Frigjøring av kvinnene
Av Lu Yu–lan
Jeg har vokst opp i det nye samfunnet. Min landsby – Tungliu–shanku i Linhsi-området, Hopei-provinsen – ble frigjort i 1945 da jeg var 5 år gammel. Vi jenter begynte, da – i likhet med guttene – på skolen. Etter at jeg fullførte folkeskolen, jobbet jeg i landbruket og sluttet meg til revolusjonært arbeid. Jeg delte idealet med å bygge sosialismen på landsbygda.
Mange vanlige arbeiderkvinner i Linhsi-området har utviklet seg til å bli ledende kadre, og mange av dem har ledende formannsjobber på ulike nivåer. Dette viser kvinnenes stilling idet sosialistiske Kina. Akkurat som mennene deltar kvinnene i ledelsen av statens affærer. De har blitt politisk frigjort.
Omforming av samfunn og familie
Veien til kvinnens frigjøring, som jeg husker den, var på ingen måte glatt. 1 begynnelsen var det noen som ikke skjønte sammenhengen mellom å forbedre kvinnens stilling i hjemmet og kvinnenes deltakelse i klassekampen. De trodde at så lenge somkvinnene fikk makt i familien, så var frigjøringen av kvinnene fullført. For å sikre sine rettigheter kranglet kvinnene ofte med svigerforeldre og ektefeller. Men dette skapte dårlige forhold i familien og vant ingen støtte blant folk flest.
Senere ledet partiets organisasjoner kvinnen i å studere formann Maos skrifter om kvinnens frigjøring. I1950 pekte han på følgende: «Virkelig frigjøring av kvinnen kan bare bli virkeliggjort i løpet av den sosialistiske omdanninga av samfunnet somhelhet.» Dette hjalp kvinnene til å få et videre perspektiv. De forsto at for å oppnå en virkelig frigjøring av kvinnene måtte en se tingene ut i fra hele samfunnets synsvinkel. Familien er en celle i samfunnet og bare ved å endre samfunnet kan familien endre sin karakter. Etter at Kvinnene har hevet sin stilling i samfunnet vil forandringer i familieforholdene følge. Likhet mellom mann og kvinne vil bli realisert i praksis.
Jeg ble engasjert i kvinnearbeid i min egen landsby i 1955. Etter å ha diskutert med fattige og lavere middelstore bønder startet vi et kooperativ for jordbruksprodusenter. Jeg fikk også overtalt kvinner til å gå ut for å ta del i kollektivt, produktivt arbeid. På den tida var det ennå noen som hadde den gamle ideen om at «mannen går til byen, men kona forblir hjemme». De var derfor uvillige til å la kvinnene ta del i slike gjøremål. I en familie var det en nygift pike. Hennes svigerforeldre var strenge og ville ikke la henne gå ut. Jeg pleide å gå hjem til dem om kvelden for å lære søm av henne. Jeg tok dette som en anledning til å prate med dem og forklare dem meningen med kvinnens frigjøringskamp. Jeg sa til dem: «Vil det ikke bli vidunderlig hvis kvinnene tok del i kollektivt, produktivt arbeid, slik at både menn og kvinner ble kooperativmedlemmer?» Min venninne ble fornøyd over å høre dette og begynte etterpå å ta del i gårdsarbeidet. Hun arbeidet bra og fikk sin inntekt akkurat som mennene. Mannen hennes og hans slektninger var ikke lenger imot det hun nå gjorde. Etter hvert tok flere og flere kvinner i vårt kooperativ del i det kollektive arbeidet og jobbet med økende iver.
Endring i kvinnenes økonomiske stilling
Dag ut og dag inn var kvinner med barn bundet til kjøkkenkroken. Kollektivisering av jorda endret de gamle produksjonsforholda. Etter hvert som folkekommunene har blitt utviklet og konsolidert, har stadig flere velferdstiltak, som mor–barnstasjoner, blitt organisert, og deres service har stadig blitt forbedret. Slike helsestasjoner, korttidsbarnehager i den travle innhøstingssesongen, maskindrevne møller for mel og risproduksjon, samt skreddere somkommunens medlemmer kan benytte, har risproduksjon, samt skred–dere som kommunens medlemmer kan benytte, har sosialisert mye husholdningsarbeid og dermed lagtgrunnlaget for kvinnenes deltakelse i kollektiv produksjon.
Kvinner som gjør kollektivt arbeid, får samme lønn for likt arbeid. Ved å få egen inntekt har kvinnenes økonomiske stilling blitt helt endret. Familieforholdene har også tilsvarende endret karakter. I Sunchuang-brigaden i Lipochai-kommunen bor Lin-familien som består av 13 personer. De tilhører fire generasjoner. Lin Chin-lan, hennes eldre svigersøster og hennes mor utgjør en viktig del av familiens arbeidsstyrke. Det de får for sitt arbeid utgjør en viktig del av familieinntekten. Dette har endret det gamle samfunnets vaner. Da måtte kvinnene spørre sine menn om å få de pengene de trengte.
Alle viktige utgifter i familien blir avgjort gjennom demokratisk diskusjon. Både mat og klær har blitt av bedre standard i de siste årene. Chin-lan og hennes svigersøster foreslo å bygge noen nye rom, noe samtlige familiemedlemmer sa seg enige i. Slik skaffet Lin-familien seg 8 nye mursteinsrom. Ved å respektere de gamle, ha omsorg for de yngste og hjelpe hverandre, har familien blitt istand til å leve lykkelig og vennskapelig sammen.
Kvinnene har etter hvert lært seg å mestre ulike produksjonsmetoder og blitt en viktig kraft i produksjonen. Overalt på landsbygda deltar kvinner som traktorkjørere, pumpevoktere og arbeidere i møllene. Kvinnene har også ytt sine bidrag til vitenskapelige landbrukseksperimenter.
Vokst gjennom kamp
Det viktigste for kvinnene i kampen for frigjøring er å bli bevisst og ta del i den politiske kampen. På grunn av innflytelsen fra gamle ideer og tradisjoner var få kvinner politisk aktive. Gjennom å kaste seg inn i den politiske kampen, møte stormene og oppdage verden, har kvinnene fått en bedre forståelse for revolusjonære prinsipper, hevet sin politiske bevissthet og fått erfaring gjennom kamp.
Mange kvinneaktivister og kadre i vårt område har vokst gjennompolitisk kamp. Se f. eks. på de fem kvinnelige kadrene i partikomiteen.
Hei Yueh-Ching, en 37 år gammel kvinne av Hui-nasjonaliteten, ledet Hui'enes fattige og lavere mellomstore bønder i kampen for å opprette folkekommuner i 1958, som et varmt svar på formann Maos opprop. Dette startet den allsidige utviklingen av jordbruk, skogbruk, dyrerøkt og … (side occupations). Hun har vokst til en fin kvinnekader.
Hsia Hsiu-mei, Yang Ai-lien og Yang Hsiu-chih er bare 21 og 22 år gamle. I den store kulturrevolusjonen tok de opp en resolutt kamp mot Liu Shao-chis agenter og dårlige folk som ikke hadde forbedret seg, avslørte og kritiserte deres forbryterske forsøk på å gjenopprette kapitalismen pålandsbygda. På den måten forsvarte de formann Maos revolusjonære linje.
Jeg har også sjøl fått erfaring fra tallrike politiske kamper gjennom mitt arbeid. I 1959 inngikk en rik bonde i vår brigade en hemmelig avtale med folk som representerte den kapitalistiske veien innafor partiet om å felle og selge mer enn100 000 trær som var plantet av treplantingslaget «8. mars». (Et treplantingslag av kvinner som Liu Yu-lan hadde ledet, red. anm.) De slaktet også kollektivets griser og sauer. Dette underminerte kollektivets økonomi. Sammen med fattige og lavere mellomstore bønder slåss jeg mot dem.
Etter at brigadens partiavdeling var reorganisert, ble jeg valgt til formann. Snart etter var det noen som begynte å spre løgner og slengord, slik som «hvis en kvinne er i ledelsen, vil ikke trærne gro» og «når en kvinne tar ledelsen, vil alt gå dårlig». De laget også en liste over mine «forbrytelser» i et forgjeves forsøk på å få meg kastet vekk fra min stilling. På den tida studerte jeg formann Maos lærdom »Hva er arbeid? Arbeid er kamp! » og jeg følte at jeg virkelig forstod hva d e t betydde! Jeg visste at disse ryktemakerne ikke hatet meg personlig. De hatet den sosialistiske veien som jeg og de fattige og lavere mellomstore bøndene fulgte så stødig. Jeg besluttet meg for å kjempe resolutt mot dem, og med de fattige og lavere mellomstore bøndenes støtte, seiret vi.
Å oppleve en storm var en god stålsetting. Siden den kampen har brigadens arbeid blitt utført bedre og jeg sjøl gjort nye framskritt.