Ukategorisert
av Pål Steigan
USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?
Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.
Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.
Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.
Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.
18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.
Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.
Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).
Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?
I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:
«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»
Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.
Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.
Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.
Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.
Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.
I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.
Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.