Ukategorisert
av Maude Barlow
Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.
Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.
Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.
Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.
Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.
Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.
De kommer denne veien
Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.
Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).
Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.
Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.
GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.
GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.
Hva er GATS?
Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.
Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.
Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.
Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.
En kortfattet historie om globalisering
Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.
Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.
Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.
Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.
Verden, du må våkne
Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.
De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.
I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.
Splitte opp tjenestene
Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.
Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.
Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.
USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».
I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.
Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».
Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.
Hva inneholder GATS?
Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.
I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.
Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.
Hva er foreslått for GATS?
I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.
I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.
For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.
For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.
En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.
Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.
Hvordan GATS vil berøre deg?
GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.
Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».
Hva kan gjøres?
Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.
Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.
Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.
For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.
For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.
Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.
Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.