Internasjonalt
BRICS er en forkortelse for Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Etter det første toppmøtet ble holdt i 2009, har BRICS vokst fram til å bli en viktig røst for det globale sør på den internasjonale scenen, med nær halvparten av verdens befolkning og en tredjedel av verdensøkonomien i ryggen.
Uten å være etablert som en formell mellomstatlig organisasjon, har BRICS i dag 11 medlemsland og ytterligere 10 partnerland, og et like mange land som vurderer å slutte seg til.
I denne artikkelen rettes søkelyset mot BRICS’ diplomatiske kamp for en multipolar men regelstyrt verden, interne ulikheter, hvordan Trumps USA lar seg provosere av denne alliansen og ulike utviklingsretninger som BRICS kan ta.
– Vi, de såkalte underutviklede landene, ønsker ikke å være marionetter for andre. Vi skal ikke være leketøy for andre.
Dette var ordene til Indias statsminister Jawaharlal Nehru da han talte til Bandung-konferansen i Indonesia for 70 år siden. Sammen med verten, Indonesias president Sukarno, var de andre mest framtredende deltakerne statsminister Zhou Enlai i Kina, president Nasser i Egypt, statsminister U Thant i Burma og ledere for totalt 29 land, for det meste asiatiske og arabiske stater. Etiopia var på den tida den eneste uavhengige staten sør for Sahara med svart majoritet som kunne være representert i Bandung. Det var her det som seinere ble Den alliansefrie bevegelsen (NAM), ble grunnlagt. Det var her afrikanske land faktisk kom til å spille en framtredende rolle etter hvert som de gradvis ble avkolonisert. Latin-Amerika ble først en aktør i denne bevegelsen etter den kubanske revolusjonen i 1959, mens Titos Jugoslavia ble det eneste europeiske landet med en framtredende rolle i NAM, og var vertskap for det første NAM-toppmøtet i Beograd i 1961.
Sytti år seinere var det mer enn noen president Luis Inácio Lula da Silva fra Brasil som opprettholdt Bandung-prinsippene, da han i sin åpningstale til FNs 80-årsjubileum i september 2025 uttalte, med flere henvisninger til BRICS som han ledet samme år:
Vi er vitne til konsolideringen av en internasjonal orden preget av gjentatte innrømmelser til maktpolitikk. Angrep på suverenitet, vilkårlige sanksjoner og ensidige intervensjoner blir regelen.
Men han la til i en mer optimistisk tone:
Det 21. århundre vil bli stadig mer multipolært. For at det skal forbli fredelig, kan det ikke unngå å være multilateralt. (…)
Bandung og BRICS – felles DNA
Det som forener disse to budskapene, så å si det felles DNA-et for Bandung og BRICS, er den ikke-allierte retorikken, det globale sørs tilstedeværelse og motstanden mot vestlig dominans. Hovedforskjellen er skiftet fra politisk antikolonialisme under den kalde krigen til økonomisk og politisk multipolaritet. Det skjer midt i skiftet av lederskap i flere land etter amerikansk, multilateral tilbaketrekning og en kinesisk offensiv for i hvert fall delvis å fylle vakuumet. Beijing har kalt det «pragmatisk multilateralisme».
For president Lula er BRICS nå uten tvil det viktigste instrumentet for multipolaritet og multilateralisme, mer enn alliansefrihet. Det som ga Lula denne helt spesielle autoriteten til å snakke på vegne av det globale sør, med vidtrekkende forslag til globale styringsreformer inkludert selve FN-systemet, var at han kunne formidle budskapet fra det siste BRICS-toppmøtet som var i Rio bare to måneder tidligere. Legg til hans rolle som vert for G20-toppmøte på samme sted i november 2024. Der ble mange av de samme reformforslagene støttet av vestlige ledere, inkludert USAs president Biden, rett etter at president Trump ble valgt til sin andre periode, men før han tiltrådte.
I et kanskje nostalgisk siste minne om geopolitikk før president Trump vendte tilbake, var dette tredje året på rad at denne bredere forsamlingen av verdensledere – sammenlignet med G7 – hadde blitt arrangert i NAM- og BRICS-landene, etter 2022 på Bali i Indonesia og 2023 i New Dehli i India. Det fjerde slike SØR-arrangerte G20-arrangement på rad blir i Johannesburg i Sør-Afrika i november i år. Etter det er imidlertid slik global SØR-nostalgi definitivt over, når USA etter planen skal være vertskap for G20-toppmøtet i 2026 på president Trumps private golfbane National Doral Miami.
BRICS’ framvekst
BRICS’ fødsel som en aktiv politisk og diplomatisk gruppering kan spores tilbake til det første offisielle toppmøtet i Russland i 2009. Men allerede i 2001, skapte den britiske økonomen Jim O’Neill begrepet, BRICS, da han så at Brasil, Russland, India og Kina – som seinere med tilslutning av Sør-Afrika – vokste fram som en gruppe utfordrere til vestlig geopolitisk dominans. Ironisk nok brukte O´Neill begrepet utelukkende som et akademisk begrep, uten noen gang å oppmuntre til at det ble en politisk enhet.
BRICS er fortsatt ikke en formell, internasjonal organisasjon, men snarere et mellomstatlig forum som brukes av medlemslandene til å koordinere politiske, økonomiske og diplomatiske spørsmål. De årlige toppmøtene blir ledet av BRICS-presidenter som roterer. BRICS er blitt en viktig geopolitisk aktør.
Etter gradvise utvidelser består BRICS nå av elleve fullverdige medlemmer. I tillegg til de opprinnelige fem som ga sin bokstav til forkortelsen, er Egypt og Etiopia fra Afrika, Iran og De forente arabiske emirater fra den muslimske verden, og også Indonesia med verdens største muslimske befolkning, nå fullverdige medlemmer av klubben. En ytterligere gruppe, såkalte partnerland, inkluderer Hviterussland, Kasakhstan og Usbekistan fra det tidligere Sovjetunionen; Malaysia, Thailand og Vietnam fra Sørøst-Asia; Nigeria, Algerie og Uganda fra Afrika; og Bolivia og Cuba fra Latin-Amerika. Argentina trakk seg ut da Milei ble valgt til president i 2023, men Colombia, Chile og Mexico ble invitert til toppmøtet i 2025 uten formelt å søke partnerskap. Selv den nære USA-allierte Saudi-Arabia og NATO-medlemmet Tyrkia vurderer en eller annen form for allianse med klubben.
De fullverdige medlemslandene har 45 % av verdens befolkning (sammenlignet med 10 % i G7-klubben av verdens «rikeste» land). De har 35 % av verdens BNP justert for kjøpekraft (Purchasing Power Parity – PPP), sammenlignet med 30 % for G7. G7 har fortsatt en høyere andel av ordinært BNP, men BRICS tetter gapet på grunn av betydelig raskere vekstrater.
Kinesisk dominans
Når det gjelder styrkeforholdet i BRICS er det mest åpenbare den kinesiske dominansen, med mer enn halvparten av gruppens BNP og nesten tre fjerdedeler av eksportverdien. I Asia er India nummer to, med en mye høyere vekstrate akkurat nå, men fortsatt bare en femtedel av Kinas økonomiske muskler.
At Russland er med i gruppa etter den folkerettstridige invasjonen av Ukraina er ubehagelig for andre medlemmer. Det åpner for at president Putin kan bruke BRICS som en livline midt i vestlige sanksjoner. Mens Putin var vertskap for toppmøtet i Kazán i 2024, måtte han på grunn av ICCs holde seg unna både det foregående og det påfølgende toppmøtet i henholdsvis Johannesburg og Rio.
Det finnes mange BRICS-land med frynsete menneskerettigheter. Brasils president, Lula, har brukt vetoretten til å avvise nye udemokratiske regimer fra sitt eget kontinent. Eksempelvis Venezuela etter valget i 2024, da president Maduro ikke aksepterte en ganske åpenbar seier for opposisjonen, men klamret seg til makten. Som vertskap for toppmøtet i 2024 måtte Putin akseptere en formulering om Ukraina i slutterklæringen som var klart i strid med hans eget standpunkt. Den slo fast at alle land skulle «handle i samsvar med formålet og prinsippene i FN-pakten», mens FN-sjef, António Guterres, i sin tale krevde «en rettferdig fred i Ukraina» basert på de samme prinsippene i folkeretten og FNs resolusjoner. Brasil og Kina har fremmet sine egne fredsforslag for Ukraina, som så langt er fullstendig ignorert av Vesten.
Diplomatisk rolle
Det er interessant å se hvordan BRICS-landene klarer å samle seg rundt et sett med geopolitiske prinsipper til tross for flere interne motsetninger og konflikter. BRICS har faktisk blitt brukt som et forum for å bilegge betydelige uenigheter. Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, med en langvarig og potensielt farlig grensekonflikt i Himalaya, brukte BRICS-toppmøtet i 2024 til å signere en avtale om militær deeskalering, men uten å ha avklart en tydelig grenselinje. Etter å ha fulgt opp dette, provosert frem av president Trumps handelskrig, har statsminister Modi tatt et ganske bemerkelsesverdig skritt for å omfavne sin kinesiske kollega i en felles anerkjennelse av global multipolaritet.
Store land i Sørøst Asia, som Indonesia, Malaysia, Vietnam og Thailand, er i samme gruppe som Kina. Det kan sees på som en betydelig nedtoning av de mange maritime konfliktene i Sør-Kinahavet. Konflikten mellom verdens ledende sjiamuslimske og sunnimuslimske makter er også under BRICS-paraplyen. Etter at Kina lyktes å forhandle fram en diplomatisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia, møtes de to tidligere fiendene nå ofte i BRICS-møter. Saudi-Arabia fordømmer nå sterkt israelske og amerikanske militærangrep mot Iran. Videre har konflikten mellom Egypt og Etiopia om forvaltningen av Nilens vannressurser, som kan utløse en større konfrontasjon, også blitt tatt opp på BRICS-møter. Ingen endelig løsning er blitt nådd så langt.
Utfordrer det globale finanssystemet
En av BRICS’ viktigste ambisjoner er å utfordre det USA-dominerte globale finanssystemet, med sikte på det som kalles «en mer inkluderende og rettferdig finansarkitektur». BRICS har etablert sin egen bank, kalt New Development Bank, ledet av Brasils tidligere president Dilma Roussef. Den har en kapital på over 50 milliarder dollar, men fortsatt mindre enn en sjettedel av Verdensbanken. Det er planer om å fordoble lånekapitalen. Ideene om å etablere en egen BRICS-valuta for å utfordre US-dollaren (USD) er fortsatt ganske høytsvevende. Det som øker i betydning, er bruken av andre valutaer enn USD i BRICS-handel landene i mellom. Den nådde 25 % i 2024. Dette er delvis en nødvendig respons på vestlige sanksjoner mot land som Russland og Iran.
Institusjonelle betalingssystemer som BRICS Bridge og BRICs Clear pluss en foreløpig digital valuta (CBDC), er andre instrumenter som ses på som forsiktige skritt mot en alternativ BRICS-valuta. Så langt gjør imidlertid den ganske unike stabiliteten til amerikanske dollar, interne politiske og økonomiske forskjeller mellom BRICS-landene, og spesielt kinesiske restriksjoner på fri kapitalstrøm det usannsynlig at dollarens posisjon vil bli utfordret i nær framtid. Men president Trumps handelskrig kombinert med tilbaketrekning fra multilaterale institusjoner, med forventet negative virkninger på den amerikanske økonomien, kan bidra til å akselerere denne prosessen mer enn tidligere antatt. Noen observatører snakker om at det foregår et «parallelt rørleggerarbeid» i det stille. Den såkalte «swap line» mellom den europeiske og den kinesiske sentralbanken, altså mellom euro og renminbi, beløper seg til 45 milliarder euro. CIPS – det kinesiske internasjonale betalingssystemet – håndterte omtrent 175 billioner RMB, 25 billioner USD, i 2024. Selv om omfanget av dette økte i 2025, ligger det fortsatt under 3 % av globale finanstransaksjoner.
Anti-vest vs. alliansefrihet
Det er en viktig motsetning i BRICS-gruppa. På den ene sida landene ledet av Russland, som er interessert i å bygge en front mot USA og Vesten. På den andre de som ønsker å utvikle en aktiv alliansefrihet – ledet av Brasil, India og Sør-Afrika. Kina inntar en mellomposisjon ved å utfordre USAs hegemoni uten å forsøke å overta en unipolar geopolitisk dominans, og foretrekker heller «fredelig sameksistens».
Blant hovedpunktene i slutterklæringen fra BRICS-toppmøtet 2025 i Rio, med tittelen «Styrking av det globale sør-samarbeidet for en mer inkluderende og bærekraftig styring», er disse noen av de viktigste:
- Reformering av den globale freds- og sikkerhetsarkitekturen, med forankring i FN.
- Handel, investeringer og finans med initiativer som inkluderer en BRICS-valuta og redusert avhengighet av amerikanske dollar; pluss en dyp reform av Bretton Woods-institusjonene.
- Klimaendringer med en «BRICS Climate Leadership Agenda», med vekt på klimafinansiering, karbonregnskap og tilpasningsstrategier.
- Styring av kunstig intelligens (KI) som fremmer inkluderende, ansvarlige, internasjonale rammeverk.
Trumps rasende reaksjon
President Trump reagerte kraftig på BRICS’ økende posisjon på den geopolitiske agendaen. Etter Rio-toppmøtet i 2025 advarte han på sosiale medier med sin velkjente verktøykasse om at alle land som «tilpasser seg BRICS’ antiamerikanske politikk» vil møte ytterligere tollsatser. Celso Amorim, president Lulas sjefsrådgiver, sa at disse truslene «bare forsterker vårt forhold til BRICS, fordi vi ønsker å ha et mangfold av relasjoner og ikke være avhengige av ett enkelt land.»
Amerikansk mobbing for å dempe Kinas innflytelse i den ikke-vestlige verden, inkludert landets rolle i BRICS, vil sannsynligvis slå tilbake på USA selv. Trumps uforutsigbarhet og ignorering av regler og normer, kombinert med USAs avtagende myke makt, øker Kinas innflytelse og hjelper landet til å omdefinere det globale sørs geopolitiske plassering. Kina ønsker en alliansefri eller til og med en anti-vestlig blokk. Som en kommentator har formulert det: «Når Trump lukker dører, åpner Kina vinduer».
Konklusjoner
Det er liten tvil om at BRICS, uten engang å være skikkelig institusjonalisert, utøver økende geopolitisk innflytelse takket være sin imponerende demografiske tyngde, økende økonomiske styrke, sin ressurskontroll ikke minst når det gjelder strategiske mineraler og sin samarbeidsplattform Sør–Sør. Forsøk fra noen vestlige ledere på å ignorere grupperingen, for ikke å nevne mobbeforsøkene fra president Trump, har en tendens til bare å prelle av.
BRICS har imidlertid også sine svakheter. Det er en betydelig intern rivalisering, institusjonell sårbarhet og økonomiske ulikheter. Militært samarbeid, som vanligvis blir sett på som en grunnleggende del av internasjonalt partnerskap, er fraværende. Dette selv om Kina spiller en stadig større rolle når det gjelder intern sikkerhet i mange land. Systematisk forsvar av menneskerettigheter og internt demokrati er ikke en del av agendaen, selv om et land som Brasil prøver å tiltrekke seg demokratiske snarere enn autokratiske partnere på sin egen halvkule.
BRICS illustrerer noen slående ironier i dagens verdensorden. Blokken posisjonerer seg som forsvarer av den vestlig pålagte, internasjonale rettsordenen etter 1945, mens Vestens påståtte forsvar av den samme orden i økende grad undergraves av faktisk politikk. Men Russlands Ukraina-invasjon er åpenbart i strid med prinsippene i FN-pakten, som BRICS hevder å opprettholde. Dette etterlater BRICS med et dilemma som spesielt Brasil og India forsøker å løse ved forsiktig å distansere seg fra Russland. Samtidig påberoper de seg prinsipper om territorial integritet.
Tre scenarier kan tegnes opp for BRICS’ fremtid: (i) det kan fortsette som et pragmatisk forum i sin nåværende form; (ii) det kan vokse til å konkurrere med den eksisterende verdensorden ved å tiltrekke seg et mer omfattende sørlig medlemskap og kanskje delvis erstatte Gruppen av 77 (G-77), som nå består av 134 medlemsland; eller (iii) det kan risikere å gå i oppløsning og fragmentering.
BRICS’ framtid kan avhenge av forestående nasjonale valg og av nåværende statslederes evne til å overføre sin kraft til neste generasjon. Spørsmål om legitimitet og representasjon kan ikke tas for gitt.
BRICS representerer Bandung-ånden i den nåværende geopolitiske virkeligheten, selv om verden er avgjørende annerledes og nå befinner seg i et mellomspill mellom amerikansk hegemoni og «noe nytt».
BRICS’ framtid avhenger av blokkens evne til å representere ekte multipolaritet og aktiv alliansefrihet, snarere enn en ren overgangsordning i en forvirret geopolitisk virkelighet. Det er mye som står på spill når en USA-ledet verdensordning knaker i sammenføyningene, men under president Donald Trump er BRICS viktigere enn noen gang.