Forskning i klassesamarbeid

Av Svein Johnsen

Ukategorisert

Norsk Jern og Metallarbeiderforbund har tatt initiativet til et såkalt «forsknings-prosjekt». 1 Jern og Metallarbeideren nr. 6/7-1970 presenteres siktemålet slik:

«Det tar sikte på å skaffe våre tillitsmenn og medlemmer et grunnlag for å vurdere og stille krav til de bedriftsanalyser med moderne planleggingsmetodikk som arbeidsgiverne i stigende grad tar i bruk.»

Videre skal prosjektet gi «En vurdering av hvilke kunnskaper som vil kreves om planlegging og styring i bedriftene: hos det enkelte medlem, i klubbstyret, i avdelingene, i forbundsledelsen, i forskningsinstitusjoner og konsulentfirmaer. En konkret plan for hvordan disse kunnskapene skal formidles til de ulike ledd i forbundet, og delvis utarbeiding av materiale til kursvirksomhet.»

Rent umiddelbart kan det se ut som om Jern- og Met.-ledelsen planlegger «å slå til» for å overføre styringsretten i jernbedriftene til arbeiderne, men en nærmere undersøkelse viser at dette nok langt fra er tilfellet. Snarere tvert om. Hensikten er heller å gjøre arbeiderne mer «ansvarlige» ved, som det heter i bladets leder i tilknytning til «forskningsprosjektet», «at vi forstår alle bedriftens problemer likegodt — og helst bedre — enn ledelsen».

Av dette vil det framgå at pampene i Jern og Met. heretter tar sikte på å gjøre arbeiderne delaktig i kapitalistenes problemer med å øke profitten og få dem til å «forstå» hvorfor det er «nødvendig» med ytterligere rasjonaliseringstiltak og mer effektive tidsstudier.

Spørsmålet kommer automatisk: er det fagbevegelsens viktigste oppgave i dag å lage studiesirkler om «langtidsplanlegging, styringssystemer, informasjonssystemer, operasjonsanalyse, simuleringsmetoder, strukturrasjonaliseringer og omlegginger», for å sitere lederen i fagbladet? Såvisst ikke! Arbeidsfolk, som er gått fattigere utav det ene lønnsoppgjøret etter det andre, vil sikkert prioritere fagbevegelsens oppgaver langt annerledes enn «Jern- og Metallarbeideren». Det ligger nærmere å anta at dette såkalte «forskningsprosjektet» ikke er ment som annet enn en kjempemessig (og kostbar) avledningsmanøver for å vende de fagorganisertes oppmerksomhet bort fra det som er hovedoppgaven, nemlig å gjenreise fagbevegelsens kampkraft med henblikk på å stanse den økte utbyttinga. Men klassesamarbeidsledelsen i Jern- og Met.-ledelsen nekter å høre dette og andre krav som de fagorganiserte reiser mot dem.

I samme »Jern- og Met.»-lederen sytes det over utviklinga:

Mennesket i produksjonen er ingen mekanisk dukke som uten skadevirkninger kan programmeres til å gjøre nær sagt hva som helst bare det fremmer bedriftens økonomiske interesser.

Så sant, så sant, men er det ikke nettopp det motsatte som er tilfellet, og som hele avtaleverket er en garantist for?

Men den som setter sin lit til at Jern- og Met.'s «forskningsprosjekt» vil kunne stanse denne arbeiderfiendtlige utviklinga, vil få vente lenge. Bare ei konsekvent klassekamplinje, som innebærer støtte til arbeidernes rettferdige kamp slik den er blitt demonstrert i Odda, Sauda og på Norgas, vil på kort sikt kunne verne arbeidernes interesser. I siste rekke er det bare den sosialistiske revolusjon som kan befeste dem endelig.