Er det plass til flere i solidaritetsdugnaden?
Av Anne Cecilie Tvedten, Katrin Glatz Brubakk, Hanne Edøy Heszlein-Lossius og Marthe Valle
Verden slik vi kjenner den har gått i dvale. Det er alvor nå. Et snikende og usynlig alvor som hver dag bringer dystre budskap om nye smittede og tapte liv. Når døden banker på, søker menneskene beskyttelse. Beskyttelse for våre nærmeste, samfunnets sårbare, og i nok provianter. Sterke og varme ord som solidaritet og dugnad er på alles lepper, og sitter løsere enn vi er vante med i Norge. Nå mobiliseres budskapet om at dette krever en innsats av oss alle – fellesskapets innsats er eneste måte å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt nå.
Anne Cecilie Tvedten, anestesilege; Katrin Glatz Brubakk, Barnepsykolog; Hanne Edøy Heszlein-Lossius, anestesilege; Marthe Valle, sykepleier.
Foto: Fotomovimiento / Flickr
Som helsearbeidere er vi svært bekymret for situasjonen, og vi kjenner på en sterk og økende uro. En uro og redsel som også rommer mer enn våre egne kjente, kjære og nære.
Som mangeårige frivillige i leire og på strendene ved Europas yttergrenser, er vi også livredde for hva som venter menneskene i flyktningleirene på de greske øyene når koronaviruset når tusenvis av dårlig ernærte, kalde og internerte mennesker uten sanitære forhold.
Dette er en varslet katastrofe, og vi har lenge jobbet for en evakuering av de mest sårbare i den største av disse leirene, Moria Camp på Lesvos. Forholdene har lenge vært kritiske, i Moria spesielt; det bor altfor mange mennesker der i forhold til kapasitet, sanitærforholdene er dårlige, maten er næringsfattig og begrenset. Mange bor i tynne sommertelt i et kaldt og rått klima og helsetjenestene er svært begrenset.
Nærmere 22 000 av våre medmennesker, deriblant 7 500 barn, er internert under forhold som ødelegger immunforsvar, hvor kroniske sykdommer får utfolde seg fritt i mangel av behandling, og hvor barna sulter. Her er forsvaret til å overleve en viruspandemi lik null før viruset treffer leirene. Her hjemme kan vi trøste foreldre med at viruset ikke rammer barna så hardt. Dette er ikke en trøst vi kan gi til foreldre i Moria. Her finnes over fire skoleklasser med kronisk syke barn. Barn som ikke får den helsehjelpen de trenger. Barn vi frykter vil dø når viruset tar bolig i dem.
Barndommen i Moria er preget av kronisk frykt. En barndom hvor frykten hindrer barna i å forlate teltene for å leke, en barndom hvor depresjon og selvskading er en del av hverdagen. Det er en barndom preget av å være forlatt. Å føle seg forlatt i en hjelpeløs tilstand er noe av det verste og mest skadelige et barn kan oppleve.
I tillegg til de medisinske og psykologiske aspektene, har situasjonen forverret seg kraftig de siste ukene. På grunn av målrettede angrep av høyreekstreme mot hjelpearbeidere har svært mange organisasjoner sett seg nødt til å evakuere sine frivillige. Der de har bidratt med helsetjenester, utlevering av mat, klær og sanitærprodukter, og gitt et sårt tiltrengt aktivitetstilbud for barna i leiren, er det nå svært lite hjelp å få.
Vi får daglige meldinger fra mennesker som bor i leiren som sier at de er redde. Redde for å bli syke, redde fordi de ikke kan beskytte seg. Redde fordi de ikke får noe informasjon.
I Norge er sykehusene i full beredskap og lager pandemiplaner for opprettelsen av egne intensivavdelinger for koronasmittede. Helsedirektoratet forteller oss at vi skal vaske hendene hyppig med såpe og vann. Har du vært i kontakt med en smittet, skal du sitte i karantene. Vi holder oss hjemme i varme og trygge hjem med nok mat og drikkevann i dusjen, og unngår folkemengder.
I Moria er disse rådene nytteløse: Opp til 1300 personer må dele på én vask og de har ikke varmt vann eller såpe. Det finnes ingen steder å sitte i karantene ved mulig smitte. Det finnes ingen måter for menneskene i Moria å beskytte seg selv fra viruset på. Det finnes ikke såpe til håndvask eller nok antibac. Det finnes ikke nok munnbind.
Det er allerede påvist ett tilfelle av koronaviruset på Lesvos, og det er bare et spørsmål om tid før det ankommer Moria. Da er det allerede for sent, å stanse videre smittespredning vil være umulig. Viruset kommer til å spre seg ukontrollert, og mange mennesker kommer til å dø.
Det er de greske helsemyndighetenes ansvar å ha en plan for hva som må gjøres når koronaviruset treffer Moria. De organisasjonene som er igjen i leiren melder om at en slik plan ikke finnes.
Det er derfor vi må handle, og evakuere de mest sårbare menneskene nå!
Det kan virke skummelt og komplisert å skulle evakuere en flyktningleir samtidig som det pågår en pandemi.
De mest sårbare må evakueres til steder med bedre helseberedskap. Det å flytte resten av befolkningen i Moria til andre lokasjoner med tilgang på såpe, vann og større plass vil være kritiske smitteverntiltak for å forhindre videre spredning.
Det må bli mulig å isolere smittede og mulig smittede. Helsepersonell må få kommet til for å dele ut smittevernsutstyr og informasjon. Å ikke gjøre noen ting og tvinge folk til å bo tett i tett i telt uten muligheter til å beskytte seg, er det samme som å overlate barn, voksne og eldre til en dødelig skjebne i Moria.
Det er fortsatt tid, men den er i ferd med å renne ut. I all den tid det er en politisk beslutning å holde mennesker i leire som Moria på europeisk jord, må politikere spørre seg selv om hvordan denne beslutningen vil stå seg i ettertiden. Etter korona.
Vi ser det beste og verste av mennesker når vi nå står i en krise. Kanskje kan vår egen uro øke medfølelsen med mennesker på flukt, og kanskje kan vi lettere kjenne på hva som blir viktig når verden rundt rakner. Vi har selv sett det i krigssoner og i flyktningeleire hvor vi har blitt holdt, invitert og tatt med av dem som har mistet absolutt alt.
Vi stoler på at det norske folk klarer å ha to tanker i hodet på en gang: solidaritet med de svake her hjemme og solidaritet med de svakeste i Moria.
Vi holder oss hjemme og krever at det settes i gang forebyggende tiltak, og at de mest sårbare fra Moria evakueres nå.
(Skrevet i midten av mars.)