Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.
Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Ivar Espås Vangen er lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.
Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.
Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.
Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.
CO2-utslipp i Forsvaret
Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO2-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.
Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.
Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO2-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO2-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.
Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO2. Hele 73 530 tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.
Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.
Miljøet rammes
I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.
Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».
Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.
Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no.