Gnist

Eritrea: Frigjøringsstrategien fram til 1991

Av Peter M. Johansen

2000-03Eritrea

 Sjølbergingspolitikken gikk som en ledertråd gjennom EPLFs (Eritrean People’s Liberation Front) nasjonaldemokratiske program, mer som en konkret politikk for den eritreiske revolusjonen enn som nedfelt ideologi. Men ved sitt eksempel, ga den også en viss gyldighet til ideologien.

Frigjøringskrigen ble ført under den kalde krigens rammevilkår, hvor de klarte å holde på en uavhengighetslinje til begge de to supermaktene. Da uavhengigheten kom var det nye ytre rammer å forholde seg til; med USAs «Nye verdensorden» på den geopolitiske arenaen og et nytt regime i Addis Abeba som også sto overfor oppgaven å bygge opp landet igjen. Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara kritiseres nå for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken, og vi som støttet både eritreere og etiopere i kampen mot Mengistu-regimet spør hvorfor de nå slåss mot hverandre.

For å skjønne dagens politikk er det en fordel å kjenne de historiske røttene. Denne artikkelen er en lett redigert utgave av noe som ble skrevet på tampen av frigjøringskrigen. Den går inn på den koloniale utplyndringa, i sær under britene og fra Etiopia, som førte til ei forkrøpling av Eritreas økonomi og ressurser, videre den internasjonale situasjonen som avskar Eritrea fra åpne politiske kanaler og økonomisk og militær bistand, og forholdet til internasjonale hjelpeorganisasjoner i denne perioden.

1. Den koloniale arven

Vel 50 år med italiensk kolonistyre (1889-1941) førte til utbytting av Eritreas ressurser og billige arbeidskraft, slik som i de øvrige koloniene i Afrika. Men til forskjell fra i mange andre kolonier, investerte Italia relativt mye i utbygginga av infrastrukturen i Eritrea, blant annet jernbane, veier og byplanlegging. Det skyldtes i første rekke Eritreas gunstige beliggenhet mot Rødehavet og landets lett tilgjengelige ressurser.

Italienerne anla store jordbruksplantasjer med sitrusfrukter, kaffe og grønnsaker i Barka-lavlandet og industri i hovedstaden Asmara, blant annet tekstilfabrikker og det berømte brandy-destilleriet Melotti. Dessuten slo flere hundre tusen italienske kolonisatorer seg ned i «landet ved havet», Medri Bahri, som Eritrea het på et portugisisk sjøkart fra 1500-tallet. Eritreerne ble tvangsflyttet fra de fruktbare landområdene.

Likevel sto Eritrea med en flersidig økonomisk struktur da landet ble underlagt britisk militær administrasjon 1941-49 og utenriksdepartementet i London 1949-52. Britene opphevet de fascistiske raselovene som italienerne hadde innført i Eritrea, bl.a. med atskilte bydeler og forbud mot svarte i administrative stillinger. Men løftet om uavhengighet for Eritrea, som de eritreiske styrkene ble lovet i kampene for de allierte mot Italia, ble ikke overholdt. I stedet endret britene den administrative og til dels den økonomiske strukturen i landet.

Industrialiseringa fortsatte under den britiske perioden fordi «både italienerne og britene brukte Eritrea som base for sine militære aktiviteter under krigen og for å bygge ut nøkkelindustrier. Det fikk som følger at mange eritreere fikk faglig opplæring og nærmest enestående for det svarte Afrika utviklet det seg en faglært arbeiderklasse under hele denne perioden. Det var den positive siden. På den negative siden ble svært mange fabrikker og utstyr flyttet av britene på slutten av den britiske perioden i Eritrea. Dette ble behørig dokumentert av Sylvia Pankhurst på den tiden».

Britene tok med seg utstyr for minst 86 millioner pund og havneanleggene i Massawa og Assab ble demontert. Videre tok britene med seg en sementfabrikk, en potteaskefabrikk, et saltraffineri og mengder av jernbaneutstyr, samt varer for 900.000 dollar bare få dager før Union Jack ble firt i Asmara i september 1952.

Føderasjonen med Etiopia i 1952 ga grunnstøtet til Eritreas nasjonale økonomi fordi «etiopierne, viss kolonialisering tok til i begynnelsen av 50-årene da de begynte å ta over økonomien og kontrollen over landet, gjorde intet for å bedre jordbrukssektoren eller hadde noen interesser i å endre samfunnet» som med sine klasse- og etniske skiller var til fordel for kolonistyret.

Administrasjonen ble amharisk, som i Addis Abeba, og industri og småforetak ble hardt skattlagt med mindre virksomheten ble flyttet til Etiopia, hvor bedriftene i stedet slapp investerings- og eiendomsskatt i fem år, samt løfter om statssubsidier i trange tider. De utenlandske, for det meste italienske, bedriftene dro sørover. Resten av industrien pakket Etiopia sammen da Eritrea ble innlemmet som etiopisk provins i 1962, med den følge at mange eritreiske industriarbeidere ble arbeidsløse og dro til Etiopia, Sudan eller Midt-Østen.

Forkrøplinga av den eritreiske industrien og raseringa av jordbruket under de ulike kolonistyrene gjorde Eritrea til et knapphetssamfunn. Eritrea sto ribbet tilbake, uten noen nasjonaløkonomisk struktur og enhet. De økonomiske, klassemessige, etniske og religiøse skillene ble større, utnyttet av etiopierne og satte sitt preg på den eritreiske kampen, både før og etter at den væpnede frigjøringskampen ble innledet 1. september 1961 under ledelse av ELF.

 

2. Frigjøringskamp og sosial revolusjon

Ved siden av den økonomiske knappheten var det i første rekke spørsmålet om hvem som sto i ledelsen for frigjøringskampen, hvilke interesser de tjente og hvilken linje frigjøringskampen skulle føres etter, som dannet grunnlaget for opprettelsen av EPLF i 1970. Bruddet gjenspeiler både framveksten av en eritreisk arbeiderklasse og intelligensia og spenninga mellom det tradisjonelle føydalsamfunnet og det kapitalistiske bysamfunnet.

For ledelsen i EPLF var fattigdommen og underutviklinga et hinder for frigjøringskampen og «de foretok en systematisk analyse av produksjonsforholdene og distribusjonen, helseproblemene på landsbygda og den sosiale strukturen i byer og landsbyer. De begynte også å diskutere sine undersøkelser med folk i jordbruksområdene og i byene hvor medlemmene av EPLF-avdelinger gjennomførte politisk skolering. De innså at bare revolusjon – en fullstendig forandring av alle aspekter av det eritreiske samfunnslivet – kunne frigjøre folket fra utbytting. For å oppnå dette måtte de ha folkets forståelse og tilslutning. På bemerkelsesverdig kort tid – mindre enn fem år- var de i stand til å politisere folket i områdene under deres kontroll». (note 4)

Det innebar omfordeling av land og at frigjøringsbevegelsen tok hånd om fordelinga av jordbruksproduktene, og som en naturlig følge av det, ei omlegging av selve den politiske og økonomiske landsbystrukturen med ansvaret for administrasjon, helse og skole og organisering av kvinnene. Ved siden av det krevde krigen sin egen økonomiske og administrative struktur for ikke å ligge det utarmede folket til byrde. Frigjøringsbevegelsen var som organisasjon avhengig av en høy grad av sjølberging og uavhengighet, samtidig som dens ansvar overfor de frigjorte områdene ble mer og mer åpenbar etterhvert som frigjøringskrigen vant oppslutning og framgang.

3. Den internasjonale situasjonen

FN-kommisjonen av 1950, med Guatemala, Sør-Afrika, Pakistan, Burma og Norge, gikk inn for føderasjon mellom Etiopia og Eritrea – mot det eritreiske folkets vilje. Føderasjonen ble vedtatt av FN i 1952 som følge av kommisjonens anbefaling og de vestlige landenes interesser, i sær USA og Storbritannia, som begge understøttet keiser Haile Selassie, noe som i første rekke skyldes Eritreas kyststripe mot Rødehavet og med Suez-kanalen. Samtidig med Etiopias ekspansjon i Eritrea fikk USA tilgang til å bygge ut den strategisk viktige Kagnew-basen ved Asmara, og Norge spilte en betydelig rolle i utbygginga av den etiopiske marinen i Assab og Massawa. Kong Olav 5. og den eneveldige og tyranniske keiser Haile Selassie sluttet personlig vennskap.

Som eneste land i FN-kommisjonen gikk Norge inn for at Eritrea skulle innlemmes i Etiopia, noe som ble virkelighet i 1962, året før Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) ble opprettet i Addis Abeba. I OAU-statuttene het det at grensene som var satt av kolonimaktene skulle gjelde som grenser mellom de afrikanske statene som nettopp hadde fått sin formelle uavhengighet. Derimot gjaldt det ikke for land som fremdeles var underlagt koloniåket. Men Eritrea ble ikke sett på som kolonisert land på linje med de portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bíssau, det spanske Rio Oro, det sør-afrikanske Namibia, eller Azania og Zimbabwe, ettersom både italienere og briter hadde forlatt landet og fordi OAU ville styre unna å stemple Etiopia som kolonimakt.

Uten internasjonal anerkjennelse var den eritreiske frigjøringskampen avskåret fra internasjonal støtte fra verdenssamfunnet. Selv Sovjet, som i 1952 i FN gikk mot føderasjonen med Etiopia, og Kina, uansett hvilken supermakt som har vært rådende i Etiopia, har fulgt linja til OAU.

Den eritreiske revolusjonen var dermed fra første stund overlatt til seg selv – til å stå på egen bein, stole på egne krefter. Og uten internasjonal anerkjennelse var Eritreas frigjøringskamp sårbar på to fronter: Enten fordi den ikke mottok den nødvendige økonomiske og militære hjelpen som raskere ville brakt frigjøringskrigen til et avgjørende stadium eller fordi alle mangler på økonomisk og militær støtte lett ville gjøre den eritreiske frigjøringskampen avhengig av ytre krefter. Det ene betinger det andre.

Et av de mest ironiske – og illustrerende – kjennetegnene ved den eritreiske frigjøringskampen var samstemmigheten mellom de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjet, mot Eritreas rett til nasjonal sjølbestemmelse. Etiopias rett over Eritrea ble støttet av begge supermakter, og uansett Mengistu-regimets nære tilknytting til Sovjet og Etiopias strategiske plassering på aksen Afghanistan – Sør-Jemen – Etiopia over Gulfen og Rødehavet, var det under krigen ingen antydning til at USA ville endre sitt tidligere standpunkt med hensyn til Eritreas innlemmelse i Etiopia. I stedet satset USA og Vesten på en stadig svekket og landflyktig opposisjon fra den tidligere borgerlig-demokratiske opposisjonen mot keiser Haile Selassie eller hans tidligere tilhengere.

I første rekke var det Saudi-Arabia som forsøkte å vinne innpass i den eritreiske frigjøringskampen, bl.a. ved å framstille frigjøringskampen som «arabisk nasjonalisme» og ved å spille på de religiøse motsetningene mellom kristne og muslimer. Muslimene har tradisjonelt tilhørt nomadefolket og blitt plassert i de lavere sosiale gruppene i det eritreiske samfunnet.

Med fraksjonsstriden som blusset opp i ELF etter kuppet til Abdella Idris i mars 1982, fikk Saudi-Arabia en fot innenfor. I januar 1983 sto Saudi-Arabia bak den såkalte Jeddah-avtalen mellom tre av fraksjonene innen ELF. Avtalen brøyt sammen i løpet av ett år, og i stedet innledet EPLF forhandlinger med gruppene innen ELF som hadde avvist Saudi-Arabias forsøk på å diktere frigjøringskampen i Eritrea. Saudi-Arabia underholdt dessuten to ubetydelige muslimske eksilgrupper med sete i Jeddah; Muslim Peoples Organization (MPO) og Islamic Liberation Front of Eritrea (ILFE).

På EPLFs 2. Nasjonale kongress i mars 1987, ble Saudi-Arabia viet spesiell oppmerksomhet i sluttdokumentet fra kongressen, i det EPLF og ELF (Central Leadership) «oppfordrer Kongedømmet Saudi-Arabia, som generelt støtter Eritreas sak, til å revurdere sin politikk overfor Eritrea og gi hjelp til det eritreiske folket og dets kjempende organisasjoner. Den nåværende innblandingen i Eritreas indre anliggender fra Saudis sikkerhetsdepartement, i motstrid til Saudis uttrykte målsettinger, blokkerer opprettelsen av en brei, nasjonaldemokratisk front og forsinker seieren. Dets hjelp går til grupper som ikke har noen innflytelse i det eritreiske folket og ingen rolle i frigjøringskampen».

På en pressekonferanse etter kongressen utdypet generalsekretær Issayas Afeworki Saudi-Arabias innblanding i den eritreiske frigjøringskampen, gjennom sine interesser i Sudan: «Saudi-Arabias politikk skader oss på en måte, men på lang sikt tror vi den er i motstrid også til Saudi. De ser saken fra sin egen vinkel og overser andre folks interesser. De prøver å få innflytelse i Sudan, men det sudanesiske folket på sin side mener at det må ha kontroll over og mestre sine egne politiske og økonomiske saker.»

Nettopp den sjølstendige posisjonen til den eritreiske frigjøringskampen har gjort at Sudan ikke har kunnet utnytte Eritrea i sitt motsetningsfylte forhold til Etiopia. Derimot har Etiopia atskillig større grep om og innflytelse i borgerkrigen i Sudan, bl.a. gjennom SPLA, som har sin radiostasjon og sitt hovedkvarter i Addis Abeba.

I sluttdokumentet blir Sudan behørig hyllet for støtten til frigjøringskampen: «De har tatt i mot hundretusener eritreere som har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, og forsvart dem mot trakasseringer fra regimer som har hatt et ugunstig standpunkt overfor Eritrea.»

Likevel går det fram av samtaler med ledende personer innen EPLF at forholdet til Sudan til tider har vært vanskelig og anstrengt, bl.a. under Nimeirys periode. En del av vanskelighetene ligger i den tidligere nevnte nære forbindelsen mellom Sudan og Saudi-Arabia, både på det økonomiske og det religiøse området.

Ved et tilfelle så Sudan seg nødt til å stenge grensa til Eritrea og kontorene til de eritreiske organisasjonene i forbindelse med interne strider mellom ELF-fraksjoner i flyktningeleirene i Kassala i oktober 1986. Men tiltaket fra de sudanesiske myndighetenes side var ikke ment som noe forsøk på å diktere organisasjonene, sjøl om det kom påstander om dette i kjølvannet av fraksjonsstriden.

4. Hjelpeorganisasjonene

Det internasjonale samfunnets svik overfor Eritrea fikk følger for internasjonal bistand, enten fra regjeringshold eller fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner (NGO). I de fleste tilfellene ble de statlige og ikke-statlige hjelpeorganisasjonene involvert i hjelpe- og prosjektarbeid i Etiopia. Det gjaldt bl.a. Røde Kors, som konsekvent skjøv truslen om å bli kastet ut av Etiopia foran seg for ikke å komme Eritrea nevneverdig til hjelp. EPLF hadde 9.000-11.000 etiopiske krigsfanger i sine frigjorte områder, som ikke kunne vende hjem fordi de vil bli stilt for krigsrett som desertører, men som heller ikke Røde Kors tok hånd om i et tredjeland pga sine forbindelser med Addis Abeba. Dermed ble de etiopiske krigsfangene overlatt til EPLF, som sjøl hadde knappe ressurser.

Virksomheten til Røde Kors er illustrerende for hvordan utenlandsk hjelp faktisk satte politiske betingelser og innebar å ta politisk stilling, noe som vil få følger om mottakerorganisasjonene ikke står på egen bein. Det er Geneve-konvensjonen av 1949 som regulerer adgangen Røde Kors har til krigsfanger. Men frigjøringsbevegelsene i den tredje verden har gjort det nødvendig med en tilleggsprotokoll fra 1977 for borgerkriger og frigjøringskriger. Men politikken til Røde Kors er samtidig slik at organisasjonen bare griper inn om landet det gjelder har tiltrådt protokollen. Dermed har Røde Kors avskåret seg fra folk som nettopp kjemper for retten til sitt eget hjemland, slik som i Eritrea. Det var Etiopias manglende signatur på tilleggsprotokollen som ble det avgjørende. Røde Kors var redd for å diktere av frykt for at den humanitære hjelpen til Etiopia skulle bli stoppet: I stedet lot det seg diktere. Men Røde Kors trenger ikke diktere, det kan handle.

Under den katastrofale tørken tilfalt lite av den internasjonale hjelpen Eritrea. I stedet ble hjelpen ved flere tilfeller brukt politisk av Etiopia for å vinne kontroll over lokalbefolkningen.

PLFs hjelpeorganisasjon, Eritrean Relief Association (ERA), hadde meget god anseelse i bistandskretser. Hjelpeapparatet fungerte, og det kommer befolkningen til gode. Dessuten var ERA preget av sjølbergingsideologien, dvs at hjelpen og prosjektene skal kunne videreutvikles til sjølhjelp. Men ERAs posisjon er nøye knyttet til EPLF, fordi «en hjelpeorganisasjon kan ikke alene være effektiv i å fremme utviklingsprosjekter. Det har vært mange misforståelser blant givere og venner på dette området. Det har skapt noen tekniske og organisatoriske problemer i noen av våre departementer. Det har ødelagt noen av våre utviklingsprosjekter pga av misforståelsen at ERA skulle være en uavhengig organisasjon uavhengig av EPLF.» (note 9)

Problemene med avhengigheten av internasjonal bistand og hjelpeorganisasjonene, både på nasjonalt og lokalt nivå, er gjenstand for diskusjon, i progressive kretser og blant frigjøringsbevegelser. Det gjelder både den politiske styringa med prosjektene, faren for å bruke prosjektene til å skaffe seg posisjoner, uavhengig av massearbeidet, fra frigjøringsorganisasjonenes side, samt den åpenbare risikoen av å bli avhengig av hjelp utenfra. Dette var problemer som også EPLF og ERA fikk kjenne til.

5. Sjølbergingsideologien

Sjølbergingsideologien i EPLF var som nevnt nøye forbundet til oppbygginga av de frigjorte områdene og hadde få teoretiske utlegninger. Snarere var det en bevisst linje i EPLF ikke å diskutere utad og ta stilling til andre modeller og sosialistiske eksperimenter utover den eritreiske revolusjonen.

Verden har sett revolusjoner og nasjonal frigjøring med mange framsteg og sosiale resultater, for deretter å synke tilbake til ny avhengighet og tilbakeskritt for folket. Det uttrykte målet for den eritreiske revolusjonen var å opprette en folkedemokratisk stat med «en uavhengig, sjølberget og nasjonal planøkonomi», i følge EPLFs nasjonaldemokratiske program. (0)

I sjølbergingsideologien ligger det uløste problemer. Er sjølberging bare mulig i isolasjon fra det imperialistiske verdenssystemet? Er slik isolasjon i det hele tatt mulig? Problemstillingene er mange, og de representerer ulike skoler innen utviklingsstudiet. Men i mange tilfeller overser de teoretiske utlegningene en konkret klasseanalyse og studier av den ofte særegne produksjonsmåten i det enkelte landet. Derfor er ikke sjølbergingsideologien en ferdigtømret analyse klar til å anvende i et hvilket som helst land, ei frikopling fra imperialismen, for å bruke den egyptiske økonomen Samir Amins uttrykk, for «i beste fall representerer frikoplinga ei pustepause. Frikopling i seg sjøl løser ikke problemet med hvordan en skal øke levestandarden, høyne utdanningsnivået, utvikle moderne teknologi og dermed en basis for et samfunn uten klasseundertrykking»

Sjølbergingsideologien er derfor mer en politisk rettesnor for en anti-imperialistisk frigjøringspolitikk enn en ideologi, slik det også kommer til uttrykk i svaret som Issayas Afeworki ga i 1987 på spørsmålet om EPLF/ERA ser «hele spørsmålet om utenlandsk hjelp og bistand som et potensiell faretruende forhold som vil gjøre det eritreiske folket mer avhengig av hjelp utenfra?»

«Vi har vært klar over fra første stund at hjelp fra utlandet ikke er løsningen på vårt folks rådende problemer. Den kan være til hjelp med å løse problemer på kort sikt. Vi har ikke fullt ut støttet oss på utenlandsk bistand. Vi har hele tiden lagt vekt på to forhold: Folk må bidra i større grad for å oppnå en løsning på konflikten, fordi vi tror at dette er kjernen i problemene som folket står overfor. For det andre har vi lagt vekt på utviklingsprosjekter som kan settes i verk av folk sjøl. Og det er på dette området at ERA og andre ikke-statlige organisasjoner har bidratt mye de siste to-tre årene. Selvfølgelig er katastorfehjelp viktig, men den kan bare løse problemene midlertidig.»

Fotnoter:

1. «Eritrea – The Way Forward»: «The British Responsibility Towards Eritrea and the Moral Responsibilty of the International Community» av James Firebrace, side 47-48
2. Ibid, side 48.
3. «The Eritrean Case», Folkets Permanente Tribunal, Milano mai 1980: «The Social Transformation of the Eritrean Society under the EPLF» av Mary Dines, side 269
4. Ibid, side 272
5. Eritrea-information nr 3, 1987, side 6-7.
6. Eritrea-information nr 4, 1987, side 5.
7. Eritrea-information nr 3, 1987, side 7.
8. Klassekampen 8. oktober 1983. [Tilbake til teksten]
9. Issayas Afeworki, Eritrea-information nr 3, 1987, side 9.
10. EPLFs nasjonaldemokratiske program, 31. januar 1977 og 19. mars 1987.
11. Røde Fane nr 3, 1987: «Modeller for frigjøring» av Pål Steigan, side 10.
12. Eritrea-information nr 3, 1987, side 11.