Ukategorisert
Noen tanker omkring Jan Myrdals 19. skriftställning
av Morten Falck
Den svenske forfatteren Jan Myrdal er en av vår tids store intellektuelle, både i skandinavisk målestokk og på den internasjonale arenaen. En av de få som spiller en rolle for kjempende folk over hele kloden, som deltar med tyngde i store internasjonale diskusjoner, og som blir utgitt – og nyutgitt – på flere kontinenter. Han er også en av de ytterst få forfattere i Skandinavia som har opplevd å bli forbudt. Han er på mange måter en institusjon – et fyrtårn det alltid stormer rundt.
I 1968 kom første bind av hans enmanns-tidsskrift Skriftställning. Nå ligger det nittende bindet foran meg på skrivebordet, med tittelen Det odelbara ordet. Boka bærer undertittelen «Texter om yttrande- och tryckfrihet och rasism». Jeg sier det med én gang: Les den! Det er som å trekke fra gardinene på en solbakt studenthybel etter en lang natts håpløs fyllefest, slå opp vinduet, puste inn frisk luft og få utsyn og perspektiv.
Det blir lett noe snevert blodfattig over offentlig diskusjon i Norge. Se på Bernt Hagtvets store felttog forrige sommer for å lyse marxismen utlæg. Den debatten kan vanskelig oppsummeres som noen seier for herr professoren. Han startet sitt korstog med felt lanse, utropt av herolden (Dagbladet) som menneskerettighetenes hvite ridder. Da høsten kom og debatten ebbet ut, var det lite igjen av ridderen. Aldri før har norske aviser vært så fulle av kronikker, debattinnlegg og leserbrev som forsvarte marxismen, m-l-bevegelsen og AKP. Og da han prøvde et nytt korstog i år, minnet han mer om de rustne restene av en blikkboks som en gang er blitt båret gjennom et bibliotek og siden har innbilt seg at den var Don Quijote.
Med store fakter og trompetfanfarer annonserte professoren at han skulle samle debatten i bokform, og Cappelen skulle gi den ut i fjor høst. Har noen sett noe til den boka?
I en viss forstand må det likevel sies at Hagtvets taktikk var vellykket. Knepet med å sette fokus på Kampuchea og Røde Khmer var riktignok så forslitt at mange tenkte «å nei, ikke enda en gang! Nok er nok!». Og riktig nok ble han knust av solide kunnskaper, analytisk klarhet og prinsipielle holdninger fra debattanter som Sigurd Allern, Jorun Gulbrandsen, Pål Steigan og mange andre. Ikke minst sto han ynkelig ribbet tilbake etter konfrontasjonen med Jan Myrdal. Men nettopp denne innretninga på debatten hindret at noen satte spydet ettertrykkelig i dyrets bløte buk. For selv om flere påviste at professorens forsøk på å kriminalisere marxismen var et angrep på ytringsfriheten, gikk ingen inn i en prinsippdiskusjon om menneskerettighetene og demokratiet – hva er det, og for hvem? Hvorfor er dette begrepet så vanskelig, hvilke motsigelser inneholder det og hvor kommer det fra? Debatten ble provinsiell, med like mye utsyn og perspektiv som i bunnen av en av Vestlandets trangeste fjordarmer når havskodda har lagt seg til.
Møtet med Jan Myrdals bok Det odelbara ordet er en befrielse etter en sånn debatt. Myrdal serverer klare tanker, logikk og analyse, intellektuell redelighet, kunnskaper om historie og fakta. Og han uttrykker seg klart og skarpt. Boka er en samling av tekster om temaer som ytringsfrihet, trykkefrihet og rasisme, med stor vekt på debattene rundt Rushdie-saka og debatten i den svenske PEN-klubben, men også et tyngdepunkt rundt tidsskriftet Folket i Bild/kulturfront og politisk overvåking.
Demokratiet er konkret
Bernt Hagtvet påsto at marxismen er udemokratisk og fører til vold, altså bør marxismen utryddes. Rent umiddelbart minner det om Tom Lehrers kommentar fra 1965:
I’m sure we all agree that we ought to love one another. I know there are people in the world who do not love their fellow human beings, and I hate people like that.
I 1965 var dette tydelig ironi. Forunderlig nok blir Hagtvet ikke druknet i offentlig latter. Etter 40 år er satiren blitt seriøs, professoral tenkning på Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Og professoren fikk følge av andre dannede herrer, som også behandlet «demokratiet» som synonymt med parlamentarisme, og nærmest en allmentilstand, gitt av Gud/ naturen /vår vestlige sivilisasjon /den kristne kultur/ skjebnen/ genetikken (stryk det som ikke passer), et absolutt gode – og naturligvis abstrakt.
Men Jan Myrdal er ingen fin og dannet herre. Han er marxist. Ikke en sånn som smykker seg med Marx for statusens skyld, eller jager kommaer og rir på formuleringene for karrièren, men en som diskuterer i den marxistiske tradisjonen, han forholder seg til marxismen som intellektuell. Han forakter slikt alment svammel, ordgyteri som bare har til hensikt å tilsløre. Mens Hagtvet ikke siterer Marx, men viser til sekundærkilder, går Myrdal til kildene. Det er ikke underlig at han siterer det brevet Marx skrev til sin venn Joseph Weydemeyer den 5. mars 1852, der han bl.a karakteriserer folk av typen Hagtvet:
Okunniga tölpar som Herzen, som förnekar såväl klasskampens som själva klassernas existens, visar bara att de trots alt sitt humanitära svammel betraktar det borgerliga samhällets förhållanden som tecken på ett idealtillstånd: den historiska utvecklingens absoluta höjdpunkt. Dessa tölpar fungerar som lakejer åt bourgeoisien, och deras kryperi blir så mycket mera motbjudande eftersom de ofta inte ens har ett hum om det borgerliga systemets tilfälliga nödvändighet.
Myrdal siterer Mao, som kalte dette for å «vifte med røde flagg for å bekjempe det røde flagget». Den stadige viftingen med et abstrakt demokrati er en velprøvd taktikk.
Men abstrakte menneskerettigheter er ingenting verdt. Menneskerettigheter er alltid konkrete. Det handler for eksempel om den grunnleggende retten til arbeid. Den demokratiske retten til å kunne forsørge seg ved eget arbeid virker så innlysende selvsagt at man skulle tro den var allmenn. Men hva skjer når den stilles mot andre rettigheter? Hvis du eier produksjonsmidler, f.eks et smelteverk – som utgjør livsgrunnlaget for et blomstrende samfunn i en norsk fjordbygd – og profittene ikke er høye nok for deg, kan du legge det ned og ta arbeidet og utkommet fra tusenvis av mennesker ut fra den «demokratiske retten til eiendom». Retten til arbeid og retten til eiendom er uforenlige, men det er ikke de tusens rett til arbeid som begrenser din personlige eiendomsrett. Det er omvendt.
I disse dager får folk mappa si fra overvåkingspolitiet. De dokumenterer blant annet at retten til arbeid ikke gjelder for folk med bestemte meninger. Overvåkingspolitiet og arbeidsgiverne samarbeidet (og det er ingen grunn til å tro at de ikke fortsatt samarbeider) om å hindre at medlemmer av SUF og AKP fikk jobb i industrien. Skulle du ha noe å leve av, måtte du ha meninger som Arbeidsgiverforeningen kunne akseptere.
Dette er det demokratiet Hagtvet bejubler. En gang hvert annet år får vi bestemme hvem som skal administrere undrtrykkelsen. Men selve politikken bestemmer vi ikke. To ganger har folket i Norge sagt klart NEI til medlemskap i EU. Men stortingspolitikerne har lirket oss nesten helt inn i folden allikevel, og leter med lys og lykte etter en anledning til å presse oss helt inn.
Demokrati er konkret, i virkelighetens verden er det alltid demokrati for en klasse og ikke for andre. Er det demokrati for overvåkerne, så er det ikke demokrati for de overvåkede, er det demokrati for dem som nedlegger arbeidsplasser, er det ikke demokrati for de arbeidsløse, og demokrati for toppbyråkrater, politikere og direktører som vil ut i verden og slåss om imperieprofitt, er ikke demokrati for oss som bor her mellom knausene og søker vårt utkomme ved vårt eget arbeid.
«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» heter det i Det kommunistiske manifest (side 48). Men at samfunnet er delt i klasser er ingen marxistisk oppdagelse. Myrdal siterer også de foregående linjene fra samme brev til Weydemeyer, der Marx skriver:
Själv kan jag på intet sätt räkna mig till förtjänst att ha upptäckt det moderna sammhällets klassbildning eller kampen mellan dessa klasser. Långt före min tid har klasskampens utveckling beskrivits av borgerliga historiker och klassernas ekonomiska anatomi av borgerliga ekonomer. Det nya som jag framlade var bevisen för 1) att klassernas existens endast hänger samman med vissa historiska faser i produktionsutvecklingen, 2) att klasskampen nödvändigt måste leda fram till en proletariatets diktatur, 3) att denna diktatur endast präglar det övergångsstadium där alla klasser avskaffas och det klasslösa samhället skapas.
Vanskeligere er det ikke. Marx analyserte den konkrete virkeligheten, og så at det «demokratiske» borgerlige samfunnet, kapitalismen, er borgerskapets klasseherredømme eller diktatur over de andre klassene. Demokrati for de få, diktatur for de mange. Det må erstattes med en periode der arbeiderklassen «oppkaster seg til herskende klasse (og) kjemper igjennom demokratiet», for å komme fram til et samfunn der det ikke eksisterer klasser og utbytting: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling,» som han hadde formulert det bare fire år tidligere (Manifestet, side 68, side 70). Sannelig en trussel mot menneskerettighetene!
Klasser i teselskap
I Bernt Hagtvets verden vokser demokrati og menneskerettigheter fram av seg selv, uten videre. Han opererer ikke med klasser og klassekamp. Men det er den konkrete kampen mellom klassene som driver den historiske utviklingen og bestemmer hvordan menneskerettighetene skal utformes til enhver tid og fra sted til sted.
Menneskerettserklæringene som formuleres på 1700-tallet, er ikke noe annet enn det ideologiske uttrykket for borgerskapets behov for å samle alle de andre klassene av undertrykte i en enhetsfront mot føydaladelen for å få tilstrekkelig styrke til å erobre makta.
Ved siden av motsigelsen mellom føydaladel og borgerskap fantes også den grunnleggende motsigelsen mellom utsugere og de utsugde, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. I virkeligheten var det akkurat denne motsigelsen som gjorde det mulig for borgerskapets talsmenn å stå fram som representanter ikke for en bestemt klasse, men for hele den lidende menneskeheten. Og ikke nok med det: denne indre motsigelsen er helt fra begynnelsen av typisk for borgerskapet. Kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren, og i samme utstrekning som den middelalderske laugshåndverkeren utviklet seg til en moderne borger, utviklet også svennen og den lønnsarbeideren som sto utenfor hele laugsvesenet, seg til proletar. Og selv om borgerskapet i det store og hele kunne gjøre krav på å representere de ulike arbeidende klassenes interesser i kampen mot adelen på denne tida, så oppstår det ikke desto mindre ved hver stor, borgerlig bevegelse også selvstendige bevegelser hos den klasse, som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren til proletariatet. (Engels i Anti-Dühring)
Det såkalte «vestlige demokratiet» er en historisk utviklet form for borgerskapets klasseherredømme, den kan byttes ut i en håndvending om det er nødvendig for å sikre profittene. Selve ideen om allmenne menneskelige rettigheter har lange røtter, men får fast form med humanismen og forfattere som Erasmus, Thomas More og John Milton. Den første systematiske formuleringa av menneskerettighetene kommer med den amerikanske Bill of Rights. Men når disse rettighetene formuleres, blir det avgjørende hvem som formulerer – og hvilken styrke de forskjellige klassene har i klassekampen der og da. Derfor er – som Myrdal påviser – den franske menneskerettserklæringa fra 1793 annerledes enn den fra 1789.
Når Bernt Hagtvet går til krig under menneskerettighetenes fane, er det herrenes menneskerett fra 1789 han mener, der retten til eiendom er ukrenkelig og hellig og står over andre rettigheter. FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948 bygger på denne.
Erklæringa fra 1793 er venstredemokratisk, den setter grenser for eiendomsretten («Eiendomsretten begrenses i likhet med alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter», § 7) og inneholder til og med en paragraf som utgjør det ideologiske fundamentet for velferdsstaten: «Samfunnet plikter å sørge for alle sine medlemmers livsopphold, enten ved å skaffe dem arbeid eller ved å garantere eksistensmidler for dem som ikke er i stand til å arbeide.» (§10) Og denne paragrafen er overordnet retten til eiendom.
I 1793 var det rettferdig å gjøre opprør. § 29 lyder: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige plikt for folket og for hver del av folket.»
Myrdal påpeker at begge disse erklæringene ble kritisert fra venstre allerede fra starten. Mot borgerskapets menneskerettigheter erklærte den tidlige kommunisten François Boissel i 1789 at den såkalte retten til eiendom «helgade rofferi och ränker; skapade falhetens, mordiskhetens och asocialitetens institutioner», og innebar «ett befästande av förtryck och ojämlikhet».
I april 1793 formulerte Boissel «de bukseløses rettigheter»: «Rätten att föröka sig, klä sig, få näring. Deras rätt är att dra nytta av och njuta av allt jordens goda och sätta sig till motvärn mot förtryck …»
Menneskerettserklæringa fra 1793 er ikke formulert av kommunisten Boissel, men av jakobineren Robespierre, og retten til eiendom viste seg snart å ha for sterke forsvarere. Det var borgerskapets revolusjon, og den omformet Europa for borgerskapets formål. Forskjellige europeiske stater har hatt forskjellige styreskikker. Noen av dem har hatt grader av demokrati, mens andre har vært despotiske – men bortsett fra noen viktige unntak har de alle hatt til felles at eiendomsretten har vært hellig og ukrenkelig og stått over alle de andre rettighetene.
Nøkkelen til å avsløre hykleriet om de allmenne menneskerettighetene ligger i de forskjellige variasjonene av menneskerettserklæringer. Men ingen spurte Hagtvet om hvilken av dem han sikter til. Dermed ble det ikke tydelig at eiendomsretten for ham er viktigere enn retten til arbeid og velferd, politiske meninger og ytring. Hagtvet er for 1789, og mot 1793. Sånn sett er det helt logisk at han ønsker å bli kvitt marxismen.
Klassekamp i overbygningen. Vold eller argumenter?
Jan Myrdal er ingen lettvint og enkel debattant, han er aldri «politisk korrekt». Han er en utmerket illustrasjon av Mao Zedongs påstand om at «marxismen er en krangle-isme». Myrdal er jo – som Marx – en virkelig demokrat. Han er for reell frihet, ikke bare formaldemokrati. Og som Voltaire skal ha sagt – ytringsfriheten kan bare måles på hvor stor frihet man innrømmer sine motstandere til å ytre sine meninger, om de er aldri så avskyelige.
Myrdal er ikke redd for å innta kontroversielle standpunkter. Han har forsvart historierevisjonisten Faurissons ytringsfrihet, og gått inn for å gi ut Mein Kampf på svensk, han går inn for ytringsfrihet for nazister og diskuterer energisk og kunnskapsrikt mot forbud mot nazistiske organisasjoner. Det gjør han fordi han innser at ideer ikke kan bekjempes med tvang. Forbud mot rasisme er ikke mer effektivt enn forbud mot religion. Hva som foregår i hodene er hemmelig, og ingen kan lese tanker. Det eneste som hjelper er argumenter og diskusjon, og da må man kjenne motstanderens argumenter. Hvordan kan man det hvis ikke motstanderen har frihet til å argumentere åpent?
I bunnen for dette synet ligger en tillit til vanlige folk – folket er ålreit. (Myrdal siterer «de sköna orden» fra Robespierres hånd: «Enhver institusjon som ikke forutsetter at folket er godt og embetsmannen bestikkelig, er skadelig.») Eller som Mao sa det:. Ha tillit til folket.
Argumenter og fornuft vinner fram i åpen debatt. Rasismen kan bekjempes, men bare med overbevisning. Og dersom det legges bånd på debatten, hindrer det utviklingen av riktige ideer.
Man kan forby diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning, tro osv, men ideene bak lar seg ikke utrydde med forbud. Den norske straffelovens § 135 (og tilsvarende bestemelser i andre land) kan gi signaler om hva som er akseptabelt, og sikkert virke normativt, men kan ikke hindre rasistisk tankegods i å spre seg. Det er det bare argumenter og åpen diskusjon som kan.
Men den rasistiske volden? Den trenger ikke noe eget forbud, sier Myrdal, vold er allerede omfattet av straffelovens bestemmelser. Det er nok til at politiet må gripe inn mot den.
Forbud mot nazistiske organisasjoner er farlig, fordi det rundt neste hjørne i historien, når klassekampen skjerpes og styrkeforholdene endrer seg, vil bli bruk til å begrunne forbud mot organisasjoner på venstresida. Og Myrdal kan – som vanlig – vise til historiske eksempler. Det er jo ikke folket som har makta i denne skjendige verden. Retten til ytring, organisering og fri diskusjon må forsvares fremfor alt, i en verden av imperialistisk krig og blodige rase- og religionskonflikter. Folkets ytringsfrihet er ikke selvsagt, men under kontinuerlig angrep.
Man behøver ikke være enig med Jan Myrdal – det går for eksempel an å innvende at styrkeforholdet mellom klassene og den daglige klassekampen til enhver tid er avgjørende for folkets rett til å organisere seg, om det så gjelder kommunistiske partier eller religiøse sekter, akkurat som retten til å utgi trykt skrift, og at forsvaret av ytringsfriheten og organisasjonsfriheten må gå hånd i hånd med krav om forbud mot de kriminelle nynazistiske organisasjonene. Politiet er også en del av statens voldsapparat, ikke noen nøytral ordensmakt som er der for å forsvare folket. Uten en sterk opinion vil nazistene få fritt spillerom, og kommunistpartier bli forbudt uansett. Men Myrdal lar seg ikke avvise på noen lettvint måte, og enig eller uenig, så bør man lese ham for å se om ens egne argumenter holder. Det er sunn skjerping av tenkeevnen.
For Myrdal er en sentral debattant i den folkelige tradisjonen, den store kampen for frihet som går fra John Milton via Marx til Mao Zedong, der også Henrik Wergeland og Nordahl Grieg hører hjemme. Myrdal er klarsynt og prinsipiell. Han peker på at frihetene aldri har vært noen gave fra herrene, men er kjempet fram av folket, vristet fra herrene, bit for bit. Kampen for frihet vil aldri bli unødvendig. Det går en linje fra Milton til Marx og Mao, og vi nålevende marxister må føre den videre. For også under sosialismen vil det være nødvendig å gjøre opprør:
Hård kritikk och avslöjanden … även sådana som bryter gällande lag har varit nödvändiga, är nödvändiga och kommer såvitt jag förstår alltid att vara nödvändiga … Detta gäller också i en framtida socialistisk värld. Motsättningarna upphör nog aldrig, och det blir aldrig någon konfliktfri harmoni. (Även om de blodiga klassmotsättningar vi känner försvinner med klassamhället.) Det kommer nog heller aldrig en tid när det bestående upplever kritik från det nya och växande som angenäm och älsklig. (Side 38-39.)
Ulv og lam ham i ham?
Myrdals forsvar for de store prinsippene er ikke tilfeldig. Gjennom et langt liv som politisk aktiv intellektuell på folkets side har han kunnskaper om hva det har kostet å oppnå den friheten vi har i dag, og hva det kan koste om vi glemmer prinsippene. Hans forsvar for Kampuchea under Røde Khmer dreier seg om små folk og nasjoners rett til å være herrer i eget land, mot imperialistisk vold og undertrykking. Mot slike argumenter sprekker Hagtvets moraliserende svovelpreken som et troll i morgensola. Professorens ryggesløse prinsippløshet er farlig, fordi den baner veien for nye imperiaistiske overgrep, og er dessuten bare overflatisk ordgyteri, uten grep om virkeligheten. Det betyr ikke at det ikke forekom overgrep under Røde Khmer. Men det dreier seg om bondekrig, og må sammenlignes med bondekrig, ikke med parlamentariske debatter i vår tids Skandinavia. Det har aldri vært noe samfunn der de arbeidende klassene har kunnet nyte samme frihet som de eiende.
Også de europeiske frihetene er kjempet fram gjennom blodige opprør og kriger, der volden var rikelig på begge sider. De tyske herrenes massakrering av de opprørske bondearmeene på 1500-tallet er vel kjent, ikke minst på grunn av at Martin Luther så ivrig applauderte blodbadet. Men også bondehærene gikk brutalt til verks: «Thomas Münzer skrev att de herrar som inte släppte sin jord till folket skulle man enligt Guds vilja «koppe abschlagen oder hengen».»
Myrdal har ikke bare kjennskap til bondekrig som historisk fenomen, han har sett den på nært hold, bl.a i India. Revolusjonen er virkelig ikke noe teselskap. Men kjernespørsmålet er til sjuende og sist hvilken klasse man støtter. Historien er hinsides moralisering, det har ingen hensikt å være «skuffet» eller «rystet» over brutalitet og mangel på dannelse. Det viktige er å forstå hvorfor ting utvikler seg som de gjør, dersom vi noen gang skal ha håp om å unngå gjentakelser.
I 1851 gjorde samene i Kautokeino opprør mot den norske undertrykkelsen. Læstadius hadde gitt dem Bibelen på samisk, og der sto det at de skulle utdrive den onde. Med Bibelen i hånd slo de i hjel handelsmannen og lensmannen, og myndighetene undertrykte opprøret brutalt, med fengsling og henrettelser. Men sameopprøret var rettferdig, og nederlaget førte med seg mer enn et århundre av rå og brutal undertrykkelse. Så hvem støtter vi? Støtter vi lojalt den norske staten, rygger for voldsbruken og sier «det er skrekkelig!» – eller er vi illojale og støtter opprøret og samene og sier «det er rettferdig»?
Norge fikk en av verdens mest demokratiske grunnlover i 1814. Men det var et demokrati for dem som hadde eiendom eller embete. Da arbeiderbevegelsen begynte å utvikle seg, ble den møtt med hard hånd. Thranitterbevegelsen ble knust, og streiker møtt med våpenmakt ved flere anledninger. Så seint som under den langvarige typgrafstreiken i Kristiania i 1889, var herrene forberedt å å bruke rå makt mot de streikendes rett til å ytre seg gjennom et offentlig møte.
31. mars oppfordret Arbeiderpartiet til protestmøte på Tullinløkka, med Oscar Nissen, Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen som talere. Politiet forbød møtet, men tillot en demonstrasjon fra Arbeidersamfunnet til Tullinløkka og tilbake. Ved avmarsj var det ca ett tusen deltakere, men mange sluttet seg til underveis. Da toget kom tilbake til Arbeidersamfunnet, møtte det en ny politisperring. Gunnar Ousland skriver i første bind av Fagorganisasjonen i Norge:
Jeppesen ba politifullmektigen om å få si noen ord, så toget kunne bli oppløst. Det nektet han. Men Jeppesen sprang da opp på trappa og sa: «Arbeidere, Politiet har i dag forhindret fredelige Arbeidere fra at kome sammen paa offentlig Plads for at drøfte en for dem vigtig Sag. Lad os fortsætte som vi har begyndt og gaa fredelig hjem igjen! Lad Politiet repræsentere den raa Magt i Samfundet.» Men nå begynte politiet å rydde gatene, og både Dagbladet og Social-Demokraten påtalte at det gikk hardhendt for seg. Myndighetene må ha vært svært oppskaket, for det ble opplyst i avisene dagen etter at Garden var holdt rede til utrykning, og det var utdelt ti skarpe patroner til hver mann. På Kontraskjæret ble Artilleribrigadens underoffiserskole og en del av den gevorbne eskadron holdt ferdig til å rykke ut med hestene oppsalt. Hele Konstabelkorpset var mønstret.
Myndighetene hadde altså forberedt seg til å drepe. Borgerskapet var splittet, og Venstre-opposisjonen i Stortinget protesterte kraftig og reiste mistillitsforslag. Senere samme år rykket Bjørnson ut med støtte til fyrstikkpikenes streik på Bryn og Grønvold. De moderne industrikapitalistene hadde trukket lærdommer av Pariskommunen – les Kielland! Hadde de gammeldagse herrene med Arbeidsgiverforeningens grunnlegger Carl Grøndahl i spissen fått rå grunnen, kunne det gått verre.
Myten om «det vestlige demokratiet» som skal ha vokst naturlig fram av seg sjøl, er ikke bare en løgn, men en farlig og undertrykkende løgn. Den skal blinde oss, så vi ikke skal se at de demokratiske rettighetene vi har er kjempet fram under harde kamper og til en høy pris.
Men historien har hatt ulike forløp i ulike land. Bondehærene i Tyskland led nederlag. De svenske bøndene seiret. Derfor er det svenske folket friere enn det tyske, med større menneskelige rettigheter. Sverige har en sterk ytringsfrihtstradisjon, med tryckfrihetsförordningen – som er svensk grunnlov, kjempet igjennom av det svenske folket. Den er mye klarere enn den norske grunnlovens bestemmelse om at «trykkefrihed bør finne sted».
Hytter og hus, men ingen borge …
I Norge kom det aldri til noe bondeopprør – og heller ikke til noen fullt utviklet føydal statsmakt. Myrdal skriver om det særegne ved det norske småborgerskapet:
Någon rikedom var Norge inte känt för efter medeltiden, därmed heller ingen riktig adelsklass. Att de högre danska – sedermera svenska – ämbetsmän som hade med Norge att göra fann detta folk vara såväl griskt och grådigt som efterblivet och sturigt konservativt är begripligt. De var från högreståndsmiljö … De blev ille berörda när de sökte styra och (…) möttes av böndernas sura motstånd … Det var en folklig styrka som inte uppskattades i København eller Stockholm – eller i Kristiania. Den uppskattas där fortfarande inte.» (Side 158.)
Han henviser til Friedrich Engels’ brev til Paul Ernst den 5. juni 1890, som er forunderlig lite kjent i Norge. Det er der Engels påpeker at det norske småborgerskapet skiller seg drastisk fra det tyske ved å være heroisk. Og at denne heroismen har sin grunn i at den norske bonden aldri var livegen, aldri led nederlag i noen revolusjon, og at den norske konservatismen er resultat av de naturlige vilkårene og isolasjonen her oppe i det høye nord. Dette er nødvendig å forstå hvis man skal skjønne hvorfor det norske folket to ganger har motstått maktas rabiate press for å drive oss inn i EU.
Men den er også en begrensning. For som Myrdal oppsummerer: Den har også gitt den norske kulturradikalismen, med sin sørgelige mangel på evne til å slutte seg sammen med det arbeidende norske folket. Norske intellektuelle er mer opptatt av retten til å håne Gud enn av å stoppe kapitalismen og imperialismen. De kjenner det norske folket dårlig, og innbiller seg at alt det spennende fins hos småborgerskapet. Norske intellektuelle er «radikale», opptatt av å sikre sine små privilegier og speile seg i hverandres navler.
De intellektuelles manglende evne til å forene seg med folket, deres forkjærlighet for sine små mandarinprivilegier, er nok en del av forklaringen på de stadige korstogene mot ml-bevegelsen. For den var grunnlegende illojal, som Jan Myrdal, og gikk til folket, som ham:
… i en vänster som omfattar föreställningen att de borgerliga friheterna är blott borgerliga och formella inngår vi inte … Det är inte herrarna som delar ut friheter till folket; det är det svenska folket som under århundraden av kamp erövrat friheter … Den intellektuella vänsterismen må vara aldrig så revolutionär i ord; den hamnar endå på herrarnas sida.
Her er vi ved et kjernepunkt. Bare tanken på det kan utgjøre en trussel, som må stigmatiseres og fjernes fra den offentlige historien. Og det er vellykket. Se hvordan Klassekampen under det nåværende regimet er blitt «radikal» i stedet for «revolusjonær», hvordan sjelsfin idealisme griper ungdommen, hvordan prinsippløsheten og historieløsheten blir satt i høysetet. Ufolkelig «urbant» klassehovmot får fritt spillerom, mens avisas egen historie forkjetres. Unge journalister tror klasser er noe som skyldes vår ustoppelige trang til å klassifisere omverdenen, og at «folket» bare er et uhåndgripelig og ufruktbart begrep, som vi kan avskaffe. Legg merke til hvordan mellomkrigstidas angrep på kristendommen nå gjentar seg i form av forsøk på å forby hijab og jubel over krenkende «mullaløft»! Sannelig, friheten er ikke det samme for de intellektuelle som for folket.
Ett moment overser Myrdal i sin analyse av det særegent norske: Nasjonalismen som del av den småborgerlige ideologien. Den er det limet som i krisetider binder de intellektuelle og folket sammen, som flammer opp når nasjonen angripes, med tyske støveltramp og kanonskudd eller med JA-maskineriets betalte løgnpropaganda. Det er interessant at de politisk konservative studentene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som sto på Welhavens side mot Wergeland, ble de som skulle forme vår norske bevissthet gjennom folkeeventyrene. Fortsatt er det sånn at Nordahl Grieg er et særsyn blant norske intellektuelle.
Bernt Hagtvet er en av borgerskapets lojale intellektuelle – «fehundar», som Myrdal kaller dem. Professor Hagtvet kjemper en hard kamp for at menneskerettighetene skal begrenses, styves, og forkrøples av eiendomsretten. Han vil ha fulle rettigheter bare for den besittende klasse, bare for dem som eier kapital, og deres lojale medløpere. Altså: Borgerrettighetene av 1789.
Men den himmelen er ikke stor nok. Vi må kunne gå lenger, sette oss større mål. Borgerrettighetene av 1793 var større, men også de hemmer utsyn og åndedrett i våre dager. Vi vil ha frihet, og like rettigheter for alle. Da må vi avskaffe eiendomsretten til produksjonsmidler. Det krever at vi deltar frivillig, på like fot. At vi lærer oss organisering, at vi respekterer hverandres meninger og kjenner prinsippene. Da først kan vi skape et samfunn som lar oss virkeliggjøre våre sanne evner, og enhver erobre et liv som fullverdig menneske. Som deltakere i samfunnsdebatten, som skapende, som nytere av livets goder på like fot. Vi kan ønske oss at vi kan komme dit uten bruk av vold. Men ingenting i historien tyder på at det er mulig.
Bevisstheten om at sosialismen er nødvendig må opprettholdes av intellektuelle som er illojale mot de herskende, intellektuelle som velger å stille seg på folkets side, som tar kampen for prinsippene. Vi trenger Jan Myrdal.
Jan Myrdal er en så sentral skikkelse at han ikke kan viskes ut. Men han kan holdes ute av norsk offentlighet. (Ikke en eneste norsk avis har omtalt Det odelbara ordet.) Det er vår tragedie. Vi har ikke mange intellektuelle av hans type, illojale mot makta, lojale mot folket. Vi har ingen av hans kaliber. Men vi kan lese ham. 19 bind med Skriftställningar – hittil.
Jag skriver ord för att de skall läsas
Jan Myrdal kaller seg «skriftställare», akkurat som Bertolt Brecht kalte seg Schriftsteller. Det tyske ordet betyr forfatter av skjønnlitterære eller kritiske tekster eller tekster om de forskjelligste saker, skrevet for offentliggjøring.
Myrdal skriver: «Skrivare låter bättre men är dubbeltydigt, skribent har fått en alltför trång betydelse; författare leder associationerna enbart till böcker; skald, diktare och liknande smaker illa. Striftställare blir rätt även om det är tyskeri.»
Skriftställning er et slags enmannstidsskrift, samlinger av artikler, debattinnlegg, taler og andre kortere prosatekster om de forskjelligste emner, gjerne redigert rundt et tema. De utgjør ikke «JMs Samlade småstycken», men viktige deler av hans dagsaktuelle engasjement. De er en løpende kommentar til tiden, og en viktig del av et omfattende og allsidig forfatterskap som teller mer enn 75 bind.
Jan Myrdals 19 bind Skriftställningar:
- Skriftställning, PAN/Nordstedts 1968
- Skriftställning 2, PAN/Nordstedts 1969
- Skriftställning 3, PAN/Nordtedts 1971
- Skriftställning 4, PAN/Norstedts 1973
- Skriftställning 5, PAN/Norstedts 1975
- Lag och ordning, Skriftställning 6, Gidlunds 1975
- Tyska frågor, Skriftställning 7, Oktoberförlaget 1976
- Avgörande år, Skriftställning 8, Oktoberförlaget 1977
- Klartexter, Skriftställning 9, Oktoberförlaget 1978
- Skriftställning 10, PAN/Norstedts 1978
- Kampuchea och kriget, Skriftställning 11, Oktoberförlaget 1978
- Dussinet fullt, Skriftställning 12, Norstedts 1982
- Den trettonde, Skriftställning 13, Askelin & Hägglund 1983
- 14! Skriftställning 14, Kulturfront 1987
- En annan ordning, Skriftställning 15. Norstedts 1988
- Tidens ålder, Skriftställning 16, Hägglunds förlag 1992
- Det nya Stor-Tyskland, Skriftställning 17, Hägglunds 1993
- I de svartare fanornas tid, Skriftställning 18, Print on demand 1997, Hägglunds 1998
- Det odelbara ordet, Skriftställning 19, Hägglunds 2002
Andre bøker av Myrdal, se Bibsys.