Feminiseringen av migrasjon: Omsorg og den nye emosjonelle imperialismen

Av Zuhal Yesilyurt Gündüz

2014-01

Emosjonell imperialisme – begrepet forsøker å fange de forskjellige konsekvensene av at omsorg mer og mer blir en vare, og at det har utviklet seg et internasjonalt arbeidsmarked.

Millioner av kvinner har ikke stort andre valg enn å forlate sine hjem og barn, og søke arbeid i den rike delen av verden, særlig i private hjem og i yrker innen helse og pleie.

Zuhal Yesilyurt Gündüz er førsteammanuensis ved Institutt for internasjonale relasjoner ved TED Universitet, Ankara, Tyrkia. Denne artikkelen sto i Monthly Review, desember 2013. Se www.montlhyreview.org. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Migrasjon, omsorg, tapping av omsorg og omsorgslenker

To historier

 

– Selv om det er bra betalt, så drukner du i arbeidsmengden … Det er også veldig deprimerende. Det eneste du kan gjøre, er å gi all din kjærlighet til det to år gamle amerikanske barnet. Siden jeg er fraværende for mine egne barn, var det beste jeg kunne gjøre ut av situasjonen min, å gi all min kjærlighet til dette barnet.

(Vicky Diaz, omsorgsarbeider i Beverly Hills, måtte la sine egne barn være igjen i hjemlandet.1)

 

– Jeg bor her i dette studenthjemmet og undervisningen er bra, men jeg kan ikke snakke med moren min. Jeg kan ikke fortelle henne ting. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Jeg kan ikke klemme henne. Moren min savner også meg. Moren min vil bli pensjonert på et visst tidspunkt, men hvor gammel er jeg da?

(Priya Keralian, India, student, med en mor som jobber som hushjelp i et annet land.2)

Historien om migrasjon er like gammel som historien om menneskeheten. Helt siden begynnelsen har mennesker migrert for å bygge en ny, mer håpefull tilværelse et annet sted. I dag bryter mange opp fra sine hjemland og migrerer som en følge av krig, politisk forfølgelse eller dyp fattigdom. Stephen Castles og Mark J. Miller3 skriver at «migrasjon har blitt en privat løsning på et offentlig problem».4 Migrantarbeid er selvsagt forbundet med myriader av problemer for de som er offer for det.

Arbeidsgivere, rekrutteringsagenter – såvel som de eksporterende og de mottakende statene – profiterer på migrantenes harde arbeid og bidrag. For de landene som eksporterer, regnes det som vellykket utviklings- og vekstpolitikk. Ikke bare pynter det på arbeidsledighetsstatistikken, men det betyr også pengeoverføringer. Enkelte stater framstiller de kvinnelige migrantene som «økonomiske helter» som ikke bare ofrer seg for familien men også for nasjonen.5 De mottakende landene drar fordel av det harde, underbetalte arbeidet til migrantene. Disse statene kan dermed redusere underskuddet på arbeidskraft i sektorer som informasjonsteknologi, eller helse- og hjemmetjenester, og tilbyr familier i den øvre middelklassen muligheten for privat barne- eller eldreomsorg, som en slags kompensasjon for slankingen av offentlig velferd. De har også fordel av hjernetappingen fra de eksporterende nasjonene – tappingen over til de rike landene av høyt utdannede yrkesgrupper som har fått sin utdannelse i hjemlandet. Ved å utnytte tilgangen på lavtlønnede omsorgs-arbeidere kan selvfølgelig relativt priviligerte familier i de rike landene heve sin levestandard.

Det forbløffende store antallet migrerende kvinner er en ny global tendens. Tidligere var det i hovedsak menn som søkte til andre land, kvinnene ble med som følge. I løpet av de siste tjue årene har dette imidlertid endret seg såpass at i dag er over halvparten av alle migranter kvinner. Dessuten har de kvinnelige migrantene nå ofte blitt hovedforsørger eller eneforsørger for familien. Saskia Sassen kaller dette «overlevelsens feminisering»-samfunn. Regjeringer og stater er i økende grad avhengig av kvinnene som arbeidskraft. Følgelig hviler i økende grad betingelsene for arbeid og overlevelse på skuldrene til lavtlønnede, utsatte og utnyttede migrantkvinner.6

Det som driver «feminiseringen av migrasjonen», er de globale sosiale og demografiske tendensene i de rike landene, som utviklingen mot høyere levealder generelt og de eldre i særdeleshet, og det økende antallet kvinner i betalt arbeid. Det gjelder i overkant av 50 % generelt, og nærmere 70 % av kvinnene i enkelte av de rike landene. Alt dette bidrar til det økende behovet for «omsorgsarbeid» i sektorer som helse, pleie, matbransjen, hoteller, husarbeid og omsorg for barn eller sjuke og eldre mennesker. Omsorgsarbeid – også kalt intimarbeid – inkluderer altså alt fra omsorg for barn, sjuke eller eldre til husarbeid og husholdning.7 Dette er samtidig både privat og offentlig og bryter dermed ned delingen, eller motsetningen mellom dem.

Selmin Kaska lister opp fem elementer som bidrar til å drive opp behovet for arbeid i hjemmet, globalt sett:

  1. I mange europeiske stater fører neoliberal politikk til undergraving av velferdsstaten, noe som innebærer kutt i tilgangen på gratis offentlige tjenester.
  2. Demografiske faktorer som at befolkningen blir eldre.
  3. Forandringen i den sosioøkonomiske rollen til kvinner som betyr at feminiseringen av arbeid fører til et behov for hjelp for å klare kravene knyttet både til karriere og hjem.
  4. Den tiltakende kommersialiseringen og varegjøringen av arbeid i hjemmet, som brukte å være (og fortsatt ofte er det) ubetalt arbeid – og om det ikke er det, er det nesten alltid elendig betalt.
  5. Det faktum at det i enkelte land, særlig i Midt-Østen, er det å «ta inn og ha» ut-lendinger til arbeid i hjemmet et statussymbol mange kvinner søker, enten de er i betalt arbeid eller ikke.8

Ikke bare søker arbeidsgivere særskilt etter utenlandske kvinner, de er ofte ute etter en spesiell nasjonalitet, som filippinere. Migranter med manglende papirer blir gjerne foretrukket siden det gir arbeidsgiveren økt kontroll og makt over dem.9

Utenlandske hushjelper finnes rundt om på kloden i alle slags husholdninger av det relativt priviligerte sjiktet, i hjemmene til den øvre og høyere middelklassen , hos folk som bor alene, alenemødre og fedre og gamle og sjuke. Migrantarbeiderne utfører det Bridget Anderson kaller de tre C-er, (cleaning, cooking, caring) reingjøring, matlaging, omsorg.10 Arbeid i hjemmene kan inndeles i praktisk arbeid, det innsatsorienterte, og det sosiale, hvilket vil si omsorgsfeltet. Det første kan kalles å «ta seg av» arbeid som matlaging, vask og reingjøring, mens det andre betyr å «bry seg om» og innebærer omsorg og kjærlighet, arbeid som krever følelsesmessig engasjement. Denne typen arbeid kan ikke utføres uten følelses-messig involvering, og det betyr å utvise ømhet og vennlighet. Omsorgsarbeidere forbedrer livskvaliteten i hjemmet, og tilfører et følelsesmessig overskudd for sine arbeidsgivere.11

Det transnasjonale arbeidsmarkedet fører med seg en ny tendens «siden kvinner som vanligvis tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i sine fattige hjemland, flytter og tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i rike land, enten som hushjelper eller barne-passere eller som daghjelp og hjelpere ved pleieinstitusjoner. Det er omsorgstapping.».12 Omsorgstapping i og med «import av omsorg og kjærlighet fra fattige til rikere land»13 fører til en global omfordeling, eller snarere feilfordeling av kvinners arbeidskraft når det gjelder omsorg – siden det de rike statene nå har på et forholdsvis høyt nivå, særlig i de mer priviligerte områdene, i stor grad mangler andre steder.14 Hjernetapping har sine baksider, men det vi kan kalle omsorgstapping vil få vidtrekkende, til og med irreversible konsekvenser.

Mange migrantkvinner forlater sine familier og barn, til og med spedbarn og er borte i årevis i håp om å kunne forbedre familienes betingelser og liv. Men denne migrasjonen fører til «forstyrrelser og undergraving av lokalsamfunn i den tredje verden. Hele landsbyer tømmes praktisk talt for mødre, tanter, bestemødre og døtre.» Det foregår en degradering av de som gir omsorg og det følelsesmessige rommet rundt dem i den tredje verden.15

Men mødre fortsetter å by på omsorg, selv om de er langt unna. De sender penger, gaver, lytter til og snakker med barna sine på telefon og opprettholder omsorgen. Men siden dette ikke kan bli tilstrekkelig, må andre trå til. Rhacel Salazar Parrenas understreker det som skjer når ektemenn migrerer, da må kvinnene ta over både mors- og farsrollen. Men når konene migrerer, er det svært vanlig at mennene trekker seg ut og lar kvinnelige slektninger ta seg av barna deres. Parrenas oppfordrer derfor mennene til migrerende kvinner til å bryte med tradisjonelle patriarkalske kjønnsmønstre og ta ansvar for barna og hjemmet.16 Når de ikke gjør det, overtar andre kvinner plassen og ansvaret, bestemødre, tanter, kusiner –ammer til og med. Kvinnelige migranter som gjør husarbeid og passer barn i de rike landene, må altså til tider hyre ammer til hjemmene sine i fattige land. I sin tur må disse ammene overlate omsorgen og beskyttelsen av sine egne barn til andre kvinner igjen. På denne måten utvikler det seg kjeder av omsorgsarbeidere både i Det globale sør og Det globale nord som framtrer som transnasjonale nettverk, som gjør reproduksjonen av dagliglivet mulig.17

Omsorgskjedene inkluderer «en rekke personlige lenker mellom folk på tvers av kloden, basert på omsorgsarbeidet enten det er betalt eller ikke». Hver enkelt omsorgsarbeider er avhengig av arbeidet til en annen.18 Resultatet er en globalisering av morsrollen.19 At omsorg blir gjort til vare, knytter kvinnene sammen som kjønn, men skiller dem når det gjelder hudfarge, klasse og etnisitet. Ved at det gjøres til en vare synker den allerede lave verdien på reproduktivt arbeid ytterligere. Barbara Katz-Rothman skriver:

Når det utføres av mødre, kaller vi det morsansvar. Når det utføres av innleid arbeidskraft, kaller vi det ufaglært.20

Omsorg er sosio-emosjonelt arbeid som burde koste. Omsorgsarbeidere tar seg av sine arbeidsgiveres aller kjæreste, barna deres, foreldrene deres, hjemmene deres, og dette gjør de med kjærlighet. Dette harde arbeidet nedvurderes, og kan kjøpes til lav pris.

Disse kvinnene gjorde fra før av om-sorgsarbeid i sine hjemland, uten betaling. Nå utfører de det samme arbeidet i rike land, men nå for lav lønn, selv om den er høyere enn det som er mulig å oppnå hjemme. Land som Filippinene og Sri Lanka fremmer til og med aktivt kvinnelig migrasjon gjennom å gjøre papirarbeid og tillatelser enklere, eller ved å gi offentlig hjelp. For eksempel er det et halvt års kurs ved Filippinenes Kvinneuniversitet som gir et diplom som husholdsarbeider. Bare i Filippinene er det over 1200 byråer som sørger for å finne de «rette» omsorgsarbeiderne til den rike verdens velbeslåtte familier.

Livet som omsorgsarbeider

I alle slags sosiale grupper må omsorg organiseres, bli utført og tilført fordi «menneskenes liv slik vi kjenner det, ville ikke være tenkbart uten omsorgsrelasjoner.».22 Hvis det oppstår mangler eller sammenbrudd i aktiviteter og relasjoner, er menneskets velferd i fare.23 I noen tilfeller er omsorgsarbeidere tvunget til å bo i husene til sine rike arbeidsgivere, fordi de skal være tilgjengelige 24 timer i døgnet. Det isolerer dem fra verden utenfor, og gjør sosialisering og integrering i deres nye verden nærmest umulig. I mange tilfeller er forholdet mellom familien hvor hun er ansatt og omsorgsarbeideren, tilnærmet lik et herre og tjener forhold, noe som nedgraderer hennes menneskerettigheter, talenter og ekspertise. Selv med utdannelsesbakgrunn og ferdigheter vil det være nærmest umulig for disse kvinnene å skifte yrke eller få en bedre plass på karriere-stigen.24

Det som er enda skadeligere, er det faktum at det å bo i disse hjemmene gjør omsorgsarbeiderne nesten helt hjelpeløse når det gjelder diskriminering, utnytting og overgrep – slik som å bli innestengt, utsatt for vold eller seksuell trakassering og voldtekt.25 Det er mer regel enn unntak at de kan bli fratatt sine pass og papirer, bli underbetalt eller ikke få betaling i det hele tatt, bli nektet hviletid (til og med sjuke-fravær) eller ikke få betalt for overtid. Siden dette er private hjem, er det nesten umulig å lokalisere kvinner som lever under slaveforhold, og siden mange migrantarbeidere jobber uten bopel eller arbeidstillatelse, forverrer frykten for å bli deportert situasjonen deres og gjør det enda vanskeligere å gjøre noe med forholdene.

Hva skjer med migrasjon

Migrerende kvinner befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene siden blir de hyllet som «helter» i hjemlandet fordi de overfører penger og bidrar til utvikling og vekst. Mennene og familiene deres feirer dem siden de nå kan ha råd til et bedre liv enn noen gang tidligere. Det gjelder bedre og sunnere mat, private skoler, leker, bedre hus og så videre. Deres arbeidsgivere i det rike nord setter pris på dem siden de anerkjenner det økende behovet for omsorgsarbeid. På den andre siden blir de samme kvinnelige migrantene kritisert og fordømt. Det kan hende barna deres uttrykker misnøye og negative følelser overfor mødrene. Spørsmålene plager dem i lang tid, selv etter at migrasjonsperioden er over og familiene er gjenforent. Måtte mødrene virkelig reise, hvorfor forlot mødrene dem, fantes det ingen andre alternativer enn å la barna være igjen? Naboer kritiserer disse kvinnene, ikke minst for å være materialistiske når de ser at kvinnenes familier får det materielt bedre. Seg i mellom kan de si at disse kvinnene fikk seg til å forlate mann og barn bare for å tjene penger. Og ofte er det nettopp slik de migrerende kvinnene selv tenker og tror. De står dermed i en konstant indre kamp om selverkjennelse og selvkritikk.26

Et annet problem, som ofte forbigås, er klassemotsetningene mellom de forskjellige migrantkvinnene. Flesteparten har høyere utdanning og akademiske kvalifikasjoner. Mange har arbeidet i middelklasse type jobber, riktignok underbetalte jobber. Migrasjon innebærer at dette byttes med jobb i et økonomisk rikere land, som vil bety høyere lønn for migrantene og familiene deres, mens disse jobbene, på den andre siden har lavere status og betraktes som lette og uten behov for spesielle kvalifikasjoner. Denne forflytningen betyr altså et fall på den sosiale rangstigen siden arbeidet er undervurdert, men samtidig er det et skritt oppover siden den nye jobben gir høyere lønn og dermed høyere status.27

Millioner av barn av migranter er også berørt. En generasjon barn har vokst opp uten mødre rundt seg. Konsekvensene av lange separasjonsperioder, særlig for de yngste, kan være ødeleggende. En annen negativ side er at relasjonene mellom mor og barn og barn i mellom går fra å være direkte og nær omsorg til å bli betalt omsorg. Dette kan kalles «varegjøring av morsrollen.»28 Selv om mødrene ofrer enormt mye for barna sine undergraves tilliten mellom mor og barn, og barna har ofte tvil om hvorfor mødrene forlot dem.

Studier viser at barn av migranter er oftere sjuke enn andre barn. De opplever avvisning, forvirring, og føler seg ignorert i langt større grad enn venner som bor med sine mødre. Vi kan merke oss at «det er en forbindelse mellom urettferdigheten i arbeidssituasjonen og det følelsesmessige underskuddet disse barna opplever, i kontrast til overskuddet barna i den rike verden – i alle fall tilsynelatende nyter godt av.»29 Tid, energi, hjertelighet og innsatsvilje – men også omsorg, ømhet, vennlighet og, ja kjærlighet – blir omdirigert fra migrantenes egne barn til barna til deres arbeidsgivere, som nå åpenbart har alt: Fine leker og store rom, stilige klær og gode skoler, omsorgsfulle oppassere og foreldre som forguder dem. Disse barna får helt naturlig all den kjærlighet og ømhet foreldrene og familiene deres er villige og i stand til å gi dem, pluss den kjøpte kjærligheten og ømheten fra sine oppassere. Mye av dette er selvsagt en illusjon siden også barn av rike lider følelsemessig av omsorgssvikt. Meningsfull omsorg kan ikke bare kjøpes og betales. Men allikevel er det slik at alt det som er vanskelig å skaffe for de fattige som uheldigvis er bosatt i én del av kloden, finnes i overflod blant de rike i en annen del av kloden.

Omsorg sett med feministøyne

Sett fra synspunktet til middelklassekvinner i de rike landene er «frigjøring» fra ubetalt arbeid i hjemmet en attraktiv og forståelig målsetting. Selv om teknologien har gjort husarbeidet langt lettere på de fleste områder, så har ikke den totale tida som brukes på husarbeid blitt særlig mindre, eller blitt delt på lik basis med menn. Følgelig er kvinner fortsatt lenket til husarbeid, noe som gjør det svært fristende med en hushjelp, særlig om de er i veldig krevende, administrative og tidkrevende jobber.30 Arbeidet som utføres av lavtlønnede utenlandske husholdsarbeidere, forandrer alt dette. Karrierekvinner fra den øvre middelklassen i de rike landene som har råd til det, «bruker klasseprivilegiet sitt til å kjøpe seg fri fra kjønnsunderordningen» – i deres tilfelle handler det om å hyre seg utenlandske hushjelper.31 Ved å gjøre det frigjør de seg fra husarbeid og omsorgsarbeid. Derimot betyr det økende gapet mellom Nord og Sør og den større fattigdommen i Sør at de kvinnelige migrantene ikke har noe særlig annet valg enn å overta omsorgsarbeidet, hvis de skal ha noen mulighet til å fremme den økonomiske velferden til familiene sine, og garantere at de overlever. De frigjorte kvinnene ser altså ut til å akseptere denne kjønnede, ulike, hierarkiske arbeidsdelingen (offentlig/mann – privat/kvinne), og sementerer det med en global rasistisk arbeidsdeling mellom kvinner.32

Polly Toynbee vurderer dette kritisk:

Det har bare vært mulig å unngå bindingen til hjemmet ved å overføre det til en annen del av undertrykte kvinner. Bataljoner av lavt-lønnede kvinner har overtatt hjemmets oppgaver, sammen med skittentøyvasken etterlatt av karrierekvinner som har kommet seg ut av hjemmet. Frigjøring for de kvinnene som bryter gjennom glasstaket og når høyt, er bare mulig på grunn av en armada av kvinner som hverken synes eller høres.33

Parrenas kaller dette «den internasjonale delingen av reproduktivt arbeid som på samme tid er skapt av global kapitalisme og kjønnsulikhetene, både i de landene som sender og de som mottar.34

Reproduksjons- og omsorgsarbeid hviler stadig på kvinners skuldre, men nå hviler det ikke lenger på de intellektuelle, til dels relativt frigjorte kvinnene, derimot på den etnisk og sosialt sett «andre» kvinnen, som nå utfører livsnødvendig reproduksjons- og omsorgsarbeid. Det stadig stigende antallet kvinner som er i betalt arbeid, kan ikke forandre kjønnsrollene som knytter kvinner til omsorgsarbeid.35

Til tross for den økte feminiseringen av arbeidet har det ikke vært noen nedgang i feminiseringen av reproduktivt arbeid, det vil si de forskjellige formene for omsorg.36

Arlie Hochschild retter oppmerksomheten mot en annen side av problemet. Kvinner som har svært krevende administrative eller ledende stillinger i den rike verden, er nødt til å arbeide under kapitalismens krav: Lange arbeidsdager, krevende oppgaver, harde betingelser, beinhard konkurranse, og i tillegg alt som er til hinder i forhold til arbeidet, slikt som arbeid i familien og tid med familien. Jobben kommer først, alltid, hele tiden. Det er aggressiv kapitalisme. Følgelig oppstår behovet for en stadig voksende «omsorgsindustri» som kan være tilgjengelig for å avhjelpe.37

Det er ikke uvanlig for kvinner fra den øvre middelklassen i Det globale nord å jobbe lange dager i stressende yrker, mens omsorgsarbeiderne har samme arbeidsmengde, selvfølgelig under langt mer undertrykkende forhold. Som Hochschild sier det:

To kvinner som utfører betalt arbeid, er ikke nødvendigvis noen dårlig idé, men to arbeidende mødre som gir alt for arbeidet, er en god idé som er gått fullstendig av sporet. Til syvende og sist er kvinner, både i den rike og den fattige verden bare små brikker i et stort økonomisk spill med regler de slett ikke har skrevet.38

Vi skal selvfølgelig ikke glemme at det også finnes kvinner i kapitalistklassen som ikke trenger å arbeide i det hele tatt. Allikevel er disse mer tilbøyelig til å ansette hushjelper enn de som tilhører den øvre middelklassen – ganske enkelt fordi de har enorme formuer som gjør dem i stand til det.

Omsorg i den neoliberale verden

Med fortsatt neoliberalisme og en økende kløft mellom Nord og Sør er det ikke vanskelig å se for seg sviktende omsorg. Sett fra dette perspektivet er det nesten umulig å betrakte omsorg som et «privat» tema. Omsorg er utvilsomt et globalt politisk tema. Fiona Robinson sier det slik:

Avgjørelser som gjelder tilbud og fordeling av omsorg er av stor moralsk betydning, i den forstand at det er avgjørende for overlevelse og sikkerhet for menneskene verden rundt.39

Omsorgsrelasjoner, globalt sett,

«består av relasjoner basert på makt og bestemmes først og fremst av kjønn, klasse og etnisitet. De er, i sin tur strukturert ut fra diskursen og praksisen som følger den neoliberale globaliseringen, og historiske og nåtidige strukturer fra kolonialisme og neo-kolonialisme.»40

Derfor må de negative konsekvensene av neoliberal kapitalisme være en del av diskusjonene om migrantarbeidere og andre arbeidere.

Mens de europeiske landene tidligere tilbød velferd og støtte, har de fleste av dem gjennomført sterke innskrenkninger av velferdsstaten i løpet de siste par ti-årene, harde tiltak av kutt og innskrenkninger er innført mot egen befolkning. Dette er gjort på forskjellig vis: Det gjelder begrensinger i rettigheter og nivået på sosiale støtteordninger, økende egenandeler der hvor det tidligere var gratis, og privatisering av statens ansvar for den sosiale sikkerheten.41 Når staten trekker tilbake støtte til omsorg og helsesentre, må familiene overta de økende kostnadene for omsorgsoppgaver. På den måten fører privatiseringen av det som tidligere var statlige støtteordninger, til en undergraving av omsorgsstøtte i bytte for avhengighet av markedet.42 Et stadig større marked selger omsorgsarbeid til hvem som helst, forutsatt at den potensielle kjøperen har penger og midler. Markedet utvikler imidlertid ikke denne privatiseringsprosessen basert utelukkende på legalt arbeid. Det er et velkjent faktum at «de europeiske økonomiene lenge har profitert på, og til med gir sin aksept til ulovlig arbeid utført av illegale migranter – særlig i restaurantbransjen, hus-arbeid i private hjem og i private pleieinstitusjoner.»43 Og «Systemet er illegalt, men det fungerer. Hadde det ikke vært for alle migrantkvinnene som for det meste jobber illegalt, hadde tjenestene knyttet til hjemmet brutt fullstendig sammen. Derfor blir det tolerert, mer eller mindre stilltiende.»44

Virkeligheten til arbeidere som gjør hjemmetjenester, viser feminiseringen av migrasjon og globaliseringen av det internasjonale arbeidsmarkedet. Relasjoner basert på utnytting og avhengighet forflytter seg fra det nasjonale nivået til det internasjonale, og spørsmålet om hjemmetjenester utvides fra å gjelde klasse til også å bli et etnisk og internasjonalt fenomen.45 Reproduktivt arbeid i den vestlige verden flyttes fra lokale kvinner til migrantkvinner. Motsetninger mellom disse kvinnene skjerpes, mens de globale systemene som inndeler og lagdeler, forsterkes, og gapet utvides mellom de som har og de som ikke har i de rike landene, som det også gjør mellom rike og fattige stater.46 Følgelig er det nødvendig å gjøre kritiske evalueringer av de utviklingsmodellene, basert på «vekst» som Verdensbanken og IMF tvinger fram, og beltestrammingen som gjør at lærere, jurister, leger og andre høyt utdannede som enten er uten arbeid eller på annen måte er blitt fattige, må ta arbeid som hushjelp, tjenestejente, sjukepleier eller barnepasser i den rike verden.47

Omsorgslenkene kan bety forflytningen av sosio-emosjonelle fellesskap hvor det mot-takende samfunnet som helhet drar fordel av strømmen av sosio-emosjonell kapital fra Det globale sør.48 Omsorgslenkene reflekterer altså et kolonialt mønster. Tidligere stjal de imperialistiske maktene verdifulle råvarer fra Afrika og Asia ved hjelp av tvang, makt og mord. Den moderne kolonialismen tar over det sosialt verdifulle ved emosjonelt arbeid. Det er dette Arlie Hochschild kaller «den nye emosjonelle imperialismen.»49 Mens den «gamle» kolonialismen var/er usminket brutal og en mannsdominert imperialisme, er dagens kolonialisme for tiden mindre grusom, men på ingen måte fri for tvang. Den er basert på kvinnene siden kjærlighet og omsorg, som er uunnværlig for at det reproduktive arbeidet kan bestå, er blitt det «nye gullet».50 Den nye, emosjonelle imperialismen burde fordømmes på linje med alle andre former for imperialisme, Migrerende kvinner velger tilsynelatende å dra. De er imidlertid tvunget til å ta slike vanskelige valg på grunn av økonomisk press og byrder. Det fortsatte gapet mellom nord og sør er i seg selv, og på sitt vis tvang, vold, undertrykking og brutalitet. Det er derfor ikke mulig å betrakte avgjørelsen om å migrere som et valg basert på «fri vilje.»51

Fiona Robinson understreker at Det globale nords avhengighet av Det globale sør som leverandør av omsorgsarbeid – reproduktivt arbeid og livgivende oppgaver – er i rask utvikling. Det konfronterer virkelig konservative idéer om Det globale sørs «avhengighet» av Nord.52 Videre utgjør migrerende husholdsarbeidere en viktig komponent i den lokale, nasjonale, til og med internasjonale infrastrukturen. Selv om hverken husarbeid eller innleid arbeidskraft til huset, typisk nok er inkludert i analyser av den globale økonomien, så er det avgjort en betydelig komponent i den sammenhengen. Følgelig er styrken til migrantarbeiderne mer betydelig enn de fleste av dem er klar over. Hvis husholdsarbeiderne i et nyrikt urbant område, for eksempel nedre Manhattan, hadde gått til streik en dag eller mer, hadde det skapt forstyrrelser i alle deler av byen og den «urbane økonomien ville blitt paralysert».53

På tross av alt de kan bli utsatt for og den sårbare situasjonen de befinner seg i, bruker de sin styrke, sitt mot og sin besluttsomhet til å komme seg gjennom vanskelighetene for å ta arbeid og bruke sine talenter som omsorgsgivere, og til å arbeide hardt for å sikre overlevelse og sosial forbedring for sine familier og samfunn hjemme. Det fortjener oppmerksomhet og respekt. Omsorgsarbeidere er ikke bare ofre for den tøffe globale økonomien, de er også aktive aktører i jakten på en bedre framtid, både for familiene og dem selv. Erfaringene deres kan stå som kraftig motstand mot sosiale og økonomiske angrep og hindre.54 Michelle Bachelet, direktør for FN-Direktoratet for kvinner roser «motstandskraften og besluttsomheten til disse kvinnene når det gjelder å finne måter å overleve på, til og med bli sterkere.»55

Det er nødvendig å kritisk evaluere den globale kapitalismen som tvinger mødre til å forlate sine egne familier for å ta seg av andre familier og ta seg av dem i en vareøkonomi, i stedet for å bli hjemme og arbeide i sine lokalsamfunn. Modellene IMF og Verdensbanken påtvinger den fattige verden, gjør ikke annet enn å forverre situasjonen. Det er også nødvendig å kritisere det imperialistiske systemet i Det globale nord, hvor en betydelig minoritet av relativt velhavende individer fra den øvre middelklassen er i stand til å gjøre seg nytte av et system av migrantarbeidskraft, og dermed utnytte den lavtlønnede arbeidskraften til andre. Det er mennesker som bringes inn i deres hjemlige sfære for å fylle en mangel på omsorg, som oppstår som et naturlig resultat av livsstilen til den velbeslåtte øvre middelklassen. Det som gjør dette ekstra komplisert, som Hochschild peker på, er at mange yrkesaktive kvinner (og menn) kan være i en jobbsituasjon hvor de heller ikke føler at de har noe valg, selv om forholdene deres knapt kan sammenliknes med det som møter de utenlandske omsorgsarbeiderne de ansetter.

En av de mest problematiske manglene migrerende omsorgsarbeidere møter, er retten til omsorg, det vil si retten til omsorg for dem selv på lik linje med retten til omsorg for egne familier. Migranter burde ha rett til et familieliv og til å se sine egne barn. Om familier gjenforenes, kan den transnasjonale omsorgskjeden forvitre eller bli helt borte. Det ville innebære sosiopolitiske forandringer og reformer innen omsorgsarbeid. Forandringer av betydning burde omfatte offentlig støtte til husholdningen, profesjonalisering av omsorgs-arbeid, høyere sosial status og legalisering av migrantarbeidere. Alt dette ville være skritt i riktig retning.56 Til sjuende og sist må hele det nåværende utbyttersystemet som består av patriarkat, rasisme, kapitalisme og imperialisme omstyrtes. Men som et første minimumsskritt er det nødvendig å kjempe for og garantere retten alle barn i alle situasjoner har til å være hos sine mødre (uten å ekskludere fedrene), slik at de kan ha et familieliv samtidig som mødrene er i arbeid.57

Noter:

  1. Rhacel Parreñas, Servants of Globalization: Women, Migration, and Domestic Work (Stanford: Stanford University Press, 2001), 87.
  2. Lise Isaksen, Uma Dave, and Arlie Hochschild, «Global Care Crisis: Mother and Child’s-eye View,» Sociologia, Problemas e Praticas no. 56 (January 2008): 67.
  3. Stephen Castles and Mark J. Miller, The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World, 3rd edition (London: Guilford Press, 1998), 8–9.
  4. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
  5. Annelies Moors, cited in Selmin Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey: The Case of Moldovan Domestic Workers, MIREKOC Research Projects, 2005–2006, http://portal.ku.edu.tr, 12.
  6. Saskia Sassen, «The Excesses of Globalisation and the Feminisation of Survival», Parallax 7, no. 1 (2001): 103.
  7. Sonya Michel, «Beyond the Global Brain Drain: The Global Care Drain,» The Globalist, October 20, 2010, http://theglobalist.com.
  8. Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey, 10.
  9. Bridget Anderson, «A Very Private Business: Exploring the Demand for Migrant Domestic Workers,» European Journal of Women’s Studies, no. 14 (2007): 247–64.
  10. Bridget Anderson, Doing the Dirty Work? The Global Politics of Domestic Labour (London: Zed Books, 2000).
  11. Helma Lutz and Ewa Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,»Social Policy and Society 9, no. 3 (July 2010): 420.
  12. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» in Barbara Ehrenreich and Arlie Russell Hochschild, eds., Global Woman. Nannies, Maids, and Sex Workers in the New Economy (New York: Metropolitan Books, 2003), 17. (Note that this is a different version of the essay with the same title that appeared in The Scholar & Feminist Online.)
  13. Ibid.
  14. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
  15. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 75.
  16. Rhacel Salazar Parreñas, Children of Global Migration: Transnational Families and Gendered Woes (Palo Alto: Stanford University Press, 2005).
  17. Maria Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work,» Gunda Werner Institute, 2010, http://gwi-boell.de.
  18. Arlie Hochschild, «The Nanny Chain,» American Prospect, December 19, 2001, http://prospect.org.
  19. Parreñas, Servants of Globalization, 61.
  20. Cited in Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
  21. Wolfgang Uchatius, «Das globalisierte Dienstmädchen,» Zeit Online, August 19, 2004, http://zeit.de.
  22. Fiona Robinson, The Ethics of Care: A Feminist Approach to Human Security (Philadelphia: Temple University Press, 2011), 2.
  23. Ibid, 11.
  24. Francesca Bettio, Annamaria Simonazzi and Paula Villa, «Change in Care Regimes and Female Migration, the ‘Care Drain’ in the Mediterranean,» Journal of European Social Policy 16, no. 3 (2006): 281.
  25. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
  26. Isaksen, Dave and Hochschild, «Global Care Crisis,» 65–66.
  27. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
  28. Parreñas, Servants of Globalization.
  29. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 22.
  30. Christine E. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
  31. Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
  32. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück,» Globalisierung, Migration und Zukunft, September 10, 2005, http://glow-boell.de.
  33. Polly Toynbee, «Mothers for Sale,» Guardian, July 19, 2003, http://guardian.co.uk.
  34. Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» 569.
  35. Helma Lutz, «Transnationale Dienstleistungen im Haushalt. Migrantinnen als Dienstmädchen in der globalisierten Welt,» Bund demokratischer Wissenschaftlerinnen und Wissenschaftler, September 15, 2006, http://bdwi.de.
  36. Annelies Cooper, «Disempowered ‘Heroes,’ Political Agency of Foreign Domestic Workers in East and Southeast Asia,» e-International Relations, July 6, 2011, http://e-ir.info.
  37. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 20.
  38. Ibid.
  39. Robinson, The Ethics of Care, 3, 3.
  40. Ibid, 3, 5.
  41. Bruno Palier, «Is There a Social Route to Welfare Reforms in Europe?,» paper presented at the annual meeting of the American Political Science Association, Philadelphia, 2006, http://citation.allacademic.com, 4–7.
  42. Helma Lutz, «Intime Fremde: Migrantinnen als Haushaltsarbeiterinnen in Westeuropa,» Eurozine, August31, 2007, http://eurozine.com.
  43. Stephanie Zeiler, «EU Makes Africa its Deputy Sheriff: EU Migration Policy,» Qantara.de—Dialogue With the Islamic World, November 30, 2007, quantara.de.
  44. Bernd Kastner cited in Lutz and Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,» 427.
  45. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück.»
  46. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work.»
  47. Robin Broad, «Book Review – Global Women, Nannies, Maids, And Sex Workers In the New Economy,» YES! Magazine, July 18, 2004, http://yesmagazine.org.
  48. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
  49. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Women, 27.
  50. Ibid, 26.
  51. Ibid, 27.
  52. Robinson, The Ethics of Care, 10.
  53. Ai-jen Poo, «Domestic Workers Bill of Rights, A Feminist Approach for a New Economy», The Scholar and Feminist Online, 8, no. 1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
  54. Robinson, The Ethics of Care, 9–10.
  55. Michelle Bachelet, «Address by Michelle Bachelet on the Occasion of the Adoption of the ILO Convention and Recommendation on Domestic Workers,» UN Women, June 13, 2011, http://unwomen.org.
  56. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
  57. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 76.