Det europeiske selskap i Den europeiske union

Av Arne Byrkjeflot

2000-02

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

  1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
  2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
  3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
  4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
  5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
  6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

  • Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
  • Betingelser og prosedyrer for visum.
  • Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
  • Minimumsstandarder for flyktninger.
  • Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
  • Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

  • De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
  • Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.