Ukategorisert
av Olaf Svorstøl Sierraalta
Paraguay er i dag som Macondo i Hundre års ensomhet, boka til den colombianske nobelprisvinneren i litteratur Garcia Marquez: tilsynelatende har alt stått stille. Intet kan være mer feil.
Etter selvstendigheten fra Spania i 1811 ble Paraguay styrt av José Gaspar de Francia – Dr. Francia. Han førte et diktatur mot de velstående og for de fattige. Under Francia ble landet stengt og all utenrikshandel forbudt. Privat jordeiendom ble ekspropriert og staten overtok alt økonomisk liv. Landet førte en streng sjølbergingspolitikk med sentralisert statlig styring og prioritering av skole, helse og infrastruktur. Sør-Amerikas første jernbane ble bygd, omtrent samtidig med Eidsvold-banen. Det ble investert i en nasjonal industri. Resultatene var synlige: alle kunne lese og skrive, og befolkninga hadde Sør-Amerikas høyeste levestandard. Klasseskillene var svært små, men det var et personlig diktatur uten deltakende demokrati.
Dette er lenge siden, og landet har vært gjennom to kriger som utenlandske makter har provosert fram, nettopp for å bryte Paraguays ønske om uavhengighet. I 1865 startet trefrontskrigen mot naboene Argentina, Brasil og Uruguay, provosert fram av engelsk imperialisme. Landet ble knust, og befolkningen ble redusert til ca. 200.000 av en opprinnelig befolkning på 1,3 millioner, og mistet deler av sitt territorium.
Amerikanske Standard Oil og britisk-hollandske Shell trodde i begynnelsen av 1930 at det fantes olje i det folketomme Chaco-området. De fikk Paraguay og Bolivia i en grusom krig fra 1932-35. Paraguay vant, en halv million mennesker lå igjen på slagmarken, og oljen ble aldri funnet.
Våre overvåkingsvenner på flyplassen og ellers er en påminnelse om general Alfredo Stroessner som styrte Paraguay fra 1954 til 1989, og som var USAs gode venn. Fagorganisering og politiske partier utenom regimets var forbudt eller terrorisert. Det er uklart hvor mange som ble drept eller torturert i hjel – antakelig mellom to og fire tusen, i et land med ca. 4 millioner innbyggere.
Overvåkinga passer godt på opposisjonelle, i Paraguay som i Norge, kanskje har jeg mappe der også?
Bondeorganisasjonen, Federacion Nacional Campesina (FNC), har stått i spissen for organisert okkupasjon av jord som ikke brukes til jordbruk. Det finnes store gårder, noen større enn fylket Vestfold. Noe brukes til jordbruksproduksjon, men mye til spekulasjon. Men det er ikke spøk å okkupere jord. Jordeierne har private, væpnede vakter og det militære blir også satt inn. Mange er blitt drept, men allikevel: tusenvis av familier har fått jord å dyrke. Eksempelets makt er blitt så stort at myndighetene i samarbeid med europeiske hjelpeorganisasjoner har laget noen mindre, lokale konkurrerende bondeorganisasjoner. Ved å vise til at disse får penger til traktorer og infrastruktur, håper en å trekke folk vekk FNC. Det har ikke lyktes.
Det er ikke noe romantisk ved å okkupere jord på landsbygda i Paraguay. I begynnelsen finnes det nesten ingen ting, heller ikke helsehjelp. Et par vi snakket med i okkupert område hadde et to måneder gammel spedbarn. Nærmeste lege var 70 kilometer unna, og hvis det regner, som det gjorde da vi var der, blir veien elendig og en må kjøre i 15 kilometer i timen. «Vi håper at barnet ikke blir sykt,» sa paret. Til tross for dette mener alle de okkupantene vi snakket med i et nytt okkupert område, at de allerede etter et par måneder hadde det mye bedre enn før, til tross for de primitive forholdene de lever under.
Den nye politiske linja til FNC er at mesteparten av jorda og dyrene som anskaffes etter hvert, tilhører kollektivet. I tillegg får de enkelte enhetene et mindre stykke som de selv kan dyrke og ha dyr i. Dette er for å utvikle det kollektive framfor det individuelle.
Kampviljen er stor i Paraguay. I april 2002 var et par hundre tusen mobilisert til demonstrasjoner, opprettelsen av råd og okkupasjoner av sentrene i byområder. Årsaken var kampen mot privatiseringa, i denne omgangen symbolisert ved det tidligere statlige telefonselskapet, Antelco. Selskapet er blitt gjort om til statlige aksjeselskap og en ønsket å privatisere. Det hele virker kjent for oss nordmenn. Men i Paraguay ble det oppretta en front til forsvar av offentlig eiendom med deltakere fra det maoistiske partiet, MPRPP, fagbevegelsen, FNC og til grupperinger i Partido Liberal. Denne bevegelsen klarte å stoppe privatiseringen i denne omgang. Plattformen til fronten bygger på et program for utviklingen av landet på en politikk som forener alle organisasjoner og individer som er ofre for imperialistenes politikk, en politikk som gjennomføres av de lokale styrende. Frontens kampmetode er direkte kamp i gatene.
Denne fronten inngikk også en allianse med andre grupper på venstresida som var med i sammenslutningen mot statlig terror, og disse smeltet sammen i folkets demokratiske front som formelt ledet mobiliseringen mot salget av Antelco.
Fronten til forsvar for offentlig eiendom og folkets demokratiske front eksisterer ennå, selv om det ved et minnemøte for den avdøde lederen i MPRPP, Eris Cabrera, ble sagt at hans død betydde et stort slag mot alliansen. Cesar Benitez, lederen for fronten og medlem av Partido Liberal, Autentico, hyllet Cabrera for det alliansebyggende arbeidet han hadde stått for.
En positiv utvikling i Paraguay er styrkinga av fagbevegelsen der en også søker å trekke til seg personer som er blitt arbeidsløse. Tendensen er å arbeide for en kampvillig fagbevegelse som kan forvare arbeidstakernes interesse i den vanskelige situasjonen en befinner seg i. Denne fagbevegelsen har knyttet sterke bånd til bondeføderasjonen FNC og de samarbeider på flere nivåer