære området har USA tapt terreng til Sovjet. Men Nixon gir ikke fra seg verdensherredømmet frivillig. Det amerikanske militærbudsjettet for 1975
er på 85 000 millioner dollars, en økning på 6 300 millioner fra året før.

Kvantitativt ser det ut til at USA ennå har ledelsen. I 1972 hadde for eksempel Sovjets 1 510 interkontinentale kjernefysiske raketter omtrent 2 500 krigshoder, mens de 1 054 rakettene til USA hadde omtrent 5 700 krigshoder. Samtidig er russernes rakettsystemer utvilsomt under rask utvikling.

USA er nok ennå verdens folks fiende nummer 1. Amerikanerne har det mest velutbygde nettet av militære baser over hele verden, kombinert med omfattende
økonomiske investeringer. Russerne kommer foreløpig ikke opp mot USA når det gjelder økonomisk og politisk infiltrasjon og utbytting i Asia, Afrika, Latin-
Amerika og Vest-Europa.

Men tendensen er at USA-imperialismen er i tilbakegang på det militære, økonomiske og politiske området, mens Sovjet er i framgang på det militære området.

I 1967 gikk den sovjetiske flåten inn i Middelhavet, og snart ble 60 skip fast stasjonert der. Denne styrken overgår USAs 6. flåte. Hadde dette skjedd 10 år
tidligere ville verden vært på randen av krig. I 1967 kunne ikke USA lage særlig rabalder. Det forteller en god del om endringene i styrkeforholdet. (Kilder,
notene punkt 4.)

USAs tilbakegang og Sovjets militære framgang betyr skjerpet konkurranse og kamp om verdensherredømmet mellom supermaktene. Utviklinga i Europa viser dette spesielt klart.

EUROPA SOM BRENNPUNKT

Europa er det området i verden der supermaktenes interesser står hardest imot hverandre.

Hvorfor? – Økonomisk har Europa større betydning for USA og Sovjet enn noe annet område i verden. De europeiske landene har en velutbygd industri, høy teknologi og et sikkert marked. Europa står for 20 % av den industrielle vareproduksjonen. I 1969 var 30 % av de amerikanske investeringene i utlandet
plassert i Europa, 12,7 i Asia og det sørlige-Afrika og 16,5 % i Latin-Amerika.

Sosialimperialistene er på sin side helt avhengig av å kunne utbytte høyt industrialiserte stater som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 viste hvor avgjørende dette er for Sovjet. Samtidig har Bresjnev nå også begynt å utvikle et visst avhengighetsforhold til vest-tysk, engelsk og italiensk kapital. Han trenger sårt kapitalinnsprøytninger fra disse landene. Han trenger maskiner og annet utstyr fra dem, adgang til den avanserte teknikken og til nye markeder. Men Vest-Europa har han ingen politisk eller militær kontroll over. Og det kan en være sikker på at han ønsker seg.

Begge supermaktene er mot EEC. En vest-europeisk politisk union vil bety at Vest-Europa delvis forsøker å opptre sjølstendig overfor USA og Sovjet. EEC
kan føre med seg vest-europeisk atomvåpen-samarbeid og en egen forsvarspakt for EEC-landa. Europas svakeste punkt i økonomien er manglende adgang til og
kontroll med dagens energikilder. Dette utnytter USA og Sovjet for å styrke sin innflytelse, Sovjet gjennom eksport av store mengder naturgass i rørledninger til
Vest-Tyskland og Italia, USA gjennom sine oljeselskaper. (Kilder, notene punkt 5.)

MILITÆR OPPLADNING

Supermaktenes konsentrering av militære styrker i Europa viser at de anser dette området for det viktigste i verden. I følge »International Institute for Strategic
Studies» er den militære situasjonen i Nord- og Sentral-Europa slik:

NATO   Warszawapakten
Stridsklare tropper (i tusener):            580           1 000
Stridsvogner:                                        6000         16 000
Lette bombefly:                                        64               250
Jagerfly:                                                 400             2 100

Sovjet har konsentrert størstedelen av sine sjøstridskrefter i farvannene rundt Europa. Omkring 70 % av de russiske ubåtene finnes f.eks. her. Alle de
700 mellomdistanserakettene Sovjet har er rettet inn mot Europa.

I dag har Sosialimperialismen en sterk overvekt i militær styrke i området. Viktig er det at russerne ser ut til å fortsette oppladninga med stort tempo. Rett før jul 1973 forsterket de sine styrker i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia med 1 200 stridsvogner. (Se også illustrasjonen fra Peking Review 3/1974.)

VERDENSKRIG MULIG?

Sosialimperialismen er i ferd med å gjennomføre en politisk, økonomisk og militær offensiv overfor Europa. På det militære området har Sovjet hatt framgang, men på det økonomiske og politiske området går det dårlig. Ingen vest-europeiske land med unntak av Finland synes å ville nærme seg Sovjet. Til det er banda til den vestlige verden for sterke. Både Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen (KSSE) og forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR) har gått i stå og har ikke brakt noen vesentlige resultater.

Hva vil så Bresjnev bruke sin militære overlegenhet til?

Sovjetlederne vil få stadig større problemer med opposisjonen hjemme. De
blir stadig mer avhengige av vestlig kapital og teknikk og ønsker politisk kontroll med denne. De vil forsøke å bruke sitt militærapparat til å sikre seg en slik kontroll gjennom skremsler og press og kanskje til slutt militær aksjon.

Samtidig jobber sterke krefter i USA og Vest-Europa for at de amerikanske styrkene skal trekkes ut. USAs anstrengte økonomi har problemer med utgiftene til styrkene i Europa.

Samtidig har enheten mellom EEC-landa blitt svekket gjennom uenigheten under Midt-Østen-krigen i oktober 1973, den nye »nei til EEC»-regjeringa i England og motsigelsene i EEC om bidrag til distriktsfondene og opptredenen under »oljekrisa».

Dette er tendenser som taler til fordel for Sovjetledernes offensiv.

Er så en ny verdenskrig med utgangspunkt i motsigelsene mellom USA og Sovjet virkelig mulig?

La oss se litt nøyere på forholdet mellom de to statene.

KAMPEN MELLOM SUPERMAKTENE ER ABSOLUTT

I revisjonistiske og borgerlig vestlig presse har teoriene om fred, avspenning og supermaktssamarbeid fått dominere lenge.

Men motsigelsen mellom USA og Sovjet er ikke blitt visket ut. Den er en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden, og kampen mellom de to supermaktene er absolutt. Det er bare det at motsigelsen mellom de to til nå har vært underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom de to imperialistblokkene og verdens undertrykte nasjoner og folk. De kreftene som presser USA og Sovjet til å samarbeide mot verdens folk har vært sterkere enn de som presser dem til å slåss mot hverandre.

Enheten mellom stormaktene er bare tilfeldig, mens kampen mellom dem er grunnleggende og vedvarende.

FELLES INTERESSER

I en rekke spørsmål har Bresjnev og Nixon stått sammen ut fra at begge vil undertrykke og dominere resten av verden:

Forsvar av atomvåpen
Gjennom avtalene om begrensning og ikkespredning av kjernefysiske våpen (SALT-forhandlingene) i 1963, 1968, 1972 og 1973 har supermaktene forsvart
sitt militære hegemoni i verden. Samtidig har de i avtalene sikret seg sjøl retten til videre utvikling av kjernefysiske våpen med helt bagatellmessige begrensinger.

Verdens politimenn
Bresjnev og Nixon vil spille rollen som politikonstabler i verden og mener de har rett til å slå ned på alle anti-imperialistiske tendenser innafor sine interessesfærer. Dette har de til fulle bevist gjennom sine mange politiske og militære intervensjoner i land verden over. I den siste SALT-avtalen fra 1973 om forhindring av kjernefysisk krig, har de faktisk avtalefestet sin rolle som politikonstabler:

»Hvis . . . .forhold mellom de to partene eller mellom en av partene og andre land . . .. eller hvis forhold mellom land som ikke er parter i denne avtalen synes
å kunne medføre fare for kjernefysisk krig . . . . skal De forente stater og Sovjetunionen øyeblikkelig gå i gang med presserende forhandlinger med hverandre.»

Mot sammenslutninger av undertrykte nasjoner
Nasjoner som på forskjellig vis er undertrykt og dominert av supermaktene har bygd organisasjoner som Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), Konferansen for alliansefrie land, Fellesmarkedet (EEC) osv. De har gjort det for å kunne opptre mer sjølstendig overfor USA og Sovjet. Begge supermaktene er interessert i å splitte enheten og styrken i disse sammenslutningene.

Mot virkelig avspenning i verden
Bresjnev og Nixon bygger begge sin makt og innflytelse i verden på sin militære styrke og dominans. Hadde de trukket tilbake sine baser over hele verden, stanset opprustninga, ødelagt atomvåpnene og fjernet krigstruselen, ville hele grunnlaget for deres verdensherredømme forsvinne. Da ville ikke de undertrykte
nasjonene lenger ha noen grunn til å godta økonomisk utbytting og politisk dominans fra supermaktene.

Supermaktene ønsker ikke avspenning. Hver gang det for eksempel legges fram forslag i FN om virkelig avspenning, avviser de det. Jamfør deres motstand mot oppretting av fredssoner uten kjernefysiske våpen i Latin-Amerika, Det indiske hav og Middelhavet.

UFORSONLIGE INTERESSER

Trass i supermaktssamarbeidet på flere områder kan vi ikke unngå å se motsigelsen mellom dem komme klart fram i mange saker:

Våpenkappløpet fortsetter
Opprustninga holder et større tempo enn noensinne. Begge supermaktene ønsker å få et overtak på den andre. Forhandlingene om gjensidige styrke-
reduksjoner i Europa er fort i lang tid uten at det er oppnådd resultater.

Bresjnevs forslag om at de europeiske statssjefene skulle møtes under den tredje fasen av Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen blir ikke godtatt. På det
militære området har ikke konferansen gitt noen som helst resultater, og mye av tida er gått med til å diskutere problemer med familier som er splittet på grunn av jernteppet, miljøspørsmål osv.

Militærbudsjettene til USA og Sovjet for 1974-75 når nye rekordstore høyder.

Kamp om innflytelse og kontroll
Over store deler av verden slåss supermaktene seg i mellom om kontroll med råvareressurser, markeder og arbeidskraft i andre land. Denne kampen har vært
spesiellt skjerpet i Midt-Østen, Sørøst-Asia og i India og Pakistan. Her har USA og Sovjet støttet hver sin part i lokale konflikter for å vinne egen innflytelse.
Samtidig har de gjort avtaler over hodene på de krigførende parter, sabotert frigjøringsbevegelsens kamp og hindret løsninger på konfliktene.

Hovedtendensen i verden i dag til at folk og nasjoner kjemper for uavhengighet fra imperialistblokkene har innskrenket supermaktenes albuerom kraftig. De kan ikke lenger operere fritt i de fleste land verken i Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Dette skjerper motsigelsen mellom USA og Sovjet kraftig. De må slåss desto hardere om innflytelse i de områdene de kan ha håp om å vinne innpass i.

FORHOLDET MELLOM USA OG SOVJET

Vi kan oppsummere disse fire hovedkonklusjonene når det gjelder forholdet mellom USA og Sovjet:
1. Den grunnleggende motsigelsen mellom de to supermaktene er ennå underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom dem og de undertrykte folk og nasjoner.
2. USA beholder foreløpig tittelen som verdens folks hovedfiende nr. 1, og er den sterkeste av supermaktene.
3. Tendensen er at Sovjet er i militærframgang, mens USA er i militær, politisk og økonomisk tilbakegang. Sovjet mangler politisk og økonomisk framgang, og dette kan få sosialimperialistene til å ta desperate tiltak.
4. Motsigelsen mellom USA og Sovjet skjerpes raskt og kan fort bli hovedmotsigelsen i verden. Sovjetsamveldet er snart klar til å ta opp kampen med USA om å være den sterkeste. Da vil vi stå på randen av en ny verdenskrig.

IKKE UNDERVURDER KRIGSFAREN!

I »Om den langvarige krigen» (mai 1938) sier Mao Tsetung:

»Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene av veien for politikken.»

Begge supermaktene er oppe i store økonomiske og politiske problemer. På et eller annet tidspunkt vil en av dem eller begge igjen ta i bruk sin militære styrke for å vinne framgang og sikre sine interesser. Dette er en historisk lovmessighet. Faren for en ny ødeleggende verdenskrig undervurderes blant progressive i dag.

Propagandaen om »fred, samarbeid og avspenning» har hatt sin virkning. Mye kan tyde på at faren for verdenskrig med utgangspunkt i Midt-Østen var reell, og at mange her i landet hadde en farlig og overdreven tillit til supermaktssamarbeidet.

Det eneste som kan forhindre krigen er revolusjonen. Bare den vil kunne rydde av veien de grunnleggende motsigelsene i verden som på et eller annet tidspunkt
objektivt sett vil føre til krig.

Om faren for en tredje skriver Mao i »Om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket»(1957):

»Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmålet er det samme som til enhver uro: For det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppstod Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppstod den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.»

Kilder:
1. Øst-Europa nr. 4/72 (Vest-Tysk militærtidsskrift). International Institute of Strategic Studies: »The military Balance 1972-73», London 1972. Peking Review 52/73.
2. US News and World Report 30/10-72, 28/5-73, 11/6-73. Vision 15/5-73. Pravda 27/2-73. Peking Review 52/73.
3. Peking Review 32/73.
4. Dagbladet 26/10-72, 5/2-74.
5. Survey of Current Affairs, okt. 1970.