Den rettferdige ulikheten

Av Nina Björk

Nr 2 2021

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.


Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet
Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)