Fri flyt av data

Av Philip Thingbø Mlonyeni

2021-04

For tiden forhandles det i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om en avtale for e-handel, den såkalte datahandelsavtalen. Et av hovedkravene i avtalen er at dataøkonomien skal være forankret i prinsippet om «fri flyt av data», altså at data skal kunne flyttes på tvers av landegrenser og mellom aktører med så få regulatoriske hindringer som mulig. I denne teksten forklarer jeg hvorfor dette er en dårlig idé, og redegjør for alternativene.


Philip Thingbø Mlonyeni er 2. nestleder i Attac, og jobber med temaet digital økonomi. Han har en mastergrad i filosofi fra UiO, og er nå i gang med doktorgrad ved OsloMet med fokus på algoritmer og stordata.

Data som ressurs

Data har blitt en integrert del av den globale kapitalen. Det er i dag en selvfølge at selskaper, uansett hvilket marked de opererer i, samler inn og behandler data. For noen selskaper er data kjernen av virksomheten deres, som hos Google og Amazon, mens det for andre har en mer instrumentell verdi.

Fremveksten av data som ressurs har blitt muliggjort av moderne teknologi. Historisk har data vært dyrt å samle inn, organisere og overføre. I tillegg har det vært tidkrevende, og man har ikke hatt noen garanti for at dataene vil gi avkastning. Med moderne teknologi som skylagring, algoritmer og internett, går kostnadene til databehandling drastisk ned, såpass mye at det ofte ikke koster bedrifter noe særlig å samle inn mer data enn de trenger. Dette er en av flere grunner til at overvåkingskapitalisme har vokst frem som den dominerende forretningsmodellen til de store tekselskapene.

Det hersker uenighet om hvordan man best bør forstå den økonomiske verdien av data. Er data en vare, eller er det bedre forstått som en form for kapital? Denne analysen blir ikke gjort enklere av at data er viktig i mange henseender som overlapper med, men er uavhengig av, økonomien, slik som med forskningsdata og data brukt i offentlig virksomhet. Den politiske økonomen og medieforskeren Jathan Sadowski påpeker at data, i den grad det ligner på kapital, har mer til felles med kulturell og sosial kapital enn økonomisk kapital:

Data capital is more than knowledge about the world, it is discrete bits of information that are digitally recorded, machine processable, easily agglomerated, and highly mobile. Like social and cultural capital, data capital is convertible, in certain conditions, to economic capital. But (…) not all value derived from data is necessarily or primarily monetary. Data capital is institutionalised in the information infrastructure of collecting, storing, and processing data; that is, the smart devices, online platforms, data analytics, network cables, and server farms.[1]

 

I tillegg til å skape verdi som en handelsvare, er den største verdien av data en form for makt, makten over den digitale infrastrukturen. Makt over denne infrastrukturen gjør at man kan samle inn enda større mengder data, som igjen gir større makt. Som Sadowski påpeker følger datainnsamlingen den samme logikken som (primitiv) kapitalakkumulasjon:

In digital capitalism, data is not a substitute for money, but is rather elevated and put ‘on the same level as financial capital’ […] The imperative, then, is to constantly collect and circulate data by producing commodities that create more data and building infrastructure to manage data. The stream of data must keep flowing and growing.

Med andre ord handler ikke dataøkonomien, slik den nå opererer, om å tilfredsstille forbrukere eller forbedre samfunnet. I den grad dette skjer er det et biprodukt av det egentlige målet, å samle inn enorme data som kan brukes til å bygge ut, og ta kontroll over, den digitale infrastrukturen.

 

Dataflyten i dag

I dag er vi i en situasjon hvor dataøkonomien er dominert av en håndfull amerikanske selskaper i Vesten, en håndfull kinesiske selskaper i Østen, og en rekke større og mindre aktører som kjemper med disse selskapene i resten av verden. Dataøkonomien opererer på tvers av grenser i større grad enn andre industrier. Internett er en åpen infrastruktur som ikke diskriminerer mellom brukere i forskjellige land. Det er like enkelt for en bonde i Tanzania å gjøre et Googlesøk eller åpne en Facebookkonto som det er for en amerikansk aksjemegler.

Det åpne internettet har vært en betingelse for at den globale kapitalen har endt opp med å dominere dataøkonomien. Lenge var det få restriksjoner på dataflyten, med unntak av Kinas digitale brannmur, et proteksjonistisk tiltak som har vært viktig for at Kina har kunnet bygge opp en dataøkonomi som kan konkurrere med den amerikanske. Det siste tiåret eller så har det derimot blitt satt spørsmål ved hvorvidt internett og uregulert dataflyt har vært til det beste. På den ene siden har det vært utallige skandaler, særlig knyttet til de amerikanske tekgigantene. De har blitt beskyldt for brudd på personvernet, brudd på menneskerettigheter, anti-kompetitiv praksis, og mye mer. På den andre siden er det flere som frykter makten til disse selskapene og deres tette tilknytning til amerikansk etterretning. [2] I land som India, Russland og Tyrkia har man derfor innført restriksjoner på dataflyten, for eksempel ved å kreve at selskaper deler data med myndigheter og lagrer dataene innenfor landets grenser.

Slike restriksjoner på dataflyten er et problem for den globale kapitalen. Ved G20-møtet i 2019 lanserte derfor Japans daværende president, Shinzo Abe, det såkalte «Osaka Track», en forpliktelse til å «promote international policy discussions, inter alia, international rule-making on trade-related aspects of electronic commerce at the WTO».[3]  Osaka Track ble siden kjent ved det ikke veldig klingende navnet «Data free flow with trust» (DFFT),

a process that aims to intensify efforts on international rule-making on digital economy, especially on data flows and e-commerce, while promoting enhanced protections for intellectual property, personal information, and cybersecurity.[4]

 

DFFT er den globale kapitalens forsøk på å unngå en økende fragmentering av den internasjonale dataøkonomien. Særlig frykter de at land i det globale sør skal innføre restriksjoner som ikke er forhåndsgodkjent av WTO, og som vil gjøre det vanskeligere og dyrere for store selskaper å etablere seg. Det globale sør er et hett marked for de store dataselskapene. Ofte er det snakk om land med lite eller dårlig infrastruktur (særlig den digitale), omfattende korrupsjon og dårlige tjenester. Å gå inn i disse landene med tung datakapital er en gyllen mulighet til å få total dominans over store deler av økonomien. Den britiske medieforskeren og sosialteoretikeren Nick Couldry har sammen med sin kollega Ulises Mejias skrevet om hvordan den globale datakapitalen opererer etter en kolonialistisk logikk i det globale nord, men særlig i det globale sør:

Data colonialism combines the predatory extractive practices of historical colonialism with the abstract quantification methods of computing. Understanding Big Data from the Global South means understanding capitalism’s current dependence on this new type of appropriation that works at every point in space where people or things are attached to today’s infrastructures of connection. The scale of this transformation means that it is premature to map the forms of capitalism that will emerge from it on a global scale. Just as historical colonialism over the long-run provided the essential preconditions for the emergence of industrial capitalism, so over time, we can expect that data colonialism will provide the preconditions for a new stage of capitalism that as yet we can barely imagine,[5]

Ved å sikre at land i det globale sør følger reglene til den globale kapitalen, kan disse landene bli prøvekaniner for en ny type kapitalisme, en kapitalisme som kanskje vil gjøre oss nostalgiske for den gamle.[Wark, McKenzie. (2019). Capital is Dead. London: Verso. I boka argumenterer Wark for at datakapital er et annet beist enn industrikapitalen og går så langt som å påstå at det ikke lenger er snakk om kapitalismen, men noe annet. Det er en spekulativ påstand som jeg ikke står inne for her, men det er rimelig å si at kapitalismen er i en endringsfase.] Allerede gjøres mye av grovarbeidet i dataøkonomien av arbeidere i det globale sør eller i land med dårlig arbeidskår. Mesteparten av arbeidet med å tagge bilder slik at de kan brukes til å trene maskinlæringsmodeller blir gjort av arbeidere i Kenya, og moderering av nettsider blir outsourcet til Øst-Europa. Ytterst lite av gevinsten av dette arbeidet går tilbake til arbeiderne eller landet som arbeiderne jobber i. I motsetning til den gamle kapitalen, som i større grad var bundet til tid og sted, er den nye datakapitalen smidig. Det er ikke lett å organisere arbeidere når alle kan byttes ut over natta med arbeidere fra et annet land. 

 

Hva kan vi gjøre?

Problemet med dataflyten i dag er ikke at den er åpen. Det er mange gode grunner til å ønske at data skal kunne flyte uhindret mellom folk og nasjoner. Det er også positivt, men ikke særlig overbevisende, at forslaget om DFFT skal ivareta grunnleggende verdier som personvern og sikkerhet.

Problemet med prinsippet om fri dataflyt slik det diskuteres i WTO, er at premisset er frihandel og profitt. Dette er problematisk siden dataflyten handler om mer enn bare penger. Data er makt, og med et regime hvor dataflyten legges til rette for profittsøkende selskaper vil dette bare bidra økt monopolisering og utnyttelse. Det er også andre grunner til å tro at WTO slik det er nå er et dårlig egnet forum for å fremforhandle et internasjonalt regime for dataflyt. For eksempel kan vi forvente at et det vil føre til et kappløp mellom nasjoner, om hvem som kan tilby billigst datalagring og -behandling med minst mulig innsynsregler. Med andre ord, det er trolig at man vil se en fremvekst av «dataparadiser» hvor bedrifter kan lagre dataene sine med minst mulig innsyn, og størst mulighet til å trenere eventuelle forsøk på innsyn. Med WTO ved roret vil prinsippet om fri dataflyt undergrave det det er ment å oppnå, nemlig en global dataøkonomi som sikrer grunnleggende rettigheter.

Løsningen er enkel, man må sette mennesker (og miljø) foran profitt. Dette har vi god erfaring med allerede. For eksempel har håndteringen av pandemien vært helt avhengig av datadeling mellom nasjoner, og at denne delingen har kunnet foregå uhemmet. Pandemien er også et godt eksempel på hvordan restriksjoner på dataflyten kan være katastrofale når den beskytter profittmotivet. Den enkelttingen som vil ha størst effekt på den internasjonale smittespredningen, er å tvinge farmasøytiske selskaper til å fjerne patentene på vaksinene. Det er nettopp fordi selskaper som Pfizer og Moderna ikke deler data at bare 3 % av befolkningen i det globale sør er vaksinert.

En måte vestlige nasjoner kan vise solidaritet med det globale sør, er ved å innføre nasjonale restriksjoner på dataflyten. Land i det globale sør har større vanskeligheter for å si nei, særlig fordi de blir lovet, og ofte får (i hvert fall midlertidig), gode lønninger og arbeidsvilkår i forhold til andre industrier. Ved å legitimere restriksjoner på dataflyten kan man hjelpe disse landene med å beholde mer av den langsiktige verdien av data.

Enda viktigere er det at man enes om å opprette en internasjonal dataflyt som bidrar til å bygge opp kollektiv istedenfor privat makt. Datakapitalen kan gjøre mye godt hvis den spres utover og blir brukt for å bygge infrastruktur som gir borgere og arbeidere økt selvråderett og mulighet for demokratisk deltagelse. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra fremveksten av de store dataselskapene er at vi nå har muligheten til å knytte verden mer sammen, spre kunnskap med hverandre, og gi en stemme til de som ikke tidligere har hatt det. Det er bare synd at vi hittil har kastet bort denne muligheten på å tillate fremveksten av selskaper som bidrar til polarisering, overvåkning, og som har gjort en håndfull privatpersoner rikere enn Krøsus. Data er makt, og i motsetning til andre ressurser kommer vi ikke til å gå tom for data med det første. Det er ingen grunn til å ikke dele denne makten og bruke den til å bygge morgendagens verden. Hvis ikke vi ikke får det til i fellesskap, kommer den globale kapitalen til å bygge den i sitt bilde.

 

Referanser.

  1. Sadowski, Jathan. When data is capital: Datafication, accumulation, and extraction. Big Data & Society, januar 2019.
  2. Denne frykten er ikke uberettiget. Se for eksempel Snowden-avsløringene og Levin, Yasha. (2018). Surveillance Valley. New York: PublicAffairs.
  3. https://www.wto.org/english/news_e/news19_e/osaka_declration_on_digital_economy_e.pdf.
  4. https://dig.watch/updates/g20-osaka-track-raises-controversy
  5. Couldry, Nick & Mejias, Ulises. Data Colonialism: Rethinking Big Data’s Relation to the Contemporary Subject. Television & New Media. 2019;20(4):336-349.