EU og et anstendig arbeidsliv (omtale)
Av Jan-Erik Østlie
Den nye kampen om arbeidslivet
Res Publica, 2009
Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat nå har lest ferdig Dag Seierstads tre år gamle bok, Den nye kampen om arbeidslivet, der han går til frontalangrep på EU, og for så vidt også EØS-avtalen, en avtale som i disse dager virkelig har kommet på dagsorden igjen – i hvert fall i enkelte LO-forbund. En oppsigelse eller justering av EØS-avtalen kan bli en het potet på agendaen på neste års LO-kongress, men det kunne ikke Seierstad vite når han skrev sin bok.
At Seierstad ikke er noen EU-tilhenger, er ikke noen hemmelighet. I denne boka går han først og fremst i strupen på EU-domstolen og de fire dommene (Viking Line Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen). Seierstad skriver: «De fire dommene til EF-domstolen både fastslår og tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.»
Boka er full av saftige formuleringer. Den får neppe EU-tilhengere til endre standpunkt, men sementerer heller motstandernes syn for evig og alltid. Han skriver blant annet:
EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: de fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene.
Det rareste i et politisk perspektiv er at ikke EU-tilhengere, i hvert fall de som er motstandere av New Public Management, ikke ser at hele EU-prosjektet er et markedsliberalistisk prosjekt som det ikke kan være lett å forsvare.
Seierstad har skrevet ei debattbok. Han relaterer all sin viten om EU, all sin viten om det europeiske arbeidsmarkedet opp mot ILOs konvensjoner. I kampen mellom ILO og EU er det ofte sistnevnte som vinner, påpeker han: «EU-regler står ikke bare over ILOkonvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom konvensjonen vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.»
Seierstad har i all sin EU-, og for så vidt også EØS-kritikk, et konstruktivt kapittel om hva Norge bør gjøre for å ivareta et anstendig arbeidsliv. Dette styrker boka. «Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelse av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ‘sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har’, må bli EØS-rett.»
For kampen mot sosial dumping ser Seierstad, i likhet med alle andre som er kritiske til EUs arbeidslivspolitikk og de fire friheter, som en kamp som må vinnes om et anstendig arbeidsliv skal kunne skapes.
Fri flyt av arbeid, varer, kapital og tjenester fører til mer arbeidsinnvandring, det er en villet EU-politikk. Seierstad har i likhet med partikollega Ottar Brox et kritisk blikk på arbeidsinnvandring, uten å være rasist av den grunn. Seierstad skriver: «Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for mange andre når de reiser hjem igjen.»
Dette er ei bok alle i fagbevegelsen bør lese – ja, den må inn som «pensum» på LO-skolen og andre skoleringsanstalter for tillitsvalgte. Særlig bør de merke seg denne sluttappellen:
Fagbevegelsens og venstresidas svar er klart: Faglige rettigheter truer ingen konkurranseevne. Bare effektiv faglig kamp og faglig organisering kan hindre at EU utarter til en slagmark for ‘sosial dumping’. Utfallet av dragkampen mellom fagbevegelse og arbeidsgivere på europeisk nivå er derfor av grunnleggende betydning for utviklingen i Europa.
Sjøl er jeg mest glad for å lese ei bok av en forfatter som forstår det fundamentale skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og hvilke konsekvenser dette skillet har og hvilke trusler de grunnleggende ulike rollene alltid skaper i forsøket på å lage et anstendig arbeidsliv.
Jan-Erik Østlie
