Pål Steigans kommentar finner du her.
SUs eget nettsted er her.
Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.
Slutt på kompromisset
Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.
Ideologisk gjenreising
Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.
SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:
- Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
- SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
- For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.
Medvirkning eller motstand
Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.
Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.
Et fornyet SV
SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.
De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?
SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.