av Ebba Wergeland
Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.
Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?
I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.
Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)
Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.
Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).
Mer nattarbeid
De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.
Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.
Farvel til normalarbeidsdagen
Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?
Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.
Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.
Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.
Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?
90-tallet: Skanser faller
Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.
Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.
Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.
Det står alltid klasseinteresser bak
Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.
Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:
«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»
Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.
Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.
Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.
For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.
Politiske valg – politiske fronter
Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.
Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.
Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .
Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:
- Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
- Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
- Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
- Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?
Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.
Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.
Etterord
Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.