Det irske flagg

Av

Nr 3-4 1972

James Connolly: Det irske flagg

«Det irske flagg» ble skrevet i 1916, rett for Dublin-opprørets høydepunkt og nederlag. James Connolly regnes med rette som dette oppgjørets teoretiker, og han har levert flere essays som gir gode analyser av temaer som er knyttet til det nasjonale spørsmålet. Det betydeligste av dem er «Arbeidet i irske historie» som kan kjøpes gjennom Oktober bokhandlene i engelsk versjon.

Connolly viser i sin artikkel hvorfor det revolusjonære proletariatet tar i bruk de nasjonale symbolene i sin kamp. Den har en spesiell betydning i Norge i dag, hvor spissborgerne klynker når de ser en revolusjonær under Wergelands portrett eller remjer av indignasjon over parolen «Nei til salg av Norge».

Det var langt fra alle sosialister i Europa på Conollys tid som innså Dublin-opprørets rolle. De snakket om at det irske proletariatet hadde satt det grønne flagget over det røde, at hele opprøret var et kuppforsøk osv. I sin artikkel «Oppsummering av diskusjonen om suvereniteten», setter Lenin dem kraftig på plass. Han peker på at de på den måten stiller seg på samme standpunkt som talsmenn for imperialismen. Han viser at opprøret var et ekte opprør sprunget ut fra massenes behov, og han summerer slik: «En-hver som kaller et slikt opprør for et «kupp» er enten en forsteinet reaksjonær eller en dogmatiker som er håpløst ute av stand til å oppfatte en sosialrevolusjon som et levende fenomen». «En slik person tjener revolusjonene med leppene uten å skjønne hva revolusjon er for noe».

Hermed er Connollys artikkel anbefalt som materiale i diskusjonen om den nasjonale sjølråderetten! Rådet for de irske innbyggeres arme (Irish Citizen Army) har etter grundige og alvorlige diskusjoner , besluttet å heise Irlands grønne flagg over Frihetshallen, som en festning det irske folks våpen holder for Irland.

Dette er en beslutning av stor betydning i den alvorligste krise Irland har sett i vår tid og generasjon. Den vil, det er vi sikre på, få enhver sann irlenders hjerte til å slå raskt, og blodet til å jage hurtig gjennom årene på alle som elsker det irske folk.

Det betyr at midt oppe i og på tross av alt forræderi og alt tilbakefall fra ledere og førere, midt oppe i og på tross av all svakhet, korrupsjon og moralsk feighet i en gruppe av befolkningen, midt oppe i og på tross av dette gjenstår det fremdeles i Irland en flekk hvor en gruppe av sanne menn og kvinner er rede til å heise, samle seg rundt og forsvare det flagget som er gjort hellig av alle de lidelser fortidas martyrer har gjennomgått.

Siden denne forferdelige krigen først begynte, har vi sett ethvert symbol på irsk frihet vanæret for å tjene fiendens hensikter. Vi har vært vitne til sjofelt misbruk av enhver hellig irsk tradisjon. Vi har sett appeller blitt gjort til vår kjærlighet til friheten, til våre religiøse følelser, til vår medfølelse med undertrykte, til vårt slektskap med alle som lider – alt dette for at Irlands unge menn skulle bli lokket til tjeneste for den nasjon som nekter deres eget land enhver nasjonal sjølstendighet.

Den makt som i syv hundre år har ført bitter og ubønnhørlig krig mot Irlands frihet, og som fortsatt erklærer at Irlands rettigheter for alltid må forbli underordnet det britiske imperiets interesser, appellerer hyklersk til våre unge menn om å verve seg under sin fane og utgyte sitt blod «for frihetens sak».

Den makt hvis styre i Irland har vært et langt karneval av korrupsjon og ødeleggelse av sedvanlig moral, og som har fråtset i fornedringen og forfallet av alt det irske menn og kvinner holder hellig, appellerer til oss, i religionens navn, om å kjempe for seg som kristendommens forkjemper.

Den makt som har underkastet seg mer av verdens befolkning enn noen annen på kloden, og holder dem underkastet uten noen garanti om frihet eller mulighet til sjølstyre, denne makt som setter katolikker opp mot protestanter, hinduer mot muhammedanere, den gule mann mot den brune, og lar dem bekjempe hverandre mens den sjøl røver og myrder dem alle – denne makt appellerer til Irland om å sende sine sønner for å kjempe under Englands fane for de undertryktes sak.

Den makt hvis styre i Irland har gjort Irland til en ørken, og gjort at det irske folks historie kan leses som en rekke blodig nedslaktinger appellerer til vår mandighet nå når den planlegger utslettelsen av et annet folk, og ber oss om å kjempe for seg ut fra vår medfølelse med lidelse og vårt hat mot undertrykking.

I generasjoner var kløveret bannlyst som Irlands nasjonale symbol, men så langt går England at det bruker kløveret som et middel til å hisse fram lojalitet mot England hos godtroende irlendere. I århundrer var Irlands grønne flagg forbannet og hatet av den engelske garnison i Irland og i sine hjerter hater de det fortsatt. Men i India, i Egypt, i Flandern, i Gallipoli blir det grønne flagget brukt av våre herskere til å oppmuntre Englands irske soldater til å ofre sine liv for den makt som nekter deres land retten til å bli en nasjon. Grønne flagg vaier over rekrutteringskontorene i Irland og England som agn for å lokke ynkelige tosker til uverdig død i engelske uniformer.

Irlands nasjonale presse, den sanne nasjonale presse, ukorrumpert og uforferdet, har stort sett lyktes i å stoppe bølgen av demoralisering, og har åpnet det irske folks øyne for sannheten om landets stilling i krigen.

Irlands nasjonale presse er et virkelig frihetens flagg som vaier for Irland på tross av fienden. Men det er riktig at også dette landets grønne flagg skulle vaie i Dublin, som et samlingspunkt for våre styrker, og virkeliggjørelsen av alle våre håp. Og kunne dette flagg ha vaiet på noe bedre sted enn på den irske arbeiderklassens uerobrede borg, Frihetshallen, festningen til den militante, irske arbeiderklasse?

Vi er for Irland for irlenderne. Men hvem er irlenderne? Ikke den blodsugende eier av fattigkvarterene, ikke den svettende, profitthungrige kapitalist, ikke den sleipe og logrende sakfører, ikke den prostituerte pressemann – fiendens leide løgner. Disse er ikke de irlendere framtida avhenger av. Ikke disse, men den irske arbeiderklassen, det eneste sikre fundament en fri nasjon kan bli reist på.

Arbeiderklassens sak er Irlands sak, Irlands sak er arbeiderklassens sak. De kan ikke bli atskilt. Irland streber etter frihet. Arbeiderklassen vil at et fritt Irland skal bestemme over sin skjebne, være den suverene eier av alt i og på sin jord. Arbeiderklassen streber etter å gjøre den frie, irske nasjon til beskytteren av det irske folks interesser. For å nå dette vil den gi den frie, irske nasjon råderetten over all eiendom, i stedet for å bøye seg for enkeltindividers krav, med det mål for øye at den enkelte skulle bli gjort rik av nasjonen, og ikke ved å ødelegge sine medmennesker.

Når vi ser for oss den store og hellige oppgave som nasjonen skal utføre, er det ikke rimelig og riktig at vi av arbeiderklassen skulle kjempe for nasjonens frihet fra fremmed styre, som det første vilkåret for den frie utvikling av nasjonens krefter som klassen trenger? Jo, det er riktig. Derfor vil Irlands grønne flagg, søndag 16. april 1916, høytidelig bli heist over Frihetshallen som symbolet på vår tro på frihet, og som et tegn for hele verden at Dublins arbeiderklasse står for Irlands sak, og irlands sak er å bli en sjølstendig og uavhengig nasjon.

I disse dager med tvil, fortvilelse og nye håp kaster vi vår fane mot vinden, vårefedres flagg, symbolet på vår nasjons frelse, stråler av sol over et Irland født på ny.

(Workers Republic, April 8, 1916)