Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene
Av AKP-jenter, Tromsø
Ei klasseanalyse må gje svar på spørsmålet: «Kven er våre vener, og kven er våre fiendar» (Mao). Dette spørsmålet må og stillast for kvinnene. Dersom vi ikkje greier å finne dei rette svara på det, vil kampen for frigjeringa av kvinnene berre nå små resultat.
Skal vi kunne gi kvinnebevegelsen en riktig retning, øke og forsterke den, da trenger vi nøyaktig kunnskap om vår egen og våre medsøstres situasjon. Noen vil kanskje mene at det som forener alle kvinner – kjønnsundertrykkinga – er viktigere enn det som skiller – klassetilhørigheten. Det er ikke i pakt med virkeligheten. Kvinnene som helhet utgjør så langt fra noen ensartet gruppe. Deres levevilkår og tankegang er ulik fra klasse til klasse. Innafor hver klasse tar også den særegne kvinneundertrykkinga forskjellig form og har forskjellig innhold. En kvinnelig lege og en kvinnelig industriarbeider lever og tenker temmelig forskjellig, sjøl om de begge skulle være aktivt med i f. eks. Kvinnefronten. De forskjellige problemene de har krever ulike løsninger. Felles for dem er at de begge har interesse av å kjempe mot all kvinneundertrykking, hvordan de enn møter den, av å stå sammen mot dem som har makta i samfunnet vårt – monopolkapitalen. Men de kvinnene som sjøl er knyttet til den herskende klassen, er det mulig å forene dem med det arbeidendefolkets kvinner i kampen for full frigjøring av kvinnene?
Bare en analyse av de økonomiske forholdene til kvinnene fra de forskjellige klassene, av deres tenkemåte og oppfatninger, kan gi svar på slike spørsmål. Den kan bringe klarhet i hvilke kvinner det er mulig å forene i kampen forfrigjøring og sosialisme, hvilke krav som er viktigst for de forskjellige kvinnene, og – særlig viktig – hvor, i hvilken klasse, en finner de kvinnene som må være den viktigste drivkrafta i kvinnekampen.
Den analysen vi legger fram her, sammenfatter det materialet vi har i dag, mens den nye bølgen av kvinneorganisering ennå er ganske ung. Den er ufullstendig, og må brukes med kritikk.
Den største svakheten er at vi konsekvent har tatt utgangspunkt i kvinnenes personlige klassetilhørighet og ikke har greidd å ta hensyn til hvor de hører hjemme når ektemannen tilhører en annen klasse enn dem. En kvinnelig kontorfunksjonær vil bli sterkt preget av om hun er gift med en industriarbeider eller en disponent, så sterkt at det vil være mannens klassetilhørighet som bestemmer hvor hun hører hjemme. (En skilsmisse kan dermed samtidig komme til å bety skifte av klasse.)
På den andre sida har vårt eneste holdepunkt for å klassifisere husmødre uten lønnet arbeid vært ektemannens klasse. Dette er ikke noen nødløsning, men tvert imot det eneste riktige, fordi hun er fullstendig økonomisk avhengig av ham og i høy grad deler hans meninger.
I hovedsak mener vi analysen gir et riktig bilde av norske kvinner og danner et bra utgangspunkt for videre analysearbeid, som vi oppfordrer folk til å sette i gang med. Send gjerne resultatene til Røde Fane!
Underarbeidet med denne klasseanalysen har vi støttet oss på Notat til en klasseanalyse i Røde Fane 1/1972. Vi har også gjort bruk av Folketellinga for 1960 og Statistisk Sentralbyrås lønnsstatistikk for 1969. Den borgerlige statistikken er ikke laget for å gjøre det mulig å skjelne klassene i Norge fra hverandre. Det arbeidet som må til for å gå gjennom talla kritisk og legge fram et tallmateriale som gir et pålitelig bilde av klassene i Norge, har vi valgt å sette ut til seinere. Ut fra notatet i Røde Fane 1/72 går det an å sette opp en tabell som gir et bilde av fordelinga av befolkninga i Norge etter klasser. Den samsvarer med de prinsippene vi har fulgt her.
Klasser i Norge:
Klasser Absolutte tall Prosent av
(i 1000) befolkinga
Monopolborgerskapet 39 1
Det ikke monopolistiske borgerskapet 139 5
Småborgerskapet 772 20
Proletariatet 2 703 70
Halvproletariatet 193 5
(Kilde Røde Fane 1/1972)
Kvinnene i monopolborgerskapet og borgerskapet
Monopolborgerskapet utgjør som helhet under 1 % av befolkninga. Antallet kvinnelige sjølstendige kapitalister blant dem er svært lite. De aller fleste har fått sin posisjon gjennom mannens – altså farens og/eller ektemannens eiendom og status. Vi kan derfor grovt regne med at de utgjør halvparten av hele klassetallet.
Innen klassen oppfattes de i høy grad som en vare. Det settes en verdi på dem på ekteskapsmarkedet, og den bestemmes etter formue, etter ytre utseende og stil. De skal kunne «representere» sine menn. Viktigst blir det om de kan sikre eiendom og økonomisk kontroll gjennom slike egenskaper og gjennom arv, eiendom og formue som de bringer med seg inn i ekteskapet. Derfor blir det svært mye inngifte. Ofte har disse kvinnene en utdannelse som ikke blir brukt, unntatt til å «diskutere kultivert» (Sonja har studert fransk og kunsthistorie).
Denne klassen er den herskende i Norge, og det er fra dem det reaksjonære kvinnesynet stammer: Rota til reklameindustriens bruk av kvinner som salgsvare er lett å se!
Også kvinnene i monopolborgerskapet er altså utsatt for undertrykkelse. Men samtidig har de privilegier i forhold til vanlige kvinner: De kjøper seg fri fra husarbeid og barnestell ved å leie hjelp.
Privilegiene de har i forhold til det store flertallet av kvinnene oppnår de bare når de underkaster seg undertrykkinga og godtar «representasjonsrollen». Gjør disse kvinnene opprør mot oppgavene klassen pålegger dem, vil det ikke være bruk for dem lenger, de vil bli utstøtt og miste sine særretter. På kort sikt har de mer å tape enn å vinne ved å stille seg solidarisk med kvinnekamp i andre klasser. Som kvinner kan de objektivt sett ha interesse av frigjøring, men som en del av sin klasse vil de frykte enhver tanke på revolusjon og sosialisme. En kan neppe vente seg større støtte fra slike kvinner, unntatt i helt spesielle tilfeller.
Kvinnene i det øvrige borgerskapet
Også her er flertallet av kvinnene knyttet til klassen gjennom sine menn. De er gift med redere, toppfunksjonærer i staten, og i større næringsorganisasjoner, høyere offiserer i hæren, storbønder og store skogeiere, større advokater, større fiskebåtredere osv. Likevel er det grunn til å tro at det finnes flere sjølstendige kvinner her enn i monopolborgerskapet.
For svært mange, spesielt i de høyere skiktene av klassen, gjelder det samme som for monopolborgerskapets kvinner: Det er deres verdi som vare på ekteskapsmarkedet som teller.
Disse kvinnene vil alltid være interessert i at ektemannen har suksess, at han klatrer oppover. Det sikrer hennes egenstilling, og sier samtidig mye om hvordan hun ser på seg sjøl, sine oppgaver i livet, hvem hun tilhører.
Likestilling – med borgerskapets menn!
Det er viktig å skille mellom de reaksjonære monopolistene og storborgerskapet på den ene sida – og de lavere skiktene i klassen på den andre sida. Kvinnene i de lavere skiktene kan i alle fall vinnes som vaklende allierte for den progressive kvinnekampen. Deres kamp for stemmerett og for rett til å kunne gå inn i alle yrker omkring århundreskiftet betydde politisk framskritt for alle kvinner. Men det er også nok av eksempler på at de har vendt seg mot arbeiderkvinnenes krav. Også i dag får den borgerlige kvinnesaksbevegelsen stor oppslutning fra slike skikt, spesielt de yrkesaktive i klassen (jfr. tidligere statsråd og advokat Eva Kolstad).
Hovedpunktet for disse kvinnene var og er likestilling, innen ramma av det nåværende samfunnet, med borgerskapets menn. Fordi de ofte har høyere utdanning – også de hjemmeværende, fordi de gjerne har erfaring fra yrkeslivet og har større muligheter til å skaffe leid hjelp til hus og barn, har de borgerlige kvinnene også større valgfrihet enn kvinner i småborgerskapet og arbeiderklassen.
Ofte understreker de at de har fått sukess og makt, ikke som kvinner, men fordi de har vært dyktige og heldige.
Sjøl om denne gruppa som kvinner har interesse av frigjøring, er de i hovedsak støttespillere for herskerklassen. Under visse forhold, når de blir holdt nede av sine mannlige klassefeller, gjør noen av dem opprør, og da kan de spille en progressiv rolle. Ofte har det imidlertid blitt en kamp på klassens premisser: borgerkvinnens likestilling med borgermennene. Det er sjelden kampviljen strekker seg utover det målet. Den klassemessige stillingen fører til at de sjelden verken vil eller kan skjønne at frigjøring og ikke likestilling er det viktigste for kvinnebevegelsen.
Kvinnene i småborgerskapet og de øvrige mellomlaga
Til småborgerskapet regner vi for det første kvinner som i statistikken er oppført som «personlig næringsdrivende i jordbruk, skogbruk og fiske». Også kvinner som eier og driver små handels- og industribedrifter, høyere kontorfunksjonærer med sjølstendig arbeid i private bedrifter, i banker og statlig og kommunal administrasjon tilhører denne klassen, dessuten små advokater, leger, kvinner i høyere lærerstillinger, sjølstendige intellektuelle, kunstnere.
I tillegg kommer de hjemmearbeidende konene til menn i de samme næringer og yrkesgrupper.
Hva med lærere, sjukepleiere?
Det er mye som taler for at vi også bør regne lærere, bibliotekarer og kvinner med tilsvarende utdanning og stilling til mellomlaga. De har ganske lang spesialutdannelse og ofte en livsstil og omgangskrets som skiller dem fra arbeiderklassen. Kvinner i disse yrkene gifter seg ofte klassemessig oppover, og sjelden med menn fra arbeiderklassen. Lønnsmessig har de imidlertid de samme vilkår som arbeidere og arbeidssituasjonen deres blir også mer og mer lik den som gjelder for proletariatet.
Grensa mellom disse gruppene og arbeiderklassen er flytende og det er også forskjeller i stillingen til de samme yrkesgruppene som bør tas i betraktning.
F. eks. er det stor forskjell mellom den anonyme og stressede tilværelsen til lærerne på en mammutskole i en storby og den sjølstendige stillingen som en lærer på bygda oftest står i. Noe tilsvarendegjelder også for bibliotekarer.
Vi tror også det kan være gode grunner til å regne sjukepleiere til de laveste skiktene av den samme gruppa, bl. a. fordi det kan klargjøre skillet mellom dem og hjelpepleiere og avdelingshjelper, som uten tvil hører med til arbeiderklassen. For alle disse yrkene gjelder det at den klassen de er rekruttert fra, betyr mye for deres oppfatning av seg sjøl og sin stilling. Rekrutteringa har tradisjonelt vært sterkest fra småborgerskapet og mellomlaga ellers, men det er nå et økende innslag av kvinner med arbeiderbakgrunn.
Vi skal behandle småborgerskapets kvinner på bygda og i byen hver for seg, fordi bonde- og fiskerkvinnene utgjør en slik stor og forholdsvis ensartet del av klassen.
Bygda: Tungt, men sjølstendig arbeid
Småborgerskapet på landsbygda omfatter først og fremst småbrukere, mellomstore bønder, fiskere, sjarkeiere og lottkarer. (Småbrukere og mellomstore bønder omfatter aleine over halvparten av det totale tallet for småborgerskapet i Norge.) Det er forholdsvis få sjølstendige næringsdrivende kvinner i disse gruppene, især i fisket. Hovedtyngden av kvinnene i denne klassen er hjemmearbeidende.
Den øvre delen og mellomskiktet idenne klassen er dem som klarer å samle opp et overskudd (riktignok lite) de kan reinvestere i reparasjoner, nye maskiner og leid arbeidskraft (som oftest bare deler av året). Småbrukerne utgjør det laveste skiktet og omfatter samtidig det største antallet. Kvinnene i dette skiktet blir derfor de viktigste å se på.
Den økonomiske og arbeidsmessige situasjonen til dette skiktet er preget av mye gjeld, hard utbytting fra bankene, lange og slitsomme dager, trusel om påtvungen fraflytting og pendling. Lott-karene, sjarkeierne og deres koner står i omtrent samme stilling. Ofte dyrker de litt jord ved siden av fisket, og her må kvinnene ta mye tungarbeid, akkurat som på småbrukene i innlandet. Småborgerskapets kvinner på bygda har en del særtrekk i forhold til den samme klassens kvinner i byen. Det har vært livsnødvendig at de har hatt en mye viktigere og mer sjølstendig rolle i kampen for familiens utkomme. De er vant til hardt slit, – i fjøset med ansvar for krøtter, i stellet inne der de bl. a. lager en god del av familiens klær sjøl, og på jordet i onnene.
I det høyere skiktet har dette betydd en ledende stilling over kjøkkenhjelp og fjøssveiser. Blant småbrukerne har det betydd at konene er nedslitte i 40–50-årsalderen! Men de har altså en viss grad av sjølstendig råderett overeiendom og folk, i motsetning til en reint isolerende husmoroppgave. Samtidig er arbeidsdelinga mellom kjønnene skarp :Mannen har ledelsen ute og over gardsdrifta totalt; kvinnene er mer somarbeidskraft å regne, er underordnet mannen og støtter opp om hans virksomhet, garden eller båten.
Disse forholda avspeiles i de organisasjonene som har oppslutning fra bygdekvinnene. De ensidig humanitære og delvis kristelige hjelpeforeningene har svært mange medlemmer, f. eks. sanitetsforeningene. (totalt 240 000 medlemmer i 1972! ) Mange søker også til misjonsforeninger. Bondekvinnelaget får særlig medlemmene sine fra de to høyere skiktene i klassen, og har ca. 30 000 medlemmer.
Bondekvinnelaget gikk inn for «en annen tilknytningsform til EF enn fullt medlemskap» (frihandelsavtale). Det er ikke kvinnenes kamporganisasjon på bygda, – en slik organisasjon eksisterer ikke. Det var f. eks. flertall i laget mot odels- og åserett for kvinner.
Også kvinner tilknyttet fisket har sine egne organisasjoner. Disse synes å drive mer med tradisjonelle kvinnesysler sånn som og matstell og er i mindre grad direkte knyttet til mannens yrke.
Proletariseringa rammer kvinnene hardt
Kvinner i det laveste skiktet på bygda får føle den økende proletariseringa hardt, og stadig flere havner i halvproletariatet eller proletariatet. Ei bygdejente har i dag små sjanser til å gifte seg til en gard, fordi gardstallet går så kraftig ned, og det er stor arbeidsløshet blant unge kvinner på landsbygda. For de voksne kvinnene finnes det nesten ikke jobber som kan kombineres med husmorarbeid, og det finnes så å si ikke barneinstitusjoner.
Som regel betyr proletariseringa derfor flytting. Høyere utdannelse som gymnas osv. er sjelden vare, og disse kvinnene rekrutteres derfor oftest til «kvinnelig» industri med lav lønn og status, eller til butikk, vaskejobb, hotell/restaurant. I verste fall kan det bety arbeidsløshet og nød.
Det samme gjelder for småbruker- og fiskerkoner som må flytte sammen med familien. Svært ofte klarer ikke familien de høye bo- og reiseutgiftene uten at kona tar seg jobb. De fleste går da inn i industrien som ufaglært arbeidskraft eller blir reingjøringshjelp eller kjøkkenhjelp. I periferien av de større byene finnes det også grupper av småbruker- og fiskerkoner som pendler til liknende arbeid. Mange kvinner fra Hadeland reiser f. eks. til Oslo-gryta for å vaske tog.
Pendlerkonene
De som har menn som pendler blir spesielt sterkt utsatt. De får mer arbeid på bruket, dersom driften av det lar seg opprettholde. De blir aleine med ansvaret for barna og hjemmets økonomi, fellesskapet med ektemannen forsvinner mer eller mindre, hele familien brytes opp. De blir ekstra sterkt isolerte. –På den andresida kan disse forholda bli en utfordring til ny sjølstendighet, og det kan skape en ny form for samhold mellom kvinnene: De yngre søker råd hos de eldre, de hjelper hverandre med barne- og fjøsstell osv. De aller fleste vil imidlertid oppleve år med usikkerhet, uvant eneansvar og ensomhet.
Felles for disse kvinnene er at de ikke entydig hører til småborgerskapet. Svært ofte har enten de eller ektemannen i flere generasjoner kombinert småbruket med arbeidet på fabrikk og anlegg i bygda, eller på hoteller, hos skogeieren osv. De har alltid stått i fare for å miste eiendommen, nå mer enn noensinne. Framtida for disse kvinnene er det dårligst betalte proletære arbeidet. De representerer et stort revolusjonært potensial. Det er et godt grunnlag for å mobilisere dem til kamp i dag, og de vil ha lett for å forstå og støtte kampen blant arbeiderkvinnene i byene.
Klassemotsetningene mellom disse gruppene og de høyere og midlere skiktene av det egentlige småborgerskapet på bygdene oppleves ofte ganske sterkt. Den sjølstendige stillingen kvinnene i de høyere skiktene har i gardsdrifta gjør dem ofte skeptiske til revolusjonære tanker. Den stillingen de har i forhold til mannen og hans virksomhet ser også ut til å hindre dem i å fremme sine egne interesser som kvinner. Like fullt er det eneste håpet for dem og deres menn en revolusjonær omveltning som kan trygge deres kår. Svært mange av alle disse gruppene bor i tynt befolkede områder som ikke kan blir øde uten dem (Nord-Norge, Vestlandet).
Byen: Ulike grupper, ulik situasjon
I byen er det færre kvinner av denne klassen, og de står i en markert annen situasjon enn sine klassefeller på landsbygda. (Hos kvinner i små familie-bedrifter i handel og håndverk kan en kanskje finne en del likhetspunkter med småborgerskapets kvinner på bygda.) Samtidig er det store forskjeller dem imellom, f. eks. mellom en kvinnelig lektor, en hjemmeværende legefrue, en kvinnelig skuespiller eller en eier av en moteforretning. Vi skal ikke gå inn på de enkelte gruppene, men konsentrere oss om noen enkeltheter vi mener er viktigst for vår holdning til denne klassen i den nåværende situasjonen.
Den viktigste delen av det øverste skiktet og mellomskiktet blant dem er kvinnene med yrker som krever høyere utdanning, og de hjemmeværende konene til ektemenn i liknende arbeid. Et viktig og typisk trekk ved yrkeskvinnene blant dem er en gryende forståelse for kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særskilt for de av småborgerskapets intellektuelle som har skilt seg ut på venstresida.
Holdninga til disse kvinnene har riktignok sine begrensninger: Spesielt tidligere har det vært sterke innslag av likestillingstanker blant dem, ikke minst i form av krav om å få konkurrere om en karriere på like linje med sin klasses menn. Kampen for likestilling har likevel utvilsomt fremmet mange progressive paroler og krav og ført til resultater som har vært til fordel for alle kvinner. Kampen for flere og bedre barnehager er viktig her. Et av de siste kravene gjelder gifte kvinners rett til lån og stipend. Forståelsen for at frigjøring, ikke likestilling er nødvendig øker.
Samtidig har feminismen god grobunn hos disse kvinnene. De står ikke direkte overfor kvinnenes hovedfiende, monopolkapitalen. Når de strever for å få brukt sin utdannelse og å komme i kvalifiserte stillinger, er det først og fremst hos sin egen og høyere klassers menn de møter motstand. Ideer om at kjønnskampen er grunnleggende kan derfor lett utvikle seg.
Husmødrene
Flertallet av kvinnene i småborgerskapet i byen er likevel hjemmeværende husmødre. Det er en ganske utbredt oppfatning i disse familiene at det er en god ting å ha kvinnene hjemme for å ta seg av stellet av hus og barn. I undersøkelser og omtaler av yrkesaktiviteten blant kvinnene er det vanlig å hevde at den lave sysselsettingsgraden skyldes familienes frie valg. Familiene foretrekker å ha kvinnene hjemme, fordi dette gir status, heter det. I den grad dette har grunnlag i virkeligheten, stammer nok slike forestillinger først og fremst fra innstillinga hos disse gruppene. En undersøkelse av virksomheten i husmorlaga ville sannsynligvis også vise et sterkt innslag av småborgerskapets kvinner blant de mest aktive.
Proletarisering
For alle skiktene i denne klassen gjelder det at de presses nedover både når det gjelder lønn, anseelse og arbeidssituasjon. Småhandlende og håndverkere raderes ut som gruppe og proletariseres. Særlig de lavere skiktene nærmer seg arbeiderklassen mer og mer, og rammes som den av de økende leveomkostningene og bo-utgiftene.
Dette fører med seg at svært mange av kvinnene tvinges til å se seg om etter arbeid utafor hjemmet, uansett om de og ektemannen helst vil at de skal være hjemme eller ikke. Også blant disse kvinnene er det derfor en høy prosent arbeidsledige. Husmorarbeidet gir ingen kvalifikasjoner, sjøl de som har en viss utdanning (yrkesutdanning er ikke særlig vanlig) har vanskelig for å finne seg passende arbeid, og mange fra denne klassen kvier seg for å ta arbeid i industrien. Dagmamma-virksomhet er ofte eneste løsningen for mange av dissekvinnene (og for arbeiderkvinner), men den er med på å skjule mangel på både arbeidsplasser og daghjemsplasser. Dets om møter dem som får arbeid, er dårlig betalte og ofte temmelig harde jobber. En slik ny situasjon fører til at disse kvinnene ikke lenger kan beholde det bildet de har hatt av sin egen rolle i samfunnet som husmødre og oppdragere, og at det er en økende bevissthet om kvinnenes situasjon blant dem.
Hovedtendensen blant småborgerskapets kvinner i byen som på bygda er proletarisering. De nye livsvilkårene fører til at de ser sin situasjon klarere – og da spesielt sin stilling som kvinner under kapitalismen. Disse kvinnene blir viktige allierte både fordi de vil kjempe for å beholde sitt livsgrunnlag og fordi de vil slåss for å bedre kvinners situasjon generelt. Men mange, spesielt de høyere skiktene som ennå er mindre truet, har eiendom eller posisjon å beskytte som vil gjøre dem vaklende og til dels mistenksomme overfor hard kamp fra arbeiderklassen og overfor revolusjonen.
Kvinnene i arbeiderklassen
Kvinnene i arbeiderklassen utgjør det største antallet kvinner i landet. Tallet er økende på grunn av proletariseringa av småborgerskapet og halvproletariatet.
Arbeiderklassen må stå i ledelsen for den sosialistiske revolusjonen. De står i den skarpeste motsetning til monopolkapitalen. Men en revolusjon av arbeiderklassens menn aleine er en umulighet! Den mislykkes hvis ikke også kvinnene blir mobilisert. Kvinnene i proletariatet er uunnværlige for å sikre sosialismen, samtidig som bare de kan gi kampen for kvinnenes frigjøring en riktig og konsekvent ledelse alt i dag.
Hvem er arbeiderkvinnene?
Arbeiderkvinnene er delvis kvinner som sjøl står i produksjonen, dels hjemmeværende husmødre gift med arbeidere.
Det er få kvinner med arbeid i kjerneindustrien sett i forhold til andre industrier. Med kjerneindustri mener vi jern og metall, treforedling, grafisk og kjemisk. Dette er industri av livsviktig betydning for monopolborgerskapet og staten, og her finner vi den sterkeste konsentrasjonen av arbeidere og maskiner. Tyngden av kvinnelige arbeidere på fabrikk finner en i tekstil,bekledning,nærings-og nytelsesindustrien. Også innen transport og kommunikasjon er antallet kvinner forholdsvis stort. De finnes så å si bare i lavere stillinger i telegraf og telefon og i kontorjobber f. eks. i televerket, ved jernbanen osv. (I postverket var det ingen kvinner i fullmektig- og formannsstillinger i 1969! )
I tillegg kommer kvinner med biyrker i disse industriene –o g hjemmearbeidende koner til de mannlige arbeiderne både her og i kjerneindustrien.
På service-sektoren finner vi i dag den største veksten i antall arbeidsplasser (forretninger, kiosker, hotell, restaurant osv.) En stor del av det kvinnelige proletariatet jobber her, og det vil bli flere i framtida. I varehandel utgjør kvinnene en økende andel av arbeidstakerne, og de er hardt utbyttet. På mange steder er dette det eneste tilbudet på arbeidsplasser for kvinnene, og konkurransen om jobbene er hard. Typisk for disse arbeidsplassene er at det jobber få sammen på ett sted. Dette er en viktigårsak til at de kan holdes på sultelønner.
I tillegg kommer kvinnene som arbeidersom hjelpepleiere og avdelingshjelper på sjukehus og gamlehjem, kvinner på daghjem og i barnehager, lavere kontorpersonale i det private næringsliv, stat og kommune, som også entydig hører til arbeiderklassen (i motsetning til de nærliggende gruppene vi nevnte under småborgerskapet).
Endelig finnes det ennå kvinnelige arbeidere i jordbruk og fiske, men de er svært få, og tallet minker med fraflyttinga.
Arbeiderkvinnene er hardt utbyttet
En ser med andre ord at de kvinnelige arbeiderne stort sett befinner seg i industrigreiner som er svært utsatt for konjunktursvingninger og strukturrasjonalisering, og i yrker hvor det blir ventet at de skal «yte noe for sine medmennesker». (Kvinnelig kontorpersonale skal opptre som tjenende ånder overfor mannlige kolleger og sjefer. Arbeid på sjukehus og gamlehjem er et kall.)
Begge deler fører til at lønnskrav og andre faglige krav blir sett på som uhørte eller umulige, og det er også ofte et hinder for solidaritet kvinnene imellom. Bildet er likevel i ferd med å bli endret: Gjennom sjukepleierstreiken, kampen blant reingjøringskvinnene i Kongsberg og Trondheim, streiken blant de hjemmearbeidende kvinnene i Brattvåg er det blitt høstet viktige erfaringer om hva det vil si å være kvinner i kamp! Dette peker framover og viser betydninga av at det blir lagt vekt på fagforeningsarbeid for kvinner.
I en god del typiske kvinneyrker er det tale om en kamp for å få kvinnene til å organisere seg. Handel og kontor regner med om lag 100 000 organisasjonsmulige menn og kvinner på landsbasis. Av dem er bare 40 000 organisert, av dem 23 000 kvinner (1973). I andre forbund er organisasjonsprosenten betraktelig høyere. I bekledning er den om lag 80 (på de bedriftene der forbundet har avtaler med arbeidskjøperne), av dem igjen er 60 % kvinner (ca. 20 000 i 1973).
I produksjonen utgjør de en langt større prosent enn mannlige arbeidere lavest på lønnsstigen. Noen eksempler: I tekstil-industrien var det i 1965 40,1 % av alle mannlige og 91 % av alle kvinnelige lønnstakere som hadde en timefortjeneste under kr. 7,50. I skofabrikkene var det 28,3 % av mennene og 88,4 % av kvinnene som hadde den samme timelønna. I grafisk industri var de tilsvarende tallene 4,1 % for menn og 70,5 % for kvinner! (Kilde: Lønnstellinger 1965, gjengitt hos Rødseth: «Utredning om lavtlønnsproblemer i Norge.»)
De kvinnene som er i arbeid er ofte tynget av dobbeltarbeid med jobb både ute og hus og barn hjemme.
Det store flertallet av de gifte kvinnene er uten arbeid, og befinner seg politisk og sosialt isolert som husmødre, økonomisk fullt og helt avhengig av mannen.
Enorm arbeidsløshet
Siste kvartal 1973 viser arbeidsmarkedsoversikten at 37,6 % av de voksne kvinnene var i lønnet arbeid (kvinner over 16 år). Her er all yrkesaktivitet regnet med, deltidsarbeid, korttidsarbeid osv. ved siden av dem som er i fast arbeid på heltid.
En undersøkelse som Likestillingsrådet foretok i 1968, viste at hele 58 % av de ikke yrkesaktive gifte kvinnene som ble spurt kunne tenke seg lønnet arbeid utafor hjemmet. Riktignok var 83 % av dem mest interessert i deltidsarbeid, men vi vil tru at det først og fremst har sammenheng med vanskene med å skaffe plass for barna i arbeidstida. (82 % av alle de spurte kvinnene mente det ikke var mulig å få barna passet på daghjem, og 82 % mente at barn under 11 år har godt av å bli passet i barnehage!)
Ønsket om lønnet arbeid varierer lite etter hva slags inntekt ektemannen har og hva slags yrkesgruppe han tilhører. De fleste kvinnene oppgir kontaktbehov og ønske om å ha egne penger som grunn for at de vil ha seg arbeid ute. Bare i de laveste inntektsgruppene (husholdningsinntekt, dvs. i hovedsak mannens inntekt) er det mange kvinner som oppgir at de vil ha arbeid fordi de må ha større inntekt i husholdningen. Tallmessig er hovedtyngden av de arbeidsløse kvinnene arbeiderkvinner og kvinner fra det lavere skiktet av småborgerskapet. (Undersøkelsene er offentliggjort i «Ønsker og behov forsysselsetting blant gifte kvinner», Statistisk sentralbyrå 1969, med kommentar fra Likestillingsrådet fra 1970.)
Arbeidsløsheten blant kvinnene rammer altså alle klasser, men slår hardest ut for arbeiderkvinnene og det laveste skiktet i småborgerskapet. For disse gruppene er inntektsutviklinga i dag slik at det ikke lenger er mulig å forsørge en familie med bare en inntekt. (Det er f. eks. beregnet at det trengs en inntekt på 55 000 kroner for å dekke leveomkostningene for en vanlig familie i de nye drabantbyene i Oslo i dag).
Kjønnssplitting skader hele arbeiderklassen
Det finnes mange eksempler på at kvinner er blitt brukt av arbeidskjøpere som en trusel mot mennenes lønninger. Fra 1870-åra og fram til ca. 1910 spilte eierne av typografiske bedrifter bevisst p åat mannlige typografer følte kvinnelige arbeidere som en fare for arbeidsplassene sine. Det har også hendt at kjønnssplitting i enkelte tilfeller har ført til at arbeidernes koner har hemmet streikekamp fordi de har vært redde for familiens ruin i en langvarig konflikt.
Også blant arbeiderklassens menn finnes det undervurdering av kvinnen og kvinneundertrykking. Kvinnene får oftelite sjølstendig råderett over familiens økonomi, de får alt arbeid med hus og barn overlatt til seg, sjøl om de også har arbeid ute. Disse forholda kan uten tvil gi opphav til forbitrelse mot mannen hos dem som begynner å se sin stilling som kvinne klarere.
Som del av arbeiderklassen står de likevel i en slik situasjon at det er lett for dem å se hva som er de grunnleggende årsakene til vanskelighetene deres. Det er monopolkapitalen som klasse (og ikke som menn), som byr dem lave lønninger og dårlig arbeid. Det er ikke mannen som har skylda for at familien får vansker med å greie seg med en arbeidsinntekt når husleier og matpriser farer i været. Mennene har de samme dårlige mulighetene som dem når det gjelder mulighet for utdanning. Det er staten og ikke arbeiderklassens menn som lite eller ingenting gjør for at det skal finnes daghjem for barna.
At de ser det slik, gjør ikke dobbeltarbeidet lettere, og fjerner ikke virkningene av de tilbakeliggende ideene mennene måtte ha om kvinnenes stilling. Men det gjør at dette ikke blir det overordnede for disse kvinnene, og at det dermed er lite grobunn for feministiske ideer blant arbeiderkvinnene. Menn og kvinner i arbeiderklassen har felles interesser. Arbeiderkvinnene har en enormt viktig oppgave i å gjøre sine mannlige klassebrødre bevisste om hvem som tjener på kvinneundertrykking – og nedvurdering av kvinnen.
Arbeiderkvinnene i ledelsen for kvinnekampen!
Arbeiderkvinnene er de hardest undertrykte av alle norske kvinner. Sammen med sin klasses menn står de i den mest direkte motsetning til monopolborgerskapet. Til forskjell fra småborgerskapet har de ingen sjølstendig stilling eller kapitaleiendom å miste. De har alt å vinne, ingenting å tape på en revolusjon. De utgjør det store flertallet av norske kvinner.
I tillegg til den undertrykkinga og utbyttinga de er gjenstand for som del av arbeiderklassen, er de også undertrykt som kjønn. De holdes som en arme av reservearbeidskraft, en arme som kan tas inn i fabrikkene i gode tider når produksjonen går for fullt, og sparkes i dårlige tider. Siden tilbudet på slike arbeidsplasser alltid er lavere enn etterspørselen, kan kvinnene holdes på lav lønn og dårlige arbeidsforhold.
Arbeiderkvinnene er en overmåte viktig ressurs for den faglige og politiske kampen mot monopolkapitalen og for gjennomføringa og oppbygginga av sosialismen. Deres stilling i samfunnet gjør dem til de mest konsekvente forkjemperne for full kvinnefrigjøring. Arbeiderkvinnene må være ledende i kvinnekampen i dag.
Kvinnene i filleproletariatet
Det finnes lite statistikk om dette laveste skiktet i samfunnet. Om kvinnene blant dem veit vi at det er færre kvinner enn menn blant «veteranene» av uteliggere i de største byene, at tallet på unge jenter blant sniffere og stoffmisbrukere øker, og at tallet på de mest ruinerte prostituerte også øker.
Filleproletariatet består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ødelagt og har havnet der. Det er viktig å undersøke to ting: Er det et riktig inntrykk at mange jenter fra bygda havner her? Er arbeidsløsheten blant proletariatets kvinner en årsak til at tallet på prostituerte øker?
Slike undersøkelser vil være viktige for å kunne utforme en politikk som kan være med på å stanse økningen. Samtidig er det viktig å være klar over at filleproletariatet er upålitelige allierte for revolusjonen. Solidaritetsfølelsen er liten blant dem, de er i ferd med eller er allerede fysisk og moralsk ødelagte.