Flukten til India?

av Arnljot Ask

Er det bra at arbeidsplasser legges ned i Norge og flyttes til Sør? Viser det at «globaliseringa» også har sine gode sider?

«Bak-kontor», eller den delen av den såkalte Business process outsourcing (BPO) som fører til at firmaer i de kapitalistiske sentrene i nord flytter ut deler av virksomheten sin til lavkostland i sør, spretter opp som paddehatter i indiske vekstsentra som Bangalore, Mumbai, Hyderabad eller i de nye high-tech-sentrene rundt Delhi, som Gurgaon. Call-senter, dvs at en bedrift flytter for eksempel sentralbordet eller noe annet som står for kommunikasjon, flere tusen kilometer bort, er kanskje den mest kjente utgaven av dette. Høsten 2003 var rundt 200.000 indere engasjert i call-sentre ifølge det indiske magasinet Outlook. Prognosene for 2008 er på over en million i denne bransjen, pluss kanskje et par millioner til i andre bransjer som finansanalytikere o.l. Norske bedrifter er også berørt, sjøl om språket begrenser hvilke jobber som kan flyttes til den andre siden av kloden. Braathens har for eksempel et tett samarbeid med et it-selskap på Sri Lanka. India er i dag det landet som har trukket til seg de fleste av disse jobbene, både fordi landet har den nest største engelsktalende befolkningen i verden, og fordi de i tillegg har mange med utdanning som gjør dem skikket til å gå inn i disse ettertraktede jobbene.

Er vi kvitt nå?

Dette fenomenet har fått flere, også på den tradisjonelle venstresida, til å finne formildende trekk ved dagens kapitalisme, den såkalte globaliseringa. Den kapitalismekritiske skribenten, George Monbiot, hadde en artikkel i Klassekampen 24. oktober 2003 med samme tittel som artikkelen den artikkelen du nå leser, men uten spørsmålstegnet. Talla ovenfor og de eksemplene Monbiot trakk fram, viser jo at det er en flukt til India av arbeidsplasser som til nå fra vår del av verden. Men når vi skal vurdere effekten og tap-vinning-balansen av dette, må vi spørre: Hvem tjener på dette?

Hvordan kan folk fra Vesten lansere vidtrekkende postulater om mekanismer i den internasjonale økonomien ut i fra fenomener som har en viss betydning her hos oss, uten å sette seg inn i hva som egentlig skjer i den delen av verden, som vi har utbytta helt siden kapitalismens gjennombrudd?

Det er en kjennsgjerning at det merkes hardt i England og USA, som har vært de største eksportørene av slike arbeidsplasser. Hundretusener jobber forsvinner derfra. Og som Monbiot trekker fram, dette gjelder arbeidsplasser som det ble sagt å skulle erstatte tidligere industriarbeidsplasser som forsvant.

Går det an å bifalle dette fordi det bidrar til å bøte på de ugjerningene vi begikk overfor folk i sør i den tidligere koloniseringsfasen? Og: Er det virkelig slik at denne overføringa av arbeidsplasser mildner den form for moderne kolonisering som bedrives – også i dag av nord overfor sør? Vi kunne kanskje her ventet mer enn elegante overflatevurderinger av en av toppsynserne innafor det kapitalismekritiske miljøet som Monbiot?

Hvem tjener?

McKinsey-studien over den amerikanske it-sektoren som Monbiot viser til (og som Aftenposten også bruker i et oppslag 12. januar 2004), viser tydelig at det er først og fremst den amerikanske kapitalen som tjener grovt på BPO-virksomheten. McKinsey viser at it-sektoren i USA i 2009 kan spare 390 milliarder dollar, dvs tre ganger dagens norske oljefond, på denne utflyttinga. (Den reduserer dagens kostnader på 532 milliarder dollar til 142 milliarder dollar.) I tillegg kommer så de løpende innsparingene i åra fram til da.

Som Monbiot viste med eksempler fra England og prognosene som McKinsey og et annet analyseselskap, Forrester, la fram for USA, vil det være arbeidsfolk i disse to landa som betaler gildet for kapitalistene. Forrester forespeiler et tap på over 3 millioner arbeidsplasser i USA fram til ca 2015. Skal vi allikevel se på dette som et solidarisk offer overfor arbeidshungrige i India og andre land i sør?

Vinn-vinn for kapitalen

Et oppslag i Hindustan Times 8. juni 2003 viser, ikke overraskende, at BPO-virksomheten er en vinn-vinn-situasjon for kapitalen. Også den indiske it-sektoren tjener på dette. Call center-sektoren økte med 59 % i 2002. Og andre segmenter innenfor it-sektoren profiterte også. Den nevnte McKinsey-rapporten forespeilte en økning i valutainntekten for India på 17 milliarder dollar per år fram til 2008. Så langt kapitalen. Men er det ikke en kjennsgjerning at den indiske arbeideren også nyter godt av dette?

Hundretusener har allerede fått ettertrakta arbeid som følge av BPO, og kanskje vil tallet stige til to-tre millioner det neste tiåret. Sjøl om dette er småtteri i forhold til de ca 35 millioner registrerte arbeidsledige (i følge Times of India 18. januar 2004), og ikke vil kunne hindre at denne ledigheten øker (20 millioner nye vil søke arbeidsmarkedet de neste fire åra), er det vel verdt å ta med seg? For den enkelte som får jobb gjennom dette, ja. Noen av disse vil også komme seg opp i den indiske middelklassen og bidra til å stimulere det økonomiske systemet som ca en femdel av Indias millardbefolkning kan nyte godt av. Men for den indiske arbeiderklasse?

I motsetning til slik jeg tolker Monbiot, solidariserer jeg meg med de engelske, amerikanske og norske arbeiderne som slåss mot outsourcing, enten det er i denne sektoren eller andre. Fordi fakta viser at dette utslaget av dagens kapitalisme, som markedsføres på denne søtsure måten, ved nærmere ettersyn viser seg å være bare surt og sementerer den urettferdige og utbyttende verdenskapitalismen. Noen indere, filippinere, kinesere osv kan komme seg opp og fram gjennom systemet. Men for flertallet er det med å blokkere for en bedre framtid. Jeg tenker motsatt av Monbiot, som i Klassekampen-artikkelen argumenterer med at dette vil utvikle den indiske kapitalismen og da til sjuende og sist tjene flertallet. For Monbiot må en svak gruppe (arbeiderne i England) finne seg i å lide for at andre svake (indere) skal kunne tjene på det. Jeg vil derfor avslutte med å peke på noen forhold som taler for at dagens BPO-fenomen heller ikke spiller opp til en forbedring av de indiske folkemassenes kår.

Kronisk arbeidsledighet

Dagens imperialisme er annerledes enn den var for ca hundre år siden, da den forrige teknologiske revolusjonen fullbyrda industrialiseringa og kapitaliseringa av landa i nord. Mange av de som trakk inn fra landsbygda til byene, ble sugd inn i den arbeidsintensive produksjonen der. Andre emigrerte til andre land med arbeidskraftbehov, som de ca 700.000 nordmennene som dro til USA.

I dag er emigrasjon av arbeidssøkende fra landsbygda i sør til landa i nord svært vanskelig. Vi finner noen titalls millioner migrasjonsarbeidere, som både befinner seg i nord og i noen sør-land, som etablerte seg fra 1960-tallet og utover. I dag finner vi et begrenset tilsig av nye migrasjonsarbeidere først og fremst til landa rundt Golfen, samt Malaysia og Singapore. Bakgrunnen er at arbeidsledighet er blitt en kronisk sjukdom ved kapitalismen. Den nye teknologiske revolusjonen reduserer arbeidstida per produkt i en slik grad at arbeidsstokken i de tradisjonelle bransjene minsker så raskt at tilsiget i nye bransjer ikke kan veie opp for dette pluss befolkningsøkninga. Arbeidsledigheten øker derfor, også i land som India.

I perioden fra 1993-94 til 1999-2000, hvor India var på full fart inn i den globale markedsliberialismen, økte arbeidsledigheten sterkt bortsett fra gruppen damer i byene som hadde en liten forbedring i sysselsettingsgraden. Hos menn på landsbygda steg ledigheten med 29 %, for damer 21 %, ifølge den nasjonale arbeidsstatistikken. De ca 200.000 som i dag er kommet inn i call-center-virksomheten er utnulla mot bare ett års nedgang i tallet på jobber i offentlig sektor. Og enda utgjør offentlig sektor bare ca 10 % av arbeidsstokken i India. Ca 60 % av de rundt 400 millioner arbeiderne er knytta til landbruket, som altså mister flest arbeidsplasser. Den tradisjonelle industrien mister også arbeidsplasser. Bare i staten Maharastra, hvor Mumbai ligger, stengte ca 6.000 av de totalt ca 35.000 industribedriftene porten fra i 2000 og 2001. 150.000 arbeidere mista jobben.

BPO forsterker problemet

I stedet for å bøte på skavankene ved den globaliserte imperialismen, så er BPO-fenomenet et ektefødt barn av systemet. Uansett om det skulle trekke et par millioner nye indere opp i middelklassen, er den med på å befeste et system hvor det store flertallet havner lengre ned i gjørma. Mange av call center-jentene, for det er flest jenter, blir også overflødige når Kina og Filippinene konkurrerer ut det indiske lønnsnivået, sannsynligvis om ikke så mange år. Som nevnt tidligere er det kapitalen i USA som tjener mest på dette systemet; ca 75 % av verdiskapinga tilfaller den, ifølge McKinsey. I stedet for en privatisering og at de store multinasjonale konsernene underlegger seg økonomiene, trenger også India økt samfunnsstyring og renasjonalisering av økonomien sin.

Den såkalte «flukten til India» må vel sies å være en noe malplassert billedliggjøring, tatt i betraktning hvilke folkeforflytninger vi er vitne til for å søke arbeid – først og fremst innad i India, men også ut: I 2002 dro over 250.000 indere bare til Saudi-Arabia og Golfen for å finne arbeid.