Feministisk sosialisme?
Av Kjersti Ericsson
Det som følger, er et kort utdrag fra Kjersti Ericssons hefte som var et ekstranummer. Se her: http://www.akp.no/rfane/1998/nr3-98.html
I 1990 kom det ut ei bok som heter «I pose og sekk. Framtidsbilder.» Boka var redigert av to kvinneforsker, Beatrice Halsaa og Else Viestad, og utgitt på det vesle kvinneforlaget Emilia i samarbeid med Prosjekt Alternativ Framtid. I baksideteksten står det blant annet: «Vi nøyer oss ikke med kortsiktige tidsperspektiver og avgrensede reformforslag, men forsøker å tenke i mer omfattende, langsiktige og helhetlige forandringslinjer.»
I år samlet «Forum for systemdebatt» 1500 mennesker på det første møtet sitt. Omtrent samtidig ble det offentliggjort en opinionsundersøkelse, som viste at flertallet ikke tror vårt økonomiske system kan løse miljøproblemene. Også i år har dessuten viljen til systemkritikk og debatt kommet til uttrykk i bokform. Finn Gustavsen har sammen med flere redigert boka «Markedets vidunderlige verden», og den tyske «Globaliseringsfellen» er utgitt på norsk. Vi revolusjonære er ikke alene om å se faresignalene.
Jan Myrdal snakker om «den onødiga samtiden». I dag framtrer dette uttrykket som for svakt – hvert år som går av denne samtida er ikke bare unødvendig, men en trussel mot framtida. Det er riktignok de som mener at historien er slutt. Kapitalismen har vunnet sin definitive seier, den er det eneste tenkelige samfunnssystem og vil eksistere til evig tid. Det er i så fall en underlig seierherre. Kapitalismen har ikke seiret i kraft av at den oppfyller menneskenes heteste drømmer om rettferdighet, trygghet og det gode liv. Flere og flere opplever kapitalismen slik den nå utvikler seg som den viktigste trusselen mot disse drømmene. Det er på tide at systemkritikken tar konsekvensene av sine egne innsikter, og begynner å diskutere det nødvendige – nemlig alternativer til kapitalismen som samfunnssystem.
En inkluderende debatt
Hvilken rolle kan den revolusjonære bevegelsen spille i en slik debatt? Vi har diskutert revolusjon og sosialisme i over 30 år, og burde ha noe å bidra med. Men kanskje må vi da kvitte oss med en del gamle uvaner.
På 70-tallet, da den revolusjonære profilen vår var på sitt høyeste, var vi svært opptatt av å patruljere grensene for hva som var en korrekt, marxistisk forståelse av hva sosialisme var. Under navnet ideologisk kamp refset vi andre som hadde en avvikende og feilaktig oppfatning av disse spørsmåla, vi ble en slags meningspoliti. En god del av denne virksomheten var nødvendig for en bevegelse som sloss for å etablere et revolusjonært alternativ i et samfunn der reformisme og sosialdemokrati lenge hadde hatt monopol. Men en slik måte å debattere på hadde også sine sterile sider. Det kom ikke mye nytt ut av denne grensepatruljeringa, vi ble også sjøl redde for å komme til å begå grenseoverskridelser, i vanvare. Og vi skjøv fra oss diskusjonspartnere som vi nok kunne hatt både nytte og glede av å snakke med på en mer åpen måte.
I dag trengs det en annen form for debatt. Vi har ikke lenger noen oppskrift på den ene, sanne sosialismen. Vi har mye å lære av andre som kommer fra andre tradisjoner og tenker annerledes enn oss. Sosialisme-debatten på 70-tallet var på mange måter ekskluderende, den handlet om å skille de rene av sinn og tanke fra de urene. Nå trenger vi en inkluderende debatt, en debatt som dyrker fram alle systemkritiske spirer, uansett hvor de kommer fra og hvilket vokabular de formuleres i.
La meg for en gangs skyld gjøre som Gro, og sitere meg sjøl: I et innlegg på en internasjonal konferanse for revolusjonære kvinner, sa jeg følgende:
«Det er to ulike holdninger vi kan innta i forhold til feminister av ulike avskygninger. Vi kan lete oss fram til det vi måtte ha felles, for eksempel ønsket om å skape et samfunn fritt for kvinneundertrykking og økologiske ødeleggelser, og bestemme oss for at en dialog vil være verdifull. Dette hindrer ikke skarp og poengtert debatt, og klare meldinger på punkter der vi mener de andre tar feil. Eller vi kan lete oss fram til det vi måtte ha av uenigheter, og fastslå at de andre leder kvinnebevegelsen inn på et feilspor og starte en kompromissløs kamp mot dem. Jeg synes vi skal innta den første holdninga. I dagens Norge er det ikke mange mennesker som kaller seg sjøl kommunister, sosialister eller revolusjonære. Men det er mange mennesker som er dypt bekymret for måten kapitalismen utvikler seg på, og som ser behovet for grunnleggende forandringer. Motstanden mot norsk medlemskap i EU sprang blant annet ut av denne uroen. Jeg synes vi skal gå inn i debatten og møte folk der de er.» Sitat slutt. Samme holdning mener jeg vi skal ha, ikke bare til feminister, men til systemkritikere av alle slag.
Hva er så styrkene våre som deltakere i denne debatten? Mye kunne vært nevnt, men jeg vil nøye meg med å peke på tre saker:
1) Vi angriper kapitalismen som system, ikke bare symptomene. Og vi har tilegnet oss en viss grunnleggende forståelse av hvordan kapitalismen fungerer.
2) Vi er relativt illusjonsløse i forhold til makta. Det er ingenting borgerskapet ikke er villig til å gjøre hvis det skulle vise seg nødvendig for å bevare deres eget herredømme. Når jeg sier «relativt illusjonsløse» så mener jeg med det at vi ofte har problemer med å ta våre innsikter helt på alvor – når virkeligheten oppfører seg i overensstemmelse med våre egne teorier har vi av og til vanskelig for å tro det vi ser.
3) Vi spør oss hvem som har objektive interesser av et nytt samfunnssystem. Og da ledes blikket nedover, til de undertrykte klassene, og til flertallet. Den revolusjonære bevegelsen er ofte blitt framstilt som elitistisk, fordi den har bygd på Lenins partimodell. Nå er det sikkert ulike meninger i denne forsamlinga om hvor godt Lenins modell egner seg til å organisere revolusjonær kamp i dagens Norge. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det er uansett noe temmelig paradoksalt i det å sette merkelappen elitistisk på den revolusjonære bevegelsen, for ingen annen politisk retning i Norge har vært så opptatt, både i teori og praksis, av de undertryktes, flertallets, helt avgjørende betydning. Ingen elite kan skape framtidssamfunnet, det kan bare skje gjennom de undertryktes egen handling og kamp, gjennom en stor sosial bevegelse. Mye kan sies om oss, men vi har aldri forfalt til å skylde på folk flest, og forklare verdens elendighet som et resultat av vanlige folks dumhet og egoisme.
Disse tre punktene tror jeg det er avgjørende å holde fast på gjennom den videre debatten. Kapitalismen som system må avskaffes, den herskende klassen vil kjempe med alle midler mot dette, og det finnes ingen annen vei til framtida enn den som går gjennom de undertryktes, flertallets, egen kamp og bevegelse.
Jeg tror også at det er viktig å knytte diskusjonen om sosialismen til det folk i dag opplever som problemer og kilder til stor uro, både i verden og Norge. Her vil jeg forsøke å gjøre det, og samtidig se på hva feminismen kan bidra med i diskusjonen om et nytt samfunn.
(…………………………..)
Heftet «Feministisk sosialisme?» fortsetter og har følgende mellomtitler videre:
-Miljøkrisa
-Globaliseringa
-Oppløsning av den gamle orden i arbeidslivet
-Oppløsning av den gamle orden i familielivet
-To slags feminisme
-Kollektiv og individ
-Å se konkrete mennesker
-Kvinner og makt