Fotball – mer enn underholdning?

Av Nina Reim

Nr 1 2020

Det settes stadig nye rekorder i overgangssummer, lønnsnivå for spillere og TV-avtaler innen fotball, og toppfotball framstår som en ordinær del av underholdningsindustrien. Ja, til og med som en ekstra kynisk og usunn del av denne. Men det er langt fra hele bildet. De største klubbene framstår kanskje som bedrifter, men forholdet mellom klubb og supporter er langt mer enn en markedsrelasjon.

Nina Reim er medlem i Rødt Oslo og har skrevet masteroppgave i sosiologi om forholdet mellom (supporterne i) Klanen og (klubben) Vålerenga
Foto: Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! SEnd kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

FRA NABOLAGSIDENTITET TIL GLOBALE FELLESSKAP

Samtidig som man har toppklubber med en global fanbase og astronomiske lønnsnivåer, er det veldig mange supportere som heier på alle de andre klubbene i de små og mellomstore ligaene, til og med nedover i divisjonene. For disse byr fotballinteressen åpenbart på noe annet enn suksess og glamour. Også for tilhengere av noen av de store klubbene, kan verdiene den assosieres med, handle om mer enn bare sportslig suksess. Barcelona er en av verdens største klubber, med noen av verdens største stjernespillere på laget, men er samtidig det fremste symbolet og samlingspunktet for katalansk identitet.

I Europa og Latin-Amerika har fotball en helt spesiell posisjon ved at klubbtilhørigheten er en så sentral del av identiteten til så mange, sammenlignet med andre lagidretter eller annen populærkultur. Ofte er forholdet til en fotballklubb mye av kjernen i lokalidentiteten innen et nabolag, en by eller en region.
Samtidig kan det å heie på internasjonale storklubber som Liverpool, Manchester United eller Barcelona skape grunnlag for samtale og fellesskap på tvers av både land og verdensdeler. Men nettopp det internasjonale og hyperkommersialiserte ved klubbenes fanskare og nedslagsfelt, kan i praksis utfordre disse klubbenes tradisjonelle, mer lokalt baserte tilhengere.

Et utslag av fotballens posisjon som sentral identitetsmarkør, er at det å bytte favorittklubb er tabu. Som munnhellet sier, kan man bytte jobb, bil og kone, men aldri bytte fotballklubb. Uansett hvor elendig laget spiller, hvor høye billettprisene blir, eller hvor dårlig klubben behandler egne supportere, er det ikke et alternativ å «bytte til en annen konkurrent». At en så kommersiell sektor har så mange «kunder» som ikke opptrer eller overhodet kan opptre som den «bevisste forbruker» det stadig prates om, er en del av det som gjør internasjonal toppfotball både spesiell og interessant som fenomen.
Forbudet mot å bytte klubb gjelder ikke bare de aller mest dedikerte, men alle som heier på en klubb, enten de betegnes som tilhengere, fans eller supportere. Sistnevnte er den delen av publikum som er aller mest aktiv og dedikert for å støtte laget, med sang, taktfast klapping, flagg og bannere.

DELTAKERE

I de fleste land står de ivrigste supporterne på kamp, mens publikum ellers stort sett sitter. Kjernesupporterne står helst på kortsiden (der man har de billigste billettene), og det er ofte slik at undergrupper blant supporterne har egne faste områder på tribunen. At de oppfatter og mange steder i praksis har gjort tribunene til sitt eget territorium i større eller mindre grad, illustrerer også hvor forskjellig dette er fra at man kjøper en billett til en teaterforestilling, eller en konsert for den del. I motsetning til resten av publikum, har fotballsupporterne en egenforståelse som noe helt annet enn kunder og passive tilskuere. De oppfatter seg sjøl som en form for deltakere, gjerne illustrert med at supporterne omtales som lagets «tolvte mann». Tanken er at støtten de gir, bidrar til at spillerne og laget som helhet gir alt for å vinne kampen. Samtidig er det liten tvil om at syngende, stående supportere lager en stemning som gjør fotballkamper mer attraktive også for resten av publikum.

Oppfatningen om supporterne som fotballens «stakeholders» (som motstykke til shareholders) har også fått en formell anerkjennelse fra UEFA ved at organisasjonen Football Supporters Europe har status som formell motpart i spørsmål som angår supporterne, og fra 2012 innførte UEFA regler som medførte at alle større klubber ansatte en supporterkoordinator.

ORGANISERTE SUPPORTERE

I Norge er det Vålerengas supportere som i størst grad har fått en posisjon som «stakeholders». Klanen har stor innflytelse på prisene på sesongkort og kampbilletter, utformingen av Vålerengas nye stadion, og de har fullstendig autonomi med hensyn til budskap på flagg og bannere. Organisasjonen spilte også en nøkkelrolle i å få realisert planene om endelig å få bygget en egen stadion. Om innflytelsen på det reint sportslige, som spillerkjøp eller trenerbytter, er adskillig mindre, framstår forholdet mellom klubb og klan mer som forholdet LO har til Arbeiderpartiet, enn det vanlige kunder har til en eller annen bedrift.1

Faglitteraturen er full av eksempler på at supportere kan være en organisert kraft som klubben må ta hensyn til, men også full av eksempler på total avmakt. Om man kan finne store forskjeller fra land til land og fra klubb til klubb i hvordan man ser på og behandler egne supportere, er det et generelt trekk at supporterne har blitt bedre organisert og fått et tettere samarbeid på tvers i seinere år. I 2008 ble organisasjonen Football Supporters Europe dannet, og siden da har det blitt arrangert årlige supporterkongresser der supportere fra ulike klubber i ulike land kan utveksle erfaringer og samle seg om felles strategier.

Man har hatt internasjonale aksjoner der supporterne har vært helt musestille, med unntak for høflig applaus hvis det blir en scoring i første del av kampene, for deretter å få en maksimal lydkontrast når man etter et avtalt antall minutter bryter ut i vanlig taktfast sang, klapping og eventuell tromming, for å illustrere hvor stor del av kampopplevelsen supporterne bidrar med.

At supporterne har organisert seg bedre, har samtidig vært et svar på en utvikling der fotball omtales som et hvilket som helst underholdningsprodukt som skal selges til høystbydende, enten via TV-avtaler, sponsorater eller ved å legge til rette for fotballturister fra utlandet og for VIP-segmentet. Denne utviklingen startet i England, i det som de siste årene har blitt verdens klart største liga, Premier League.

UNDERHOLDNINGSPRODUKT?

På 80-tallet hadde man flere fotballtragedier i England knyttet til engelske fotballfans. Samtidig hadde man et massivt fokus på problemet med fotballhooligans som slåss på tribunen, stormet banen og slåss i gatene utenfor stadion. Det kulminerte i 1989 med Hillsborough-tragedien, der 96 Liverpool-supportere ble klemt i hjel.

Denne tragedien markerte samtidig starten på en total forvandling av engelske tribuner og av engelsk fotball som sådan. Engelske fotballstadioner ble oppgradert med bedre fasiliteter og kun sitteplasser, begrunnet med ønsket om å gjøre fotballen trygg, inkluderende og familievennlig. Målet var å omdanne engelsk toppfotball til et framtidsrettet underholdningsprodukt, presentert av det private, nyopprettede selskapet Premier League. En del av denne forvandlingen handlet om å omdefinere supporterne til passive tilskuere og kunder.

Forbudet mot å stå på kamp ble presentert som et sikkerhetstiltak, men det kan samtidig forstås som at man erstatter opplevelsen av å være del av et taktfast klappende og syngende, stort, svaiende menneskedyr, med en langt mer individualisert og atomisert tilskueropplevelse.
Billettprisene ble økt kraftig, blant annet for å dekke de omfattende stadionoppgraderingene. Men samtidig var det et uttalt ønske om å endre sammensetningen av «kundegrunnlaget». Om økte billettpriser skjøv ut en del arbeiderklassemenn, det gamle kjernepublikummet, var det i grunnen ikke så farlig. Målet var å tiltrekke seg mer velstående menn, flere damer og familier, gjennom å gjøre tilskueropplevelsen mer komfortabel og gjøre fotballen mer glamorøs og trendy.

På 90-tallet skjøt også kampen mot rasisme innen fotballen fart i mange land. I England fikk denne en spesiell form, ved at den i stor grad samtidig fungerte som rambukk for en kampanje mot alt som var støtende og ubehagelig, slik at man nå har institusjonalisert et system for at tilskuere skal melde sidemannen, ikke bare for rasistiske utrop, men også for banning, annen «intolerant språkbruk» og generell aggresjon. Supporterne i England er delt i hva de syns om dette.

I Norge har Klanen og Vålerenga stått i spissen for kampen mot rasisme, gjennom at spillerne har Vålerenga mot Rasisme på draktene og at Klanen tidlig vedtok at rasistiske og nynazistiske holdninger og handlinger var uforenelige med medlemskap i Klanen. Resten av fotball-Norge har fulgt opp med kampanjen «Gi rasismen rødt kort» blant annet. Men for Klanen har det vært helt sentralt å ikke utvide kampen mot rasisme til å gjelde alle slags budskap som noen kan mene er over grensen. En slik utvidelse kunne undergravd støtten til kampen mot rasisme. Motstanden mot å gjøre supporteruttrykket «snillere» har også en klasse- og kjønnsdimensjon.

I en tid der arbeiderklasseidentitet og -kultur i stor grad er usynlig og til dels blir latterliggjort i det offentlige rom, representerer fotball et unntak som et felt der det er arbeiderklassens omgangsformer og tilnærming som gir status, ikke prateklassens og borgerskapets mer intellektualiserte og distanserte tilnær- ming2. Dette handler om at når man synger «Vål’enga – du er min rell’ion», gjøres det helt uten ironisk distanse, men også at det skal være lov å gaule «Øl og vold og skamslåtte bønder», med stor innlevelse. «Vi puler og pisser og raper – vi er Enga i rødt, hvitt og blått», eller
«Lås inn din datter og din hamster – når Vålerenga inntar din by», er andre eksempler på et supporteruttrykk med tydelige konnotasjoner både til klassetilhørighet og maskulinitet.

FOTBALLENS POLITISKE ØKONOMI

Det er vanskelig å spå hvordan europeisk fotball vil utvikle seg. Red Bull provoserer supportere over hele Europa ved å kjøpe klubber og forandre logo, draktfarger og klubbnavn for å markedsføre egen merkevare.

De største engelske klubbene er eid av utlendinger fra helt andre verdensdeler, men med utviklingen av Manchester City ser man noe helt nytt. Klubben er i praksis eid av regimet i Abu Dhabi og brukes aktivt i statens utenrikspolitikk for å få fokus vekk fra grove menneskerettighetsbrudd og manglende demokrati.

City Football Group (CFG) har opprettet en ny klubb i USA og skaffet seg klubber i Kina, India, Uruguay, Japan, Spania og flere land, der de har endret navn, farger og kan utveksle spillere ganske sømløst mellom klubbene. Nettverket brukes systematisk for å finne nye talenter, for den som finner den nye Messi eller Ronaldo kan tjene absurde summer.

Stadig nye rekorder i overgangssummer og astronomisk lønnsnivå har blitt supplert med avsløringer av systematisk juks, utnyttelse av unge talenter, skatteunndragelser og korrupsjon, via en gigantisk lekkasje av hemmelige dokumenter, «football leaks». Her avsløres også hemmelige planer om at de aller største klubbene i Europa skal bryte ut og danne en lukket, europeisk superliga. Hovedtanken er at disse klubbene skal møtes mye oftere og at de skal slippe å dele inntektene med alle de mindre klubbene, «for det er jo de store, folk vil se».

Utsiktene til at investorer som kalles «rike onkler» og som ser på eierskapet som en gøy, litt dyr hobby, erstattes av sjeiker, oligarker eller multinasjonale selskaper, som ser på det å kjøpe en fotballklubb som en hvilken som helst annen investering, er dystre utsikter for alle som er glade i hele det mangfoldet og fellesskapet som fotballen utgjør. Skulle klubben gå konkurs og miste profflisensen etter vanstyre, bli flyttet eller forandret til det ugjenkjennelige, vil de trofaste supporterne oppleve at de mister et viktig fellesskap og en sentral del av sin identitet.

Det finnes imidlertid ett unntak fra regelen om at man ikke kan bytte klubb. Det er når supporterne rett og slett starter sin egen klubb, slik de gjorde da Røkke ville flytte Wimbledon fra London til Milton Keynes, og slik Austria Salzburg-supporterne gjorde da Red Bull overtok og forvandlet klubben. Med folkefinansiering har mulighetene for supporterne til å starte eller holde liv i små og mellomstore klubber bare blitt større, klubber der felleskapet og kampopplevelsen ligner mer på det svært mange av de mest dedikerte supporterne ønsker seg.

En mulighet framover er at vi vil se en større todeling, der avstanden fra de største toppklubbene til alle de andre, fortsetter å øke. Det er imidlertid ikke gitt at galskapen på toppen nødvendigvis behøver å endre så mye på vilkårene for supportere, klubb og lokalsamfunn i resten av fotballverdenen. Det blir spennende om de mest kommersielle, kyniske og disneyfiserte klubbenes fanskare vil få en lavere status innen det nasjonale og internasjonale supporterfellesskapet enn mer autentiske klubber med større integritet.

MER ENN SIRKUS

En marxistisk analyse av fotball kunne være at den kun representerer sirkus til folket, virker passiviserende og splittende på arbeiderklassen.
Jeg vil påstå at bildet er adskillig mer sammensatt. Fotballen kan fungere slik, men det kan man si om all kommersialisert toppidrett og annen populærkultur. Det er imidlertid en del særtrekk som gjør at fotballen kan trekke i motsatt retning også.

At «den bevisste forbruker» som ideal ikke fungerer i fotballen, presser i praksis fram kollektive aksjoner og klassisk organisering, i en tid hvor slikt kalles gammeldags og på vei ut. Hoppende, syngende, koordinerte supportere med egne tribuneseksjoner som de definerer som sitt eget territorium, representerer erfaringer med å være del av en gruppe og et tett, fysisk kollektiv som man ikke finner så mange paralleller til, i vår fragmenterte nettvirkelighet.

Dessuten ser man at mange viktige interne diskusjoner dukker opp supporterne imellom, som rasisme og homofobi, om det er riktig å boikotte VM i Qatar eller at verdens beste fotballspillere, som Messi og Ronaldo, bruker skatteparadiser for å slippe å betale skatt av sine enorme formuer. I stedet for å representere kun en virkelighetsflukt, kan fotball være et prisme som aktualiserer og tydeliggjør spørsmål rundt storkapital og kynisme, sosial rettferdighet og felleskap.

Sluttnoter:

1. Nina Reim: Øl og vold og skamslåtte bønder? – en studie av Klanen, med vekt på supporteres innflytelsesmuligheter og kontroll av uønsket supporteradferd, Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2008

2. Arve Hjelseth (2005) «De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere». Sosiologi i dag 35(4):69-87

https://www.nrk.no/sport/xl/fotballimperiet-som-vil-erobre-verden-1.14829053, https://www.vg.no/sport/fotball/i/b5Qa8A/sjeiken-som-forandret-fotballen