DET BRITISKE LABOUR: ET PARTI MED (OFTE GODT GJEMTE) SOSIALISTER

Av Helle Linné Eriksen

Bokomtaler Nr 3 2018

Simon Hannah
A party with socialists in it – A history of the Labour left.
London: Pluto Press, 2018, 288.s.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.