Den marxistiske bølgen

Av Jørgen Schnell og Peder Ressem Østring

2021-04

Reisebrev fra den årlige, marxistiske konferansen i Danmark

En ny generasjon er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. I dette reisebrevet kan du lese om konferansen Capital, climate, crisis i Ålborg og hvordan den økende interessen for Marx har skapt furore i nasjonale medier i Danmark. 


Jørgen Schnell er samfunnsgeograf og medstifter av Kritisk bynettverk
Peder Ressem Østring er medlem i Gnist-redaksjonen.

«Koronapasset!» bryter en i reisefølget ut, som selvsagt har lagt igjen kodebrikken til Helsenorge hjemme. Det oppstår en mildt sagt stresset situasjon i den oppfylte bilen, idet vi kjører inn på grensestasjonen i Larvik. Og den gamle telefonen til en av dem som har med kodebrikken streiker.

«Marxister har alltid krysset hav og grenser, og har møtt langt større hindringer enn denne, så dette går bare bra», sier den optimistiske sjåføren. Og heldigvis oppnås endelig kontakt med en sovende samboer hjemme i Oslo, som finner frem koden, og telefonen begynner endelig å fungere. Kysten er klar og reisefølget på seks slipper inn på fergen, og er endelig på tur til kontinentet.

 På havet opplever vi relativt store bølger, men det er imidlertid andre og større bølger vi er på jakt etter denne gang. I bilen kretser samtalen rundt lykken over dansk øl og mat, men dette er ikke først og fremst en kulinarisk reise. Vi er på vei til den sjette årlige konferansen for marxisme i Danmark, som i år er lagt til Nordjylland og Aalborg Universitet (AAU). 

Årets tema er «Kapital, klima og krise». «Økososialisme» var på alles lepper. Blant de oppmøtte ser vi særlig unge mennesker. På den ene siden kan dette vitne om at arrangementet er «hipt», men en mer positiv tolkning er at dette lover godt for fremtiden: En ny generasjon marxister er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. Selskab for marxistiske studier har på forhånd meldt at de har mottatt rekordmange påmeldinger dette året.

 En voksende bølge

Ikke bare arrangørene, men også Berlingske, som vi finner i matvarehandelen, har viet hele forsiden lørdag den 2. oktober til den «marxistiske bølgen» i Danmark. I en artikkel som nevner konferansen, skriver den borgerlige avisen med bekymret mine at: 

En rød bølge skyller igjen ind over unge akademikere, efter at Karl Marx og kommunismen har haft nogle hårde årtier i skammekrogen.

Foruten å skremme leserne med de typiske historiene om tyranni, vold og Sovjetunionen, intervjues like fullt personer som skal på konferansen som forklarer hvorfor marxismen opplever en økt interesse: Finanskrisen i 2008 og den stadig voksende klimakrisen.

 Saken er fulgt av et langt intervju med filosofen Søren Mau, medarrangør av konferansen, som ikke legger skjul på sine radikale hensikter: «Jeg har ikke noget imod at tale om revolution», sier forskeren som nettopp er aktuell med boken Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt, som blir oversatt til både engelsk og tysk.

 Både svenske og danske kamerater forteller oss at det i Danmark har pågått en opphetet debatt om radikalisering av akademia. Reaksjonære stemmer har blant annet tatt til orde for å forby kritisk forskning. Det er derfor ikke overraskende å se at også den konservative kulturavisen Weekendavisen har sendt en journalist til Ålborg for å undersøke hvorfor marxismen inspirerer.

Andreas Malm og den kommende stormen

På konferansen var det derimot åpenbart for de fremmøtte at marxismen har en rekke teoretiske og konstruktive bidrag til klimaspørsmålet. Og at motstanden fra høyre bør tolkes som et tegn på venstresidens fremgang.

Årets hovedinnleder var ingen ringere enn Andreas Malm. Den svenske humanøkologen har blitt en sensasjon gjennom sine bøker om hvordan klimakrisen ikke bare bør forstås, men også løses med resolutt handling. Redaksjonsmedlem i Gnist, Daniel Vernegg, anmeldte Malms bøker i Gnists temanummer om klima i fjor.

 I forelesningen, som het «Climate Breakdown as it Unfolds – the View From 2021», brukte Malm mye tid på å beskrive akkurat hvor ille det står til, med pågående tørke, skogbranner og stormer. Et problem er den kumulative effekten, påpekte Malm: Jo mer som slippes ut, jo verre blir det. Derfor gir det, på paradoksalt vis, mening for små land å kutte utslipp, og ikke bare peke på større land. Den dystre oppsummeringen av tingenes tilstand gir altså likevel ikke rom for fatalisme hos Malm, siden hvert tonn CO2 som slippes ut teller.

Malm ønsket også å sannsynliggjøre hvordan en solidarisk miljøbevegelse kan komme i stand. Et av hovedargumentene var at en mellomposisjon mellom Tadzio Müller, grunnlegger av den tyske direkteaksjonistiske miljøorganisasjonen Ende Geländes på den ene siden, og den amerikanske marxistiske samfunnsgeografen Matt Huber på den andre. Der Müller ifølge Malm så å si har gitt opp arbeiderklassen som revolusjonært subjekt fordi de i Vesten har blitt for privilegerte, setter Huber sin lit arbeidere, som han mener er de eneste som har stor nok makt til å forandre samfunnet. Håpet om en slik mellomposisjon mente Malm å finne i en radikal variant av Green New Deal, som både kunne mobilisere arbeidere samtidig som en grønnere visjon for samfunnet kan bli realisert.

Havet bør være større

Deltakerne på konferansen ble invitert til å velge mellom en rekke sesjoner med ulike temaer. Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Heiret hadde eksempelvis et innlegg på sesjonen «Klima og strategi» om hva vi kan lære av den norske Green New Deal, og hvordan det bør omgjøres fra hva det er i dag – et keynesiansk prosjekt som ikke søker å overskride kapitalismen – til et marxistisk prosjekt.

En annen sesjon het på sin side «Grønnvasking og de-politisering», hvor de fremmøtte blant annet kunne høre danske Lotte Schack, stipendiat i sosiologi ved Gøteborg universitet, fortelle om Skolestreik for klima. Bevegelsen, som har mottatt mye oppmerksomhet i mediene de siste årene, stoppet med koronakrisen, men er nå på vei tilbake. Med bakgrunn i feministen Nancy Frasers påstand om at krisene vi opplever i dag hverken kan forstås eller løses individuelt, vektla Schack at klimastreikerne i Sverige i alt for liten grad vektla kapitalismen som sådan i sin klimakritikk, og på den måten var bevegelsen ifølge henne på mange vis apolitisk. I sitt hovedinnlegg nevnte Malm på sin side Schacks analyse, og spurte om tilfellet ikke heller var at bevegelsen enda ikke hadde blitt radikalisert. På gangen etterpå, gikk diskusjonen videre.

Der Schack og Malm på sett og vis representerte spennende synspunkter på dagsaktuelle kamper, savnet den norske delegasjonen flere aktuelle kampsaker på agendaen på konferansen. Vi savnet også en helhetlig feministisk blokk. Konferansen tenderte mot å være teoretisk, og bar preg av at mange av sporene var basert på akademiske avhandlinger og prosjekter. Mens vi fikk høre at det i lang tid hadde pågått en omfattende sykepleierstreik i Danmark, var ikke dette temaet for noen av sporene som ble arrangert. For å fremstå mindre strigla skulle vi gjerne sett flere folk som pushet aviser eller løpesedler i gangene. 

Men så mistet den norske delegasjonen også det hyper-aktuelle Zetkin-kollektivets presentasjon av sine empiriske studier fra sin nye bok White Skin, Black Fuel, som handler om fremveksten av oljefascisme. Vi får forsøke å nå frem til konferansens andre hovedattraksjon neste år – hvor enn i Danmark det blir. For vi kommer tilbake, og vi håper flere blir med!