Fastfoodnasjonen

Bokomtale

av Rolv Rynning Hanssen

Eric Schlosser har skrevet ei tjukk bok om hurtigmatkjedenes tilblivelse. Historien starter som den tradisjonelle american way, hvor brødrene Richard og Maurice McDonald i 1937 åpner en drive-in hamburgerrestaurant. Etter hvert utvikler historien seg til historien om den stadig mer brutale hurtigmatkapitalismen og den globale utviklingen av de stadig mektigere kjedene. Dette er fortellingen om systematisk fagforeningsknusing, fullstendig fremmedgjøring av arbeidskrafta og kynisk utnyttelse av ungdom og etter hvert særlig illegale innvandrere.

Dette er historien om hvordan USAs mektige slakteindustri knuser fagforeningene for å kunne levere kjøttdeig til McDonalds og andre hamburgerkjeder stadig billigere. Dette er historien om noen av de mest kyniske kapitalister som har utviklet seg.

I begynnelsen av boka skildres brødreparet og andre «selfmade men» som personer som konkurrerer på kvalitet, og du får nærmest lyst til å smake deres hamburgere. Etter hvert som kapitalismens grådighet og kynisme avsløres, smaker hamburgeren stadig verre. Leser du hele boka, har du antakelig spist din siste hamburger på McDonalds eller andre kjeder.

McDonalds var et resultat av den nye amerikanske levemåten: Folk lever i bilen. Framveksten skjedde samtidig som General Motors kjøpte opp sporveisselskaper i hopetall for å legge dem ned (og som ga GM 5.000 dollar i bot).

McDonalds satset på arbeiderklassen som kunder. Etter hvert som arbeiderne fikk biler, ble McDonalds et naturlig mål for familien. Først og fremst utviklet kjeden en strategi for å lokke små barn, da fulgte, naturlig nok, foreldrene med på kjøpet. Maten skulle være standardisert, enkel og billig. Etter hvert fikk familier fra arbeiderklassen råd til å kjøpe restaurantmat til sine barn.

Eric Schlosser beskriver arbeidsforholdene for de som arbeider i kjedene, med innlevelse. Det er ikke lett å komme kjedene inn på livet. De satser på ung arbeidskraft, som i gjennomsnitt ikke blir på arbeidsplassen mer enn tre måneder. Men gjennom mange ansettelser høster kjedene stort av amerikanske statlige midler som gis til bedrifter, som ansetter unge. I USA er det ingen betingelse at arbeiderne har lengre ansettelse enn tre måneder. Det er antall unge som ansettes som gir støtte.

McDonalds er et eksempel på samlebåndprinsippet og den ultimate suksessen for standardisering. Visste du at en pommes frites skal være 7,1 millimeter tykk? Hovedmottoet for hurtigmatkjedene er rask gjennomstrømming, noe som oppnås gjennom rigide reglementer og standardiserte produkter. Når bedriftsledelsen (ikke i den enkelte restaurant, men på hovedkontoret) bestemmer eksakt hvordan hver eneste oppgave skal utføres og kan innføre egne regler om arbeidstempo, produkter, kvalitet og teknikk, gjør den det stadig lettere å skifte ut arbeiderne. Ledelsen er ikke lenger avhengig av arbeidernes ferdigheter og kompetanse, dette er bygd inn i driftssystemet og maskinene. Som det heter, så er arbeidsoppgavene «befridd for yrkeskunnskap» og kan dermed fylles av stadig billigere arbeidskraft, som skiftes ut stadig oftere.

På 1960- og 1970-tallet forsøkte fagforbundene å organisere arbeiderne på McDonalds. Da opprettet ledelsen en «flygende patrulje» med erfarne direktører og sjefer som sattes inn der det trengtes. I arbeidskontraktene, som virkelig var med liten skrift, hadde mange gått med på at de kunne gis avskjed om de ikke gikk gjennom en løgndetektortest. Dette krevde man blant annet for å avsløre hvem som tenkte å organisere seg, hvem som var aktivistene. Dersom man ikke lyktes i å stoppe organiseringa på denne måten, var middelet å legge ned restauranten. En annen franchisetaker kunne da åpne en McDonalds på andre sida av gata. Da boka var ferdigstilt i slutten av 2002, var det ingen organiserte arbeidere på noen av de 15.000 McDonalds-restaurantene i Nord-Amerika.

At McDonalds og andre kjeder er forkjempere i kampen mot forhøyelse av minimumslønnene, er selvsagt. Det hjelper også godt mot organisering å bruke illegale innvandrere og arbeidere som kan verken engelsk eller spansk i produksjonen.

Boka viser tydelig hvordan hurtigmatkjedene presser andre industrier. Pommes frites var noe av det første som ble standardisert. Av naturlige årsaker smaker poteter, og dermed pommes frites, ulikt etter når på året de høstes. Men ikke hos McDonalds. Der er smaken den samme, uansett hvilken restaurant du går på, uansett årstid. Smaken er kjemisk manipulert av smakløse poteter med kjemiske tilsettinger. Slik er for øvrig all kjedemat, det er kjemikaliene som gir smakløs mat deres karakteristika. Spiser du på McDonalds, vet du alltid hva du får.

Og kjedenes enorme innkjøp presser prisene. Produsentene av poteter og kjøtt var tidligere organisert i mektige samvirker. Disse er nå knekt av kjedene, som i realiteten bestemmer prisene. Det samme gjelder levering av kylling og drikkevarer.

Historien om McDonalds er også historien om hvordan man knekte en av de sterkeste fagorganisasjonene i USA, nemlig innen slakteribransjen. Dette var en bransje hvor fagarbeiderne tjente gode penger. For å kunne få leveransene til kjedene har slakterikjedene sluttet seg sammen. De har flyttet fra steder med sterk fagforeningstradisjon, som for eksempel Chicago, til for eksempel Colorado, Texas og Kansas. Her lå lønningene på under det halve. Samtidig brukte store slakteriforetak som IBP (Iowa Beef Packers) aktivt mafiaen for å heve fagbevegelsens boikotter av forretninger som mottok kjøtt fra bedrifter i streik. Avtalen gir at mafiabosser fikk en kommisjon per kilo kjøtt som ble levert. Andre metoder var å legge ned slakterier ei tid eller å finne «vennlige» fagforeninger.

Upton Sinclair beskrev i 1906 i boka Villmarken («The Jungle») bestialske forhold innen slakteindustrien. På bakgrunn av dette hadde forholdene blitt vesentlig forbedret da kjedemakten slo til fra 1960-årene og utover. Akkurat som på kjøkkene på McDonalds, ble slakterivirksomheten nå gjort til et område hvor fagkunnskapen var unødvendig. Arbeidet ble stykket opp, arbeiderne hadde en enkel arbeidsoppgave, som til gjengjeld måtte utføres i et forrykende tempo. Arbeidsulykkene økte og arbeidsforholdene som beskrives, er direkte groteske. Forsikringsordninger er dyre, derfor fikk arbeiderne de første forsikringene etter seks eller tolv måneders ansettelse. Dermed var en høy gjennomstrømming på opp mot 100 % i året en måte å unngå å ulykkesforsikre arbeiderne. Kapittelet om arbeidsforholdene i slakteriene som leverer til McDonalds, er et uhyggelig eksempel på kapitalistenes ufølsomhet og brutalitet i jakt på profitt. Samtidig lobbes det i kongressen for å redusere antall statlige kontroller, både med arbeidsulykker og farlig mat.

Farlig mat er en konsekvens av kjedemakt. Før gikk dyrene ute og spiste gras. Men for å øke effektiviteten, dvs øke vekten fortest mulig, fores de nå opp på mais og annet matkorn. Matvarer som hadde vært mye mer effektive som direkte menneskeføde i en verden hvor sult er et problem. Samtidig er veksthormoner viktig, med usikker virkning. Men det verste er at dyrene presses sammen i innhegninger der sykdommer blir det naturlige resultatet. Og hygienen blir et stadig større problem. Sammenstimling av så mange dyr gjør det umulig å bli kvitt skitten, og med stadig dårligere tid på slakteriene, tar man seg heller ikke tid til å vaske dyrene.

Derfor spres mange av USAs sykdommer med de rå hamburgerne. Boka forteller om oppdagelsen av den livsfarlige E coli 0157:H7-bakterien, og hvordan kjedene slåss mot strengere forebyggende tiltak, og mot at det skal tas flere tester.

Jeg ble sjokkert av å lese boka. Flere burde gjøre det. Ikke bare det jeg har nevnt her, er tema. Tema er også hvordan kjeder skaper enorm profitt gjennom franchisesystemet. Eller hvordan McDonalds og andre følger i USA-imperialismens fotspor. Der hvor USA får politisk kontroll, rykker McDonalds inn. I DDR startet opprøret som førte til murens fall i Plauen. Med sans for symboler åpnet den første østtyske McDonald nettopp i Plauen. Noen steder skaper McDonalds skandale, som da man i et flygeblad ønsker «velkommen til Dachau – velkommen til McDonalds».

Den veldokumenterte boka viser også hvordan hurtigmatkjedene er med på å gjøre barn og unge kraftig overvektige i USA, og hvordan produksjonsmåten hindrer menneskeføde i å bli distribuert for å hindre sult. I stedet fores kyr med matkorn for å opprettholde den amerikanske fedmen. Eller hvordan kjedene slåss for å få beholde retten til å fore dyrene med rester etter slaktingen, noe som har forårsaket BSE, kugalskap, i Europa.

Eric Schlosser er journalist og gir oss derfor en fortelling om elendigheten, uten å peke på noen løsninger. Han tror på kapitalismens mulighet til å bli «snill». Altså ingen vei framover: Men vil du lære om kapitalisme, om hensynsløshet og grådighet sammen med virkelig globalisering, les boka. Den har et godt register med masse henvisninger til andre leseverdige kilder.

Og du sparer pengene til en Big Mac!