Den flerstemmige revolusjonen – En kinesisk eske
Av Kari Celius
Kari Celius er tobarnsmor og ingeniør.
Hun er politisk aktiv i Arbeidermaktgruppa i Oslo og RV-laget i Oslo bydel 5.
Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen
Boka Den flerstemmige revolusjonen er den første politisk-teoretiske boka til Kjersti Ericsson siden Søstre, kamerater! fra 1987.
Etter massakren i Beijing, omveltingene i Øst-Europa og Sovjetstatens endelige fall er det nødvendig å se kritisk på sin egen politiske ballast, og prøve å finne ut hvilke deler av den man kan ta med seg videre og hvilke deler som bør få hvile på historisk museum. Dette har vært en av Kjersti Ericssons målsettinger med boka.
En hovedmålsetting har dessuten vært å gi en beskrivelse av virkeligheten som får med seg perspektivet til de hardest undertrykte i verden; kvinnene og folka i den tredje verden. Hun er skarp i sin kritikk av den klassiske sosialistiske modellen der revolusjonen beskrives som «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt».
Kjersti Ericsson er ydmyk og innrømmer at hun ikke har noe helhetlig politisk teori. Hun er skeptisk til planøkonomi, fordi de historiske forsøkene på planøkonomi har gitt sterk sentralstyring og et håpløst byråkrati, som ikke har vært i stand til å tilfredsstille folks behov.
I stedet lanserer hun ideen om et slags «polysentrisk samfunn», der lokalsamfunnene styrer seg sjøl og organiserer økonomi og produksjon etter lokale behov og forutsetninger.
Et annet poeng har vært å videreutvikle det kvinnepolitiske grunnlaget som ble lagt i Søstre, kamerater! og med Siri Jensens «to-spiss-teori».
I denne artikkelen vil jeg først komme med noen generelle kritiske bemerkninger og så prøve å sette boka inn i en politisk sammenheng. Deretter vil jeg gå inn på noen av problemstillingene som blir tatt opp, blant annet spørsmålet om kjerneproletariatets sentrale rolle og utviklinga av revolusjonær bevissthet. Til slutt vil jeg ta opp to vanskelige spørsmål som Kjersti Ericsson berører, og som det er viktig for revolusjonære å diskutere: Spørsmålet om forholdet mellom direkte demokrati og overordna plan og spørsmålet om de begrensningene som økologien setter på den industrialiserte produksjonen.
Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på de kvinneteoretiske spørsmåla i boka. Det er ikke fordi jeg ikke synes de er viktige eller interessante å diskutere. Snarere tvert imot, en grundig diskusjon ville kreve minst en artikkel alene.
Ei bok i boka?
Da jeg leste boka slo det meg at det på en måte er ei «bok» inni boka. Den indre boka er en vitenskapsteoretisk bok som inneholder kritikk av det naturvitenskapelige verdensbildet som ikke griper virkelighetens og hverdagslivet sammensatthet. Dette er en kritikk som både er grundig dokumentert og rikt illustrert av eksempler, f.eks. hvordan kvinners ulønna arbeid usynliggjøres fordi det utelates fra BNP, og hvordan velvillig norsk u-hjelp gjør vondt verre i den tredje verden fordi den med sine vestlige øyne ikke ser hva som trengs. Det meste som står der, kan jeg uten videre slutte meg til! Særlig den delen som beskriver kvinners hverdag.
Den ytre boka er et nokså tynt ferniss av løsrevet politisk teori. Dels henger den ikke sammen, og dels er den full av motsetninger og dogmer.
Kaderparti nødvendig
Kjersti Ericsson avgrenser seg mot den klassisk marxistiske forståelsen av at kapitalismen må få utvikle produktivkreftene før den kan erstattes av sosialismen. Industrialisering før revolusjonen er altså en objektiv forutsetning for sosialistiske produksjonsforhold etter revolusjonen. Hun knytter denne forståelsen sammen med et bestemt partisyn, at klassekampen trenger å bli ledet av et parti som skal være det bevisste elementet og forstår og tolker kapitalismens lover, slik at arbeiderklassen ikke kjemper imot det som med nødvendighet må komme, kapitalismens fall. Hun antyder at Mao med sitt syn på revolusjonen i ikke-kapitaliserte land brøt med «den store bølgen». Spørsmålet er om hun da mener både partisynet og synet på industrialiseringas nødvendighet. Jeg kan ikke se at Mao sto for noe helt annet, sjøl om han tilførte en analyse av utviklinga i de ikke-industrialiserte delene av verden. Maoismen bygget videre på den leninistiske partimodellen, og kan vel sies å være en ny grein på det samme treet – eller på en annen måte: den delen av «den store bølgen» som traff Kina. Jeg lurer på om det bare er den klassiske marxistiske analysa som får skylda for sosialismens diskreditt, mens Kjersti Ericsson ønsker å beholde den leninistiske partimodellen og maoismen.
Helhetsyn
Kjersti Ericsson tar ikke mål av seg til å levere en helhetlig politisk teori. Det er for så vidt greit, men det er klart at AKP som parti har bruk for et nytt teoretisk/politisk fundament, nå som alle heltene er døde. I Klassekampen 20. februar får vi vite at AKP skal sette i gang et storstilt studieopplegg, der Den flerstemmige revolusjonen er et av de verkene som skal studeres. Det må jo bety at den skal være en viktig del av det fundamentet partiet skal bygge videre på, og derfor må «innlæres» i organisasjonen.
For et revolusjonært parti som skal ha ei framtid, er det viktig å utvikle en helhetlig revolusjonsteori som kan være gyldig både for de vestlige kapitalistiske landa og for de ikke-kapitaliserte. Men det spørs om man kan kritisere akkurat Kjersti Ericsson for ikke å ha utviklet det teorien og så skrevet boka om den.
Til slutt litt om kilder: Jeg synes at Kjersti Ericsson har vært vel intern i sitt valg av kilder. Det fins politisk tenkende personer og grupperinger også utenfor ml-bevegelsen, og det kan jo tenkes at det er blitt gjort teoretisk nybrottsarbeid der også. Tross alt fins det revolusjonære grupperinger som har vært uten stjerner å følge i atskillige tiår.
Kjerneproletariatet
Kvinnene og folk i den tredje verden er objektivt sett de mest undertrykte i verden. Imidlertid blir det problematisk nå de blir revolusjonære subjekter utifra sin undertrykthet. Jeg synes det er en tendens til at Kjersti Ericsson, utifra rent moralske kriterier, overser at mangel på de mest fundamentale godene og undertrykkelse generelt demper og begrenser mulighetene for opprør, i stedet for å forsterke dem. Det er ikke slik at de som reint faktisk har mest behov for at kapitalismen skal knuses, er de som er best i stand til å knuse den.
I Arbeidermaktgruppas tidlige barndom (tidlig på 1980-tallet) hadde vi bånd til Socialist Workers Party i England. Der var oppfatningen at klassekampen og den politiske virksomheten ville blomstre opp når den økonomiske krisa i Europa fikk utvikle seg. Det vi senere fikk oppleve, var at det motsatte var tilfelle, at krisa drev klassekampen tilbake. Tror Kjersti Ericsson noe tilsvarende når det gjelder landene i den tredje verden, at etter hvert som trykket fra verdenskapitalismen øker, vil de kaste av seg de imperialistiske åket og «melde seg ut av verdenskapitalismen»? Og at kapitalismen på den måten taper skanse for skanse? Dette forutsetter i så fall et element av «tro». I tilfelle det skjer, vil ikke det som erstatter kapitalismen være sosialisme.
Å være ledende i kampen mot kapitalismen forutsetter ikke bare at man har bevissthet om seg sjøl som undertrykt, men også at man har bevissthet om egen styrke og mulighet for sanksjoner. I kampen mot kapitalismen er den mest effektive måten å sanksjonere på å strupe merverdiproduksjonen. Dette er det bare kjerneproletariatet som er i stand til. I tillegg får det sin styrke fra allerede å være organisert som et kollektiv på grunn av måten produksjonen er organisert på, fra felles historie og tradisjoner og ved å være mange på hver arbeidsplass. Disse aspektene vil i mange tilfeller være like viktige som evnen til å ta kontrollen over merverdiproduksjonen.
Bevissthet
I «den indre boka» sier Kjersti Ericsson mye lurt om demokrati, om hvordan maktstrukturen under sosialismen må være organisert på lavest mulige nivå, med den målsettinga å organisere hverdagslivet på en fornuftig måte, i tråd med de lokale behova. Dette blir rota til i slutten av boka (kapitlet «Trengs det ledelse?»), når hun skal beskrive hvem som skal lede i arbeiderklassen og hvordan revolusjonær bevissthet utvikler seg. Igjen vil det være partiet som skal lede, fordi det er de som har utvikla bevissthet om hvilke motsetninger og undertrykkende strukturer som man har tatt med seg fra kapitalismen. Dette gir uttrykk for et syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet som jeg ikke kan slutte meg til. Jeg ser på dette som en kollektiv prosess, og er vel her mer i tråd med Rosa Luxemburg. Revolusjonær bevissthet utvikles ved at en gruppe gjør erfaringer, oppsummerer disse og handler systemoverskridende. På den måten kan ikke revolusjonær bevissthet spres «fra en person til en annen», rett og slett fordi den ikke er en bevissthet som hver enkelt har (fordi de har lest, studert eller blitt overbevist), men en kollektiv bevissthet som kommer til uttrykk i handling, i kamp. (Dette er en måte å tolke den gamle tesen om at bevisstheten «springer ut» av kampen på.) At enkeltpersoner har revolusjonær overbevisning muliggjør revolusjonær organisering også i tider med lavt klassekampnivå, men slik organisering alene vil ikke føre til revolusjon. Den forutsetter kollektiv bevisstgjøring og handling av arbeiderklassen.
På den måten er ikke revolusjonær bevissthet noe arbeiderklassen får tilført utenfra, fra «noen andre» som forstår å tolke virkeligheten for dem, der disse «andre» er det revolusjonære partiet. Da blir det ikke bare et spørsmål om de som skal lede klassen er i stand til å se helheten og mangfoldigheten i folks hverdag. «Å gå inn i virkeligheten og hverdagen til dem du skal lede, forstå deres verden innenfra, lytte og lære og ta vare på kunnskapene og erfaringene deres.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 213.) Hvem er det som er «du» her, er det det ledende kaderet?
Hvem skal styre?
Et slikt syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet er etter min mening nødvendig, hvis den grasrotorganiseringa som Kjersti Ericsson legger opp til i boka si, skal være mulig å realisere. Hva er poenget med å gi folk stolthet og sjøltillit, hvis man etterpå skal fortelle dem at de ikke er i stand til å styre? Så det må partiet gjøre. At partiet utvikler seg fra å styre «for folket» til å styre «med folket» er en nyanseforskjell. Etter revolusjonen er makta «i folket». Det gir dem muligheten til «å velge bort» det revolusjonære partiet. Denne makta er det helt nødvendig å fastholde, hvis man ønsker en sosialisme som er demokratisk. Jeg tenker meg at det i den revolusjonære situasjonen og under sosialismen vil være flere partier som slåss om hegemoniet.
Kjønn og klasse
Jeg er ikke helt med i Kjersti Ericssons analyse av måten den marxistiske klasseanalysen også passer på motsetningen mellom menn og kvinner. Det er riktig at kvinneundertrykkinga er «innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur» (Den flerstemmige revolusjonen, side 205), og at kapitalismen høster profitt av kvinnenes ulønte arbeid. Men derfra kan man ikke slutte seg til at kvinner som «kjønn» står i motsetningsforhold til kapitalen, på samme måte som arbeid og kapital står i motsetning til hverandre. Kvinner tilhører alle klasser, og har bevissthet både utifra klassetilhørighet og kjønn.
Demokrati og plan
Kjersti Ericsson drøfter det problematiske forholdet mellom direkte demokrati og overordna planer. Hvordan er det mulig å ha overordna planer for samfunnsmessig produksjon uten at det bygger seg opp et byråkrati der makta gradvis blir «skjøvet oppover»? Dette har Kjersti Ericsson helt rett i at er et av de virkelig problematiske spørsmåla! Arbeidermaktgruppa står i en tradisjon der man har tenkt seg det direkte demokratiet organisert gjennom arbeiderråd. Kjersti Ericsson er skeptisk til rådsorganiseringa fordi den tar utgangspunkt i produksjonen slik den er organisert under kapitalismen, og derfor ikke vil kunne ivareta demokratiet for dem som faller utenfor produksjonssfæren.
Jeg kan forstå den innsigelsen, men vi kan faktisk også tenke oss rådsmodellen brukt på andre arbeidsområder, uten at disse blir reine «supperåd» uten innflytelse. Det vil også være nødvendig med former for «sentraliserte styringsorganer», men her må forutsetningen være at disse består av valgte representanter som kan tilbakekalles av de som har valgt dem, og at vervene er tidsbegrensa. Noen «heltidspolitikere» kan det ikke bli snakk om under sosialismen. (Det er vanskelig å være konkret når det gjelder å beskrive en visjon.)
Det vil alltid være en fare for at det gror opp et byråkrati, en slags stat. I følge Kjersti Ericsson er det nærmest uunngåelig: «Heller ikke i land av vår type er det mulig å tenke seg en levedyktig sosialisme der flertallets interesser ikke forsøkes uttrykt gjennom et sentralt statsapparat og sentrale planer … Og staten må være garantist for noen grunnleggende rettigheter og felles standarder på ytelser som alle skal nyte godt av. Det betyr at det sentrale apparatet må ha makt.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 176.) Jeg må spørre: hva er «staten» som skal binde sammen det «polysentriske samfunnet»? Det er klart at behovet for sentrale planer gjør det nødvendig med ei viss sentralmakt og global samordning. For meg er det likevel viktig at sentralmakta ikke skal få utvikle seg uhemma under sosialismen. Faren for byråkratisering er langt mindre når makta ligger «i folket» enn når «noen» styrer «for» eller «med» folket.
Økologi
Kapitalismen som økonomisk system kan ikke overleve. Ikke bare fordi den på en grusom måte holder store deler av verdens befolkning nede i stor nød, og på den måten er moralsk forkastelig, men fordi den av karakter er slik at den eter seg sjøl opp. Som revolusjonære må vi naturligvis ha det positive utgangspunktet at vi klarer å knuse kapitalismen, før kapitalismen tar knekken på det økologiske miljøet og gjør det umulig å bebo kloden. Men det betyr at vi ikke har all verden av tid!
Når Kjersti Ericsson tar dette opp i boka si, synes jeg det virker som om hennes løsning blir at vi vender tilbake til før-kapitalistiske produksjonsmåter. Hun ønsker å fjerne skillet mellom produksjon og reproduksjon, for å få med seg «hele arbeidet», også det ulønnete arbeidet som kvinnene gjør. Dette framtrer som en slags sjølbergingsutopi, der man gjør bruk av de naturgitte mulighetene. Det tror jeg kan bli litt vel mye saltfisk og frostskadde poteter til at det smaker godt av kommunismen for oss her oppe i nord.
Til tross for at overdreven industrialisering og teknologibruk har vært kapitalismens svøpe, må man ikke i sin frustrasjon slå over i reindyrka industri- og teknologifiendtlighet. Jeg ønsker industriproduksjon under sosialismen, og jeg tror at det er teknologisk mulig å organisere industriproduksjon som tar de økologiske hensyn som er nødvendige. Men jeg tror at sosialisme er en nødvendig forutsetning, arbeiderklassen er nødt til å sikre seg makta før teknologien kan brukes i folkets tjeneste. Jeg vil holde meg til at kapitalistisk industrialisering er en forutsetning for et sosialistisk samfunn. En industriproduksjon og anvendelse av avansert teknologi er nødvendig både for å dekke de materielle behova til alle mennesker på jorda og for å gi alle tid og mulighet til å være med og styre det nye samfunnet.
Dette er vanskelige spørsmål, men det er viktig å diskutere dem. Til det trengs det et levende revolusjonært aktivistparti, der alt kan diskuteres og ingen mener at de sjøl sitter med fasiten.