EUs Pasientrettighetsdirektiv
Av
Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt.
Det har lenge pågått diskusjoner i EUs ulike organer om helsepolitikken. Det siste tiåret har EU-domstolen i flere enkeltsaker slått fast at også helsetjenester skal være en del av det indre markedet. Både de som tilbyr og mottar helsetjenester skal i prinsippet fritt kunne gjøre dette innenfor hele EU, og personer skal kunne ta med seg rettigheter og få behandling i andre land enn der man normalt bor og/eller har trygderettigheter. Alle skal ha rett til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre land etter samme regler som i eget land.
Diskusjonene har både dreid seg om prinsipielle motforestillinger og detaljer. Å gjøre helsepolitikken til en del av det indre markedets frie flyt har møtt mye motstand, og derfor har prosessen tatt lang tid. I en omtale av direktivet i Rødt! nr. 2a 2011 skriver Unni Hagen, rådgiver i Fagforbundet, følgende:
Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentrale stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.
Hun skriver videre:
Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen» som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.
Etter som helsedirektivet er en del av regelverket for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer i hele EU/EØS-området, er det såkalt «EØS-relevant» og gjelder derfor også Norge. Dette har den norske regjeringa sluttet seg til, og i et høringsnotat sendt ut i oktober 2012, ble det fremmet forslag til hvordan direktivet kan innlemmes i norsk lov. Regjeringa påpeker at forslagene ikke er endelige, og at de kan bli endret etter at innspill fra de ulike høringsinstansene har kommet inn. For oss som er motstandere av direktivet, er det viktig å påpeke at regjeringa og Stortinget kan benytte seg av reservasjonsretten og legge ned veto. Alle medlemsland har frist til 25. oktober 2013 med å ta helsedirektivet inn i sin nasjonale lovgivning.
Direktivet er et kompromiss som prøver å balansere medlemslandenes motvilje mot å gi fra seg nasjonal styring mot prinsippene om fri flyt i det indre markedet. Direktivet sier at medlemslandenes rett til selv å organisere og levere helsetjenester slik de ønsker, må respekteres. Men essensen er innskrenking av landenes handlefrihet og harmonisering fram mot et felles europeisk helsemarked.
 |
| Foto: Jokke Fjeldstad |
Noen tenker i utgangspunktet at retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU er positivt. Men som i de fleste andre sammenhenger må vi ta utgangspunkt i at vi lever i et klassesamfunn, og at dette vil slå ut ulikt. For det mindretallet av pasienter som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land, er det en fordel på kort sikt. Men det som dette ressurssterke mindretallet kan være tjent med, vil stå i motsetning til nasjonal styring og et solidarisk offentlig helsevesen som det store flertallet er tjent med.
Direktivet legger til rette for en utvikling som er stikk i strid med den helsepolitikken og de nasjonale målene som et stort flertall både i befolkningen og blant helsearbeiderne vil ha. Det åpner opp for at kommersielle helseaktører vil skumme fløten gjennom å tilby helsetjenester for relativt enkle uprioriterte tilstander. Konsekvenser av en slik utvikling har vi allerede kunnskap om med de erfaringene vi fikk under Bondevik IIregjeringa etter at sykehusreformen ble innført. Da fikk vi en eksplosiv vekst i etablering av kommersielle sykehus og klinikker der eierne håvet inn eventyrlige profitter gjennom å tappe offentlige helsebudsjetter.
EUs helsedirektiv vil åpne opp for slike etableringer i langt større omfang. Dette vil øke presset på offentlige helsetjenester, og dermed redusere styring og kontroll med den nasjonale helsepolitikken. I kjølvannet av direktivet vil det også følge sosial dumping. Regjeringene i ulike land vil spekulere i at visse tjenester kan «kjøpes» billigere utenlands, og dermed legges det press på lønnsog arbeidsvilkårene slik vi ser i andre bransjer. Sykehusene vil konkurrere om de beste spesialistene, noe som medfører at lønnsnivået presses opp blant disse på bekostning av de store gruppene av ansatte.
I 2009 ga regjeringa uttrykk for at rett til sykehusbehandling i andre land burde begrenses til offentlige sykehus, eller til sykehus som har avtale med det offentlige trygdesystemet. Dette er ikke mulig hvis direktivet blir innført. Hovedlinjen til den rød-grønne regjeringa har vært at det bare skal kjøpes inn private helsetjenester dersom kapasiteten i de offentlige tilbudene er fullt utnyttet og det fortsatt er køer. Høyre og FrP har varslet at hvis de får regjeringsmakt, vil de legge til rette for flere kommersielle aktører. Innføring av EUs helsedirektiv vil bidra til å gjøre det lettere uansett hvilken regjering vi får.
Det har i lang tid vært voksende motstand mot utviklinga i det norske helsevesenet. Særlig motstanden mot helseforetaksmodellen i sykehusene har økt etter hvert som konsekvensene har blitt tydeligere både for helsearbeidere, pasienter, pårørende og mange av de som jobber med helsepolitikk på ulike områder. I 2009 skrev jeg og Dag Johansen, ortoped ved sykehuset i Rana, heftet Sykehus er ikke butikk. Vi er begge medlemmer i Rødt, og en av målsettingene med heftet var å analysere, beskrive og forklare utviklingen i sykehusene både før og etter innføringen av helseforetaksmodellen. En annen viktig målsetting var å bidra til at Rødt kunne utvikle en alternativ helsepolitikk, og skape diskusjon både i og utenfor partiet – særlig med tanke på å utvikle et alternativ til helseforetaksmodellen. På slutten av heftet kommenterte vi det vi da visste om forslaget til helsedirektiv som da forelå i EU. Vi skrev blant annet følgende:
Med dagens sykehusreform, og det forretningsbaserte økonomistyringssystemet som allerede er etablert, ligger alt til rette for økt privatisering og kapitalinteressenes inntog i helsesektoren. NHO var raskt på banen. Under overskriften «På tide å tjene penger på sykdom» hadde nettutgaven av Dagens Næringsliv et oppslag 7. januar 2009 der de refererer fra en NHO-konferanse hvor dette ble diskutert. En amerikansk deltaker uttalte bl.a. at «16 millioner amerikanere vil om få år reise utenlands for helsebehandling. Dette vil de betale 50 milliarder dollar for, der de finner de beste prisene og den beste kvaliteten på tjenestene.» Hun pekte også på hvordan løsninger i skjæringspunktet offentlig helsevesen og private tilbud skaper muligheter for verdiskapning og vekst, og oppfordret nåværende næringsminister og tidligere helseminister Sylvia Brustad til å legge til rette for det. Til dette svarte Brustad at:
Det er viktig å bringe næringslivet og helsesektoren nærmere sammen. Det vil gi bedre pasientbehandling, bedre kvalitet på tjenestene, og samspillet vil kunne skape forretning.» Et svar som må lyde som musikk i ørene på de som vil høste profitt på sykdom og folks helseproblemer. Folk i Norge må få vite om dette direktivet, og konsekvensene av det.
Vi hadde også en omtale i heftet av det som Skottland hadde gjort med å avvikle en markedsmodell i 2004 som hadde store likhetstrekk med den norske helseforetaksmodellen. Under slagordet «Samarbeid – ikke konkurranse» ble markedsstyringen avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi konkluderte med at vi har mye å lære av Skottland, og at vi må gjøre det samme. Etter det har skotske forskere skrevet en rapport om reverseringa av markedsmodellen. I denne rapporten slår de fast at EUs helsedirektiv er den viktigste trusselen mot den offentlige modellen som Skottland nå har bygd opp. De mener direktivet tvinger fram markedsløsninger som Skottland har sagt nei til, og de anbefaler den skotske regjeringa å avvise det.
Nøkkelen til å mobilisere motstand mot å innføre helsedirektivet er fagbevegelsen. En enstemmig LO-kongress i 2009 avviste direktivet, og gjorde følgende vedtak:
Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenkning, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.
 |
| Foto: Jokke Fjeldstad |
Premissene for vedtaket ble lagt av Fagforbundet som har hatt kampen mot innføring av markedstenkning som en av sine hovedsaker helt siden helseforetaksmodellen ble lansert av den første regjeringa Stoltenberg i 2001, og vedtatt av Stortinget med stemmene fra Ap, FrP og Høyre. Vedtaket på LO-kongressen viser den store motstanden mot innføring av markedsprinsipper i helsesektoren generelt, og er derfor et godt grunnlag for kampen mot innføring av EUs helsedirektiv.
Roar Eilertsen i De Facto, Kunnskapssenter for fagorganiserte, har skrevet en rapport om direktivet på oppdrag fra Fagforbundet og Nei til EU. Tittelen på rapporten er EUs Pasientrettighetsdirektiv: Mot et europeisk helsemarked. Alle som jobber med og/eller er interessert i helsepolitikk, særlig tillitsvalgte i helsesektoren og sykehusaksjonister, bør skaffe seg denne rapporten. Den gir en svært god innføring i hva dette dreier seg om og konsekvensene innføringa av helsedirektivet vil få.
Det viktigste i diskusjonen er å fokusere på grunnlaget for helsepolitikken, og hvem som skal legge premissene. Opprøret som nettopp er startet i form av oppropet fra de ti legene og stiftingen av Helsetjenesteaksjonen, viser at det er sterk støtte for å gjenreise den solidariske helsepolitikken og videreutvikle den. EUs helsedirektiv er et stort skritt i motsatt retning. Det svekker mulighetene for nasjonal kontroll og folkevalgt styring, og det vil forsere en utvikling der markedskrefter, konkurranse og private kapitalinteresser legger premissene. Innføring av direktivet vil gjøre det umulig å avskaffe stykkprisfinansiering i det norske helsevesenet, slik blant annet både Folkebevegelsen for lokalsykehusene og den nystartede Helsetjenesteaksjonen går inn for.
Et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper vil også presse helseinstitusjoner til å redusere utgiftene mest mulig for å møte konkurranse fra andre aktører. Ut fra erfaringene med kommersielle aktører blant annet i eldreomsorgen, vet vi at dette fører til dårligere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og lavere pensjon. Dette igjen vil kunne gå ut over kvaliteten på tjenestene.
Sosiale ordninger vil også bli satt under press fordi de vil bli sammenlignet på tvers av landegrensenene. I neste omgang vil det svekke sosiale rettigheter og avtaler som er kjempet fram av fagbevegelsen. Når helsedirektivet sees i sammenheng med tjenestedirektivet er det åpenbart at det åpner for sosial dumping.
Direktivet vil undergrave medlemslandenes muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Høringsnotatet fra regjeringa går ikke inn på om en slik «valgfrihet» vil undergrave det offentlige helsevesenet. I dag kan myndighetene styre både omfanget og utgiftene. Et europeisk helsemarked gjør slutt på det, og det blir såkalt fri konkurranse der de store kommersielle aktørene vil ta over mer og mer. Dette gir skremmende perspektiver med en utvikling der markedet fullstendig legger premissene i helsesektoren, og må møtes med sterk motstand. Det eneste skikkelige botemidlet mot en slik utvikling i Norge er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale.
Lesetips:
- NEI til EUs faktaark om helsedirektivet og rapporten fra De Facto ligger på hjemmesida til NEI til EU.
