Dilemmaer i krig, revolusjon og kjærlighet

Av Pål Steigan

2018-01 Bokomtaler

Tariq Ali
The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution.
London, Verso, 2017, 384 sider

Tariq Ali er en pakistansk-britisk politiker, forfatter og historiker. Han har vært sentral i den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia og i tidsskriftet New Left Review, og på den britiske venstresida var han en av de få ledende skikkelsene som gikk inn for brexit. I år er han ute med boka The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution, som er delt i fem hovedkapitler som i stor grad gjenspeiler de dilemmaene Lenin etter Alis mening sto oppe i:

  • Terrorisme og utopia

  • Internasjonalisme, sosialisme, imperier og krig

  • Stater og revolusjoner

  • Kvinnespørsmålet

  • Den siste kampen

Pål Steigan er forfatter og redaktør for steigan.no
Foto: Verso

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Ideen bak boka er utmerket. Foran 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen ønsker Ali å framstille det politiske mennesket Lenin og ikke bysten eller idolet Lenin. Han har en klar tilnærming som løper gjennom hele boka: «Lenin-kulten, som han sjøl foraktet, sjøl i dens mest forsiktige form, var en katastrofe for hans tenkning. Tekstene hans var aldri tenkt å bli lest som katekismer, ble mumifisert, og det ble umulig å forstå hans politiske utvikling. Dette fenomenet må knyttes til møtet mellom to historiske prosesser. Lenin var et produkt av russisk historie og av europeisk arbeiderbevegelse. Begge reiste spørsmålet om klasse og parti – om klassegrunnlag og lederrolle. Den syntesen som ble utviklet av Lenin, ble bestemt av en sammensmelting av to svært ulike strømninger som i generelle ordelag kan beskrives som anarkisme og marxisme. Han spilte en avgjørende rolle for at den sistnevnte skulle seire.»

Jeg liker dette anslaget. Som en som har lest mye Lenin og samtidig snakket og skrevet om leninismen, synes jeg det har vært vanskelig å trenge inn i de virkelige dilemmaene, som Ali kaller det, eller å komme inn i det intellektuelle laboratoriet til Lenin. Jeg har lest tekstene med for stor respekt, og derfor ikke sett nyansene og rikdommen i dem, men dermed heller ikke svakhetene.

For meg står verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium som noe av det aller beste Lenin har skrevet. Men det var først da jeg klarte å se på den som et forsøk på å forklare imperialismen på et gitt punkt i historien (begynnelsen av første verdenskrig), og ikke som en kanonisk tekst, at jeg så at det er mulig å gjøre den samme studien på nytt i vår tid.
Boka Hva må gjøres? var helt avgjørende for å kartlegge veien fram til Oktober, men med dagens øyne er den ganske kjedelig og lite spenstig. Men det er fordi den er et innlegg i en intern partistrid der og da, og ikke skrevet for å bli lest som noe perfekt og evigvarende skrift om hvordan et revolusjonært arbeiderparti skal bygges. Hvis man leser den på dens egne premisser, er det mulig å både få tips, lære og å se at det er mye som må føyes til eller utvikles annerledes.

Det virker som Ali har det litt på samme måte. Han ønsker å rive helgenglorien av Lenin og treffe den virkelige Lenin, og gjerne komme i kontakt med hans tvil og dilemmaer. Dette er prisverdig. Dessverre synes jeg ikke Ali har vært radikal nok, eller trofast nok mot intensjonene sine. Etter min mening sto Lenin oppe i flere dilemmaer enn dem Ali beskriver, og som det kunne ha vært interessant å få belyst.

Russland hadde riktignok en viktig og sterk industrisektor etter sin tid, men store deler av landet var tilbakeliggende, halvføydalt landbruk. En proletarisk revolusjon i Sankt Petersburg og Moskva var riktignok fullt mulig som vi vet, men forsto Lenin hvor vanskelig det var å få den til å gjennomsyre hele landet? På slutten av sitt liv lanserte Lenin den nye økonomiske politikken, som dels var tvunget fram av krigen og knappheten, men som også var en kursjustering til de reelle økonomiske vilkårene i Russland.

Vi «leninister» har vært vant til å snakke om «Lenins partimodell», og kanskje trodde han sjøl at han hadde en modell, det var i hvert fall den som ble spredd over hele jordkloden gjennom Den kommunistiske internasjonalen. Men hadde han det? Lenin skiftet mening mange ganger og valgte løsninger som passet der og da. Ikke noe galt i det. Men da blir også modellen vanskelig å få øye på.

Den kommunistiske internasjonalen var et spenstig og epokegjørende forsøk på å spre Oktoberrevolusjonen over hele verden, og den ga kraft og energi til mange revolusjoner og revolusjonsforsøk. Men den var dømt til å mislykkes. Forestillinga om «one size fits all» var gærn, og ble ikke noe bedre av at Lenin, Trotskij og Stalin trodde på den. Spørsmålene er mange: Skjønte Lenin hvor vanskelig det ville bli å løfte landbruket ut av tilbakeliggenheten? Skjønte han forholdet mellom tungindustri og lettindustri? Skjønte han de enorme kulturelle motsetningene i tsarens Russland, som bolsjevikene jo arvet?

Slik går det an å fortsette å spørre uten å bli historisk moralist. Det var mye Lenin ikke kunne vite, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Det blir mer spennende å prøve å sette seg inn i hans måte å tenke og analysere på når man innser at dette også for ham har vært en prosess der han ikke satt med noen fasit.

Ali beskriver godt forholdet til anarkismen og den russiske terrorismen, hvordan Lenin både levde i dialog med den og bekjempet den. Han utviklet sitt standpunkt til også å videreføre Marx’ brudd med blanquismen, med dens forestilling om den hemmelige lille gruppas statskupp som veien til frigjøring. Dette oppsummer Ali slik: «For å lykkes, må revolusjonen stole, ikke på konspirasjon og ikke på et parti, men på en politisk bevisst klasse. Det er det første punktet. Opprøret må bygge på den revolusjonære oppvåkninga til folket. Det er det andre punktet. Det må ta utgangspunkt i det vendepunktet i den voksende revolusjonens historie når den revolusjonære aktiviteten til de mest framskredne delene av folket når sitt høydepunkt, og når vaklinga i fiendens rekker og rekkene til de svake, halvhjertede folkene er sterkest. Det er det tredje punktet.»

Ali har en fin beskrivelse av Lenins forhold til Julius Martov. De var nære venner og kamerater, og røk etter hvert uklar med hverandre og ble motpoler, med Martov som leder for mensjevikene og Lenin for bolsjevikene. Martov kom seinere til å havne på samme side som Lenin når det gjaldt kampen mot krigen. Og han ga en kritisk støtte til revolusjonen. Da Martov lå på det siste, var Lenin sjøl dødssjuk, men han var svært opptatt av at noen måtte ta seg av hans gamle motstander og kamerat.

Kapittelet om Lenins forhold til Inessa Armand er også ganske bra, sjøl om det ikke akkurat forteller noe nytt. Lenin var gift med Krupskaja, men ble forelsket i Inessa Armand. Det kan man jo lese av brevene deres, sjøl om de stort sett handlet om politikk. Lenins dilemma var at det personlige også var politisk, slik Ali får klart fram: «Den idylliske tida Lenin og Armand tilbrakte sammen gikk ikke ubemerket. Hans svigermor fulgte ham med haukeblikk og viste tydelig sitt mishag. Han fortalte sin kone om det. Hun hadde allerede gjettet det, og foreslo at de skulle skilles slik at han og Armand kunne leve sammen. Ble han fristet? Vi vet ikke. Tenkte han på Turgenev og Andrei Kolosov? Det ville vært vanskelig å ikke gjøre det, gitt omstendighetene. Kunne dette dilemmaet bli løst? Han var trettini og hun trettifem da de først møttes. Hva måtte gjøres? Jeg tror løsningen han valgte var konservativ, men motivert av politikken. Enhver forandring i den bolsjevikiske fraksjonens bakgrunn vil bli utnyttet av motstanderne.»

Det siste dilemmaet Ali drøfter er Lenins kamp mot deformeringa av bolsjevikpartiet. Også her kan et sitat fra boka antyde hva utfordringene besto i: «Lenins siste skrifter var et modig forsøk på å få partiet til å endre kurs. Han tenkte på historiske eksempler på et lands nederlag når den beseirede fienden hadde klart å påføre seierherrene sin kultur, og dermed beseiret dem åndelig. Han følte at det gamle tsaristiske byråkratiet hadde klart å erobre kollegene hans, som lett hadde overtatt de gamle måtene å regjere på, om ikke deres kulturelle praksis, fra sine tidligere undertrykkere. Ja, han skrev om alt dette, som jeg viser i de avsluttende kapitlene i denne boken. Og han ba om unnskyldning: «Det virker som om jeg er sterkt skyldig overfor Russlands arbeidere.»

Men Tariq Ali gjør det litt lett både for seg og for Lenin. På det tidspunktet hadde «den leninistiske partimodellen» blitt formet av borgerkrigssituasjonen til å bli den hypersentralismen som allerede Rosa Luxemburg advarte mot. Det skjedde på Lenins vakt, og det drøfter ikke Ali.

Om ikke boka til Ali lodder så djupt, så kan den inspirere til en mer drøftende og analytisk lesning av Lenins tekster enn den mange av oss har stått for tidligere, deriblant undertegnede. Men når han først skulle gjøre jobben, burde Ali ha lagt bort enda mer av ærefrykten og gått enda djupere inn på de dilemmaene Oktoberrevolusjonens leder opplagt må ha stått overfor.