Ukategorisert
av Birger Thurn-Paulsen
«En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.» (Espen Anker)
Menn har det visstnok vanskelig for tida. Det er jo noe alle skjønner, bare vi ser litt på virkeligheten:
- Lønn etter kjønn er stadig like tydelig – menn tjener fortsatt betydelig mer enn kvinner, og forskjellen har økt igjen de sist årene.
- Forholdet at kvinner er reservearbeidskraften i arbeidslivet, er ikke endret – blant annet tydeliggjort ved at kvinner i stor grad har deltidsjobber.
- Det er fortsatt menn, med skrikende få unntak, som herjer med, slår og dreper kvinner – familien, eller familiære omgivelser er fortsatt det farligste stedet for kvinner.
- Kvinner har fortsatt hovedansvaret for arbeid i hjemmet, for barn og for omsorg og det vi kan kalle det sosiale nettverket rundt kjernefamilien.
- Kjøp og salg av kvinners kropp i forskjellige varianter er et stadig like blomstrende marked.
Det er jo noe alle burde forstå at det ikke er lett å leve med slike byrder.
Noen har forstått det på sin måte og trekker klare konklusjoner.
Wonderboys og Pornopung
I løpet av høsten har det versert forskjellige debatter om kjønn, kjønnskrig og hvem som har makt, eller ikke makt. Medienes Wonderboys er ett begrep. Det er liten tvil om at menn har makta i de fleste redaksjoner, at flest menn skriver mest og lengst, er de mest synlige i mediabildet, og brøler mest. Jeg velger å ta utgangspunkt i en kronikk og en bok av samme mann, en som er journalist i Dagbladet, forfatter av en ganske medieomtalt bok, og som i sin tur knytter kampen på kjønnsmarkedet til kampen i media og det offentlige rommet, og til kvinnekampen. Det er en ung mann ved navn Mads Larsen. Han har skrevet boka Pornopung, og 12. desember hadde han en kronikk i Dagbladet under tittelen «Jul i feministgata».
Før jeg bryner meg på det, har jeg imidlertid lyst til å trekke fram noe jeg synes er viktig i forhold til mediene som helhet. Markedsliberalismen setter sine tydelige spor, også i medieverden. Kamp om markedet, oppkjøp, fusjoner og monopolisering skyter fart. Markedsandeler, opplagstall og inntjening styrer, med påfølgende beinhard kamp for å finne det som selger, kamp om karrierer, om å bli sett og ikke minst hørt. Det blir det veldig mye synsing ut av, og mye skrik og skrål og tomme tønner. Det forsterker kampen mellom folk, og kjønnskampen og fører med seg et race mellom unge fremadstormende med mye på hjertet, men ikke alltid så mye å melde. Det er vanskelig å tenke seg at dette er en utvikling som vil styrke kvinners plass i media.
Et annet trekk er at kvinner, likestilling og kvinnespørsmål gjøres til et spørsmål om markedsandeler. Selv om det helt sikkert er hederlige unntak, både når det gjelder ansettelser av kvinner og valg av stoff, mistenker jeg ikke mediene som sådan for å være spesielt opptatt av kvinneperspektiv og kvinnefrigjøring. De skal selge. Kvinner leser mer enn menn, blant annet, og er tross alt blitt økonomisk sterkere. Samtidig som det på sitt vis er stor oppmerksomhet om kvinnestoff, forteller media nå om mannsdominansen, i media, og innenfor kulturen. På film- og teatersektoren, for eksempel, er det menn som totalt dominerer som styreledere, som sjefer og som instruktører. Disse refleksjonene er, slik jeg ser det, nyttige å ha i bakhodet.
Tilbake til Mads Larsen, hans kronikk og boka Pornopung.
Makt og avmakt på kjønnsmarkedet
Som kommentar til årets undertøyskampanje, signert H&M, skriver Larsen i kronikken: «Hvis det er noen som har grunn til å føle seg nedvurdert, er det menn, som gjennom plakatene blir minnet på hvor lite verd de er på dagens kjønnsmarked – redusert til kikkere som kun slipper til på kvinners nåde.»
Kanskje å snu ting litt på hodet? Rent bortsett fra at dette ikke akkurat er noe nytt fenomen: Mer eller mindre påkledde kvinner som pyntegjenstander, objekter, gjerne i salgsøyemed, til «glede» for all verden og for kikkende menn. Nok om det, det er koplingen her til likestillingsspørsmål som virkelig er interessant.
Larsen hevder videre i kronikken: «Hundre års likestillingskamp har gjort at unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt. Jenter under 35 år har bedre utdanning, høyere karakterer, lettere for å få attraktive jobber, høyere sosial status, sterkere forbrukermakt og, som jeg peker på i romanen Pornopung, en makt på kjønnsmarkedet som gir enorme fordeler.» Han referer til forsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo, som etter en undersøkelse konkluderer med at: «Guttene sitter igjen på gutterommet og onanerer mens de unge kvinnene går ut i verden og lever ut sin nye, frigjorte seksualitet.»
Et siste sitat fra Larsens kronikk: «Fordi menns seksualitet er så lett tilgjengelig og kvinners så vanskelig å oppnå, er en manns evne til å nedlegge kvinner den måten å oppnå status på som er mest universell. Så lenge det er slik, kommer vi aldri til å oppnå virkelig likestilling. Jeg skisserer noen mulige måter å løse dette på i Pornopung, men har langt fra funnet fasiten. Først må kvinner innse at de ikke lenger er undertrykte ofre. Så må de begynne å gi slipp på makta på kjønnsmarkedet. Deretter kan vi sammen klyve over det siste likestillingshinderet.»
For min del har jeg fryktelig vanskelig for å se hva slags løsninger han skisserer i boka. De unge mennene der er ganske enkle vesener, stort sett med én ting i hodet: Nedlegge damer. Å få pult betyr at du ikke blir avvist. Han om det. Jeg bruker bare en del påstander fra hans penn som utgangspunkt. Samtidig som det er viktig å spørre: Er han viktig, er han representativ? Ja og nei. Han er ikke helt aleine. En historiker ved navn Nils Rune Langeland skriver at den norske mannen «er meir framandgjort i høve til det norske samfunnet enn sin søsterlige medpart». Det er heller ikke uvanlig å finne påstanden om at vi egentlig har likestilling her i landet, at likestillingen til og med har gått for langt. En litt annen variant er en retning som i og for seg støtter kvinnekampen, men sier samtidig at kvinnene i alt vesentlig har oppnådd det de har kjempet for – nå er det mannen som sliter. Nå må vi ta fatt i den moderne mannens problemer. Mads Larsen hevder altså at «unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt». De har også makta på kjønnsmarkedet, over seksualiteten.
Avvisningen som makt?
Jeg tror jeg yter Larsen og boka hans rettferdighet, når jeg sier at et kjernepunkt er spørsmålet om avvisning, og hvem som avviser hvem, eller hvem som har makta der kjønnskampen beveger seg inn på det seksuelle området.
Et par små, illustrerende sitater til, fra en liten bok som heter Lærebok for menn, skrevet av en mann ved navn Espen Anker, utgitt på et lite forlag i 2002. Den er ment å være «En bok om hvordan å være en bra mann, og om hans forhold til kvinner». Ambisiøs tittel, kan man si. Uansett, han beveger seg langs den samme aksen som Larsen, for eksempel: Erobring – avvisning.
Fra innholdet i boka: «Menn trenger sosialisering. Sosialisering er å ta ansvar for sin sæd, summen av seg selv på alle nivåer. Å lage barn er å ta skrittet inn i evigheten. Det ypperste i mannens natur er å ta ansvar for sine barn.» Og: «En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.»
Husk bokas tittel her – «Lærebok for menn»!
La oss hoppe tilbake til femtitallet, for eksempel, da mange barn og unge gikk på danseskoler av det klassiske slaget – en ganske typisk arena. Gutter og jenter på hver sin side av lokalet, guttene skal krysse rommet og engasjere. Absolutt en ganske svett opplevelse. Vil han få ja fra den utvalgte. Nå var det kanskje mer usikkerhet enn erobringsinstinkt som preget den unge mannen på det stadiet, men mønsteret er lagt, treningen er i gang. Enda svettere for jentene. Hvem vil velge meg – og, vil jeg bli valgt i det hele tatt, eller vil jeg bli sittende som veggpryd?
Påstanden nå er altså at kvinnene har erobret så mange skanser, og også har, på selvbevisst og frigjort vis, makta i det seksuelle spillet. I boka Pornopung driver de unge mennene en hesblesende jakt på nye erobringer og seksuelle erfaringer. Men avvisningen – de unge kvinnene kan sitte der og velge og vrake – avvisningen får til dels traumatiske følger. De unge, frustrerte mennene strever med å få tilgang til disse frigjorte, selvbevisste og sterke unge kvinnene – men de kan velge å sprike, eller la være. De har nøkkelen, de kan avvise.
Jeg tror at denne påstanden om at det er kvinnene som har erobret makta, som har makta på kjønnsmarkedet, den angivelig siste arenaen i kjønnskampen, ligger og plasker i den grøfta hvor menn er enkle seksuelle vesener. Den fortrenger at det stadig er mannen som er initiativakeren, erobreren. Mens kvinners seksualitet altså er vanskelig oppnåelig. Men slipper du inn, får pult, altså, betyr det aksept. I følge boka er det ikke bare selve avvisningen som er skremmende og vanskelig her. Det handler også om misunnelsen – misunnelsen i forhold til kvinners multiorgasmiske evner, mot mannens ene sprut. Og, for å gjøre det enda vanskeligere, må vi ta med erfaringen til en av de unge mennene i Pornopung, der han tenker tilbake på et knull med en litt eldre dame på hele 32 år. Tenk, 32 år! Det fysiske forfallet var allerede i gang, hun holdt altså egentlig ikke mål Og, i tillegg var hun erfaren og krevende i senga. Hun var krevende i senga! Skummelt! Aner vi frykt for kvinner?
Det blir fristende å spørre om løsningen når det gjelder seksuallivet, blir at kvinnene må slutte å være så kostbare, og ikke si nei så ofte til kåte menn. Gjøre seg like enkle som menn?
Verden står heldigvis ikke helt stille, kampen for kvinnefrigjøring har flyttet på noe. Norske kvinner kan gå ut i verden med større grad av selvsikkerhet og tyngde, både materielt og seksuelt. I hvilken grad kan vi snakke om seksuell frigjøring? Det er nå et temmelig åpent spørsmål, men jeg tror, i alle fall, at undertrykte som kjemper for å erobre seg selv og nye områder, gjennom kampen også vil oppnå erfaring og selvinnsikt. I kjølvannet av kvinnekampen tenkes det mye, det diskuteres, forskes og skrives. Det betyr innsikt og styrke. Hvis den undertrykkende delen, mennene, betrakter dette, uten å gå seriøst inn i årsaker, uten å søke egen innsikt, men først og fremst står som vitner til virkelighetens gang, da blir det problemer, særlig hvis kvinnekampen i en eller annen grad lykkes i å riste i hegemoniet, i kontrollen. Menn skjønner at det er noe som treffer, men skjønner ikke hva. Da klamrer man seg heller til hegemoniet og tyr, i verste fall til ekstreme mottiltak for å gjenopprette kontrollen.
I den grad kvinnene faktisk tilkjemper seg større makt over egen kropp og seksualitet, og større innsikt og selvbevissthet, mens menn rygger, holder på erobringsrefleksen og lar være å se på seg selv og hvem og hva vi er, ja, da får kanskje avvisningsproblematikken større tyngde enn på danseskolen på femtitallet. Men hvis dette i sin tur omskrives til at vi nærmest har oppnådd likestilling i dette samfunnet – da har vi virkelig et problem. Og problemet forfølger oss hvis vi tviholder på klassiske stereotypier av hva kvinner og menn er som seksuelle vesener.
Er vi vitne til en seksuell revolusjon? Stort sett ikke, etter mitt syn. Vi er vitne til en utvendig forflytning, seksualiteten lagt ut som vare i kampen om markeder, ikke minst i mediene. Dermed får vi en tilsynelatende frigjøring. Uten dermed å si at det er skadelig med større åpenhet om seksualitet i det offentlige rommet, at det skrives, diskuteres og forskes. Det er bra det, forutsatt at vi tør, og prøver å gjennomskue det falske, og tar inn over oss noe av problematikken og innsikten. Kvinner som kjemper evner det i langt større grad enn menn som er på defensiven.
Arbeid, forsørging og hegemoni
Ja, det er sant at jentene framstår som sterkere, for eksempel når det gjelder skole og utdanning. Alle undersøkelser tyder på at jentene er hvassere, får høyere karakterer og kommer sterkere ut. Kanskje de rett og slett tar det alvorligere? Gutta har en tendens til å falle gjennom, gi opp, falle utenfor, kanskje bli tapere ut fra samfunnsnormen.
Jeg tror at vi, til en viss grad, i alle fall, har å gjøre med hvordan vi som kjønn takler et samfunn som i turbofart river opp strukturer, privatiserer og indivualiserer. Ledsaget av en kanonade av propaganda og drømmespinn. På den ene sida er vi selv ansvarlige for livet vårt – og for hvor langt vi kan nå, og hvor fort vi kan nå det. I den andre enden lokkes vi med hysterisk dyrking av rike halvguder. Og det kan du også bli – hvis du bare står på nok.
Kvinner er fortsatt, i hovedsak, reservearbeidskraft på arbeidsmarkedet. Samtidig skjer det noe. Arbeidsløsheten i et rikt land som Norge svinger forholdsvis dramatisk i løpet av få år. Strukturer og mønstre rives opp. Tariffavtaler skal mest mulig ned på lokalnivået, lønn gjøres gradvis til et individuelt spørsmål. Privatisering og anbudsutsetting gjør at grupper kastes fra en eier til en annen, fra en avtale til en annen. Dette bryter også opp tradisjonelle forsvarsverker. Det vi kan kalle arbeiderkollektiver, forvitrer. Fagbevegelsen som kollektiv henger og dingler etter denne utviklingen. Forskjellige fora som kan kalles mannlige forsvarkollektiver i arbeidslivet sliter, eller går i verste fall i oppløsning. Menneskene tvinges, i stadig større grad, til å se på sine liv som et prosjekt som du er mer eller mindre eneansvarlig for.
Et ganske typisk fenomen blant menn, som kanskje ikke er riktig så tydelig i dag, er det forholdet at ganske mange går i sterkt forfall, i verste fall i graven, nokså fort etter at de har gått av med pensjon. Som om selve gulvet er revet vekk under dem. Tilværelsen blir tom uten arbeidsplassen. Og du skjønner ikke helt hva som skjer.
Jeg tror at det herskende kjønnet mannen, individet, som i sin tur er mer avhengig av kollektiver rundt seg enn han kanskje vet, nå får følelsen av å bli kastet rundt på arbeidsmarkedet, ut av arbeidsmarkedet, får følelsen av at dette skjer med DEG. Gulvet forsvinner, noe i likhet med den følelsen som kommer når arbeidslivet er slutt. Arbeidsmarkedet blir mer uforutsigbart, de klassiske mannekollektivene knyttet til arbeidsplassen brytes opp. Lønnsforskjellene er der, men kvinner er blitt noe mer økonomisk selvstendige. Mannen er ikke i like stor grad eneforsørgeren. Klippen, forsørgeren vakler. Forsørgerrollen er i sin tur knyttet til spørsmålet om eiendomsrett – det elementet av eiendomsrett som eksisterer i kjernefamiliemønsteret, i forholdet mellom menn og kvinner, så lenge mannen er den økonomisk dominerende, og tilhørende det herskende kjønnet. Eiendomsretten får i en del tilfelle så groteske utslag at mannen dreper. Hvis ikke jeg får deg, skal heller ingen andre få deg!
Kvinnene kjemper. Vinner noe terreng i frigjøringskampen, og vinner samtidig innsikt i seg selv og omgivelsene – og i undertrykkelsesmekanismene. Og har i langt større grad nære venner og sosiale nettverk som ikke går i knas bare fordi en arbeidsplass forsvinner.
Mennene har så avgjort hegemoniet, men rygger når noe eller noen risper i det, tror at de mister det, tror at det skyldes at kvinnene tar noe fra dem, skjønner ikke helt hva som skjer: Hverken i arbeidslivet eller i seksuallivet.
Kan det hende at den moderne mannens problem, eller dilemma, er at han på en ene siden faktisk har det økonomiske herredømmet, og er, på forskjellig vis fortsatt subjektet i samfunnet, mens samfunnsutviklingen, på den andre siden, gjennom privatiseringen og individualiseringen i større grad gjør ham til objekt? At individualiseringen gjør at mannen, individet, kastes rundt, rives løs fra velkjente strukturer og kollektiver, slik at han føler seg sårbar. Mannen er Konge på haugen sin, men er helt avhengig av å føle tilhørighet til det herskende kjønnets store enhet. Det herskende kjønnet blir kanskje dårligere til håndtere virkeligheten når han blir – individet.
De Store Gutta – de rikeste blant de rike – løser problemene ved å gå sammen og etablere organisasjonen «Civita». En av flere mer eller mindre uformelle herresammenslutninger som tar sikte på å sikre hegemoniet – og eiendomsretten. Og så har de rike damer rundt seg. Når Stein Erik og Mille-Marie, Kremmer Hagen og Godseier Treschow forsegler forholdet sitt med giftermål i juni, er det ikke bare kjærligheten som får ring rundt seg. Det er samtidig en storfusjon av verdier. De rike gifter seg stadig med de rike. Det er fortsatt viktig å sikre eiendom, verdier og arverekkefølge. Et sidesprang dette? Kanskje, men ikke uten interesse i sammenhengen.
Kjernefamilie er hipt
Apropos giftermål. Vi kan runde av med et sprang tilbake til parringen, forholdene, kjærligheten og dens vilkår. Det er for tida en aldeles hysterisk fokusering på kjærester, hvordan bli kjærester, bli par. For å sitere en artikkel i Dagbladet søndag 11. januar. En gruppe er samlet. De har betalt tre hundre kroner til et byrå, som har sørget for å samle de betalende single til en bedre middag der forbindelser kan oppstå. Byrået arrangerer. Resten må de ordne selv. Tenk det!
En av dem sier: «Før var det hipt å være singel. Nå er det hipt å være på dater’n. Jeg betaler gjerne for en tjeneste som setter meg sammen med nye, spennende mennesker.» Dette henger på en måte sammen med tidsklemma, forstår dere. En dame fra Statens institutt for forbruksforskning (merk det!) sier: «Vi lever i et samfunn der tida er en knapp ressurs. Mange vil ikke sløse bort tida på turer på byen som ikke fører noe sted. Kjøper man en tjeneste er man litt sikrere på å møte mennesker med like interesser. Man kjøper en date, på samme måte som man lenge har kunnet kjøpe en livsstil, eller omsorg.» Herlig? Oppmuntrende? Det er en kontaktformidlingsflora av en annen verden. Og en bølge av «reality-tv»-serier som, på mer eller mindre perverst vis, skal kople opp folk til den store kjærligheten. En annen vri er konene som skal bytte hjem i et par uker – Konebyttet. Og det er alltid konebytte, er det ikke det? Aldri mannebytte!
Nettet av drømmespinn slynges ut. Drømmespinn om den evige kjærligheten og det gode parforholdet – kjernefamilien. Og så skader det ikke hvis mannen dessuten er rik! Dette er ikke særlig sunt, hverken for menn eller kvinner, men det er verst for kvinner. Det bidrar godt til å sementere forholdene mellom kjønnene.
Det er langt igjen! Langt igjen til et samfunn av frigjorte kvinner, og frigjorte mennesker. Jeg tror vi ganske enkelt avviser påstanden om at likestillinga nærmest er gjennomført, uten her og nå å gå inn på begrepene likestilling og frigjøring. Men diskusjonene går, ført an av kvinnene – og de høyrøstede mennene som mener damene har kommet langt nok, eller mer enn langt nok.
Er det hardt å være mann i dag? Det vil si, det er bedre å stille spørsmålet litt annnerledes: Hva vil det si å være mann i dag?
Skal mannen våge å se på hva som skjer, skal vi delta i diskusjonene, tror jeg vi skal inn i sammenhengen mellom økonomisk makt, forsørgerstatusen, familieforhold, spørsmålet om eiendom, gevinst og erobring, og at vi ikke er så enkle som mange vil ha det til som seksuelle vesener, hvis vi tør å se på oss selv. Og det bør vi gjøre. Se på oss selv, mener jeg.