En oppstigende stormakt i en verden dominert av USA

Av Kristen Nordhaug

2016-03

Nordhaug drøfter Kinas stormaktsposisjon i sammenheng med dets økonomiske utviklingsmodell. Han viser til to nye bøker, The China boom av Ho-fung Hung og The global rise of China av Alvin So og Yin-wah Chu.1

Kinas utviklingsmodell med lave lønninger, lite forbruk, høye investeringer og stor eksport henger sammen med Kinas tette økonomiske forbindelser til USA. Det er et «symbiotisk», økonomisk forhold mellom USA og Kina. Derfor er det fortsatt en USA-dominert internasjonal verdensordning, til tross for geopolitisk rivalisering mellom de to statene.

Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Etter starten på markedsreformene i 1978/79 har Kina klatret raskt i det internasjonale økonomiske hierarkiet. Kina er verdens største eksportnasjon. Mye av landets industrieksport består av forholdsvis enkle varer, men det skjer en rask oppgradering til mer krevende produksjon. Kina er sentrum for Øst-Asias regionale økonomi. USA er Kinas viktigste eksportmarked. Kina har store handelsoverskudd med USA, og dets dollarreserver investeres i amerikanske statsobligasjoner. Selv om Kina og USA har viktige felles økonomiske interesser, er de sikkerhetspolitiske rivaler. Mange stater i Øst- og Sørøst-Asia styrker sine forbindelser til USA som motvekt til Kina.

Stat og kapitalakkumulasjon i Kina

I det 19. århundret ble suvereniteten til Kina, i likhet med en rekke andre ikke-vestlige stater, truet av imperialistiske vestlige makter, og seint i århundret også av Japan. Dette måtte ifølge Hung møtes med en kombinasjon av sein statsledet industriell kapitalakkumulasjon med utbytting av lavere klasser, sentralisering av staten og styrket militærmakt, etter mønster av Japan. Det kinesiske keiserriket begrenset imidlertid lenge kapitalakkumulasjon for ikke å forstyrre den sosiale ordenen. I perioden 1860–1949 ville keiserriket og dets republikanske etterfølger fremme kapitalakkumulasjon, men de maktet det ikke (Hung, 2015: 15–42).

Først etter det kinesiske kommunistpartiets (heretter KKP) maktovertakelse i 1949 ble situasjonen endret. Den nye parti-staten ville og kunne utbytte jordbruksbefolkningen og overføre et overskudd til ikke-kapitalistisk, statsdrevet industriell akkumulasjon. Kollektivisering av jordbruk og nasjonalisering av industri gjorde dette mulig. I den kinesiske planøkonomien ble handelen mellom jordbruk og industri satt skeivt i favør av industrien. Hung viser til beregninger om at rundt 20 prosent av samlet jordbruksproduksjon ble overført fra land til by i perioden 1962–1978.

I 1970-årene var Kina en industrinasjon målt ut fra tilvirkningsindustriens andel av bruttonasjonalproduktet, men industrien sysselsatte bare en liten andel av befolkningen. De fleste arbeidet i jordbruket. Det var flytteforbud uten spesiell offentlig tillatelse. Flytting fra land til by ble effektivt hindret. Partistaten kompenserte med investeringer i utdanning og helse på landsbygda, selv om disse tjenestene var bedre i byene (Hung, 2015: 43–51).

Med markedsreformene i 1980-årene ble jordbruket avkollektivisert. Tidligere kollektivbedrifter fikk større spillerom som «småbybedrifter». Lokal arbeidsmigrasjon ble liberalisert, slik at familiemedlemmer i bondehusholdninger kunne arbeide i småbybedriftene. Både bønder og statseide selskaper kunne selge på det åpne markedet, etter at de hadde solgt avtalt mengde til staten til fastsatte (lave) priser. Planmålene ble gradvis nedskalert, det vokste fram en markedsøkonomi ved siden av planøkonomien (So & Chu, 2016: 57–61). 1980-årenes industriutvikling ble hovedsakelig drevet av produksjon for hjemmemarkedet og beskyttet av høye toller og importhindre. Imidlertid vokste eksporten gjennom årtiet. Det ble etablert spesialøkonomiske soner langs kysten, først i sørøst, deretter langs hele kysten. De tilbød skattefordeler, tollfritak og infrastruktur til utenlandske investeringer i eksportproduksjon. Staten desentraliserte også beslutningsmyndighet, skatteinntekter og budsjettansvar til lokalt nivå. Lokalforvaltninger fra provinsnivå og nedover fikk ansvar for skatteinnkreving og rett til å beholde og disponere en stor andel av skatteinntektene samt inntekter fra offentlige selskaper, samtidig som de fikk økt ansvar for å dekke budsjettutgifter. Med dette ble lokale administratorer viktige støttespillere for Dengs markedsreformer mot et «konservativt senter» (So & Chu, 2016: 64-65; Hung, 2015: 55 ff.).

So og Chu beskriver statens politikk etter markedsreformene som «statsnyliberalisme». Det viser til motsigelser som oppstår når en angivelig sosialistisk stat leder en økonomisk utvikling med nyliberale trekk. Staten har skåret ned på velferd, fjernet ansettelsesbeskyttelse, avkollektivisert jordbruket, gjennomført privatiseringer og avregulert arbeids- og varemarkeder. En sterk stat som leder den økonomiske utviklingen, og statseide selskaper og kredittinstitusjoner har en viktig rolle i økonomien. Mye av det statlige lederskapet utøves på ikke-liberalt vis, for eksempel favoriserer de statskontrollerte bankene offentlige selskaper. Den sosialistiske ideologien gjør gjennomføringen av markedsliberale reformer langsom og ufullstendig. Innimellom gjør sentral-staten en «strategisk retrett» og innfører mer «sosialistisk» politikk. Kinas markedsreformer preges derfor av sikksakk-bevegelser mellom nyliberale politikker som prioriterer akkumulasjon og statsorienterte politikker for å bremse eller bøte på skadevirkninger av akkumulasjonen. Den langsiktige trenden er i retning økt liberalisering (So & Chu, 2016: 18–20). Sikksakk-bevegelsene påvirkes av maktkamp i partistaten, og av sosial uro og motstand.

Det var to større sykler av denne typen etter markedsreformene: Liberaliseringer 1979–89 ble fulgt av liberaliseringspause 1989–92 og tiltak for å styrke staten tidlig i 1990-årene. Deretter kom en ny runde liberaliseringer 1993–2002, fulgt av velferdstiltak og forsøk på å fremme sosial utjevning fra 2003. I 2009 ble statens aktivitet ytterligere utvidet med motkonjunkturpolitikk som respons på den internasjonale finanskrisa.

Sykler av markedsliberalisering og statlige inngrep

1980-årenes politiske desentralisering svekket statens evne til å samle inn skatter og forrykket maktbalansen mellom sentral-regjering og lokale forvaltningsnivåer. Sentralregjeringens andel av skatteinngangen falt. I tillegg falt samlet skatteinnsamling som andel av nasjonalproduktet, blant annet fordi lokalregjeringer konkurrerte med hverandre om å tiltrekke utenlandske investorer med skattefritak og gratis tomter (Hung, 2015: 56–57).

Markedsreformene svekket også legitimiteten til KKP i Kinas byer mot slutten av 1980-årene. Det ble spekulert i forskjeller mellom markeds- og planpriser. Partikadre og deres familier dro nytte av sine innsideforbindelser. Korrupsjon florerte og nye rike ble mer synlige. Inflasjon svekket reallønningene til arbeidere og funksjonærer i byene. Noen statseide selskaper reduserte velferdstjenester til sine ansatte og erstattet livstidsansettelser med tidsavgrensede kontrakter. Våren 1989 utfordret så studentbevegelsen på Tiananmen-plassen i Beijing KKPs autoritet. Demonstrantene hadde bred støtte i Beijings befolkning. Uavhengige arbeiderorganisasjoner deltok i demonstrasjonene.2 «Reformtilhengere» og «konservative» i KKP satte til side interne stridigheter og sluttet rekkene. Demonstrantene ble fjernet av militærstyrker. Et stort antall aktivister ble fengslet eller drept i Beijing og i andre kinesiske byer.

I første halvdel av 1990-årene ble det satt i verk tiltak for å styrke partistaten. Et nytt «kaderansvarssystem» vurderte lokale ledere ut fra kriterier som budsjettbalanse, økonomisk utvikling og ro og orden. I 1994 ble skattesystemet gjort enhetlig. Det forhindret at lokalregjeringene underbydde hverandre med skattefritak, skattenes andel av bruttonasjonalprodukt begynte å øke. I tillegg fikk sentralregjeringen en større andel av skatteinntektene. Det skjedde også en fornyet sentralisering av byråkratisk myndighet, men den var begrenset til provinsregjeringene som fikk større autoritet i forhold til lavere forvaltningsnivåer, og mer autonomi i forhold til sentralregjeringen. Dette var prisen sentralregjeringen måtte betale for skattereformen som styrket dens finansielle posisjon (Hung, 2015: 56–57).

En ny runde markedsliberaliseringer startet med Deng Xiaopings symbolske «sør-reise» til frieksportsoner i sørøst og Shanghai i 1992. Fra 1993–94 begynte en omlegging til en eksportorientert industrialiseringsstrategi gjennom valutareform, handelsliberaliseringer og liberalisering av utenlandsinvesteringer. Kina ble medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001. Utenrikshandelen vokste betydelig gjennom 1990-årene og inn i det nye årtusenet. Intern arbeidsmigrasjon ble liberalisert. Migrasjonen økte til byene, særlig til eksportsentrene ved kysten. Arbeidsmigrantene kom fra landsbygda og fra fattige, indre områder av Kina. Omorganisering, privatisering og nedlegging av statseide selskaper skjøt fart med den regionale finanskrisa i 1997. KKP åpnet for masseoppsigelser. Selskapene kunne si fra seg tidligere velferdsforpliktelser overfor ansatte og deres familier. Antall ansatte i statseide selskaper falt fra 113 millioner i 1995 til 64 millioner i 2004 (So & Chu, 2016: 71–74).

Sosiale protester vokste i omfang med petisjoner, demonstrasjoner, veisperringer og streiker. Arbeidskonflikter og spørsmål om bønders jordrettigheter var de vanligste konfliktårsakene. So og Chu framhever at statens struktur og politikk begrenser protestenes omfang. Arbeiderklassen er fragmentert i grupper med ulike rettigheter. Det viktigste skillet går mellom migrantarbeidere og fastboende arbeidere. Forsøk på uavhengig organisering undertrykkes, og den offisielle fagforeningen er kontrollert av KKP og tannløs. Arbeideraksjoner er derfor lokale og «spontane». Kollektiv protest fragmenteres av individualiserende tvisteløsningsordninger. Lokalmyndigheter favoriserer arbeidsgiversiden. Arbeiderne appellerer gjerne til høyere forvaltningsorganer. Også bønders protester er lokale og spontane med appell til høyere forvaltningsorganer mot lokaladministrasjoner. En første protestbølge var rettet mot ulovlige skatter og avgifter i 1980-årene, en ny protestbølge siden 1990-årene har vært rettet mot ulovlig konfiskering av jord. Veksten i disse aksjonene bidro til et politikkskifte. Hu Jintao ble generalsekretær i KKP i 2002 og president i 2003 med Wen Jiabao som statsminister. Hu-Wen-regjeringen var dominert av partikadre fra fattige innlandsområder. Den lanserte slagordet om et «harmonisk samfunn» med dempet sosialt konfliktnivå, og forsøkte å «rebalansere» Kinas vekstmodell mot mer forbruk framfor eksport og investeringer. Offentlig helse og utdanning ble styrket på landsbygda, jordbruksskatter ble avskaffet, og offentlige oppkjøpspriser for korn ble hevet. Kinas arbeidslovgivning ble også mer arbeidervennlig (So & Chu, 2016: 79–83; Hung, 2015: 164).

Utbruddet av den internasjonal finanskrisa 2008–2009 styrket staten ytterligere. I november 2008 lanserte regjeringen en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent det samme kronebeløpet med daværende valutakurser). Det meste av beløpet ble brukt i Kinas fattige, indre områder. Pakken finansierte særlig infrastruktur og gjenoppbygging etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008, men også innovasjonspolitikk, helse, utdanning og miljøtiltak. De fleste av kontraktene til infrastruktur og gjenoppbygging gikk til statseide selskaper. Veksten i Kina ble opprettholdt, og statens rolle i kapitalakkumulasjonen tiltok.

Det sosiale konfliktnivået har ikke avtatt med orienteringen mot et «harmonisk samfunn». So og Chu hevder tvert om at konfliktnivået ble skjerpet av nye arbeidslover og finanskrisa i 2008–2009, mens den nye sentralregjeringen til president Xi Jinping og statsminister Li Keqiang (2013–) knapt er like sosialt orientert som forgjengeren. I det følgende ser jeg på den økonomiske utviklingsmodellen som har vokst ut av markedsreformene.

Kinas utviklingsmodell

Kina har som tidligere generasjoner av industrialiserende land i Øst- og Sørøst-Asia utviklet en stor eksportindustri med billig arbeidskraft som konkurransefortrinn, men det lave lønnsnivået har holdt seg lengre enn i nabolandene. Ifølge Hung skyldtes dette større «urban skeivhet» i Kina. 1990-tallets politikk holdt nede inntektene i jordbruket og sikret eksportindustrien ved kysten «ubegrenset tilgang på billig arbeidskraft» fra arbeidsmigranter fra fattige jordbruksområder. Byer ble favorisert på bekostning av landsbygda. Det skjedde store overføringer fra land til by ved beskatning og offentlige investeringer. Myndighetene holdt kornprisene lave. Før Kinas medlemskap i WTO i 2001 ble import av landbruksvarer liberalisert og matprisene falt ytterligere. Sysselsettingen i småbybedriftene stagnerte og falt fra midten av tiåret. I 1984 var inntekten til byhusholdninger i gjennomsnitt 1,8 ganger høyere enn inntektene til landhusholdninger, i 2009 var de 3,3 ganger høyere. Dette sikret eksportindustrien tilgang på billig arbeidskraft fra landsbygda.

Hu-Wen regjeringen førte som nevnt en mer underklassevennlig politikk enn forgjengeren. Arbeidslønningene steg utover 2000-tallet, noe Hung forklarer med høyere inntekter i jordbruket og lavere vekst i migrasjonen som følge av dette. Imidlertid ble ikke den kinesiske utviklingsmodellen «rebalansert» mot økt forbruk. Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Investeringene er overveiende finansiert med hjemlig sparing. Høy sparing innebærer lavt forbruk. Kinas økonomi er preget av «underforbruk» og «overinvesteringer».

Forbruket begrenses for det første av politikk som holder nede inntekter i jordbruket. Sammen med arbeidsmigrasjon presser det ned lønnsnivået utenfor jordbruket, som beskrevet ovenfor. For det andre holder myndighetene Kinas valuta «undervurdert». Det styrker eksporten, men svekker forbruket ved å fordyre import av forbruksvarer. For det tredje betaler de statskontrollerte bankene lave realrenter på innskudd, mens de gir bedrifter (især statseide) og statlige enheter tilgang til billige lån. Dette begrenser husholdningers forbruk. Ifølge Hung subsidierer Kinas husholdninger derfor en «investeringsorgie» blant statsselskaper og statlige institusjoner.

Ved «overinvesteringer» er investeringsnivået så høyt at betydelige deler av produksjonen blir ulønnsom. En indikator på dette er begrenset utnyttelse av produksjonskapasiteten. Desentraliseringen av administrasjonens oppgaver i 1980-årene, fulgt av omfordeling av skatteinntekter i favør av sentralregjeringen fra 1994, presset lokalregjeringer til å styrke sitt skattegrunnlag. I fattige landområder var det vanlig å utstede ulovlige skatter og avgifter, konfiskere landbruksjord, eller skjære ned på velferd (So & Chu, 2015: 55–56). Mer velstående områder styrket skattetilgangen ved å fremme investeringer. Provins- og byregjeringer økte sine investeringer i infrastruktur for å legge til rette for/tiltrekke investorer og opprettet proteksjonistiske barrierer mot andre provinser/byer. Det begrenser investeringer på tvers av provinser/byer. Investeringene er konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Disse forholdene fremmer overinvesteringer, der produsenter dupliserer hverandre. Utlånene til de statskontrollerte bankene dikteres i stor grad av lokalregjeringer og går i hovedsak til statseide selskaper, til tross for at de private selskapene er mer lønnsomme. Dette har ført til store problemer med ubetjente lån for Kinas banker, men ingen bankkrise, takket være statlig refinansiering av bankene. I tillegg er Kina avhengig av eksport for å dempe omfanget av overinvesteringer/overkapasitet. For eksempel har Kinas ståleksport økt, som respons på hjemlige overkapasitetsproblemer. Det presser ned internasjonale priser. Kinas store handelsoverskudd fremmer også overinvesteringer. Inntjent utenlandsk valuta veksles til lokal valuta og plasseres i banker. Det genererer nye utlån som finansierer ytterligere investeringer (Hung, 2015: 157–159).

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 reverserte Kinas eksportvekst. Eksporten gjenvant seg i 2010, men eksportens og eksportoverskuddets andel av bruttonasjonalprodukt var lavere enn før krisa. Investeringer ble enda viktigere enn før for Kinas vekst. Det meste av regjeringens «stimuleringspakke» på fire billioner yuan finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Bare 20 prosent av pakken gikk til sosiale utgifter som understøttet forbruk. Stimuleringsprogrammet inkluderte også en løsere utlånspolitikk. Lokalregjeringer og investeringsselskaper under deres kontroll fikk det meste av de nye lånene som primært finansierte investeringer. Infrastruktur- og byggeboomen ga en tilskyndelse til å investere i industrisektorer med overkapasitet, som stål og sement. I tillegg ble det investert stort i eiendom. Kinas samlede gjeld økte med om lag 12 billioner yuan. Kinas tendenser til overinvesteringer ble kraftig forsterket, og det oppsto nye problemer i finanssystemet. Hung spår at de onde sirklene med underforbruk og avhengighet av investeringsdrevet vekst vil vedvare når sentralregjeringen betaler ut gjeldstyngede lokalregjeringer. Dette må finansieres med økt beskatning, på bekostning av privat forbruk (Hung, 2015: 159–161).3

Kina i den østasiatiske regionale økonomien

I perioden etter den andre verdenskrigen i Øst- og Sørøst-Asia kjempet sterke regionale venstrebevegelser, og sosialistiske regimer mot anti-kommunistiske regimer støttet av USA. Kina var USAs hovedfiende i regionen etter 1950, Japan, Sør-Korea og Taiwan var sentrale amerikanske allierte. De fikk store mengder bistand fra USA, og adgang til det amerikanske markedet. Japan begynte å investere i eksportorientert industriproduksjon i ikke-sosialistiske naboland fra 1960-årene, og handelen i regionen økte.

I 1972 ble forholdet mellom Kina og USA normalisert. De to statene utviklet en løs, uformell allianse mot Sovjetunionen som varte gjennom det meste av den kalde krigen. Dette gjorde det mulig å gjenintegrere Kina i den kapitalistiske verdensøko-nomien. Muligheten ble realisert med markedsreformene i 1979. Kina ble integrert i en regional, internasjonal økonomi som hadde USA som hovedeksportmarked. Det ble etablert stadig sterkere økonomiske bånd mellom USA og Kina som overlevde de seinere sikkerhetspolitiske gnisningene mellom de to statene.

Øst- og Sørøstasiatisk eksportorientert industrialisering beskrives ofte med den såkalte «flyvende gjess»-modellen: Selskaper i tidligere generasjoner av industrialiserende land skiftet fra arbeidsintensiv produksjon til mer avansert kapital- og kunnskapskrevende produksjon. Når lønnsnivå og valutakurser steg, flyttet de enkel, arbeidsintensiv produksjon til nye generasjoner lavlønnsland. Førergåsa var Japan, lenge det eneste industrialiserte landet i regionen. Japanske selskaper investerte i arbeidsintensiv industriproduksjon i en første generasjon nyindustrialiserende stater (NIC-land) i 1970-årene. De omfattet Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore. Selskaper fra Japan og første generasjon investerte i en andre generasjon i Sørøst-Asia (Malaysia, Thailand, Indonesia, Filippinene) i slutten av 1980-årene. Fra 1990-årene investerte de i tredje generasjon, de «markedssosialistiske» landene Kina og Vietnam. Regionen var avhengig av eksportmarkeder i Vesten, særlig i USA.4

Kina ble integrert i denne regionale økonomien gjennom opprettelsen av spesial-økonomiske soner for utenlandske investorer i sørøst i 1979. Investorer fra Vesten og Japan var lenge tilbakeholdne, men det kom investeringer fra Hongkong og Taiwan. (Den britiske kronkolonien Hongkong ble først gjenforent med Kina i 1997 og har fortsatt hjemmestyre.) I 1990-årene vokste også investeringene fra Vesten og Japan. Regionale investorer fortsatte å dominere. Japan og første generasjon NIC-land får 71 prosent av direkte utlandsinvesteringer i Kina i 1990–2004 (So & Chu, 2016: 62–63; Hung, 2015: 60).

Opp gjennom 1990-årene vokste produktiviteten til Kinas eksportindustri mye raskere enn lønningene. Land som produserte de samme varene som Kina, ble rammet av konkurransen. Østasiatiske land tilpasset seg ved å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet vokste det fram en Kina-sentrert regional økonomi der Japan og første generasjon nyindustrialiserende land eksporterte maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon.

Kinas viktigste og raskest voksende eksportsektorer har vært elektronikk, datamaskiner og telekommunikasjon. Det meste av kunnskap, innovasjoner og teknologi i denne produksjonen er innbakt i halvfabrikata og komponenter som Kina importerer fra nabolandene, og de virkelig store profittene tjenes av selskapene som kontrollerer omsetningen. Kina bidrar med enkel produksjon og montering. Mer avansert produksjon i Kina kontrolleres ofte av utenlandske selskaper. I 2008 sto selskaper med utenlandske investeringer for 55 prosent av Kinas eksport. Dette begrenser omfanget av profitt og teknologioverføring for Kina. Verdikjeden til iPhone4, som settes sammen i Kina, gir et eksempel. I 2010 ble en iPhone4 solgt for 600 dollar. Apple fikk 360 dollar. Delene kom fra en rekke land og kostet til sammen 187,50 dollar, 80 dollar av dette beløpet gikk til Sør-Korea. 46 dollar gikk til diverse andre utgifter, mens montering i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82).

Kinesiske myndigheter har i de siste årene satt i gang en rekke programmer for å fremme teknologisk oppgradering. Kinesisk produksjon er blitt mer forskning- og utviklingsintensiv, antall patenter øker, og i 2010-årene er det også utviklet egne kinesiske merkevarer. Kinas posisjon i den internasjonale arbeidsdelingen styrkes, men endringene tar tid.

Kina som økonomisk stormakt

Kina er en formidabel økonomisk makt til tross for lav posisjon i internasjonale verdikjeder. I 1990-årene var USA verdensøkonomiens vekstmotor. Dets vekst gikk sammen med høyt forbruk og store handelsunderskudd som dempet ringvirkningene fra gjelds- og finanskriser i utviklingsland og mellominntektsland i slutten av tiåret. Etter «dot.com»-krakk i USA i år 2000 avtok den amerikanske veksten, men handelsunderskuddene vedvarte sammen med voksende budsjettunderskudd. Siden 2005 har Kina stått for en større andel av verdens økonomiske vekst enn USA. Forskjellen økte kraftig med den internasjonale finanskrisa. I 2009–2013 sto USA for rundt 7–8 prosent av verdens økonomiske vekst, Kina for 25–30 prosent.5

Kinas etterspørsel presset opp prisene for olje, mat- og råvarer utover 2000-tallet. Det ga høye eksportinntekter og en boom innen råvareproduksjon og «agrobusiness» i Afrika og Latin-Amerika. Dette er sannsynligvis en viktig grunn til at det knapt har vært noen større gjelds- og finanskriser i Afrika og Latin-Amerika etter årtusenskiftet. Denne situasjonen er i rask endring med de siste års langsommere vekst i Kina og prisfall for olje og råvarer.

En stor andel av utviklingslandene har av gode grunner forsøkt å fremme industriutvikling og gjøre seg mindre avhengig av råvareeksport. Denne strategien er blitt forstyrret av Kina. Som nevnt har eksportindustrien i Øst-Asia tilpasset seg konkurransen fra Kina med å legge om til produksjon av innsatsvarer for kinesisk industri. Latinamerikansk industri har vært mindre tilpasningsdyktig. Mexico er hardt rammet siden det eksporterer de samme typer varer som Kina til de samme nordamerikanske markedene.

Kinas vekst har redusert fattige staters avhengighet av USA og Europa for tilgang på eksportmarkeder, kapital, bistand og kreditt. Slik har Kina ifølge Hung styrket sin forhandlingsmakt overfor Vesten og vestlig-dominerte organisasjoner som IMF og Verdensbanken. Kina utvikler også internasjonale økonomiske samarbeidsinstitusjoner med vekt på å styrke egen innflytelse og begrense USAs, blant annet den nye utviklingsbanken opprettet av BRIC-landene som motvekt til IMF og Verdensbanken. Antallet og betydningen av denne typen organisasjoner er imidlertid begrenset, og også USA kommer med nye initiativ. F.eks. har Obama-regjeringen utviklet en regional frihandelsavtale uten Kina, Trans-Pacific Partnership (TPP). Etter sju års forhandlinger undertegnet USA, Mexico, Canada, Chile, Peru, Australia, New Zealand, Japan, Singapore, Malaysia, Brunei og Vietnam avtalen i februar 2016, og en rekke andre asiatiske land har meldt sin interesse.

I år 2000 lanserte kinesiske myndigheter politikken «Gå global». Utlandsinvesteringer av selskaper og investeringsfond skulle fremme høyere profitt, teknologisk oppgradering og sikre ressursforsyninger. Likevel er Kina en relativt beskjeden investor. I 2010 var dets samlede direkte utlandsinvesteringer lavere enn investeringene til by-staten Singapore, som har omtrent samme befolkningsantall som Norge. Kina står bare for to prosent av de samlede direkte utlandinvesteringene i USA (So & Chu, 2016: 196-198). Kinas investeringer i Afrika er også begrensede trass i mye hype om «Kina i Afrika», men hadde bare fem prosent av de direkte investeringene i Afrika 2003–2008. EU og USA hadde begge over 30 prosent (Hung, 2015: 130.).

Regional stormakt i en amerikansk innsjø

Kinas militærstyrker var lenge bundet opp til grensen mot Sovjetunionen. I midten av 1980-årene ble forholdet mellom de to statene bedret. Med Sovjetunionen-kollapset i 1991 ble Kinas styrker flyttet mot kysten, størrelsen på hæren er redusert, og det er blitt investert tungt i luftvåpen og marine. Siden 1989 har Kinas årlige, prosentvise vekst i militærutgifter vært tosifret.

Mens de asiatiske nabolandene har tette økonomiske forbindelser med Kina, forsøker de å begrense dets makt ved å alliere seg med USA. Tvistene med Kina om havterritorium har styrket militæralliansen mellom USA og Japan, fornyet alliansen mellom USA og Filippinene etter et avbrudd og skapt en løs, uformell allianse mellom de gamle fiendene USA og Vietnam. Også Myanmar/Burma har nærmet seg USA. Militærregimet der ble utsatt for økonomiske sanksjoner fra Vesten og var lenge fullstendig avhengig av Kina som investor og handelspartner. Siden 2011 har det satt i gang en politisk liberalisering og styrket de diplomatiske forbindelsene med Vesten som motvekt til Kina. Til tross for enorme territorialkrav må makthaverne i Beijing finne seg i at Stillehavet, inklusive Øst- og Sør-Kinahavet, er en amerikansk innsjø som patruljeres av USAs sjuende flåte, og at Kina er innringet av et nettverk av amerikanske militærbaser. USA har utstasjonert 50 000 militærpersonell i Japan og 28 000 i Sør-Korea. USA er fullstendig overlegen militærteknologisk.6 I 2013 hadde Kina 250 aktive kjernefysiske raketthoder mot 4 650 i USA. I 2010 anslo Pentagon Kinas militærutgifter til 150 milliarder dollar, mens USAs utgifter var 719 milliarder (So & Chu, 2016: 207–208).7

USAs internasjonale dominans bygger på en rotfestet ideologi om dets rett og plikt til å opptre som internasjonalt politi. Vestlige stater anført av USA bruker regelmessig militærmakt i «humanitære intervensjoner», ofte i områder med olje. Offisiell kinesisk ideologi vektlegger derimot nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender. Kinas internasjonalt voksende økonomiske makt støttes i liten grad militært. Dette vil muligvis endres. Et kinesisk forsvarspolitisk dokument fra 2013 angir forsvar av oversjøiske investeringer i energi og naturressurser og sikring av internasjonale sjøruter som oppgaver for Folkets frigjøringshær. Et sikkerhetsfirma ledet av en tidligere direktør fra det beryktede «Blackwater» skal beskytte kinesiske investorer i Afrika (Hung, 2015: 141–142).

Økonomisk symbiose mellom USA og Kina

Finanskrisa i 2008/2009 startet i USA, mens Kinas høye vekst og import holdt i gang etterspørselen i verdensøkonomien etter krisa. Tilsynelatende skaper USA internasjonalt økonomisk kaos, Kina økonomisk stabilitet. Det er blitt tatt til inntekt for et begynnende internasjonalt hegemoniskifte. Hvor riktig er en slik diagnose?

USAs økonomiske og militære overlegenhet er nært knyttet til dollarens posisjon som dominerende internasjonal valuta. I etterkrigstidas Bretton-Woods-system var dollaren «reservevaluta» og ble brukt i de fleste internasjonale transaksjoner. Dollaren var innløselig i gull til en fast kurs, andre lands valutaer hadde en fast kurs i forhold til dollaren. Spekulasjon mot dollaren førte til at innløsningsretten dollar–gull og fastkurssystemet ble avviklet 1971–73, men dollaren forble dominerende internasjonal valuta. Da adgang til innløsing i gull var fjernet, og myndighetene ikke trengte å forsvare en fast vekslekurs, kunne USA lettere holde store underskudd på statsbudsjett og utenrikshandel. USA finansierte det meste av sin import og utenlandsinvesteringer med dollar uten å måtte finansiere denne importen med inntjent utenlandsk valuta. Voksende offentlige underskudd ble finansiert med utstedelse av statsobligasjoner, som ble kjøpt innenlands, men også av utenlandske aktører, særlig av sentralbanker utenfor USA med store dollarreserver. Med garanti fra verdens mektigste stat ble stats-obligasjonene ansett som sikre investeringsobjekter og ga lav rente. Store utenlandske oppkjøp presset ned den effektive renta på obligasjonene. Sentralbanker i Vest-Tyskland, Saudi-Arabia og Japan var i tur og orden storkjøpere. Disse statene hadde store handelsoverskudd med USA og var avhengige av USAs militære beskyttelse.

I 2008 passerte Kina Japan som den største utenlandske besitteren av amerikanske stats-obligasjoner. Kina hadde store handelsoverskudd med USA, men var til forskjell fra tidligere overskuddsland ikke avhengig av USAs militærbeskyttelse. Kinas handel med EU-land foregikk også hovedsakelig i dollar, ikke euro, og også der fikk Kina store handelsoverskudd. Kinas sentralbank bygde opp store dollarreserver som ble investert i amerikanske statsobligasjoner. Kinas kjøp av statsobligasjoner bidro til å holde renta lav for USAs statsgjeld og den amerikanske økonomien. Det hjalp USA til å gjeldsfinansiere krigene i Afghanistan og Irak til lav rente og fremmet oppgang i USAs bolig- og finansmarkeder før krisa i 2008. I tillegg holdt billig import fra Kina inflasjonen nede (Hung, 2015: 119–128).8

Det har ikke manglet på kommentatorer som advarer mot at Kina kan dumpe store mengder amerikanske statsobligasjoner og presse opp renta på USAs statsgjeld og det generelle rentenivået. Ifølge Hung er risikoen for dette forsvinnende liten. Et slik salg ville også presse ned prisene på statsobligasjonene og medføre enorme tap for Kina. Kina er på denne måten fanget i en «dollarfelle». De enorme reservebeholdningene tvinger landet til å investere i amerikanske statsobligasjoner. Det er de eneste finansielle verdipapirmarkedene som kan absorbere slike enorme pengemengder. Dollaravhengigheten henger sammen med Kinas eksportorienterte utviklingsmodell og de tunge interessene bak denne.

Kina er også dårlig i stand til å fremme sin egen RMB som internasjonal valuta på bekostning av dollaren. For å styrke valutaens internasjonale utbredelse må kinesiske myndigheter både fjerne vekslekontrollen og gjennomføre omfattende finansielle liberaliseringer. Et slikt politikkskifte ville svekke KKPs mulighet til å styre økonomien ved å kontrollere kreditt, og favorisere statsselskaper. Hung hevder derfor at Kina vil fortsette å støtte heller enn svekke USAs dollarhegemoni, med mindre det skjer dramatiske endringer i Kinas politikk som bryter med tunge interesser og etablerte rutiner (Hung, 2015: 131–133).

Kapitalstrømmene fra Kina til USA lånefinansierer forbruk og investeringer. Store kinesiske kjøp av statsobligasjoner presset ned rentenivået og økte kredittmengden i USA. Økt kredittfinansierte investeringer i eiendomsbobler og forbruk, mens investeringer i industriproduksjon ble begrenset av billig import fra Kina. Dette la grunnlaget for krisa i 2008. Den brøt ut i USA, men hang nært sammen med de ekstreme ubalansene i Kinas utviklingsmodell. Ei slik krise følges av en smertefull «rebalansering» med redusert forbruk, økt sparing og investeringer og bedret handelsbalanse. Men bedret handelsbalanse forutsetter at omverdenen, i dette tilfellet først og fremst Kina, øker sitt forbruk, med påfølgende balansering av sparing, handelsoverskudd og kapitaleksport. Det trengs to til å danse tango. Kinas forbruk som andel av bruttonasjonalprodukt har imidlertid ikke økt nevneverdig. Kina fyrte opp under USAs bobler før finanskrisa, og Kinas utviklingsmodell bidrar til vedvarende stagnasjon etter krisa.

Avsluttende merknader

Drøftingene i The China boom (Ho-fung Hung) og The global rise of China (Alvin So og Yin-wah Chu) gir lite belegg for påstander om at et oppstigende Kina radikalt endrer internasjonale maktforhold, eller blir en ny hegemonimakt. Kinas utviklingsmodell er basert på utbytting av en lavtlønnet arbeidsstyrke, underforbruk og overinvesteringer. Sentralmyndighetene har i de seinere årene forsøkt å endre denne modellen, men den opprettholdes av lokalmyndigheter og av sentralstatens inkonsekvente politikk.

Kinas andel i globale verdikjeder øker, og landet begynner å utvikle egne merkevarer. Men Kina vil være avhengig av avanserte, utenlandske innsatsfaktorer og merkevareforhandlere i overskuelig framtid. De mest vellykkede merkevareforhandlerne befinner seg i USA. Kinas sterke importvekst har økt eksportinntekter til råvareeksporterende utviklingsland og styrket deres forhandlings-rom overfor Vesten. Men Kina utkonkurrerer også utviklingslands industri, og presser dem inn i en posisjon som råvareeksportører.

Kina er en regional stormakt i Øst- og Sørøst-Asia, men uten regionale allierte utenom et egenrådig og upålitelig Nord-Korea. Kinas økende militærmakt fører til at mange av dets naboer ønsker permanent amerikansk nærvær i regionen. Gjennom allianser og baser projiserer supermakten USA makt over Stillehavet og begrenser spillerommet for stormakten Kina. Landet er avhengig av USA for sin eksportorienterte vekst, og investerer sine dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner. Kina opprettholder derfor dollarens posisjon med billig gjeldsfinansiering av USAs militærstyrker. Til tross for sin retorikk, er det derfor en rimelig konklusjon at Kina i all hovedsak er orientert mot status quo i en USA-dominert verdensordning. Er det da litt for tidlig å avskrive tradisjonelle teorier om imperialisme?

Noter:

  1. Alvin Y. So & Yin-wah Chu, The global rise of China. Cambridge: Polity Press, 2016; Ho-fung Hung, The China boom. Why China will not rule the world. New York: Columbia University Press. Heretter refereres disse to arbeidene i hovedteksten som (So & Chu, 2016) og (Hung, 2015).
  2. Se min drøfting av arbeidernes rolle i Tiananmen-demonstrasjonene i «Klassekamper i Kina», Vardøger nr. 36, 2016.
  3. Se også min artikkel «Alarmklokkene ringer for den kinesiske økonomien», Radikal Portal, 6. september 2015, https://radikal.portal.no. Der siterer jeg et enda høyere anslag av økningen i Kinas gjeld etter stimuleringspolitikken på 14 milliarder yuan.
  4. Både Hung og So har drøftet regional industrialisering mer inngående i tidligere arbeider sammen med andre forfattere. Se Giovanni Arrighi, Po-Keung Hui, Ho-Fung Hung & Mark Selden, «Historical capitalism, East and West», i Giovanni Arrighi, m.fl. (red.), The resurgence of East Asia: 500, 150 and 50 year perspectives. London/New York: Routledge, 2003, s. 300-317 og Alvin Y. So & Stephen W. K. Chiu, East Asia and the World Economy. Thousand Oaks/London/New Delhi: Sage, 1995, kap. 7–10.
  5. Minqi Li, China and the twenty-first-century crisis. London: Pluto Press, 2016, s. 4.
  6. Bruce Cumings, «The Obama ‘Pivot’ to Asia in a Historical Context of American Hegemony», i David W.F. Huang (red.) Asia Pacific countries and the US rebalancing strategy. New York: Palgrave MacMillan US, 2016.
  7. I 2015 var USAs militærutgifter riktignok falt til 596 milliarder dollar, mens Kinas var steget til 216 milliarder ifølge tall fra SIPRI (Stockholms fredsforskningsinstitutt). Se Wikipedia, «List of countries by military expenditure», https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_military_expenditures. Lest 28.07.16.
  8. Se også Kristen Nordhaug, «USAs dollarstandard i internasjonale finanskriser», i Kristen Nordhaug og Helene Bank (red.) Fritt fall. Finanskrisen og utveier. Oslo: Res Publica, 2009; Kristen Nordhaug og Rune Skarstein, «Kimerika – En levedyktig symbiose?», Vardøger, nr. 33, 2012.