En klasseanalyse av krisa i Ukraina

Det sosiale grunnlaget og klassegrunnlaget bak krisa i Ukraina har ikke blitt grundig undersøkt.

Man har i all hovedsak fokusert på de politiske begivenhetene, mens de sosialøkonomiske beveggrunnene har blitt oversett.

Hva slags klassekrefter sto bak styrtinga av Janukovitsj-regimet, installeringa av det nye regimet og den etterfølgende framveksten av anti-Maidan og opprøret i sørøst-Ukraina?

Victor Shapinov er fra Kiev i Ukraina, og er med i den marxistiske organisasjonen Borotba (Kamp). Artikkelen sto i Links International Journal of Socialist Renewal 13. juni 2014, men først publisert på den ukrainske websida Liva (Venstre). Den er oversatt av Aslak Storaker.

Den ukrainske krisa er ikke et unikt nasjonalt fenomen. Av mange grunner har Ukraina vært et «svakt ledd» og har blitt det første offeret for kollapsen av den økonomiske modellen som er basert på dollaren som verdens reservevaluta, og stimulering av forbruk gjennom kreditt som middel for økonomisk vekst.¹ Den ukrainske økonomien har vært blant de mest sårbare under den verdensomspennende krisa, og dette har resultert i en splittelse i den herskende klasse og en medfølgende intens politisk kamp som har vært tydelig i flere måneder.

Den ukrainske kapitalistiske økonomien blei danna som følge av kollapsen i det sovjetiske økonomiske systemet, privatiseringa av samfunnseiendommen og integreringa i verdensmarkedet. Disse prosessene førte til en degradering av den økonomiske strukturen i Den sosialistiske sovjetrepublikken Ukraina, som i forhold til økonomisk utvikling var rangert som nummer ti i verden.

I sovjettida hadde Ukraina en kompleks, utvikla økonomi der maskinbygging og produksjon av avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle.

Integreringa i verdensmarkedet førte til kollaps i den høyteknologiske industrisektoren.

Mens den sovjetiske økonomien var orientert mot å tilfredsstille behovene for produksjon og konsumpsjon innad i landet, og utvikla i en mer eller mindre kompleks og integrert helhet, har den kapitalistiske økonomien i Ukraina blitt «tilpassa» systemet med internasjonal arbeidsdeling. Den største taperen i denne prosessen har vært den kunnskapsintensive produksjonen – maskinbygging, lett industri, produksjon av maskindeler, instrumenter og radioelektronikk, og produksjon av turbiner, fly og biler.²

Den en gang så avanserte produksjonen har blitt knust, mens den eksportorienterte råvaresektoren og andre sektorer med lav verdiskaping antok en katastrofalt stor rolle. Bedriftseierne i disse sektorene utgjør et lag innen oligarkiet som har kontrollert hoveddelen av landets økonomi siden «uavhengig-heten». Dette laget, som er orientert mot produksjon og eksport av råvarer, har hensynsløst utnytta det produktive potensiale som lå igjen etter Sovjetunionen. Som følge av deres økonomiske posisjon har ikke det ukrainske oligarkiet bare vært uinteressert i å utvikle landets interne marked, men har i mange tilfeller opptrådt rovdyraktig overfor sine egne produksjonsmidler ved at de foretrekker å eksportere kapital til utenlandske skatteparadiser framfor å bruke den på å utvikle produksjonen. Mer enn 1 billion kroner (165 milliarder dollar) har blitt ført ut av Ukraina og investert i utlandet.³

Denne eksportorienterte økonomiske modellen hadde en kannibalistisk karakter, og var basert på å konsumere arven fra Sovjetunionen. Selv før den verdensomspennende økonomiske krisa slo inn, viste metallindustrien – som med 40–50 % av landets eksportinntekter utgjør Ukrainas økonomiske lokomotiv

åpenbare strukturelle svakheter: utdatert teknologi, høy arbeidsintensitet (å produsere et tonn stål tok 52,8 arbeidstimer i Ukraina, mot 38,1 i Russland og 16,8 i Tyskland), høyt energiforbruk og avhengighet av utenlandske (særlig russiske) energikilder. Så lenge prisene var høye, var ikke disse svakhetene så veldig betydningsfulle, men konjunkturnedgangen gjorde at de blei veldig alvorlige.

De andre konkurransedyktige delene av Ukrainas økonomi – landbruksproduksjonen (herunder av råvarer til industrien), den kjemiske industrien (særlig kunstgjødselproduksjon) og gruveindustrien (jern og kull) – var også hovedsaklig råvareproduksjon ment for eksport. På grunn av underutviklinga av det interne markedet var de resterende produksjonssektorene (med unntak av matvareproduksjonen) utvikla bare i den grad de tjente den eksportorienterte sektoren. Som regel var disse delene av økonomien kjennetegna av lavere lønninger og profittrater.⁴

Med fallet i nasjonal produksjon på om-råder utenom eksportorientert råvareproduksjon, økte avhengigheten av import. Andelen av ukrainskeksporterte varer i utenrikshandelen falt stadig til fordel for andelen importerte varer. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden eksporten konstant.⁵ Skjevheten blei dekka av en økning av statlig og privat gjeld.⁶

Med den verdensomspennende krisa som begynte i 2008, sank etterspørselen etter Ukrainas eksportprodukter, samtidig som prisene steig på importvarer, som landet i økende grad var blitt avhengig av.

Den ukrainske kapitalistiske modellen var åpenbart på vei mot sitt sammenbrudd.

Krise og splittelse i den herskende klassen

Den voksende krisa framprovoserte en alvorlig intern konflikt innad i den herskende klassen. På dette tidspunktet var det ledende sjiktet i klassen, rundt et dusin milliarder, allerede forberedt på å integreres i verdenseliten og så etter en måte å «registrere» kapitalen sin i Vesten på. Milliardærene hadde akkumulert nok kapital til effektivt å kunne forvandle den til finansielle og industrielle midler i Vesten, samtidig som den pågående systemkrisa i Ukraina gjorde landet vårt mindre attraktivt for store ukrainske foretak.

Metoden for å sette i verk dette skiftet var den såkalte «europeiske integreringa», hvorigjennom de ukrainske milliardærene ville bli anerkjent av Europa i bytte mot å oppheve beskyttelsen av det indre markedet fra internasjonal monopolkapital. Det faktum at betingelsene for dette ville innebære destruksjon av en rekke industrisektorer og en ny spiral med deindustrialisering, uunngåelig med påfølgende vekst i arbeidsløshet og andre sosiale problemer, plaga dem ikke det minste.⁷

Mellom- og lavere lag av oligarkene som ikke hadde nok kapital til å integreres i verdenseliten og fortsatt så på Ukraina som en arena for å gjøre forretninger, gjorde halvhjerta motstand mot denne prosessen. Dette var folk som ikke enda hadde benytta seg av alle mulighetene i den «uavhengige» ukrainske staten til å komme seg opp i eliteserien av milliardærer, altså viste de motvilje mot å fullstendig overgi det indre markedet til sine europeiske «partnere».⁸

I en lengre periode var landets lederskap, personifisert av Janukovitsj, på jakt etter en modell for «europeisk integrasjon» som ville tilfredsstille både «milliardær-partiet» og «millionær-partiet». Dette tok brått slutt da Janukovitsj avlyste den planlagte signeringa av frihandelsavtalen i Vilnius i desember 2013, noe han blei tvunget til fordi avtalen trua de økonomiske interessene til en betydningsfull del av borgerskapet, og ville føre med seg katastrofale sosiale konsekvenser.

Det akutte behovet for kreditt representerte også et hinder for «integreringsprosessen», siden denne kreditten bare kunne komme fra internasjonale finansinstitusjoner (IMF) eller fra Russland. I motsetning til IMF stilte ikke Russland antisosiale reformer som betingelse for å tilby kreditt. Dette bidro også til at Janukovitsj utsatte å signere frihandelsavtalen og assosiasjonsavtalen med EU.

«Milliardærpartiet», som hadde satsa alt på integrasjon med EU, sitt motsvar mot dette tok form av bevegelsen Euromaidan.

Euromaidan: Bakmennene, grunnplanet og dets sosiale basis

I startfasen av Euromaidan var den folkelige deltakelsen minimal. De som deltok de første dagene, besto i hovedsak av ansatte og aktivister i pro-vestlige frivillige organisasjoner (NGOer) og medlemmer av nynazistiske grupperinger (partiet Svoboda og ulike grupper som seinere samla seg i Høyre sektor). Euromaidan blei en genuin massebevegelse først etter at demonstrantene blei drevet vekk fra Maidanplassen 30. november 2013. Angrepet på demonstrantene blei direktesendt på alle de oligark-kontrollerte tv-kanalene. Deretter viste nyhetskringkasterne endeløse klipp av folk som hadde blitt banka opp, hadde blodige ansikter, og så videre. Det ukrainske samfunnet blei utsatt for en intens propagandakampanje, der det stadig sirkulerte informasjon som tok sikte på å oppildne borgerne til å ta del i protestene. Ett eksempel er en reportasje om at en student var blitt drept av politiet under opprenskinga av Maidanplassen 30. november. Seinere kom det fram at studenten simpelthen hadde bestemt seg for å ta noen dagers pause sammen med de nasjonalistiske vennene sine, og hadde unnlatt å ta kontakt med slektningene sine. Provokativ desinformasjon av denne typen blei sendt ut konstant, og heile tida plukka begjærlig opp av oligarkenes medier.

Det var ikke bare de oligarkkontrollerte tv-kanalene som blei brukt til å mobilisere massene av Kiev-boere til søndagssamlingene, kalt «våkenetter», på Maidan. Det blei gjennomført en brei, velfinansiert agitasjonskampanje, som inkluderte å legge løpesedler med oppfordringer om å komme til Maidan i alle postkassene i Kiev, en by med 4 millioner innbyggere.

Den ledende kraften på Maidan, heile tida tilstedeværende og deltakende i volde-lige sammenstøt med ordensmakta, besto av militante nynazister (særlig fotballfans) og arbeidsløse som hadde kommet fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina. Disse folkene bodde på Maidan i flere måneder, der de blei forsynt med mat og penger. Dette viser hvor velorganisert oligarkenes finansiering av Maidan virkelig var. Finansieringa gikk gjennom de tre opposisjonelle partiene i parlamentet og gjennom NGOer. Finansiering blei også gitt direkte til paramilitære nynazistiske grupper.

Allerede i desember var det lett å identifisere den nasjonalistiske ideologiske slagsida til Maidanbevegelsen. Som venstre-koalisjonen Borotba («Kamp») noterte seg i en uttalelse:

Noe nasjonalistene uten tvil har lykkes med, er at de gjennom sitt høye aktivitetsnivå har klart å påtvinge sitt ideologiske lederskap over Euromaidan. Dette vises gjennom slagordene som brukes av aktivistene og av massene på torget. Slagordene inkluderer kampropet «Ære til Ukraina – ære til heltene!», som sammen med en heva høyrearm med utstrakt håndflate blei brukt som partihilsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i april 1941. Andre slike slagord er «Ære til nasjonen – død over dens fiender!» og «Ukraina over alle!» (en oversettelse av tyske «Deutschland über alles»). De andre opposisjonspartiene har simpelthen mangla både meningsbærende ideologi og slagord, og derfor har den liberale delen av opposisjonen akseptert nasjonalistiske slagord og den nasjonalistiske agendaen … Klønete forsøk fra de liberale på å frariste nasjonalistene det ideologiske herredømmet, for eksempel ved å rope noe mer politisk korrekt i stedet for «Død over fiendene!», har som regel vært mislykka. Dette skyldes ikke bare at de nasjonalistiske organisasjonene er aleine om å ha en aktiv og ideologisk bevisst massebasis, men også fordi den liberale majoriteten av demonstrantene ikke har lagt fram noe klart handlingsprogram. I denne situasjonen har nasjonalistene i kraft av å være protestenes mest aktive og radikale element, lykkes i å etablere seg som avantgarde for hele bevegelsen.⁹

Et annet tegn på den dominerende posisjonen til de høyreekstreme var da Euromaidan-aktivister ødela statua av V. I. Lenin på Bessarabia-plassen. Denne barbariske aksjonen blei ikke fordømt av den liberale delen av Maidan. Deler av statua, som blei vist fram på scenen på Maidan, blei møtt med anerkjennende utrop fra massen.¹⁰

At Maidan-bevegelsens politiske kurs var antikommunistisk og anti-venstre blei åpenbart da to Bortoba-aktivister, Levin-brødrene, blei banka opp etter å ha stått på en fagforeningsstand nær Maidan. Det blei sagt at brødrene sto under et rødt flagg. Det hagla med rop fra scenen om at de to måtte bli tatt hånd om.11 Det var Svobodas parlamentsmedlem Miroshnichenko som leda represaliene.

I løpet av januar var det ideologiske og politiske innholdet i Maidan åpenbart for alle uhildede observatører.¹² På den tida karakteriserte vi det som var i ferd med å skje som «et liberalt-nasjonalistisk opprør med økende merkbar deltakelse av åpent nazistiske elementer fra Høyre sektor.»¹³

Kjernen av Maidan besto altså av militante nynazister og aktivister fra opposisjonspartiene. Men hvem var da «kroppen» til Euromaidan? Hvem var de tusenvis av menneskene som støtta bevegelsen?

Av deltakerne i demonstrasjonene var rundt halvparten av aktivistene brakt inn fra andre regioner. Ifølge respondentene på en av undersøkelsene som blei foretatt var 50 % fra Kiev og 50 % fra andre regioner. Av de siste var 52 % fra vest-Ukraina, 31 % fra de sentrale regionene og bare 17 % fra sørøst-Ukraina.¹⁴ Av de som oppholdt seg på plassen permanent, var et disproporsjonalt stort antall, 17 %, forretningsmenn. Russisktalende var tilsvarende få, bare 16 % mot 40–50 % i det ukrainske samfunnet som helhet.¹⁵ Et klart bilde på den sosiale sammensetninga av Maidan kan finnes i det faktum at av de «himmelske hundre» som omkom på plassen var det ikke en eneste arbeider.¹⁶

Euromaidan er altså en bevegelse iverk-satt og kontrollert av de største oligarkene. Dets politiske basis består av radikale nasjonalister og, i mindre grad, pro-vestlige liberale, mens dets sosiale basis består av småborgerskapet og deklasserte elementer.

I motsetning til dette er motstandsbevegelsen i sørøst-Ukraina mer proletarisk i sin sammensetning, noe også uavhengige observatører har merka seg. Det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot juntaen av oligarker og nazister som har kommet til makta etter Maidan, særlig har oppstått i de mest industrielt utvikla regionene, der arbeiderklassen utgjør en overvekt av befolkninga.

Noter:

1. For en mer detaljert analyse, se dokumentet vårt Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
2. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
3. Rundt 90 % av Ukrainas utenlandsinvesteringer har vært på Kypros. Kypros er også kilden for 80–90 % av de utenlandske investeringene i Ukraina; disse pengene er i realiteten ikke utenlandske investeringer, men midler som har blitt tatt ut av Ukraina og kommet tilbake seinere. På 2000-tallet representerte utenlandsinvesteringer på Kypros en hendig måte for oligarkene å slippe unna å betale skatt. I 2012 utgjorde de direkte utenlandsinvesteringene rundt 40 milliarder kroner, mens pengeoverføringer fra private individer (i all hovedsak penger gjestearbeidere sendte hjem til familiene sine) utgjorde 46 milliarder kroner. Lønnsarbeidere investerte altså mer penger i landets økonomi enn borgerskapet (se f.eks. http://dt.ua/ECONOMICS/suma-groshovih-perekaziv-zarobitchan-vpershe-perevischila-obsyag-inozemnih-investiciy-119740_.html).
4. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
5. Ibid.
6. Utviklinga av den ukrainske handelsbalansen
   1999: +10,147 mrd NOK
   2000: +9,064 mrd NOK
   2001: +8,580 mrd NOK
   2002: +19,419 mrd NOK
   2003: +17,693 mrd NOK
   2004: +42,283 mrd NOK
   2005: +15,490 mrd NOK
   2006: –9,896 mrd NO
   2007: –32,265 mrd NOK
   2008: –78,110 mrd NOK
   2009: –10,600 mrd NOK
   2010: –18,470 mrd NOK
   2011: –62,699 mrd NOK
   2012: –90,337 mrd NOK
   2013 (første 6 måneder): –22,901 mrd NOK

    

   Utviklinga av Ukrainas utenlandsgjeld (statlig og privat):
   1. januar 2004: 145,723 mrd. NOK
   1. januar 2005: 187,560 mrd NOK
   1. januar 2006: 236,434 mrd NOK
   1. januar 2007: 333,613 mrd NOK
   1. januar 2008: 505,898 mrd NOK
   1. januar 2009: 622, 122 mrd NOK
   1. januar 2010: 632,783 mrd NOK
   1. januar 2011: 718,151 mrd NOK
   1. januar 2012: 772,564 mrd NOK
   1. januar 2013: 826,598 mrd NOK
   1. januar 2013: 834, 015 mrd NOK

7. For konsekvensene av økonomisk integrasjon med den europeiske unionen, se rapporten Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
8. «I en lengre periode har oligarkene bestemt statens innenlandske utforming. Men på et visst punkt konkluderte de med at de hadde stjålet alt som var å ta fra det uavhengige Ukraina, og var nå blant verdens superrike. Fra dette øyeblikket møtte de spørsmålet om hvordan de kunne beholde det de hadde ’oppnådd gjennom hardt arbeid’. Det virka usannsynlig å beholde dette innad i sitt eget land, siden det når som helst kunne komme en bestemt, uforutsigbar, karismatisk leder eller parti til makta og gjennomføre en renasjonalisering … For å unngå en slik utvikling blei oligarkene stilltiende enige om overgi Ukrainas uavhengighet i bytte mot ’sikkerhet’ innenfor europeiske strukturer. Til gjengjeld ville de sikre at det blei innført lover i Ukraina som sikrer eiendomsrettens ukrenkelighet i Europa. Oligarkene ville oppnå dette ved å signere en assosiasjonsavtale med EU.» DmitriyVydrin. Evromaydan – bunt milliarderovprotivmillionerov («Euromaidan – milliardærenes opprør mot millionærene»), http://glagol.in.ua/2014/01/23/dmitriy-vyidrin-evromaydan-bunt-milliarderov-protiv-millionerov/#ixzz2yHYP6PXR.
9. Se Sergey Kirichuk. Aktivnoeuchastienatsionalistov – klyuchevoyfaktorpadeniyapopulyarnostiMaydana («Nasjonalistenes aktive deltakelse – hovedgrunnen til at Maidan mister oppslutning») http://borotba.org/sergei-kirichuk-uchastie-nacionalistov-factor-padeniya-populyarnosti-maidana.html.
10. «Nyhetene om den barbariske ødeleggelsen av monumentet over V. I. Lenin blei ikke møtt med fordømmelse fra lederne på Maidan», skreiv Borotba da det skjedde. «Tvert imot støtter de liberale opportunistene sine nynazistiske adoptivbrødre. Som vi kan se er det ideologiske ansiktet til Maidan ikke bestemt av den liberale delen av opposisjonen, men av de høyreekstreme, nynazistiske kreftene» (http://borotba.org/oni-mogut-unichtojit-pamyatnik-no-ne-ideyu.html). Fra scenen viste nestlederen i det høyreekstreme partiet Svoboda fram ødelagte deler av statua. (http://podrobnosti.ua/society/2013/12/08/946901.html?cid=5408279).
11. Se http://borotba.org/napadenie-nacistov-na-levyh.html, http://revizor.ua/news/evromaidan/20131210_levin og http://jungle-world.com/artikel/2014/02/49128.html.
12. Se for eksempel denne artikkelen i The Nation: http://www.thenation.com/article/178013/ukrainian-nationalism-heart-euromaidan#.
13. http://borotba.org/noviy-etap-politicheskogo-protivistoyania.html
14. Undersøkelse utført av stiftelsen Demokratisk initiativ 6. februar, http://www.dif.org.ua/ua/polls/2014_polls/vid-maidanu-taboru-do-maidan.htm.
15. Ibid.
16. «En annen viktig faktor ved lista over ofre er at så godt som ingen av de døde var medlem av arbeiderklassen, arbeidere på store industrielle foretak … Det at spydspissen av revolusjonær vold fra Euromaidan besto av medlemmer av filleproletariatet og intelligensiaen (den «kreative klassen»), sammen med folk fra utkantstrøk i provinsen, gjenspeiler de dyptgripende forskjellene mellom de sosiale strukturene i øst- og vest-Ukraina, en forskjell som ligger tykt utenpå den mentale splittelsen mellom de to delene av landet» (http://kavpolit.com/articles/litso_pogibshego_majdana-1526/).