Gnist

Det kommunistiske parti

Av

1969-02

Mao Tse-tung sier: «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine føtter, sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker».

Den 28. mai 1969 innledet Bo Gustafsson til debatt om det kommunistiske partis rolle. Over 300 mennesker deltok på møtet på Universitetet i Oslo. Møtet var arrangert av: Sosialistisk Ungdomsforbunds (SUF) studentlag, Oslo/Akershus SUF, sosialistiske studie- og arbeidsgrupper i Oslo og Akershus, redaksjonskollektivet i Klassekampen og Røde Fane. På møtet 1. juni vedtok Norges kommunistiske partis (NKP) sentralstyre–etter henstilling fra Reidar Larsen–å fordømme Røde Fanes deltakelse som medarrangør.

Da sentralstyret ikke kjente innholdet i talen, bringer vi Bo Gustafssons foredrag her i sin helhet.

---

Kamerater. Det var veldig vennlige ord som den som åpna møtet hadde å si om Kommunistske Förbundet marxist-leninisterne (KFml) i Sverige. Jeg vil imidlertid understreke at vårt forbund ennå ikke er noe parti, men et forbund. Når vi diskuterer spørsmålet om det kommunistiske parti, da bør vi ha det klart for oss at det for tida ikke fins noe kommunististisk parti verken i Sverige, Norge eller i noe nordisk land. Jeg tror at det er ganske nyttig å ha det som utgangspunkt og ha det i minnet. Det innebærer også at det vi snakker om er noe vi vil skape, ikke noe som eksisterer. Og av det følger at mye av det vi sier kommer til å være grunnet dels på den revolusjonære arbeiderbevegelsens allmenne erfaringer pluss på de få erfaringer som vi hittil har skaffet oss i kampen i de nordiske landene i Norge og Sverige og også i Danmark.

Hvorfor stiller nå marxist-leninistene seg som hovedoppgave å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti? Hvilken rolle spiller et sånt parti. Hvorfor er det behov for det? Oppstår ikke et sånt parti automatisk når tiden er moden? Og om nå et slikt parti trengs, hvorfor da ikke danne det med en gang? Det er sikkert mange som har stilt seg disse og liknende spørsmål, og jeg tror det er nødvendig å undersøke dem og diskutere dem. For å få en riktig form på diskusjonen om det kommunistiske partiet, så tror jeg det er nødvendig å gå ut fra den revolusjonære arbeiderbevegelsens målsetning. Det bør være utgangspunktet for bedømmelsen av hva partiet er til for, hvordan det skal se ut, hvordan det skal bygges opp, og så videre. Det marxist-leninistiske partiet er nemlig et middel for arbeiderklassens og folkets frigjøring. Spørsmålet om hvorfor partiet er til, må derfor besvares med utgangspunktet i vår ytterste målsetning. Vårt mål er nå å skape et klasseløst, kommunistisk samfunn. Vi vet gjennom den historiske erfaringa, og sånn som den spesielt er sammenfattet i den vitenskaplige sosialismens teori, at det klasseløse kommunistiske samfunn før eller seinere kommer til å opprettes i deres land, i vårt land og over hele verden. Det er et nødvendig resultat av samfunnsutviklinga. Men et sånt kommunistisk samfunn oppstår ikke av seg sjøl, det kan bare oppstå gjennom arbeiderklassens kamp. For å nå målet må folket, under arbeiderklassens ledelse, for det første utvikle klassekampen mot kapitalistene innenfor rammen av det kapitalistiske samfunn steg for steg. For det andre gjennomføre en sosialistisk revolusjon, som innebærer avskaffelsen av kapitalistenes klassediktatur og opprettelsen av arbeiderklassens klassediktatur. Og for det tredje: å føre klassekampen videre til alle klasser og klasseforskjeller er utvisket. Da spør man seg: kan dette mål oppnås uten et marxist-leninistisk parti? Finnes det noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet styrte kapitalistenes diktatur og opprette proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti?

Finnes det til slutt noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet befeste og videreutvikle proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti? Jeg ser litt på de historiske erfaringene. La oss bare drøye ved ei avgjørende hending i arbeiderklassens utvikling, nemlig årene 1914–18/19. Da gjennomførte den russiske arbeiderklassen og de russiske bondemassene, under ledelse av det bolsjevikiske parti, en framgangsik sosialistisk revolusjon i Russland. Arbeiderklassen reiste seg også i mange andre land, i Tyskland, i Ungarn, i Finland og så videre. Men ingen steder lyktes man med det bolsjevikene hadde lyktes med i Russland. Hva var årsaka? Jo, årsaka var dels naturligvis at betingelsene for revolusjonen var svært gunstige i Russland. Men det er ikke en tilstrekkelig forklaring: betingelsene var også svært gunstige i Tyskland for en sosialistisk revolusjon. Men den avgjørende forskjellen var at i Russland fantes et virkelig marxist-leninistisk part, som var sammensveiset rundt en felles teori, en felles ideologi, og var oppbygd i samsvar med den demokratiske sentralismens prinsipper, som gjennomførte masselinja og kunne tillempe kritikk og selvkritikk. Noe slikt parti fantes ikke i de andre landene, for eksempel i Tyskland. Der hyllet de revolusjonære en feilaktig teori. De undervurderte partiets rolle og sa som Rosa Luxenburg at revolusjonen ville lykkes mer eller mindre av seg selv, bare igjenom massenes spontane kamp. Men erfaringene viser at massenes spontane kamp ikke er tilstrekkelig. Det trengs også en ledelse for kampen. Videre undervurderte de betydningen av å reise arbeiderklassens allierte i by og fram for alt på landet. Følgen ble at bondemassene i Tyskland var stort sett uberørt av de revolusjonærer agitasjon og organisasjon, og følgen ble at reaksjonen, militaristene og kapitalistene og deres håndlangere innenfor sosialdemokratiet kunne slå ned arbeiderklassens revolt med blod og påføre arbeiderklassen store skader. Det var følgen av at det manglet et virkelig kommunistisk parti.

På dette punktet kan det også være verdt, om enn i all korthet, å minne om at et kommunistisk parti også trengs etter at arbeiderklassen har erobret makten. Lenin skrev om partiet etter maktovertakelsen i Radikalismen, kommunismens barnesjukdom: «Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, blodig og ublodig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i millioners og titalls millioners vaner, er en overordentlig fryktelig makt. Uten et jernhårdt og kampherdet parti, uten et parti som nyter tiltro hos det hederlige i den gitte klassen, uten et parti som forstår å gi akt på massenes stemning, og øver innflytelse på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang. Å beseire det sentraliserte stor-borgerskapet er tusen ganger letter enn å beseire millioner og atter millioner av små næringsdrivende». Man må si at denne uttalelsen av Lenin har fått den mest lysende bekreftelse i og av den kinesiske kulturrevolusjonen, veiledet av Mao Tse-tungs tenkning. Den har på samme vis også blitt negativt bekreftet av de kommunistiske partienes utarting i Sovjet og de andre revisjonist-ledete landa.

Men det som for oss er viktig og aktuelt akkurat nå, er klassekampen før og fram til proletariatets diktatur. I hvert samfunn, bygd på klasser og antagonistiske interesser, finnes det alltid klassekamp. Det er uungåelig. Klassekampen oppstår følgelig alltid spontant. For eksempel i Sverige så er vår historie fulltegnet av klassestrider gjennom århundrer. De utallige bondereisningene medførte visse samfunnsmessige framsteg; produksjonsforholdene ble forandra noe, slik at produktivkreftene kunne utvikles ytterligere. Men bondeklassen lyktes ikke i å styrte den føydale herskerklassen og overta makten. Hvorfor? Dels fordi de objektive betingelsene ikke forelå. Produksjonsforholdene var ikke tilstrekkelig utviklet, det fantes ingen arbeiderklasse. Men det kom også av, i sammenheng med produksjonsforholdene, at det ikke fantes noe revolusjonært parti som kunne lede kampen. Da de nye kapitalistiske produksjonsforholdene ble grunnlagt i Sverige rundt midten av attenhundretallet, og industriarbeiderklassen oppsto, oppsto også arbeidernes klassekamp mot kapitalistene. Men den oppsto spontant, det vil si uten bevisst sammenslutning, organisasjon og ledelse. Først ble enkle forsvarsorganisasjoner som sjuke- og begravelseskasser skapt. På 1860-tallet ble de første fagforeninger grunnlagt. Disse ble imidlertid fra begynnelsen ledet av borgerlige liberalere. Men fra 1880-åra vendte arbeiderne seg fra de borgerlige liberalerne og fikk nye sosialistiske ledere. I 1889 ble det første sosialistiske arbeiderpartiet i Sverige skapt. Hvordan skal man forklare denne utviklingen? Jo, ganske enkelt slik at arbeiderklassen gjennom sine egne kamperfaringer nådde fram til slutningen at for at de framgangsrikt skulle ivareta sine interesser mot kapitalistene, måtte de skape en politisk organisasjon, et politisk parti som ledelse for alle dens klasseorganisasjoners kamp. Når så det sosialdemokratiske partiet utartet og solidariserte seg med kapitalistene i Sverige og andre land, brøt store deler av den svenske arbeiderklassen med det sosialdemokratiske partiet og dannet det partiet, som i 1921 ble Sveriges Kommunistiske Parti. Hvorfor? Ganske enkelt fordi arbeiderne gjennom sine egne erfaringer så at det sosialdemokratiske partiet ikke var arbeiderklassens politiske parti. Det måtte altså skapes et nytt parti. Og hvorfor har nå revolusjonære arbeidere og intellektuelle besluttet å danne et virkelig marxist-leninistisk parti i Sverige og i mange andre land? Det spørsmålet kan man best studere med utgangspunkt i arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens langsiktige målsetning. Men også med utgangspunkt i den nåværende klassekampen, i de resultater, som de svenske arbeiderne oppnår i kampen på arbeidsplasser, i boligområdene og i de såkalte masseorganisasjonene. Er det for tiden arbeiderne eller kapitalistene som trekker det korteste strået i den faglige politikken, i skattepolitikken, husleiepolitikken og så videre? Ja, å stille spørsmålet er å besvare det. Et aktuelt eksempel. For ca. et år siden pågikk det igjen sentrale lønnsoppgjør i Sverige mellom sosialdemokratiet og kapitalistenes topporganisasjoner; Landsorganisationen i Sverige (LO) og Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF). Og det begynte allerede forrige sommer med at den såkalte arbeiderrepresentanten, Arne Geijer, forklarte at det ikke fantes plass for lønnsforhøyelser. Dette til tross for at såvel den offentlige statistikken som sosialdemokratiets egne utregninger viste at kapitalistene i de seneste årene hadde beriket seg på en enestående måte. I dag har den svenske arbeiderklassen fortsatt ingen avtale, så smått om senn kommer det vel til å krype en mus ut av dette berget, som for tida holder på å føde en avtale. Men det kommer til å bli snakk om en eller to prosent i lønnsforhøyelser. Arbeiderne og andre lønnstakere knytter hendene i bukselomma, men de kan ikke gjøre noe med det. Hvorfor? Fordi det ikke finnes et arbeiderklassens kommunistiske parti, som kan ta opp deres krav, organisere kamp på kravene mot kapitalistene og reformistene. Og slik kommer det til å fortsette til det finnes et revolusjonært parti. «Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på marxismen-leninismens revolusjonære teori, og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og folkets brede masser til seier over imperialismen og dens lakeier», for å si det med Mao Tse-tung.

Her kan man spørre seg: Hvordan skal så dette partiet se ut? Hvordan skal det fungere, og hvordan skal det være oppbygd? På dette punktet kan vi vende oss til to store marxist-leninister, som uttømmende har behandlet spørsmålet om det marxist-leninistiske partiet, nemlig Stalin og Mao Tse-tung. Stalin skriver i Leninismens grunnlag om partiet. Hvori, spør han, består det særegne hos det marxist-leninistiske partiet? Og han sier for det første at det består i at partiet er arbeiderklassens fortropp. «Partiet må framfor alt være arbeiderklassens fortropp, partiet må ta opp i seg alle de beste elementene i arbeiderklassen, tilgodegjøre seg deres erfaringer, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for arbeiderklassens sak. Partiet må stå i spissen for arbeiderklassen. Det må dra proletariatet med seg, og ikke slepe etter i spontanitetens kjølvann. Ikke en eneste arme kan i krig unnvære en slik stab, om den ikke vil dømme seg sjøl til nederlag. Er det ikke klart at arbeiderklassen så mye mindre kan unnvære en slik stab, om den ikke vil utlevere seg med hud og hår til fienden.»

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp, det må dessuten være en tropp av klassen, en del av klassen, nært forbundet med den gjennom sin tilværelses røtter. Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.» Hvor betydningsfull denne funksjonen hos partiet er, nemlig den å være arbeiderklassens fortropp; den kjenner vi selv til–dere likevel som meg–fra den siste tida, de siste årenes erfaringer, framfor alt i den anti-imperialistiske kampen, for eksempel i Vietnamrørsla. Er det slik at de kommunistiske partier, jeg mener revisjonistiske partier, har gått i spissen for den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen i noe europeisk land? Nei, det er det ikke. De har tvert om, som Stalin sier, slept etter i massenes kjølvann. Følgelig har heller ikke partiene fått arbeiderklassens og folkets fortrolighet i denne saka. Og slik er det i spørsmål etter spørsmål.

For det andre understreker Stalin at partiet også er arbeiderklassens organiserte fortropp. Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Dersom partiet virkelig skal lede klassens kamp, må det dessuten være sin klasses organiserte fortropp. «Under kapitalismen er nemlig partiets oppgaver svært store og mangesidige. Partiet må lede proletariatets kamp under vanskelige indre og ytre utviklingsbetingelser. Det må lede arbeiderklassen til angrep der situasjonen krever et angrep, det må føre arbeiderklassen vekk fra fiendens slag når situasjonen krever et tilbaketog. Det må hos de organiserte partiløse arbeideres millionmasser inngyte en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, en ånd av organisering og utholdenhet. Men disse oppgavene kan partiet fylle bare dersom det selv er en personifisering av disiplin og organisasjon, dersom det selv er proletariatets organiserte fortropp. Ideen om partiet som et organisert hele, er fiksert i Lenins kjente formulering der partiet betraktes som summen av organisasjonene og partiets medlemmer som medlemmer i en av partiets organisasjoner, men partiet er ikke bare summen av partiets organisasjoner, partiet er dessuten et enhetlig system av disse organisasjoner. Deres formelle sammenslutning til et enhetlig hele med høyere og lavere ledende organer, med minoritetenes underordning under majoriteten, med praktiske beslutninger som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse betingelsene er ikke partiet i stand til å være et enhetlig hele, som formår å realisere en planmessig og organisert ledelse av arbeiderklassens kamp. Prinsippet at minoriteten underordner seg majoriteten, at partiarbeidet ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra vaklende elementer, beskyldninger om byråkratisme, formalisme osv.» «Det behøver knapt bevises,» sier Stalin, «at et planmessig arbeide i partiet sett som en helhet, ledelsen av arbeiderklassens kamp skulle være umulig om disse prinsipper ikke blir gjennomgått. Leninismen innebærer i organisasjonsspørsmålet ei urokkelig gjennomføring av disse prinsippene. Kampen mot disse prinsippene kaller Lenin russisk nihilisme og herskapsanarkisme, hvilke bør latterliggjøres og forkastes.»

I sin bok Et steg fram sa Lenin følgende om disse vaklende elementer: «Det burde være klart at skrikene om den beryktede byråkratismen helt enkelt er et skalkesjul for misnøye med partisentralens personlige sammensetting, et fikenblad. Du er en byråkrat, for du ble utsett av partikongressen ikke i samsvar med min vilje, men stikk i strid med den. Du er formalist for du støtter deg til kongressens formelle beslutninger og ikke på mitt samtykke. Du handler grovt mekanisk fordi du henviser til partikongressens mekaniske majoritet og ikke tar hensyn til min mening. Du er en despot fordi du ikke vil avstå makten til det gamle nette selskapet Axelrod, Martov, Potretsov [med flere], som ikke underkaster seg den 2. partikongressens beslutninger og anklaget Lenin for byråkratisme.»

Når det gjelder eksempler på nødvendigheten av partiet som arbeiderklassens organiserte fortropp, har vi et fra vår egen historie: Under krigen var lønningene frosset fast og kapitalistene hadde hovet inn store profitter. Ved fredsslutningen i 1945 var metallarbeiderne rede til kamp mot kapitalistene og det var gunstige muligheter for streik. Men de reformistiske fagforeningslederne ønsket ikke streik; de ville fortsette klassesamarbeidet med kapitalistene som de hadde innledet i stor skala under krigen. Nåvel, de kunne ikke motsette seg streiken direkte, men reformistene sørget for å beholde ledelsen. Hva gjorde så kommunistpartiet? Jo, i denne situasjonen nøyde de seg bare med å mane arbeiderne til kamp, til kamp uten å stille spørsmålet om hvem som hadde ledelsen for streiken. Og så lenge reformistene kunne beholde ledelsen av streiken, kunne de føre den til nederlaget, hvilket de også var fast besluttet på å gjøre. Det gjorde de også. I denne situasjonen skulle kommunistene ha tatt ledelsen i streiken, og om det ikke hadde lyktes, blåst til retrett. Nå førte metallstreiken til nederlag og misstemning innen arbeiderklassen i mange år, og reformistene kunne legge ansvaret over på kommunistene.

Men det er ikke nok med disse oppgavene for partiet. Partiet er arbeiderklassens organiserte fortropp. Men partiet er ikke arbeiderklassens eneste organisasjon. Arbeiderklassen har dessuten en hel rekke andre organisasjoner som er en forutsetning for at de skal føre en framgangsrik kamp mot kapitalen. Det gjelder fagforeninger, kooperativer, fabrikk- og verkstedorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinneforeninger, pressen, kultur og undervisningsorganisasjoner, ungdomsforeninger og så videre. Den veldige majoriteten av disse organisasjonene er partiløse og bare en viss del av dem er direkte tilsluttet eller utgjør en fagforening av partiet. Alle disse organisasjoner er absolutt nødvendige for arbeiderklassen. Uten dem er det umulig å styrke arbeiderklassens posisjoner på kampens ulike områder. Og uten dem er det umulig å stålsette arbeiderklassen, gjøre den til den kraft som er nødvendig for å erstatte kapitalismen med en sosialistisk samfunnsordning. Men da oppstår et spørsmål. Hvordan skal man få i stand en enhetlig ledelse når det finnes en slik rikdom av organisasjoner? Hvor fins garantien for at ikke disse mangfoldige organisasjoner bringer uenighet og splittelse i ledelsen? Man kan si at hver og en av disse organisasjonene driver arbeid på sitt spesielle område og derfor ikke kan forstyrre hverandre. Det er naturligvis riktig, men det er også sant at alle disse organisasjoner må drive arbeidet i en og samme retning, som er til for å gagne en klasse, nemlig arbeiderklassen. Nå spørres det: hvem bestemmer den linja, den almenne retning som disse organisasjoner må drive sitt arbeid etter? Hvor er den sentrale organisasjon som har mulighet til å lede alle disse organisasjoner, til i praksis å følge denne linja for å oppnå enhet i ledelsen og forhindre splittelse? En sånn organisasjon er nettopp arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet har alle forutsetninger for å ta ledelsen i alle disse organisasjonene. For det første fordi partiet er sentrum for arbeiderklassens beste elementer som står i nær kontakt med arbeiderklassens partiløse organisasjoner og svært ofte leder dem. For det andre fordi partiet i sin egenskap av samlingsplass for arbeiderklassens beste elementer også er den beste skolen for å utdanne kadre for arbeiderklassen, som er i stand til å lede alle dens organisasjoner.

For det tredje fordi partiet i egenskap av å være den beste skole for å utdanne arbeiderklassens ledere og takket være sin erfaring og autoritet, er den eneste organisasjon som kan sentralisere ledelsen for arbeiderklassens kamp og på det viset forvandle alle mulige partiløse organisasjoner til hjelpeorganer, til forbindelsesreimer som forener partiet med klassen. Derfor kan man si at partiet er den høyeste form for organisasjon for arbeiderklassen. Det betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjonene, fagforeningene, kooperativene og så videre formelt må underlegges partiets ledelse. Det er bare spørsmålet om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og har innflytelse der, med alle overbevisningsmidler skal virke sånn at de partiløse organisasjonene i sitt arbeid nærmer seg arbeiderklassens parti og frivillig stiller seg under dets politiske ledelse. Derfor sier Lenin at partiet er den høyeste formen for arbeidernes klassesammenslutning, hvis politiske ledelse bør omfatte alle de øvrige former for arbeiderklassens organisasjon. Derfor er også den opportunistiske teori om de partiløse organisasjonenes uavhengighet og nøytralitet som grunner seg på uavhengige parlamentarikere og avismenn, som er løsrevet fra partiet, trangsynte fagforeningsfunksjonærer og borgerliggjorte kooperatører, fullkomment uforenlig med leninismens teori og praksis.

Også på dette punktet fins det visse erfaringer som bekrefter riktigheten av den. I Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), det gamle kommunistpartiet i Sverige, var det i praksis ikke partiet og partiledelsen, som ledet partiets virksomhet, men det var riksdagsgruppen. Det var de som samlet seg i første og annet kammer og der drøftet politikken, som ble de egentlige lederne. Og de inntok mange ganger en helt annen linje enn partiet gjorde i ulike spørsmål. Det var riksdagsgruppen som drev gjennom tilslutningen til den indirekte beskatningen. Det gjorde forøvrig også Axel Larsens Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark. Etterhvert førte dette til oppløsning, til og med innen riksdagsgruppen slik at den til sine tider fulgte 2 eller 3 linjer i for eksempel militærspørsmålet. Noen riksdagsmenn innenfor partiet stemte for total avrustning, noen stemte for et billigere alternativ enn sosialdemokratenes opprustning, en tredje gruppe har gått inn for noe de kaller folkeforsvar. Til og med innen KFml har vi negative erfaringer med at de som arbeider innenfor ulike klasseorganisasjoner ikke stiller seg under forbundets ledelse. Det har først og fremst vært tilfellet med de faglige aktive i Gøteborg, noe de som har lest avisen GNISTAN^[1] sikkert vet. Det viste seg at de slett ikke var interessert i å utvikle en revolusjonær politikk i fagforeningene. Det de ville var å traske videre i de gamle hjulsporene og utdanne tillitsmenn, det vil si funksjonærer som var dyktige til å regne akkord, mens de ikke var dyktige til å gjennomføre revolusjon.

I sin lære om partiet understreker også Stalin at partiet som en enhet er uforenlig med forekomsten av fraksjoner. «Det er umulig», sier han, «å erobre og opprettholde arbeiderklassens diktatur uten et parti som er sterkt gjennom sin sammensveising og jernharde disiplin. Men en jernhard disiplin er utenkelig uten viljenes enhet, uten fullkommen og betingelsesløs enhet i samtlige partimedlemmers handlinger. Det betyr naturligvis ikke, sier han, at muligheten for meningsdivergenser i partiet dermed skulle være utelukket. Tvert om, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men den tvert imot forutsetter kritikk og meningsstrider innen partiet. Enn mindre betyr det at disiplinen må være blind. Tvertimot, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men forutsetter en bevisst og frivillig underordning, for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhard disiplin.»

På dette punktet tror jeg, at såvel den norske arbeiderbevegelsen som den svenske har viktige negative erfaringer å studere og dra lærdom av, slik at de ikke blir gjentatt. I hvert fall var det slik og er det fortsatt i VPK i Sverige, at underordningen av det enkelte medlem, og den enkelte organisasjonen under partiledelsen ikke hadde en frivillig karakter, ikke bygde på kritikk og sjølkritikk og åpen diskusjon, men på ordregivning. Dette førte til at det ikke fantes sterke, sjølstendig tenkende kommunister i partiet, men folk som automatisk og uten omtanke fulgte ledelsen. Når en tillitsmann kom ut til en grunnorganisasjon og forklarte partiets linje, så forekom det ytterst sjelden diskusjon. Han bare satt der som en fuglemamma og matet fugleungene, og fugleungene svelget, gapte og svelget og tygde, men sa ingenting. Dette var, litt tilspisset uttrykt situasjonen i det revisjonistiske partiet, og slik er det i alle borgerlige og småborgerlige partier. Men det er klart at et slikt parti kan ikke gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Ja, det kan heller ikke framgangsrikt lede klassekampen i det kapitalistiske samfunnet.

Stalin understreker til slutt i sin lære om partiet, at partiet styrker seg ved at det renser ut opportunistiske elementer. Han sier at «det er de opportunistiske elementene som utgjør kilden til fraksjonsvesen i vårt parti. Arbeiderklassen er ikke en klasse avskilt fra omgivelsene. Til partiet strømmer stadig elementer fra bøndene, småborgerne og de intellektuelle som proletariseres gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår en oppløsningsprosess i arbeiderklassens toppsjikt som i hovedsak består av fagforeningsfunksjonærer og parlamentarikere som beskyttes av borgerskapet. Alle disse småborgerlige gruppene trenger på en eller annen måte inn i partiet, og trekker med seg en ånd av vaklende usikkerhet, en ånd av opportunisme og oppløsning. Det er disse som framfor alt er kilden til fraksjonsvesen og oppløsning, kilden til desorganisasjon og partiets splittelse innenfra. Partiet styrker seg ved å rense ut de opportunistiske elementene.»

«Om man har reformister, mensjeviker i sine ledd,» sier Lenin, «er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen og umulig å forsvare den. Dette er prinsippielt fastslått. Når revolusjonen står for døren og kampen for dens seier raser som heitest, kan den minste vakling innen partiet være i stand til å ødelegge alt. Den kan tilintetgjøre revolusjonen og rykke makten ut av arbeiderklassens hender, for denne makt er ennå ikke stabil og angrepet mot den kommer ennå meget sterkt. Om de vaklende lederne i en sånn situasjon går sin vei, så svekker det ikke, men styrker partiet såvel som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.»

På dette punktet skal man naturligvis understreke at de opportunistiske elementene ikke skal renskes ut hovedsaklig gjennom en organisatorisk beslutning, i hvert fall ikke bare med en organisatorisk beslutning, for da har ofte utrenskingen ingen verdi. Man må undersøke årsaken til opportunismen, og man finner da ofte at årsakene finnes i selve samfunnet. Det er derfor noe som stadig vil trenge seg inn i partiet. Måten å gjøre opp med opportunismen på i et kommunistisk parti, det må være å anvende den metode som Mao Tse-tung og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) har utviklet, nemlig gjennom i første rekke å utvikle den politiske diskusjonen. Se bare på den måten KKP isolerte Liu Shao-chi og den gjengen som omga ham. Gjorde man det ved å utelukke han fra partiet fra begynnelsen? Nei, man begynte med å mobilisere de gode partimedlemmene og massene. Liu Shao-chi og de andre borgerlige elementene ble avslørt, fordømt og isolert fra folket. Man gjorde det gjennom denne kampen klart for arbeiderklassen og folket, hva kampen dreide seg om, slik at medlemmene, arbeiderne, bøndene, kunne lære av denne kampen, lære å forstå hva kampen handlet om, slik at de kunne ta avstand fra de opportunistiske elementene, isolere dem og beseire dem og slippe å gjøre samme feilen om igjen, og det vil si lettere kunne oppdage dem når de atter en viste seg i partiet, og derfor kunne den organisatoriske beslutningen, ved den siste kongressen komme lik som på samme måte som man klipper av et råttent eple som henger i et tre.

Til denne lære om partiet som Stalin utviklet, må man naturligvis legge noen ord om at den har blitt ytterligere videreutviklet, framfor alt gjennom Mao Tse-tung. Og jeg tror at kjernepunktet i Mao Tse-tungs lære om partiet ligger i følgende sitat: «Et veldisiplinert parti som er væpna med marxismen-leninismens teori, anvender sjølkritikkens metoder og er forbundet med folkets masser.» Der ser vi utpekt hvordan et kommunistisk parti må se ut i vår tid, se ut i dag. Det må bygge på marxismen-leninismens teori som må gjøres til alle medlemmers–ikke bare partiledelsens–eiendom. Det må være et parti som i virkeligheten, ikke bare i ord, har gjennomført kritikkens og sjølkritikkens metode, der kritikken ikke bare går fra partiledelsen til medlemmene, men kritikken skal gå i begge retninger og framfor alt nedenfra, og der kritikken også skal komme fra de partiløse utenfor partiet–mot partiet, for å holde partiet så og si under oppsikt. For det tredje at dette parti i sin politikk gjennomfører masselinja, bygger på politikken fra massene til massene. Det tror jeg man nødvendigvis må legge til i dag, når man diskuterer hvordan et kommunistisk parti skal være oppbygd. Om vi sammenfatter i en definisjon kan vi derfor si at det kommunistiske parti er arbeiderklassens organiserte fortropp, og den høyeste form for arbeiderklassens klasseorganisasjon.

Nå hvor og hvordan finner vi denne gode sigar? Hvordan oppstår og dannes dette partiet? Det er dette spørsmålet som er meget brennende for oss. Historien viser at det marxist-leninistiske partiet oppstår først under imperialismen; det vil si den døende kapitalismens tidsalder, da den proletære revolusjonen føres opp på dagsordenen som et praktisk anliggende. Et sånt parti kunne ikke oppstå før den tidsalder vi lever i, for først den tidsalderen har stilt slike spørsmål på dagsordenen som gjør et slikt parti nødvendig. Men da kan man spørre seg–er denne historiske forutsetning tilstrekkelig? Fordres det ikke en bevisst politisk handling for at det marxist-leninistiske parti kan komme i stand? Jo, jeg tror at man må svare ja på dette spørsmålet. Lenin skrev følgende i Hva bør gjøres: «Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med bare sine egne krefter kan utforme en faglig bevissthet, det vil si overbevises om nødvendigheten av å sammenslutte seg i forbund–å føre kampen mot arbeidskjøperne, å kreve av regjeringen at den utferdiger en eller annen lov som er nødvendig for arbeiderne (…) Sosialismens lære vokser derimot fram av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som ble utarbeidet av utdannete representanter for de herskende klassene, av intelektulle. Den moderne vitenskapelige sosialismens grunnleggere Marx og Engels tilhørte også selv, på grunn av sin sosiale stilling den borgerlige intelligensiaen.»

Av det dro Lenin slutningen at den vitenskapelige sosialismen fram for alt gjennom de intellektuelle som har gått over fra borgerklassens posisjoner til arbeiderklassen, måtte forene seg med arbeiderklassen.

Hvordan skal vi skape et slikt parti? Det kan naturligvis ikke stampes fram fra marken. Som alt annet vokser det fram skrittvis. De historiske erfaringene viser at revolusjonære partier vanligvis gjennomgår en rekke etapper i sin politiske og organisatoriske utvikling innen de blir en virkelig fortropp. De framtrer i begynnelsen vanligvis som studie- og propagandaorganisasjoner, hvis arbeide i hovedsak drives innen deres egne rekker. Det er nødvendig for å sikre den teoretiske enheten og for å fostre en kader og organisere seg på beste måte. Så kommer en tid da partiet går ut til massene for å lede streikekamper og arbeiderklassens ulike manifestasjoner. Dette er en meget viktig periode. Dens begynnelse betyr at den spontane arbeiderbevegelsen forenes med sosialismens ideer og forvandles til en klassebevisst og organisert bevegelse. I denne følgende etappen blir partiet en reell politisk kraft som klarer å dra med seg ikke bare arbeiderklassens majoritet, men også en betydelig del av de øvrige folkemassene. Det finnes en rekke historiske eksempler på det. I Russland tok det 20 år fra gruppa «arbeidets frigjøring» ble dannet i 1883, som la den teoretiske grunnen for den revolusjonære arbeiderbevegelsen, fram til 1903 da Russlands Sosialdemokratiske Parti ble grunnlagt. I Sverige tok det omtrent 10 år fra og med det at August Palm holdt sin første tale i 1881 om «Hva vil sosialdemokratiet?» til 1889, da det sosialdemokratiske partiet ble dannet. KKP ble starta i 1921 av 12 kommunister som bak seg bare hadde drøyt 50 medlemmer, men partiet ble likevel ikke skapt av tomme intet. Det begynte allerede i 1918. Da spredde Kinas første marxist Li Ta Shao marxistiske ideer i tidsskriftet Ny Ungdom. I 1918 ble det også startet en marxistisk studiesirkel i Shanghai, og i 1919 en i Peking. På det grunnlaget ble det dannet kommunistiske ungdomsgrupper over hele landet. I 1920 ble det dannet kommunistiske grupper i Shanghai, i Peking og i Kanton. Andre kommunistiske grupper ble dannet i Hopei og i Shanton. Mao Tsetung dannet i Hunan i 1920 en marxistisk studiesirkel og et sosialistisk ungdomsforbund. Tidsskriftet Ny Ungdom ble offisielt organ for den kommunistiske gruppen i Shanghai, kort etter også et teoretisk månedstidsskrift: Det Kommunistiske Partiet. Samtidig påbegynte de kinesiske kommunistene propagandistisk og organisatorisk arbeid blant kinesiske arbeidere. På grunnlag av denne utviklingen blei så KKP skapt 1. juli 1921.

Om vi sammenfatter de historiske erfaringer at de kommunistiske partiene framfor alt begynner som studieorganisasjoner for å sveise sammen den teoretiske, ideologiske enheten innen partiene, innen forbundene. Parallelt med, men som en annen oppgave går det inn for propagandistisk arbeid for å skape et gunstig miljø for partiet, for å vinne gjenklang for sine ideer og standpunkter blant massene, og påbegynne den ideologiske kamp mot kapitalistene, mot revisjonistene og reformistene. Og først i det andre og framfor alt det tredje stadiet begynner partiet å bli i stand til å lede, utløse og organisere store aksjoner. Jeg tror det er en ganske allmenn erfaring at store, vellykkede aksjoner forutsetter, ikke bare et enhetlig parti, men også et skikkelig grundig propagandistisk forarbeid for at aksjonene virkelig skal lede noe sted.

Ja, kamerater. Det er omtrent hvor vi står i dag. Og det gjelder tror jeg, så vel vårt forbund, som SUF i Norge. For å gi et avsluttende konkret eksempel på hvordan vi har tenkt oss partidannelsen, så kan jeg si at vi har begynt med å gjennomføre marxistiske grunnstudier i hele forbundet der alle medlemmer skal delta. Det er nettopp for å skape den teoretiske enheten, og jeg tror at man ikke sterkt nok kan peke på nødvendigheten av studier som et første grunnleggende steg i arbeidet for å skape et riktig kommunistisk parti. Jeg tror at all historisk erfaring beviser det såvel positivt som negativt. Vi har alt gjort meget positive erfaringer ut av det grunnleggende studiearbeidet. Ja, faktisk mener vi å ha hevet vårt forbund opp på et nytt nivå jamført med hvordan det var det første året. Det har faktisk også gitt seg praktiske resultater. Medlemmene har fått en større bevissthet om oppgavene, og hva forbundets linje er, og likeså en bedre bevissthet om hvordan den politiske kampen bør føres på forskjellige områder. Jeg tror også at.man kan slå fast at den andre oppgaven nest etter studieoppgaven er nettopp det propagandistiske arbeidet, og at det kommer til å være betydningsfullt under en svært lang periode.

Men når skal man da danne partiet? Ja, her kan vel forholdene skille seg mye i de ulike landene, det beror på omstendighetene. Det er ikke alltid slik at man kan danne et parti akkurat når man vil. Men vi arbeider for tida etter følgende plan. Etter dette grunnleggende marxist-leninistiske kurset som alle har tilegnet seg og som også sympatisørene naturligvis studerer, så går vi inn for å foreta en klasseanalyse av det svenske samfunnet i form av et antall studiebrev som peker ut arbeiderklassens situasjon, kapitalistenes situasjon, maktforholdet mellom arbeidere og kapitalister, hvilke klasser og partier som finnes, den svenske statens oppkomst og nåværende karakter og så videre. Det er arbeid som så mange medlemmer som mulig er dratt med i. Formålet med dette arbeidet er at det skal skille ut hva som er de grunnleggende og viktigste motsetningene i det svenske samfunnet. For først på grunnlag av det er det mulig å utarbeide en riktig politisk linje. Vi regner med at det arbeidet kommer vi til å kunne kjøre i gang med fra og med nå til høsten, men at det sikkert vil komme til å ta et helt år å gjennomføre det. Med da bør alle medlemmer i forbundet ha en riktig grundig skolering i det svenske klassesamfunnets karakter og utviklingslover. Og først da er vi i stand til å formulere et program for det pariet som skal dannes. Det er klart at man ikke bare kan raske sammen en partikongress på det vis som revisjonistene og reformistene gjør. Men man må virkelig utarbeide et program som holder for den politiske kampen.

Først når det er gjort og det er blitt diskutert grundig, kan vi, tror jeg–det er vår nåværende oppfatning–gå til en partidannelse. Derfor kamerater vil jeg sammenfatte dette foredraget i to setninger på bakgrunn av våre egne erfaringer. For det første: dere skal skape et kommunistisk parti. For det andre; forsøm ikke studiearbeidet, arbeid heller for mye enn for lite med studiene i marxismen-leninismen å foren dere på grunnlag av Mao Tse-tungs tenkning. Det vil dere få igjen siden. Og for det tredje: ta dere god tid med partidannelsen også det vil dere få igjen for, tror jeg.