EU og offentlig sektor

av Rolv Rynning Hanssen

Kommisjonen presser stadig på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

Hvert år brukes det innen EU/EØS-området 1.000 milliarder euro på offentlige innkjøp. Det er de enkelte medlemslandenes statlige, regionale og kommunale myndigheter som gjør disse innkjøpene. Dersom innkjøpene overstiger relativt små terskelverdier, må de publiseres i TED (Tenders Electronic Daily) som er EUs database for anbud.

På denne måten sikrer EU-regelverket at de store foretakene i Europa får en oppdatert oversikt over all offentlig virksomhet, og dermed også at det skal være mulig for de store europeiske foretakene å legge inn bud på oppdrag i norske småkommuner. Det er ikke først og fremst konkurransen som sikres, men retten til å hente ut profitt hvor det enn måtte være.

Innkjøpene skal også oppfylle krav om ikke-diskriminering, likebehandling, proporsjonalitetsprinsippet og gjensidig godkjenning.

Ingen lokale hensyn

Ikke-diskriminering vil si at det er umulig å gjøre forskjell på leverandører på grunn avfor eksempel nasjonalitet. Man kan ikke gi et lokalt selskap forrang bare på grunn at det er lokalisert i eller i nærheten av kommunen. Det vil si at lokale politikere gir fra seg et viktig styringsinstrument. En undersøkelse i Norge før EØS-avtalen trådte i kraft, viste at 2/3 av kommunene ofte favoriserte lokale leverandører. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er at en viktig del av lokalpolitikk er å utvikle levedyktige lokalsamfunn. Da kan man ikke sluse penger ut av distriktene, slik man gjør via store europeiske databaser. Man ønsker faktisk å diskriminere enkelte selskap, fordi totalt sett blir løsningen med en lokal leverandør – om enn noe dyrere – bedre for kommunen som helhet.

Siden 1994 har ESA (Eftas overvåkningsorgan) sørget for at Norge overholder reglene. Samme rolle har EU-kommisjonen i EU. Det klassiske eksemplet på at dette ikke er tomme trusler, og at profitt teller mer enn lokaldemokrati, er renovasjonssaken i Nes kommune.

Dyr lokalpolitikk

Romerikskommunen hadde akseptert et tilbud fra et lokalt firma. Imidlertid hadde Norsk Gjenvinning (eid av Hydro, Gjensidige, Vesta m.fl.) et lavere tilbud. Riktignok var prisforskjellen bare 21.000 kroner og kontrakten gikk over 7 år og var totalt på over 20 millioner kroner. Norsk Gjenvinning gikk da til rettssak, selv om det dreide seg om bare 3.000 kroner per år. Nes kommune tapte i retten, og måtte erkjenne at EU-retten var sterkere enn sunn fornuft. I Aftenposten 19. juni 1997 sa ordføreren: «Resultatet er at kommunens knapt 16.000 innbyggere og 6.000 husholdninger vil få et dårligere renovasjonstilbud. Ikke minst gjelder det overfor kommunens mange gamle.»

Dyrt ble det også. Norsk Gjenvinning fikk en erstatning som tilsvarte den profitten selskapet regnet med å få på kontrakten: 2 millioner kroner. Og det for en prisforskjell på 21.000 kroner.

Saken med Nes kommune og Norsk Gjenvinning er et godt eksempel på hvordan lokaldemokratiet taper, hvordan EU tilrettelegger for at storselskapene kan hente ut profitt fra et distrikt.

De multinasjonale kommer

Historien om Norsk Gjenvinning er også historien om monopolisering som følge av konkurransepåbudet. Når et storselskap ikke har noen markedsandel, snakker det varmt om konkurranse. Men ethvert selskaps mål er ikke å skape mer konkurranse, men å skape sitt eget monopol. Derfor favoriserer anbudskonkurranse firma med solid kapitalbase, med mulighet til å underby, eventuelt tape penger ei tid, for å komme inn på markedet, eller til å kjøpe opp konkurrenter.

Slik er historien om Norsk Gjenvinning: Omkring 1990 var det et lokalt Oslo-firma. Så starta ekspansjonen i Norge. I 1999 var det blitt så stort at det franske multinasjonale selskapet CGEA-Onyx fattet interesse og kjøpte hele selskapet. I dag er det bare selve renovasjonsbiten som har det norske navnet Norsk Gjenvinning. Men denne delen av Onyx-Norge betjener ca 1,2 millioner i 70 kommuner. Mer enn en fjerdedel, 27 %, av Norges innbyggere får søpla tømt av dette kjempekonsernet.

Men historien slutter ikke der, CGEA-Onyx med sine 71.000 ansatte i 48 land er ikke nok. Dette selskapet er igjen blitt en del av det gigantiske Veolia, med en omsetning på 30 milliarder euro og 302.000 ansatte på verdensbasis. Her finner man den store vinneren av anbudsrundene i EU-land. I Veoliagruppen finner vi igjen Vivendi på vannsektoren, Dalka på energi og Connex på transport. Avregulering og konkurransepolitikk skaper giganter som leverer tjenester over hele spekteret av offentlige innkjøp, både når det gjelder varer og tjenester.

EU i morgen?

Vi kjenner EU og offentlig sektor i dag. Vi kjenner EØS-avtalen som innebærer en forpliktelse til å følge EUs økonomiske politikk og mye mer. Men skal vi kunne vurdere hva EU vil bety for offentlig sektor, må vi forsøke å se hva som vil komme.

En trenger ikke være stor spåmann for å si at EU vil utvikle seg i en retning hvor offentlig sektor kommer enda mer i lomma på storkapitalen. Det er mange områder en kan se dette på. I Norge er ikke helsesektoren i særlig grad overlatt til private. Det er få og små private sykehus (8 godkjente i drift og 18 på venteliste i regjeringen). Det er få privatdrevne sykehjem. Men dette er en av de virkelige godbitene for kapitalen. Norske kommuner har vært restriktive med å konkurranseutsette sykehjem, erfaringene fra nabolandene skremmer. Profitt og omsorg er som ild og vann. Allikevel drives stadig flere sykehjem på profittbasis. Alle er anbudsutsatt etter EU-regler. 27. september 2003 publiserte Servicebedriftenes Landsforening (SBL) en artikkel hvor de på vegne av sine medlemmer, som formelig sikler etter å tjene penger på helse, klager over at norske kommuner driver en ulovlig praksis. Det er nemlig slik at omkring 380 institusjoner (sykehjem, aldershjem o.l.) drives av ideelle, non-profit organisasjoner, uten å ha vært satt ut på anbud. Dette mener SBL og Næringslivet Hovedorganisasjon er i strid med EU-regelverket. Enten må det offentlige ta over, ellers må de konkurranseutsettes. Dette er institusjoner som Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening og andre driver ut fra et humanitært grunnlag, et godt stykke fra profittanken. Men SBLs utspill viser at EU-lovgivningen er et sterkt redskap i hendene på servicekapitalen.

Et godt eksempel på utvikling innenfor EU ser man i Sverige. Før EU-tilpasningen og medlemskapet i 1994 var Sveriges velferdspolitikk noe omverdenen så på med misunnelse. Etter knapt 10 års EU-medlemskap er Sverige nå det land innenfor EU som har gått lengst i deregulering og privatisering av offentlig sektor. Vel 13 prosent av offentlig virksomhet drives nå av private.

EU og offentlig sektor

Hva sier traktaten om offentlig sektor? Egentlig ikke mye, men i artikkel 16 finner man følgende formulering:

«Med forbehold av artikkel 73, 86 og 87, og i betraktning av den plass som økonomiske tjenester i allmennhetens interesser inntar i Unionens felles verdinormer og den rolle de spiller med henblikk på å fremme sosial og territoriell samhørighet, sørger Fellesskapet og medlemsstatene innenfor sine respektive kompetanseområder og innenfor rammene av denne traktatens anvendelsesområde for at slike tjenester ytes på grunnlag av prinsipper og vilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle sine oppgaver.»

Begrepet «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» omfatter både markeds- og ikke-markedstjenester som offentlige myndigheter klassifiserer som å være i allmennhetens interesse og som er gjenstand for spesifikke offentlige tjenesteforpliktelser (EU-språk for spesifikke krav offentlige myndigheter stiller til tjenesteleverandør).

Begrensninger

Artikkel 16 er det stedet i traktaten som gir velferdstjenestene «status», men legg merke til at selve artikkelen inneholder begrensninger. Medlemsstatene får ikke begunstige offentlige foretak eller foretak som er innrømmet spesielle eller enerettigheter gjennom å iverksette tiltak som strider mot EUs konkurranseregler (artikkel 86). Det er Kommisjonen som er ansvarlig for å påse at medlemslandene ikke særbehandler egen virksomhet.

Artikkel 87 begrenser ytterligere muligheten til å støtte viktige styringsmekanismer gjennom et forbud mot statsstøtte til enkelte foretak og enkelte produksjonsgrener, da dette kan forrykke konkurransevilkårene. Det finnes noen unntak, slik som støtte til fremme av den økonomiske utviklingen i områder hvor levestandarden er usedvanlig lav, eller der det er spesielt stor arbeidsløshet. Ikke noe av dette gjør det mulig for Norge å opprettholde for eksempel distriktspolitikken.

Efta-domstolen avgjorde i mai 1999 at graderinga av arbeidsgiveravgiften var i strid med EØS-avtalen. Graderinga må bort for all næringsvirksomhet som er i konkurranse med næringsliv i andre EØS-land. Graderinga gjør det billigere å ha folk i arbeid i distriktene enn i pressområdene. Det var hensikten med ordningen. Men Efta-domstolen mente at gradert arbeidsgiveravgift har samme virkning som driftsstøtte, og regelverket til EU forbyr i prinsippet all direkte eller indirekte driftsstøtte til bedrifter og firma.

Artikkel 73 som nevnes, slår fast at støttetiltak som tilsvarerer behovet for en samordning av transportsystemet eller som utgjør godtgjørelse for visse forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse, er forenlig med traktaten. Men transport er som jeg kommer tilbake til, gjenstand for ny lovgivning.

Kort og godt kan man slå fast at den offentlige sektoren, tjenester i allmennhetens interesse, er underordnet hovedoppgaven til EU: å opprette et felles indre marked og en monetær union.

Systematisk privatisering

EU har stått for en systematisk privatisering og brudd på det oppskrytte subsidiaritetsprinsippet. Det kalles ofte nærhetsprinsippet, men i forslaget til ny EU-grunnlov er det definert slik at der hvor EU ikke har enekompetanse, skal EU bare handle hvis målene for handlingen ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles av medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men som på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan. Man skal altså ikke sette i verk tiltak i EU-regi dersom målene for tiltakene kan nås bedre ved nasjonale, regionale eller lokale nivå.

Dette står svært dårlig sammen med en rekke direktiv fra EU om hvordan offentlig virksomhet skal drives. Jeg bare nevner:

• 1991: Jernbanedirektivet (91/440/EC) som har til mål å avregulere jernbanemarkedet og driften deles opp på ulike aktører. Direktivet anbefaler å skille drift og bane, slik som den etter hvert beryktede britiske modellen. Etter mange alvorlige ulykker som skyldtes manglende vedlikehold, gikk det private baneselskapet Railtrack konkurs. Britisk opinion ønsket at Railtrack skulle renasjonaliseres, men Blair-regjeringen nektet da dette ville stride mot direktivet.
• 1996: Kraftdirektivet (96/92/EC) som pålegger en gradvis åpning av det nasjonale markedet for konkurranse. Et hovedsiktemål var å dele opp strømforsyningen i flere mindre foretak som kunne operere på et felles nett. Allikevel er det de store strømleverandørene som dominerer.
• 1996: Telekommunikasjonsdirektivet (96/19/EC) som krever konkurranse i telemarkedet.
• 1997: Postdirektivet (97/67/EC) oppretter et indre marked for posttjenester. Alt som ikke direkte har med postforsendelser å gjøre, skal avreguleres. Kravene i direktivet er at innbyggerne skal ha regelmessig tilgang til postsendinger ved at de skal kunne hente sendingene på postkontor med en viss geografisk spredning.
• 1998: Gassdirektivet (98/30/EC) som hindrer medlemsstatene i å begrense adgangen til gassmarkedet.

Flere liknende direktiv kan ventes på andre områder. Et av EU-parlamentets utvalg anbefaler for eksempel å åpne markedet for vann- og avløpstjenester, enten gjennom på engelsk vis å selge hele infrastrukturen, eller på fransk maner å leie den ut på langsiktige kontrakter.

Transportsektoren som et eksempel

Til nå er det de store tunge statsbedriftene som er blitt rammet av EUs direktiver. Kraftforsyning, jernbane, telekommunikasjon, post og gass. De «lettere» offentlige oppgavene som oftest utføres av kommunene er ikke i særlig grad blitt berørt på denne måten. Men på et område har EU jobbet lenge, og det er innen persontransport. I september 2000 la Kommisjonen fram et forslag til Europaparlamentet om offentlig service og inngåelse av kontrakter vedrørende personbefordring på jernbane, vei og indre vannveier.

Forslaget fra Kommisjonen ble nærmest slaktet av EU-parlamentet og sendt tilbake med mange endringer, som kommisjonen så vurderer om den skal ta hensyn til. Kommisjonens problem var at konkurransereglene i direktivet om offentlig innkjøp ikke gjaldt for alle kontrakter, som for eksempel konsesjoner (løyver), kontrakter med jernbane, metro og indre vannveier eller der hvor trafikkoperatøren var tett knyttet til et offentlig organ (egenregitransport). Derfor laget Kommisjonen et utkast til forordning slik at disse unntakene skulle bli omfattet av konkurranseregler. Kort og godt var dette et forslag til tvungen bruk av anbud i all persontransport.

Anbudstvang

Interessant er det når Kommisjonen kommenterer EU-parlamentets mest «ekstreme» endring. Den gikk ut på at man ønsket å beskytte den lokale kollektivtrafikken mot konkurranse, dersom den ble drevet i egenregi av vedkommende myndighet. Kommisjonen kritiserer Parlamentet, og erkjenner at selv om medlemsstatene fritt kan beslutte hvordan tjenesteytelsen skal utføres (i egenregi eller av en tredjeperson), så ville dette gi myndighetene rett til å gi seg selv enerett til å drive lokal kollektiv trafikk. Slike enerettigheter ville kunne medføre konkurransevridning og stadig bli gjenstand for vurdering opp mot traktatens konkurranseregler. Kommisjonen snekrer et slags forlik med parlamentet ved å si at i lang overgangsperiode (8 år) skal det være mulig for den aktuelle myndighet selv å drive bussruter. Når perioden er over, skal det ikke tildeles enerett. Altså fremdeles en tvang, men med litt henstand. For ytterligere å sukre pillen litt for Parlamentet, øker Kommisjonen kontrakttidens maksimale varighet fra fem til åtte år for busser, og til femten år for jernbane. Kommisjonen går også med på at som et alternativ til liberalisering, bør de kompetente myndigheter kunne velge en kontrollert konkurranse om tjenesteytelser.

Kommisjonens målsetting i det opprinnelige forslaget var som følger:

• å sikre effektiv og attraktiv kollektiv transport ved å ta i bruk kontrollert konkurranse og andre foranstaltninger.
• å fremme juridisk klarhet for myndigheter og operatører.

Etter Parlamentets behandling, aksepterer Kommisjonen å ta inn i forordningens formål at den sikter mot å fremme kollektivtransporten. Dette sier mye om fokus for lovgivning i EU, og det sier også noe om hva man i tillegg kan vente.

Utfallet av striden om denne rådsforordningen er ikke avklart når dette skrives.

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse

Striden om rådsforordningen om personbefordring er et eksempel på at EUs mektigste, Kommisjonen, stadig presser på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

I september 2003 gikk høringsfristen ut for Kommisjonens grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse. Ei grønnbok kan nærmest sammenliknes med en NOU her til lands, og er altså en forberedelse til lovforslag.

Hovedspørsmål her er hvilket omfang mulige fellesskapstiltak skal ha, dvs hvor mye skal lovfestes i form av forordninger og direktiv. Og spørsmålet om tjenester i allmennhetens interesse skal omfattes av et eget rammedirektiv, er viktig. Særlig vil spørsmålet om hvilke tjenester som skal omfattes av et eventuelt direktiv, i stor grad avgjøre hvordan offentlig sektor i EU, og i EØS, blir seende ut i framtida. Skal alle offentlige tjenester omfattes av anbudsplikt, på linje med det som var foreslått innen persontransporten?

Markedets begrensninger

Grønnboka mener at markedet vanligvis sikrer optimal tildeling av ressurser til fordel for samfunnet som helhet. Noen tjenester i allmennhetens interesse tilfredsstilles ikke fullstendig av markedet alene fordi deres markedspris er for høy for forbrukere med lav kjøpekraft, eller fordi kostnadene forbundet med å levere disse tjenestene ikke kan dekkes av markedsprisen. Derfor har det alltid vært et viktig ansvar for offentlige myndigheter å sikre at slike grunnleggende felles behov og kvalitative behov tilfredsstilles, og at tjenester i allmennhetens interesse opprettholdes der markedskrefter ikke kan sikre dette. Til dags dato er viktigheten av dette ansvar ikke endret. Men det som er endret, er måten offentlige myndigheter oppfyller sine forpliktelse overfor borgerne på. I Europa har en rekke tjenester tradisjonelt blitt levert av offentlige myndigheter, mens i dag overlater myndighetene i stadig større grad levering av slike tjenester til offentlige eller private foretak eller til offentlig-private partnerskap. Myndighetene begrenser seg til å definere mål, overvåke, regulere og, der det er nødvendig, finansiere disse tjenestene.

Videre slås det fast at opprettelsen av det indre marked har akselerert denne prosessen. Kommisjonen utfordrer her høringsinstansene til å ta stilling til om man ikke lenger skal skille mellom «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» (transport, post, energi, kommunikasjon) og det man kaller «tjenester i allmennhetens interesse» som er andre offentlige tjenester. Bakgrunnen for dette er at om skillet rives ned, vil man behandle alle tjenester likt, dvs kreve at det blir obligatorisk konkurranse.

Spørsmålet om alle offentlige tjenester skal ut på anbud, er viktig. Det er viktig for de ansatte, det er deres lønns- og arbeidsvilkår det er konkurranse på. Det er viktig for de som bruker tjenestene, det er her nok å vise til skandaleoppslagene om konkurranseutsatte sykehjem og operatører som går konkurs for å begrunne dette. Det er viktig for politikerne, for hva vil du som politiker? Vil du drive politikk, eller vil du administrere et stort anbudskontor med meget strikte rammer fastsatt av EU? Lokaldemokratiet vil rakne dersom politikerne ikke lenger skal gjøre annet enn å velge mellom ulike tilbydere.

Velferdsproduksjon utafor markedet

Hele den nordiske samfunnsmodellen har bygd på at samtidig som man har en effektiv kapitalistisk virksomhet, er velferdsproduksjonen fjernet fra markedet. Det er gjort ut fra erkjennelsen om at markedet ikke tar sosiale hensyn, det må styres. Velferdsproduksjonen har derfor foregått i offentlig regi med svært lite private innslag. Grønnboka stiller spørsmål om vi skal innføre lovgivning som skal forby en slik praksis.

Det er derfor en viktig debatt som foregår helt i det stille her i Norge. Det er knapt noen som har løftet røsten og påpekt at man står foran en ny, viktig lovgivning som vil sette Norge like sjakk matt som når man fortvilt ser at den differensierte arbeidsgiveravgifta og dermed en søyle i distriktspolitikken, må avvikles.

Rett til nødvendighetstjenester

Forbrukerrådet er en av de instanser som har uttalt seg om grønnboka, og mener at man må få et minimumsdirektiv som sier noe om forbrukernes rett til slike nødvendighetstjenester til en rimelig pris.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) gjentar sitt krav om at det må være mulig for nasjonalstatene å stille høyere krav til kvalitet enn det som fastsettes i EUs og EØS-regelverkets felles krav til minimumsnivå.

Lokalt sjølstyre

Kommunenes sentralforbund (KS) ønsker først og fremst at EU ikke skal redusere det regionale og lokale selvstyret. Her understrekes det særlig at det er av stor betydning at beslutninger om tjenester skal produseres i egenregi, anbudsutsettes eller privatiseres er en sak for de lokale myndighetene og som lokalpolitikerne er de beste til å avgjøre.

Som i så mye annet i EU-systemet, er det akkurat dette det handler om: Det skal være mulig å ta avgjørelser lokalt, regionalt og nasjonalt. Alt skal ikke detaljstyres fra Brussel. Det handler om vi fortsatt skal ha muligheten til å velge å ha en offentlig sektor med politisk kontroll, eller være forpliktet til å deregulere.

EU-støtte til privatisering

At EU ønsker konkurranse og primært privat drift, er ingen hemmelighet. EUs strukturfond brukes blant annet aktivt til dette. Det er ikke vanskelig å finne eksempler, en liten runde på Internettet når dette skrives, bringer opp den danske kommunen Præstø. Der brukes penger fra strukturfondet til å flytte fritidsklubber fra kommunal regi og over til to sportsklubber som oppretter en fritidsklubbordning fra 1. januar neste år. Selvsagt skaper dette debatt, noen mener at disse midlene ikke er ment for å flytte virksomhet fra offentlig til privat sektor, tvert om til å utvikle nye virksomheter og skape arbeidsplasser i distriktene. Præstøs borgermester mener at hans prosjekt lever opp til dette, da det opprettes nye arbeidsplasser, selv om kommunen nedlegger like mange (BT, 1. oktober 2003).

Kommuneøkonomien

Nedskjæringspolitikken er en viktig del av EUs økonomiske politikk. Her er den monetære unionen sentral, og i henhold til Maastricht-avtalens konvergenskriterier må den enkelte medlemsstats budsjettunderskudd ikke overstige 3 % av brutto nasjonalproduktet, og det offentliges gjeld må ikke overstige 60 %. Disse verdiene framstår helt klart som tak for det offentliges virksomhet, og fører til en mer eller mindre automatisk nedskjæring av offentlige tjenester og ytelser. Det fører til at det er mangel på offentlige tjenester, og det fører til at de som arbeider i offentlig sektor, stadig presses hardere, og arbeidsmiljøet ødelegges. Resultatet er en negativ spiral med dårligere tilbud, kvalitet og arbeidsmiljø.

Ikke penger til investeringer

Dette fører i sin tur til at velferdsleverandør nummer en, kommunene, skvises og at de offentlige økonomiske problemene først og fremst merkes i lokalsamfunnene. Infrastruktur og virksomheter som på lang sikt er svært lønnsomme, som elektrisitetsverk og vann- og avløp, selges ut til private for å bruke salgsinntektene på skole, helse og omsorg. Det offentlige skrumper. Samtidig fører det også til dannelsen av joint ventures, samarbeidsbedrifter, for eksempel de britiske PPP (Public Private Partnership) eller PFI (Privat Finance Initiativ). Londons tunnelbane er et eksempel på PPP, hvor private firma har en 30-årskontrakt på å utføre vedlikehold som en dårlig kommuneøkonomi har forhindret.

I september 2003 tegnet det svenske entreprenørselskapet Skanska en avtale for å finansiere, utforme, bygge og drive det nye akuttsjukehuset i Derby. Dette er et av de største oppdragene innen den britiske satsningen på en privatfinansiert infrastruktur (PFI). Sjukehuset har en kostnad på 6 milliarder kroner. Dette er Tony Blairs elskede arv fra Thatcher-tida, og med denne politikken er det bare et tidsspørsmål før den dårlige offentlige økonomien omgjør dette til et fullstendig privat sjukehus.

Konvergens eller blø!

Det er altså en tøff økonomisk linje som er reglen for å bli akseptert etter Maastricht-mål. Og den rammer ikke bare landene som er med i ØMU, men også for eksempel Storbritannia. Men verst er det for de som har forpliktet seg til lave offentlige underskudd. 25. september ga EU-kommisjonen Frankrike frist til 3. oktober med å treffe tiltak for å redusere landets budsjettunderskudd som var beregnet til å bli 3,6 %. EUs finanskommissær Pedro Solbes understreker at om ikke vedtak treffes innen fristen, vil Kommisjonen sette i verk neste skritt i prosedyren for behandling av land med store underskudd i løpet av oktober. Det er aktuelt med økonomiske straffetiltak.

Hvilke valg har Frankrike da? Hvor skal de finne kutt på 0,6 % av BNP i løpet av ei uke? Blir det å gå løs på pensjonssystemet igjen, nedskjæringer som tidligere var blitt delvis slått tilbake etter stor folkelig motstand?

I alle tilfeller viser dette med all tydelighet at velferden er under press, hele det offentlige styringssystemet er under press, og ikke minst er det enkelte lands rett til sjøl å bestemme over sin velferd i fare.

ECB forsterker presset mot offentlig sektor

Den europeiske sentralbanken, ECB, skal ha en rolle hevet over politiske beslutninger. Den skal styre først og fremst mot inflasjonsmål. Men politisk eller ikke, det er kun på papiret den er hevet over det politiske liv. Politikk driver den i fullt monn. I sitt nyhetsbrev fra mai 2002 går det klart fram at ECB ønsker strukturelle forandringer av skattesystemet og forsiktighet med de offentlige utgiftene. Medlemslandene oppfordres til å «unnvike finanspolitisk aktivitet». Særlig er ECB bekymret over at «utgiftstaket (særlig på kommunalt nivå og innen helse- og omsorgssektoren) allerede er overskredet i et antall land». Derfor oppfordrer ECB at «enhvert nødvendig tiltak» iverksettes for å hindre en oppmykning av den strenge finanspolitikken. Samtidig ønsker man store pensjonsreformer som skal «minske avhengigheten av staten for forsørgelsen av eldre».

ECB fortsetter i sitt nyhetsbrev fra april 2003 med å slå fast at medlemslandene i EMØ bør minimalisere den offentlige sektorens oppgaver og konkurranseutsette omsorgstjenester så langt som mulig; samt la markedskreftene utforme omsorgen og forsterke den private finansieringens rolle.

Dette er fulgt opp i ECBs Working Paper nr 241, Public sector efficiency, an international comparison. Der har ECB kommet fram til at f.eks. Sverige som medlemsland, skulle kunne spare mye på sin offentlige sektor. At Sverige bruker for mye på utdanning, helse og arbeidsløshetstiltak tyder på en lav effektivitet i svensk offentlig sektor. Land som har en liten offentlig sektor, er eksempel på en effektiv offentlig sektor.

Et lydrike

13. mars 2003 avsa Oslo tingrett dom i den såkalte Finanger-saken. Finanger hadde reist krav om erstatning fra staten for manglende gjennomføring av EØS-direktiv. Finanger var passasjer i en bil som kjørte av veien og Finanger ble etter ulykken 100 prosent ervervsmessig ufør. Føreren hadde en promille på 1,2 og Finanger var klar over at han var beruset. Ut fra dette avslo Storebrand Finangers krav om erstatning og vant fram i Høyesterett.

Dermed gikk Finanger til sak mot staten med krav om erstatning ut fra at staten har erstatningsansvar ved manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalen. I dette tilfellet gir motorvognforsikringsdirektivet borgerne bedre rettigheter enn daværende norsk lov. Tingretten konkluderer med at EF-domstolen har fastslått at ved uriktig gjennomføring av rettsakter eller lovgivning i strid med EF-retten, pålegges medlemsstatene erstatningsansvar.

Underordna på alle områder

Altså får Finanger fullt medhold i sitt krav om erstatning. Denne gangen var det til fordel for den svake part, men det saken virkelig belyser, er hvordan den enkelte medlemsstats lovgivning underordnes EUs bestemmelser. Dette er viktig i forhold til de tidligere nevnte forhold hvor man for eksempel kan få anbudstvang på offentlige tjenester. Da vil det heller ikke hjelpe med særegne norske regler.

Et lydrike under EU-kommisjonen, det er det vi er i ferd med å bli, både under EØS-avtalen og i tilfelle et EU-medlemskap. Det vil umuliggjøre en selvstendig norsk velferdspolitikk i framtida.

Les mer:

Nytt forslag til «grunnlov» (pdf-format)

En samling av traktatene (på dansk)

Kommisjonens forslag til bl.a. inngåelse av kontrakter for personbefordring (dansk) (pdf-format)

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse (norsk, oversatt av KS) (word-format)