Ukategorisert

Fra koloni til selvstendighet

Av

AKP

av Peter M Johansen

Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos.

Det er umulig å fange soldatenes øyne. Kanskje går tida fortere slik. Det må være dødsens kjedelig med vakttjeneste i et gravkammer. Mausoleet i Montevideo er til ære for frigjøringshelten José Gervasio Artígas som har stor fortjeneste av at Uruguay ble et selvstendig land, den eneste i Sør-Amerika som helt og holdent ligger i den tempererte sonen. Men om landet mangler ekstreme temperaturer, har historien i perioder vært besto mer brutal, selv om det ikke er særmerket for kontinentet. Snarere tvert om.

Uruguay har nesten ingen tilbake av den nomadiske urbefolkningen som gikk under fellesbetegnelsen Charruas. Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos, cowboyer, da kvegbaronene trengte mer mark for sin buskap. Krigen Guerra Guarantíca i 1752 tok knekken på de fleste, og rundt 1830 var urbefolkningen utdødd. Uruguay var da forlengst blitt åsted for dragkampen mellom kolonimaktene Spania og Portugal og seinere sine store naboer, Brasil og Argentina. Selv hovedstaden Montevideo på «østbredden» av Sølvelva, Río de la Plata, ble anlagt som en del av striden. I 1680 anla portugiserne Colonia del Sacramento langs Río de la Plata; i 1726 svarte spanierne med å anlegge Montevideo.

Tanken på selvstendighet sprang ut av kolonial rivalisering. Da en britisk flåte inntok Montevideo i 1806 uten at Spania var i stand til å forsvare byen som da var en del av visekongedømmet La Plata, fikk uavhengighetstanken føtter. José Gervasio Artígas og hans gaucho-styrke i Banda Orientales salet opp. I 1808 ble erklært Uruguay seg uavhengig av Buenos Aires.

Men selvstendigheten falt ikke i smak, verken i Argentina eller Brasil. Artígas hadde som Simón Bolívar drømmen om et føderativt Latin-Amerika med seg i saltaskene, og han gjennomførte de første jordreformene allerede i 1815. Det fikk overklassen i Montevideo til å alliere seg med portugisiske styrker fra Brasil året etter. I 1820 inntok de Montevideo, og Artígas ble tvunget til å gå i eksil med sine gauchos.

Argentina så Uruguay forsvinne inn i Brasil som ble selvstendig i 1822. De rustet opp den legendariske Treinta y Tres (De 33), en styrke av bønder og gauchos som sto under general Juan Lavalleja og som hadde påført de splittede portugisiske styrkene flere sviende nederlag. Brasilianerne var i realiteten slått i 1827, og argentinerne sto klare til å sikre krigsbyttet da Storbritannia som hadde bygd ut sine handelsforbindelser i området, fikk meklet fram et kompromiss som gjorde Uruguay til en bufferstat i 1828, República Oriental de Uruguay. Men det er Artígas som er den store helten fordi han bar Uruguay bokstavlig talt med seg. Da han ble tvunget nordover, fulgte 16.000 uruguaynere, en firedel av landets daværende befolkning, med ham fra Montevideo og omegn, en gedigen folkevandring av tilhengere som Artígas beskriver slik i et brev:

«De beslutter seg til heller å forlate sine dyrebare tilværelse enn å overleve i den skam og skjensel som en hadde tiltenkt dem (…) og gladelig å gå fra de få verdier, som de har tilbake, og å flytte seg med sine familier til en hvilke som helst flekk som de kan være frie på tross av trengsler, nød og enhver slags elendighet. (…) Hver dag ser jeg med beundring deres enestående trekk av heltemot og standhaftighet; noen brenner sine hus og de møbler som de ikke kan ta med seg, andre vandrer milevidt til fots, fordi de mangler hjelpemidler eller fordi de har brukt opp sine ridedyr i tjenesten. Eldre kvinner, gamlinger og uskyldige småbarn følger med i denne marsjen, og alle legger den største energi og nøysomhet for dagen midt i alle disse savn.»

Artígas endte sine dager i landflyktighet i Paraguay, hvor han døde 30 år etter, i landet hvor president Francia gjennomførte mange av Artígas revolusjonerende politikk. I Uruguay, mellom Argentina og Brasil, var det ikke rom for dem.