Det er mange spørsmål som i årevis har fulgt debatten om abort. For hva betyr det, at kvinnene skal bestemme over sin egen kropp? Er det forsvarlig at kvinnene skal avgjøre på egenhånd, om et foster skal bli et barn?
Jorun Gulbrandsen er lærer, medforfatter av Abortboka og mangeårig aktivist for sjølbestemt abort.
Boka det refereres til kan kjøpes på marxisme.no/forlaget
Jeg har valgt ut noen spørsmål fra boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? Forfatterne spør bl.a.: Er abortspørsmålet for viktig til at det overlates kvinneaktivister og politikere? Er nåtidas diskusjoner om abortgrenser for snever? Har for mye av debatten skjedd på premissene til det vi ser på som ekstreme stemmer? Hvorfor blir de ikke knytta til etikk, kultur og samfunn? Er det nesten som et tabu å snakke om at fosteret har et liv, som noen andre enn det sjøl må gi stemme til? For ikke å snakke om foster som har skader eller avvik, som er enda mer avhengig av at noen snakker for det. Hvis kvinnen skal være den eneste som avgjør, hvordan kan hun da være et vern? Hva om noen kvinner tar lett på å ta abort? Gjøres alle aborter på et så gjennomreflektert grunnlag at vi kan være sikre på at mennesker aldri blir sortert av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Hvor kan de rådføre seg, hvis det ikke finnes nemnder? (Forfatterne snakker pent om nemndene.)
Er det bare noen få som kan gjøre etiske valg?
Det er lov for helsevesenet å utføre aborter til 22. svangerskapsuke. Det bestemt av politiske partier og helsevesenet, og er dermed godkjent. Det må vel kalles etiske handlinger? Helsevesenet driver ikke med uetiske operasjoner, vel? Men hvorfor skulle den samme handlingen være uetisk hvis kvinnene bestemmer den? Opplysende bok: Abortkamp – maktkamp består av innlegg som mange kvinner skrev i avisene høsten 2018 om sine erfaringer med seinaborter og nemnder. Red: Susanne Kaluza, Res Publica 2019.
Rødt gjorde dette vedtaket på landsmøtet i mars 2021:
Selvbestemt abort gir ikke flere aborter, det gir først og fremst tryggere aborter. Dagens abortlov med forskrifter åpner for abort til svangerskapsuke 22, men det er selvbestemt bare til uke 12. Etter det mister kvinnen selvbestemmelsen, og avgjørelsen tas av en nemnd. Vi mener at kvinnen kjenner sin egen situasjon best og er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke. Nemndene er rester fra en tid der kvinnene ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Vi vil fjerne nemndene, styrke selvbestemmelsen og sikre riktig medisinsk oppfølging.
Penger, stress og perfeksjon
Forfatterne Sandvik og Solum beskriver hvordan folk presses til lange dager på arbeid, og at penger og stress er dårlige mål for gode liv og gir for liten plass til barn. Det er mye sant i dette. Men så sier de at vi skal være så perfekte i alt vi gjør. De mener dette påvirker hvordan vi ser på fosteret, at det skal være uten lyte. Det er vel blant annet dette de mener med at abortdiskusjonen bør knyttes til samfunnet.
Jeg tror de synes at det er for mange aborter i Norge på grunn av samfunnets krav og ekstreme kvinnestemmer, og at nemndene kan gi kvinnene støtte til å ikke abortere. De skriver positivt om nemndene.
Men at samfunnet ikke er barne- og kvinnevennlig, har kvinner påpekt i årevis. Spørsmålet er uansett: Hvem skal bestemme?
Nemnda er ingen hjelper
Eli Aaby, jordmor og aktivist, skreiv i Klassekampen (16.10.21) en kommentar til forfatterne (14.10.21), hvor hun siterer dem: «Ikke en nemnd i Norges land vil si nei til en søknad der fosteret er dødssykt». Eli Aaby:
Det er feil. Klassekampen har tidligere fortalt om en nemnd som sa nei til en abort der fosteret ikke var levedyktig (28.07.2017). Hvert år er det noen få kvinner som får nei av nemndene. De og eventuell familie står helt uten støtte fra abortnemndene gjennom svangerskapet. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, ser hun ikke snurten av abortnemnda når hun skal finne ut hvordan hun skal gå fram. Den har heller ingen støttefunksjon gjennom fødselen og barseltida dersom kvinnen føder et barn med spesielle behov. Kvinnene er aleine, uten noen som helst hjelp fra abortnemnda, hvis de skal skrive søknader til NAV om bolig, ekstratiltak eller hjelpemidler. Det er arbeiderkvinnene og venstresida som har sterkest og lengst praksis med å slåss for retten til abort på sosiale indikasjoner, det vil si for kvinners rett til å bestemme om de er i stand til å gi fosteret de bærer, muligheten til å bli et barn.
Boka Abort
Forlaget Rødt ga ut Abortboka i 2019. En av forfatterne, Astri Melheim, skriver blant annet om det vi ser i mange land i verden:
Tilhører du borgerskapet, kan du få abort uavhengig av hvor du bor. Penger og forbindelser åpner dørene. For arbeiderklassen er virkeligheten en annen.
Dette har alltid vært tilfelle i Norge, nå også. «Jeg synes ikke det er noe mål å få ned antall aborter. Men antall uønska svangerskap er det et mål å redusere».
En annen av forfatterne, Camilla Hestvik, forteller om da hun var gravid og svært ung. Uten fast inntekt, uten fast boplass eller ferdig utdanning. Hun ønska å gjennomføre svangerskapet og forteller hvordan hun strevde med engangsstønad, NAV og strøjobber og spør: «Er det rart kvinner ikke velger barn, når det blir så vanskelig å livnære seg etter svangerskapet?» Kvinners valgfrihet er ikke reell i dag.
Forfatter Eli Aaby skriver til dem som forsvarer abortnemnder og som sier at abort er så etisk vanskelig:
Det store etiske spørsmålet med abortnemnder er: Er voksne kvinner i stand til å bestemme i eget liv? Er det etisk riktig at andre kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap mot hennes vilje? Er det etisk riktig at andre skal bestemme at hun skal ta imot et barn hun ikke ønsker? Er det etisk at barn skal bli født uten å være ønska av mora si?
Så når kvinner stiller seg spørsmål som Eli forteller om: Er det fordi de er fosterets beste vern? Eller er de dets største trussel?
Dette skrives i oktober 2021. Ny regjering er på plass. Arbeiderpartiet har statsministeren. AP, MDG og Venstre er for sjølbestemt abort til uke 18. Rødt og SV sier uke 22. Vil Arbeiderpartiets ledelse stå på standpunktet sitt? De vil kanskje trenge litt drahjelp?
Boks:
Aborter i Norge
2020 i prosent: 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, over 90 % ble utført med piller.
2020 i tall:
Av i alt 11 081 svangerskapsavbrudd ble 8 950 utført før uke 9
1 625 i uke 9–12,
360 i uke 13–18,
142 i uke 19–21
4 i uke 22+.
(Tall fra Folkehelseinstituttet.)
(Fortsatt boks):
Sjølbestemt abort i andre land
Danmark til og med uke 12, Sverige til og med uke 18, Island til og med uke 22, England og Wales opp til uke 24, New Zealand opp til uke 20.
I land som har utvida abortgrensa eller fjerna kontrollinstanser, har tallet på seinaborter ikke gått opp.