Er sosialismens seier uunngåelig?

Av Tore Sivertsen

2001-02

Tore Sivertsen arbeider ved Norges veterinærhøgskole og er aktiv i RV og AKP

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

  • At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
  • At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.