Ukategorisert

Et parti som ville skapt Gulag?

Av

AKP

AKP 30 år

av Arne Byrkjeflot

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP.

Rød Ungdom (RU) har klokelig nok latt være å blande seg inn alt for mye i RV/AKP-striden. Men når RU begynner å se på seg sjøl som delaktig i på nytt å gjenreise et slagkraftig kommunistisk parti i Norge, da er det ikke lenger mulig å komme utenom.

Gjennom de siste års partikamp er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et Gulag (kommunistisk fangeleir for politiske fanger kjent fra Solsjenitsyns Gulag-arkipelet). Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Revolusjon

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre, og sosialismen vil overta.

Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor vi enn ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje verd-isering» av vesten. Hele det sosiale systemet står for fall, massearbeidsledigheten er der allerede, arbeidsforhold, lønn og fagorganisering presses lengre ned enn vi noen gang spådde i våre verste visjoner om kapitalismens elendighet. I tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundre, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Kommunistpartiet

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i første verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 10 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men like fullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-Syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen, er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenfra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

SUF(m-l)

SUF var SF (SVs forløper) sin ungdomsorganisasjon. Det var ganske tidlig klart at det måtte gå mot et brudd. SF brøt med DNA på utenrikspolitikk, innenriks var det vanskelig å se noen forskjell. Likevel skulle bruddet skje på utenrikspolitikk. SUF tok avstand fra parolen «Fred i Vietnam». De nektet å sidestille angriper og angrepet. De sa «Seier til FNL», frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Da SUF støttet PLO, var bruddet et faktum. SUF ble ekskludert og ble SUF (m-l).

SUF (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. Jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver eneste pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.)

Ingen sak var for liten eller stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for femtimilsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut.

Kvinnekamp, kultur og EEC

AKP var helt spesielt blant m-l-partiene i satsinga på kvinnebevegelsen. Vi bygde opp Kvinnefronten. Ikke bare la Kvinnefronten grunnlaget for alt som skjedde på kvinnesida og som i dag er sjølsagt, Kvinnefronten var helt spesiell. Ingen andre steder fins en så altomfattende kvinneorganisasjon. Etter hvert måtte hele AKP fremme det som før var sett på som rene kvinnekrav. Både porno og sekstimersdag ble et tema på mannsarbeidsplassene.

Vi fikk til det utrolige. Det beste eksempel på det er dagsavisa Klassekampen. Vi samlet inn 20 millioner. Vi hadde morgenombæring i Trondheim før vi fikk på jobb. Det fungerte til og med.

En viktig side var kulturen. Vi var ingen gravalvorlig bevegelse. Ikke bare ble hele kulturlivet i Norge politisert, å skape kultur var en del av alle bevegelsen våre. Ingen aksjon uten en egen sang. Plakater og transparenter var kunst. Vømmøl var prikken over i-en. Det ble bygd opp forlag, plateselskap og et nett av bokhandler.

Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid – med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Arbeiderklassen

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den østeuropeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKPerne i fagbevegelsen, som gjerne var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. Bomb hovedkvarteret, sa Mao. Klassefienden er midt blant oss. Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde. Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: Det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: «Jeg vil ikke bli en hvit mann.» Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger, og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Proletariseringsbevegelsen startet som alle viktige bevegelser i m-l-bevegelsen på sommerleire, i 1975. Men den hadde ikke vært mulig uten at grunnlaget var lagt. Sjøl om vi stort sett var studenter, så var vi levende opptatt av hva som skjedde i arbeiderklassen. Det var ikke en faglig konflikt som vi ikke kunne ut og inn, vi hadde streikestøttekomiteer overalt. Fem bare i Trondheim. Arbeiderklassen var den ledende klassen. Allerede før proletariseringskampanja tok til.

Samtidig kom venstredreiinga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Mellom 150 og 180 ble oppsagt. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene, et eller to år, da AKP kom lengst i retning av å være fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er også interessant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. Familien som kampenhet, var parolen. Hos oss var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Overvåking

Vi ble overvåket. 80 % av politiske saker i Lund-kommisjonen gjelder AKP (delvis pga at mange gamle NKP-saker er makulert). I perioden 1968 til og med 1977 er det registrert 17.900 saker. Lund-kommisjonen legger til grunn at dette stort sett gjaldt AKP. I Trondheim var partikontor og Oktober bokhandel overvåket. Det samme gjaldt sommerleire. Ved mistanke ringte de arbeidsgiver og spurte om vi drev med agitasjon. Rapporten nevner eksempel på svar: «Flink håndverker, ingen kjent agitasjon,» sto det.

Overvåkinga hadde direkte innvirkning på AKP. Det er dokumentert direkte kontakt med både DNA og bedrifter. Vi fikk ikke jobb. Odda er kjent. Her i Trondheim var det umulig å komme inn på havna, i renholdsverket, på de tradisjonelle arbeiderpartibastionene. Da vi mistet jobbene på 1980-tallet, fikk vi aldri jobb i industrien mer. Slik er det fortsatt i dag.

Overvåking var et politisk redskap. For makta, for DNA: Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til Gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig. Altså den samme perioden som vi fikk føle våre hjemlige stalinister i DNA sine metoder på kroppen.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom Kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-aksjonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi var så prinsippfaste at vi nesten la ned vår egen avis. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Nedtur

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 1970-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Da var følgene av overvåkinga reell. Vi fikk ikke jobb i industrien. Andre merket presset både fysisk og psykisk, og skiftet jobb. Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig, når tilbakegang skal forklares. Klassekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Kvinneopprøret

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje, ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. Det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram. Deres hovedtese var: Det er ikke bare de store industriarbeidsplassene som går i spissen. Den kvinnelige arbeiderklassen utgjør også en spiss i kampen fordi de er dobbelt undertrykt, både som klasse og kjønn. En politikk som bare ser klasser og ikke kjønn, må slå feil. Kvinneopprøret i partiet var bygd på en virkelig bevegelse utenfor partiet. Sterkere og sterkere år for år. Og kvinneopprøret i partiet fikk direkte virkning på bevegelsen utenfor partiet. Det var i disse årene kvinnelønn ble et begrep og et eget kampavsnitt, det var da treåringene, de med treårig høyskoleutdannelse hevet hodet og sa at vår kamp er riktig og viktig. De siste års tariffoppgjør har sin fødsel her. Og Kvinner på tvers-bevegelsen er stadig limet i denne kampen.

Men høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP, og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP, og som har det i seg. Nå dukker de på nytt fram når krigsfaren truer. (Dette er skrevet før USAs invasjon av Irak, red.s anm.)) Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, krigsfaren og antiglobaliseringsbevegelsen får folk på gatene. Det varsles om en ny EU-kamp som igjen vil vekke Norges største folkebevegelse. Vi har igjen en sterk faglig opposisjon. Tariffoppgjørene er blitt nedstemt tre oppgjør på rad. Kvinnelønnsopprøret lar seg ikke stanse. Kvinner på tvers holder stand. Konferansene i Trondheim har en bredde som tilsvarende konferanser ikke hadde tidligere, sist med 218 tillitsvalgte. Den store streiken 28. februar i år og kronekursaksjonen er grunnplansopprør. Et sterkt grunnplan kan da også trengs, fagbevegelsen forbereder seg på harde tider, til høsten kommer pensjonskommisjon, arbeidslivslovutvalgets innstilling. I 2004 kommer det tariffoppgjøret da arbeidsgiverne skal vinne fram med sin fleksibilitet, da skal de stille krav.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Partimodell

Så kommer det avgjørende spørsmålet: Hvilke lærdommer trekker vi av historia? Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen, riktignok en utvannet form. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak. Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene. Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord måtte delta i sin grunnorganisasjon sjøl når han satt på Stortinget. Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si, fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp, og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Hva er mulig?

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet. Marx’ hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med parlamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer, og ikke det valgte styret. Da blir det umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti. Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål før bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet, og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død. Samtidig er dette et dilemma, det er ikke et helstøpt parti som ikke stiller til valg. Alternativet kan være en fusjon, men det vil uvegerlig føre til en kamp om partimodell og mer til, og vinninga kan fort gå opp i spinninga.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon, og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd, og ikke delta i hylekoret verken mot Pol Pot eller Stalin. Spørsmålet er jo ikke om det ble galt, men hvorfor, om og hvordan det kunne vært unngått. Skal vi delta i hylekoret så må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da og ikke glemme den virkeligheten de hadde. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

Hovedlærdommer

Men vi trenger et kommunistparti. Forutsetningene er tilstede. Ikke bare fordi situasjonen krever en sterkere organisasjon. Men også fordi vi i dag er en del av den norske virkeligheten. Vi er ikke lenger et fremmedelement. Det er ikke motforestillingene som hindrer oss, det er å vise at vi gjør nytte for oss. Ikke bare som enkeltpersoner, men også som politisk bevegelse. Hva er egentlig hovedlærdommen av det vi har vært gjennom?

  1. Parti av AKPs type for å lage revolusjon.
  2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
  3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
  4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
  5. Kvinneperspektivet må være der.
  6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre. Men de har iallfall en grunnmur som har fått noen trøkk, men fortsatt står. Da er det litt lettere å bygge.