Etter Ukraina: Ny multipolar verdensorden?
Av Arnljot Ask
I en artikkel i Gnist nummer 1/2023 avsluttet jeg med noen synspunkter på hvordan den kommende verdensorden kan utvikle seg etter Ukraina-krigen. Dette er en oppfølging.
Av Arnljot Ask, medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Som en kommentar til den gjengse påstanden om at «Ukraina-krigen representerte et historisk vendepunkt», var min påstand at denne krigen i seg sjøl snarere representerte et taktskifte og et skifte i maktforholdene mellom stormaktene i den imperialistiske, kapitalistisk verdensorden som ble etablerte etter den siste verdenskrigen. Sjølsagt også farga av den sosioøkonomiske utviklinga i denne perioden.
Utviklinga av krigen har understreket at det er stormaktskonflikten USA – Sovjetunionen, videreført mellom USA og Russland, som har dominert den sikkerhetspolitiske verdensordenen de siste 70 åra, som nå har tatt styringa over den sjølforsvarskrigen som Ukraina ble påtvunget ved Russlands invasjon 24. februar 2022. Skal vi snakke om noe historisk vendepunkt, dreier det seg derfor om utfasingen av denne 70-årige konflikten: hvordan den vil påvirke verdenssituasjonen videre og framtiden for de internasjonale konvensjonene som ble nedfelt i FN-pakten og videreutviklet gjennom Menneskerettighetserklæringen av 1948. Derfor vil avslutningen av denne krigen bety mye også for det som kommer etterpå.
I. Hva slags fredsløsning for Ukraina-krigen?
De fleste begynner vel nå å skjønne at ingen av de to hovedaktørene kan vinne den militære seieren som begge har proklamert som sine mål. Mitt syn utdypes i kronikken i Klassekampen. Også Aftenposten underbygger at den pågående ukrainske motoffensiven ikke vil kunne lykkes, til tross for den massive tilførselen av våpen og personell som organiseres gjennom NATO, der Norge er en betydelig leverandør. Snarere vil den føre til at titusener flere ukrainske og russiske soldater drepes, mens ukrainsk infrastruktur ødelegges ytterligere og sivilbefolkningens levekår forverres. Når USAs utenriksminister Antony Blinken noen dager før hevdet at nærmere halvparten av de russisk okkuperte områdene var frigjort, viser Aftenpostens oppsummering at det dreier seg om under 0,2 prosent, og at Blinkens utspill dreier seg om å «holde motet oppe» i hans leir.
Sjøl om NATO på toppmøtet i Vilnius nettopp signaliserte at de vil fortsette krigslinja med massiv opprustningen i Europa og øremerking av rundt 300 000 soldater i grenselanda mot Ukraina, Belarus og Russland, vil dette ikke medføre noen «militær seier» i denne krigen. Konfrontasjonsnivået vil bare øke i Europa og påføre samfunnene også i Vest Europa og verden over voksende økonomiske problemer. Det som kan åpne opp for, i alle fall en temporær, våpenhvile, er om de ikke oppnår framgang før valgkampen i USA mot slutten av året for alvor bestemmer deres dagsorden. Jfr. utspillene til Antony Blinken i Beijing nettopp.
Heller ikke Russland kan oppnå en militær seier som kan oppfylle deres sikkerhetsbehov og mål ellers med krigen. Men i kraft av sitt ressursgrunnlag, den globale dimensjonen krigen har fått og som atomstormakt, kan de holde ut i en fastfrosset krig sannsynligvis lengre enn hva Vesten kan tåle. Trusselen om en potensiell utslettelseskrig tjener imidlertid heller ikke deres sak. Putin har derfor allerede signalisert en åpning for en våpenhvile og forhandlet videreføring av konflikten, hvis NATOs våpentilførsel stanser.
Grunnlaget for en fredsavtale vil bestemmes av de ulike partene som tar del i denne krigen. Det er først og fremst Ukraina, Russland og USA/NATO, men også flertallet av befolkningen i verden representert gjennom det globale Sør (tilsvarende påvirkningen de uavhengige statene utøvde på stormaktskonflikten på 1950–60-tallet – jfr. Bandung-erklæringen.
Ukraina vil kreve en avtale som åpner for at de gjenvinner sin suverenitet som nasjon i tråd med det både FN og Russland anerkjente i 1945 og i 1991. Når det gjelder endelig avklaring av status for Krim og særavtaler for likeverdige rettigheter for russere og ukrainere i Donbas-området, satte forhandlingsgrunnlaget våren 2022 en tidsfrist på ca 15 år. Tilsvarende å legge NATO-medlemskap for Ukraina til side mens EU-søknaden prioriteres. Ukraina vil også kreve sikkerhetsgarantier sammen med dette, ikke bare fra Russland, men også fra vestlige stormakter, á la det som gjaldt for Minsk II-avtalen. Det samme vil gjelde fra russisk side, at Vesten skal anerkjenne at Ukraina i samme tidsperiode skal forbli militært nøytralt i konflikten mellom Russland og Vesten. Disse spørsmålene vil ligge på bordet når en forhandlingsprosess på nytt måtte komme i stand.
II. Ny sikkerhetspolitisk verdensorden?
En slik fredsavtale vil neppe være varig, da imperialistisk stormaktsrivalisering fortsatt vil være gjeldende etter Ukraina-krigen. For det europeiske kontinentet vil en en varig fredsavtale innebære en alleuropeisk sikkerhetsavtale, lignende det som ble diskutert både før den kalde krigen ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet, og som det også ble gjort forsøk på å få i havn første delen av 1990-tallet. Det ble da snakket om en avtale som omfattet Eurasia fra Vladivostok til Lisboa. Første gang da Malenkov og Gromyko foreslo at Sovjet også skulle bli del av det nyoppretta NATO. Noe som ble avvist av USA, da Sovjet i første omgang foreslo at USA og Canada ikke skulle være med her, og som heller ikke vant gehør da Sovjet gikk tilbake på dette. Warzawapakten ble så oppretta sommeren 1955.
Ulike avtaler om å begrense våpenopprustninga fra 1980-tallet av, sammen med oppløsningen av Sovjetunionen og Warzawapakten, la så grunnlaget for å drøfte mulighetene for en alleuropeisk sikkerhetsavtale igjen gjennom opprettingen av Partnerskap for Fred-avtalen i 1994. Denne prosessen sporet av da USAs president Bill Clinton i sin siste periode gikk over på New America Century-politikken til kommende president George W. Bush i 1997. Clinton drev fram det nye NATO-konseptet med det globale NATO vi har sett siden da.
I den første artikkelen i Gnist utdyper jeg noen trekk ved den kommende internasjonale sikkerhetssituasjonen. Et avgjørende moment vil være hvordan USA følger opp Ukraina-krigen i forhold til konflikten med sin kommende hovedrival Kina, og hvordan Kina vil møte dette. NATOs strategidokument fra Madrid juni 2022 er her klar tale, samtidig som forsterkningen av USA/NATOs militære makt i nærområdene til Kina også viser at de har tenkt å bruke våpenmakta si også i framtida for å skape sitt New American Century. Ca 300 av de 800 utenlandske militærbasene til USA befinner seg nå innenfor US Indo-Pacific Command, hvor mer enn halvparten av verdens befolkning befinner seg.
Utfordringene for venstresiden vil være å bidra til å bygge en ny sikkerhetsmodell basert på demilitarisert gjensidig sikkerhet, uten masseødeleggelsesvåpen og uten USA-baser verden rundt. Samtidig som vi jobber for en demokratisering av det globale FN-systemet og regionale sikkerhetsordninger á la OSCE, frakoblet de imperialistiske stormaktene som søker global dominans. For Norges del betyr det å bygge opp et nordisk sikkerhetssystem uavhengig av NATO, i samarbeid med de antimilitaristiske kreftene ellers i Europa.
III. Det økonomiske grunnlaget for en ny verdensorden
Denne krigen har synliggjort skarpt flere av de grunnleggende problemene ved dagens sosiale og økonomiske verdenssystem, som viser at det vil kreve et systemskifte utover det rent militære sikkerhetssystemet for å unngå nye kriger i nær framtid. Umiddelbart slo denne krigen ut i sult og forverra fattigdomskrise som følge av sanksjonspolitikken i forbindelse med krigen. Ikke bare i vår del av verden, men først og fremst i det globale Sør. På Afrikas Horn, døde det i følge FN flere i 2022 enn i Ukraina. Også som følge av krigshandlingene i Etiopia i forbindelse med Tigray-konflikten, men enda flere av sult som følge av krigen og den allmenne systemkrisa verden står oppe i.
Prosessen med skifte av det økonomiske tyngdepunktet i verden påskyndes også av den pågående krigen, og reflekterer at det globale Sør slutter seg til BRICS, som allerede er i ferd med å detronisere G7 som verdens tyngste økonomiske forum. De 5 landene som allerede er med i BRICS, representerer 42 % av verdens befolkning og nærmer seg 30 % av verdens BNP. Til det kommende toppmøtet 15. august i Sør- Afrika har 11 land søkt om opptak, bl.a. afrikanske tungvektere som Algerie, Egypt og Etiopia. Argentina, Indonesia og de sentral arabiske statene Saudi Arabia, Emiratene og Iran er også på søkerlista. I tillegg har ca. 30 andre land vist interesse om å bli med. Når G7 består av de sentrale NATO-landa pluss Japan med EU i bisitterrolle, peker dette mot en todeling av verden, Vesten mot resten. Men BRICS har både en multipolar struktur og tyngdefordeling, sjøl om Kina har den desidert «tyngste» økonomien.
Dagens krigstilstand peker på begge de to eksistensielle truslene mot en demokratisk og sosiale rettferdig framtid for menneskeheten. Den umiddelbare er atomkrigutslettelse. Den andre er at vi ikke klarer å løse den nå akutte miljøkrisa på en sosial rettferdig måte. Artikkelen til den britiske økonomen Grace Blakely i Klassekampen påpeker dette skarpt, når hun kommenterer sommerens ekstremvær og klimakrise. Selv om det allerede er publisert av tidskriftet Nature at 61000 personer døde som følge av varmebølgene i Europa i fjor, fant 90 % av de totale dødsfallene som følge av ekstremvær sted i det globale Sør, utenfor vår oppmerksomhet. Blakely oppsummerer sin artikkel med at: «Klimasammenbruddet er et direkte resultat av et økonomisk og sosialt system som ikke på noen måte er bærekraftig, og som ikke gir folk flest noe annet valg enn å forurense for å overleve.»
Rettferdig miljøpolitikk og kamp mot forskjells-Verden
Gjennom sin parole rettferdig miljøpolitikk setter Rødt bekjempelsen av miljøkrisa i sammenheng med å slåss mot den sosiale ulikheten som kapitalismen produserer. Dette er også et trekk ved hele verdensituasjonen og illustrerer at det økonomiske systemet og den imperialistiske verdensordenen akkumulerer uoverstigelige problemer som krever revolusjonære sosialistiske endringer både for å løse miljøkrisa, og få bukt med fattigdomsutviklinga.
Ressurskrise, fattigdom og voksende økonomisk og sosial ulikhet er ikke mulig å løse samtidig som vi skal løse klimakrisa gjennom «det grønne skiftet» under opprettholdelse av et system med fortsatt ubegrensa vekst og forbruk. Heller ikke teknologiske revolusjoner vil løse utfordringene vi nå står overfor. Innlegg i debatten fra indiske T. Vijayendra i Countercurrents sammenfatter og problematiserer dette, uten at siste ordet er sagt. Det tar for stor plass å gå nærmere inn på hans konklusjoner her, men temaene diskuteres både internasjonalt og her til lands. De tar opp problemet med utfasingen av ikke-fornybare ressurser, som kull og petroleum, den globale oppvarminga, samt voksende ulikhet og sosial uro. Den økonomiske og sosiale ustabiliteten i det kapitalistiske verdenssystemet vil forsterkes i de aller fleste land i tida framover, og aktualiserer derfor også å konkretisere sosialismen som alternativ på dagsorden. Siste nummer av Monthly Review tar opp hansken ved å gå inn i debatten omkring planmessig nedskalering av den økonomiske veksten (degrowth), med en sosialistisk, for ikke å si kommunistisk, fordelingspolitikk som grunnlag.
I et ressursrikt land som Norge kan Rødts «Rettferdig miljøpolitikk» mildne krisa i forhold til strategien med «grønn kapitalisme» og tilpasning til den alleuropeiske politikken, som både den norske høyresida og partiledelse i AP holder fast ved. Men vi kan ikke frigjøre oss fra det globale politiske og økonomiske system vi er en del av, som allerede står med ryggen mot veggen og skjelver i sine grunnvoller. Derfor er dette tema også i internasjonale fora Rødt deltar i og bidrar med våre erfaringer. De to siste årene har grupperingene rundt European Left Forum utviklet en konsensus om behovet for revolusjonær endring av Europa, med agitasjon mot EUs fire friheter og for å skape samfunn på en sosialistisk grunnvoll. I allianse med progressive bevegelser i andre deler av verden, både antikolonialistiske á la de vi så fra 1950-tallet av, og frigjøringskamper som ennå ikke er fullført i deler av det globale Sør. Slik slutterklæringen fra konferansen mellom europeiske venstrepartier og sosiale bevegelser, 2022 i Athen, peker på.
Men også høyrekreftene gjør seg gjeldende, og krigen og den økonomiske utviklinga har også styrket disse i Europa, mens de tradisjonelt sosialdemokratiske styringspartiene fortsatt taper terreng. Årets European Forum, planlagt i november, vil avgjøre om venstrekreftene vil fortsette sin framgang, trass i tilbakeslag i valg i flere land. Eksempelvis er Hellas og Syriza i gang med en prosess for å gjenopprette sine bånd til de folkelige, sosiale røttene som ga dem deres parlamentariske gjennomslag i perioden 2010–15. Dette er også debatter og prosesser som flere vil ha nytte av, og bidra med innspill til, også Rødt.