Vi står i dag overfor utfordringen med å bygge den typen sosialistisk bevegelse og parti som ikke vil gi etter i et øyeblikk av brudd med det kapitalistiske systemet.
Hva skulle til for å gå fra reformer innenfor det kapitalistiske systemet til et demokratisk sosialistisk samfunn?
Mange på venstresida i USA ble med fordi de ble inspirert og organisert av Bernie Sanders program for en «politisk revolusjon». Selv om det kan høres altfor optimistisk ut i en spesielt vanskelig tid, tror jeg at en regjering valgt på dette programmet en dag i fremtiden er fullt mulig.
Essensen i programmet til Bernie Sanders er kjent og er i realiteten programmet til den demokratiske, sosialistiske venstresida i USA. Det inkluderer Medicare for All, en Green New Deal for å møte klimakatastrofen, nye arbeidslover for å styrke fagforeningene, og mer. Dette er ikke bare de facto-programmet til vår nye sosialistiske bevegelse – det er et program med bred, folkelig støtte.
En venstreregjering som jobber for å gjennomføre et slikt program for en politisk revolusjon, vil møte alle slags utfordringer: hard motstand fra næringslivet, nådeløse angrep fra de store mediene og kraftige angrep fra sentrum og høyresiden. Likevel er en eventuell seier for et slikt program ikke umulig å forestille seg. Det er ikke mer radikalt enn reformprogrammer som tidligere er blitt kjempet fram og realisert i mange land over hele verden.
For mange, om ikke de fleste av oss i den sosialistiske bevegelsen, er det denne horisonten vi mer eller mindre arbeider mot hver dag. Hovedspørsmålet vårt er: Hvordan kan vi bygge en bevegelse som er i stand til å vinne slike reformer.
Fra reformer til strukturelle endringer
Naturligvis har vi også de langsiktige spørsmålene om sosialistisk strategi i tankene. Her ligger det flere teoretiske utfordringer og det åpenbare spørsmålet: Finnes det en «demokratisk vei» til sosialisme – en vei som beveger seg fra et reformprogram som i stor grad vinnes innenfor kapitalismens logikk, til et program med strukturelle endringer for å endre selve systemet?
Disse strukturelle endringene i det kapitalistiske systemet styrker arbeiderklassen og utvider offentlig sektor på en måte som truer kapitalistisk eierskap i stor skala – for eksempel nasjonalisering av finanssektoren og de største selskapene. Dette mer radikale programmet inkluderer også ekspropriasjon av de store familieformuene – et endelig brudd, med dagens språkbruk, med oligarkiet og avskaffelsen av milliardærklassen. Bare et slikt program kan knuse den enorme makten som en liten elite av investorer har over livene til milliarder av mennesker, og legge til rette for en radikal demokratisering av samfunnet.
Utfordringen her er at når en sosialistisk regjering og bevegelse beveger seg i retning av systemiske endringer — for å gjøre «despotiske inngrep i eiendomsretten», slik Karl Marx og Friedrich Engels uttrykte det i Det kommunistiske manifest — vil det komme et punkt hvor videre framgang utløser et virkelig oppgjør med kapitalen. Systemiske endringer som nasjonalisering av de største finansinstitusjonene utgjør en eksistensiell trussel mot kapitalen som helhet på en måte som, for eksempel, Medicare for All ikke gjør.
Å teste grensene for reform
Dette oppgjøret kan ta form av anti-kapitalistiske streiker, halvt lovlige forsøk på å destabilisere en sosialistisk administrasjon – til og med forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt. Dette har vært en utfordring i en eller annen form for enhver mer ambisiøs venstreregjering – fra Folkefronten i Frankrike på 1930-tallet til Salvador Allendes regjering i Chile på 70-tallet, og mange flere.
Vi vet ikke nøyaktig hvor disse grensene går – hvor utfordringer mot kapitalen ikke bare fremkaller motstand, men også herskerklassens vilje til å forsøke å styrte en demokratisk valgt regjering. Å finne disse grensene er det Ralph Miliband og Marcel Liebman hadde i tankene i sitt klassiske essay Beyond Social Democracy da de sa at en sosialistisk regjerings oppgave er å «teste grensene for reform».
Det avgjørende spørsmålet er hva svaret fra en sosialistisk regjering er, når disse grensene nås. Vil den trekke seg tilbake og vike unna, slik sosialdemokratene på 1970-tallet gjorde i forsøk på å finne et kompromiss med kapitalen? Eller vil en slik regjering gå lenger, mobilisere folkelige krefter til støtte for et mer radikalt program? Vil den akseptere risikoen som følger av et virkelig oppgjør med kapitalen, et brudd med hvordan ting alltid har vært gjort, med usikkerheten og farene det innebærer?
For oss som tror at
a) disse grensene faktisk eksisterer, og at kapitalen ikke vil tolerere sin egen avskaffelse gjennom gradvise skritt, og
b) at når disse grensene nås, vil videre konflikt – og ikke retrett – være veien å gå, er spørsmålet hvordan vi strategisk kan forberede oss. Forberedelse er spesielt vanskelig siden det er umulig å forutsi nøyaktig hvor grensene for reform ligger, når de vil bli nådd og under hvilke betingelser.
Dersom dette er riktig, står vi i dag overfor utfordringen med å bygge en type bevegelse og parti som ikke viker i et slikt øyeblikk med brudd. Hvis det finnes en «demokratisk vei» til sosialisme, trengs et parti med medlemmer som strategisk er forberedt på å finne og ta den veien, vel vitende om risikoene det innebærer. For å bruke en grov metafor: Hvis vi ikke vet detaljene om veien vi skal kjøre på, er det klokt å finne og forberede et kjøretøy for de mest sannsynlige og vanskelige forholdene.
Å lære av sosialdemokratiet
Her er det viktig å trekke lærdom av feilene til de sosialdemokratiske partiene i det tjuende århundret – uten å se bort fra deres mange seire. Miliband og Liebmans Beyond Social Democracy er spesielt nyttig på dette punktet. De oppsummerer det jeg vil kalle to hovedfeil hos de sosialdemokratiske partiene — og de lærdommene vi bør trekke fra dem.
For det første var de preget av en gjennomgående tvetydighet – særlig i etterkrigstiden – når det gjelder offentlig eierskap, nasjonalisering og ekspropriasjon som en grunnleggende del av det sosialistiske prosjektet. Denne motviljen mot å utfordre kapitalens eiendomsrett førte til at disse partiene til slutt redefinerte sosialisme, fra å være en ny samfunnsorden som skulle realiseres i fremtiden, til et sett med verdier og en solidaritetsånd som kunne sameksistere med kapitalismen i nåtiden.
Lærdommen her er relativt enkel: Partier som er ambivalente om målet om å demokratisere den økonomiske makten, vil aldri se behovet for å bevege seg mot – langt mindre gjennomføre – et brudd med kapitalismen.
For det andre var de sosialdemokratiske partiene preget av en tendens til å begrense grasrotaktiviteten til partimedlemmer og aktivister.
Partiene kanaliserte alt arbeid inn i den parlamentariske arenaen – for til slutt å gjøre aktivistene maktesløse i egne partier. Dermed undergravde de den folkelige styrken som i utgangspunktet hadde brakt dem til makta. De svekka bevegelsene sine, og reduserte dem stadig til et lite fellesskap av toppledere og folkevalgte på den ene siden og en masse av demobiliserte støttespillere på den andre. En slik bevegelse vil ikke ha den folkelige styrken som trengs for å styrke den nødvendige makta for å drive en framtidig regjering gjennom alvorlige utfordringer – verken i en overgang til sosialisme, eller i kampen for mer grunnleggende reformer.
Å vurdere vår bevegelse
Å bygge en bevegelse som unngår disse feilene, er avgjørende for å skape en robust bevegelse for demokratisk sosialisme. Denne idéen reiser to spørsmål.
Det første spørsmålet: I hvor stor grad har vi egentlig forstått de enorme, langsiktige utfordringene i prosjektet vi har begynt på?
For altfor mange betyr sosialisme fremdeles offentlige bibliotek og skoler. Oppgaven til en ny sosialistisk bevegelse er å popularisere en langt mer ambisiøs forståelse av hva vi sikter mot. Vi må utvikle en versjon av sosialismen som er mer enn solidaritet og fellesskap, selv om de verdiene er viktige, og som behandler sosialismen som en destinasjon – et annet samfunn der offentlig og kooperativt eierskap over økonomien dominerer. Og arbeidet mot det målet begynner nå, ikke en gang i fremtiden.
Det andre spørsmålet: I hvor stor grad er de ledende kreftene i vårt nye sosialistiske prosjekt ukomfortable med å stå i spissen for en høylytt, ofte uregjerlig massebevegelse?
Appellen til politiske bevegelser som legger nesten all makt i hendene på en autonom leder eller en liten ledergruppe – slik vi har sett i Spania rundt Podemos og i USA rundt Bernie Sanders – er at venstreorienterte politikere kan stille til valg samtidig som de holder en ofte udisiplinert aktivistbase på armlengdes avstand. Men uten den diskusjonen og utviklingen av medlemmer som bare kan finne sted i masseorganisasjoner med medlemskap, legger slike bevegelser begrensninger på sin egen vekst.
Det er til den amerikanske venstresidens ære at vi har bygget Democratic Socialists of America. Til tross for alle våre problemer er det et sted der det vokser fram nye venstreledere i fagforeninger, sosiale bevegelser og – potensielt – den neste ordføreren i New York.
Bare en organisert bevegelse med hundretusener av grasrotaktivister vil kunne bygge mobilisere og handle for:
a) å holde sosialistiske ledere fast ved det egentlige målet om å bygge et nytt samfunn.
b) å skape den typen forstyrrende energi som vil være nødvendig i en periode med brudd for å overvinne kapitalens motstand.
Alle som beveger seg inn i slike strategiske spørsmål, erkjenner den abstrakte, åpne og nødvendigvis uavsluttede karakteren av disse debattene. Det hører med når man spekulerer på hendelser som ligger så langt fra våre konkrete oppgaver og utfordringer i dag. Verdien av disse refleksjonene er at de spiller en rolle når rammene for debatten og forventningene til vårt voksende felles politiske prosjekt legges.
Vi kan ikke vite eller forutsi når og hvor vi vil møte de hardere grensene for reform. Derfor er det avgjørende å forstå og diskutere hvorfor grensene finnes i utgangspunktet, og hva tenker vi å gjøre når vi møter dem.
(Denne artikkelen ble publisert 1. september i år på Jacobine.com.
Oversatt av Erik Ness, Gnist)