Ukategorisert

Folkeavstemning og radikal mobilisering i et klassesamfunn

Avatar photo
Av

Erik Ness

Skottland 4 sh_fmt

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.
Erik Ness er redaktør for Rødt!
Hvorfor har diskusjonen om skotsk løsrivelse noen interesse i Norge?

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

Så dette var ikke første gangen folk i Skottland har gått til stemmeurnene og stemt over konstitusjonelle endringer og skotsk sjølstyre?

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Hvordan gikk det?

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

Og hun var ingen tilhenger av skotsk sjølstyre?

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

Men oppslutningen om devolusjon vokste?

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

Hvilke partier har hatt regjeringsmakt i Skottland?

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

Men hvorfor er ikke devolusjon og en SNP-regjering i det skotske parlamentet tilstrekkelig?

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Men dette høres ikke ut som nasjonalisme, det høres ut mer ut som et rent praktisk eller pragmatisk politisk valg?

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 Men nå var det noe mer?

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

Du sammenlikner med EU-avstemninga i Norge – men skottene ønsket ikke å stå utenfor EU?

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

Med en så brei allianse og så gode argumenter for ja-sida, hva gikk galt?

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

Men det så en stund ut som det kunne bli ja-flertall?

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

Kan dette føre til en økt oppslutning om SNP ved neste års valg til det britiske parlamentet?

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.