av Trond Andresen
Mennesket lever ikke av brød alene, de vil også være med og bestemme. Men hverken østeuropeisk «sosialisme» eller vestlig kapitalisme duger! Vi trenger et program for en ny type demokrati.
Den såkalte sosialismen har falt sammen i Øst-Europa. Det er bra at folk gjør oppstand mot udemokratiske og udugelige ledere. Men makthaverne i de vestlige land sier at dette viser kapitalismens overlegenhet. Har de egentlig grunn til å triumfere? – De vestlige lands velstand forutsetter fortsatt utnytting av verdens fattige land, med sult og økologisk krise som resultat. Og sjøl i de mest velstående industriland øker samfunnsproblemene. Det ser vi også i Norge. Et økende mindretall av befolkninga lever i sosial nød. Stor arbeidsløshet, som svarer til den som oppsto i andre rike land på 1970-tallet, ser ut til å bli en varig tilstand også hos oss. Offentlig velferd bygges ned: Skolegang, helsevesen, omsorgsapparat er ikke lenger en selvfølge i de såkalte velferdssamfunn. Makthaverne som er ansvarlige for denne utviklinga finner vi i store bedrifter, finansvesen, byråkrati og blant toppene i de etablerte politiske partiene. De sier at forverringene er nødvendige. Hva skyldes så denne enighet blant de mektige om at folk flest må finne seg i at alt må bli verre? Hvorfor dette råkjøret for å redusere utgifter til områder som mange mener vi tvert i mot burde prioritere? Gjør makthaverne dette fordi de er onde?
Forklaringa er heller at de mektige er del av et system som løper løpsk. Norge og verdens øvrige land blir dratt mer og mer inn i den desperate internasjonale konkurransekampen. Hele verden er et marked, og alle kjemper mot alle. I dette verdensmarkedet blir det stadig mindre kjøpekraft i forhold til verdens produksjonskapasitet. Dermed får ikke bedriftene solgt alt det de produserer. Dette misforholdet har oppstått fordi makthaverne i hvert land kappes om å gi egne kapitaleiere større fortjeneste for å styrke dem i kampen mot bedrifter i andre land. Metoden er å redusere befolkningas kjøpekraft og offentlige velferd, slik at en større del av verdiene som skapes, kan tilfalle bedriftene. Bedriftene senker også sine utgifter ved å sparke folk eller holde lønna nede. I tillegg sparer de ved å unnlate å gjennomføre nødvendige miljøtiltak. Pengene går i stedet til investeringer for produksjon med færre ansatte. Den enkelte regjering eller kapitaleier tenker ikke på de samfunnsmessige følgene av en slik framferd: Verdens folkemasser kan ikke kjøpe den økende overflod av varer og tjenester som tilbys, sjøl om behovet for mange av varene er skrikende. Og bedrifter som av denne grunn ikke selger nok, går over ende. Enda flere mister arbeid og inntekt. Misforholdet mellom produksjonskapasitet og kjøpekraft forsterker på denne måten seg sjøl.
Gjør et eksperiment: Spør en innbitt tilhenger av markedsøkonomi om hvordan dette problemet skal løses! Du vil for det første oppdage at han ikke har tenkt over problemet. Du vil deretter oppdage at han ikke har noe svar når han får tenkt seg om.
Også i Norge er makthaverne tvangsmessig opptatt av å legge forholdene til rette for de store finans- og eksportkonserner, slik at de kan tjene mest mulig, gjerne ved utflagging til andre land. Samtidig får utenlandske selskap, som en del av det internasjonale spillet, lov til å kjøpe opp norsk produksjon. Dette betyr ofte nedlegging, etter at norske bedrifters kunnskaper og marked er overtatt av de utenlandske kjøpere. Makthaverne lar norsk produksjon av nyttige produkter til eget forbruk gå dukken. De angriper norsk matproduksjon i en situasjon hvor verdens samlede matvareproduksjon er i ferd med å bli for liten. De utsetter nødvendige miljøtiltak i redsel for å svekke norske kapitaleiere i den stadig mer nådeløse internasjonale konkurransen. De reduserer også velferdsgoder, helsevesen, utdanning, offentlig forbruk på ordre fra storkapitalen. De bygger opp en stor statlig formue som de nekter å bruke til folkets beste i Norge, på tross av at denne formuen er skapt av det samme folket.
Et større og større B-lag i befolkninga får melding om at de er for unge, for gamle, for lite effektive, for kravstore, bosatt på galt sted, med foreldet yrkeserfaring. Trygde- og sosialbudsjetter svulmer fordi flere og flere settes utenfor. Det er liksom ikke bruk for folk lenger. Vanlige mennesker er ikke en ressurs, men en belastning i makthavernes øyne.
De nåværende herskere sier vi ikke har noe valg. Men vi mener at det finnes et alternativ. Her skal vi legge fram et forslag til et program. Det består av to deler, og begge er like viktige for at programmet skal kunne lykkes. De to delene er en ny type demokrati og en ny type økonomi.
Men først, en advarsel: De nåværende samfunnssystemer, enten det er vestlig kapitalisme eller østlig byråkratisk sosialisme har det til felles at de klarer seg uten aktiv deltaking fra folk flest. Ikke nok med det: De er avhengige av at folk forholder seg politisk passive, slik at alt kan fortsette som før. Med vårt program stiller det seg annerledes:
Vårt program vil ikke kunne gjennomføres uten økt samfunnsinteresse og deltaking fra folk flest.
Det vil du skjønne når du leser avsnittene om demokrati og økonomi under. Vårt program bygger på et grunnleggende optimistisk menneskesyn, nemlig at folk flest gjerne vil jobbe i lag for å forbedre samfunnet hvis de merker at det nytter.
Hva om vi tar feil? Mener du at folk flest er sløve og uinteresserte uansett, fordi dette er bygget inn i «menneskets natur»? Eller at mennesket er født ondt og egoistisk, og at det er lite å gjøre med det? I så fall kan du bare glemme våre forslag. Da er menneskeheten dømt til å fortsette under herskere som meler sin egen kake og lar jorda gå under.
Mange vil hevde at økonomien er det viktigste for at folk skal ha det godt i et samfunn: Det har ingen hensikt å snakke om medbestemmelse hvis du mangler det nødvendige for å klare deg i dagliglivet. Nå er ikke økonomien noe mål i seg sjøl, slik man får inntrykk av gjennom den daglige innstrammings- og nedskjæringspropagandaen. Økonomien er bare et redskap for å skape et godt liv for menneskene. For at dette redskapet skal fungere godt, trenger vi et velutviklet demokrati, noe som vil framgå etter hvert. Hvis folk flest er passive og sløve, går også økonomien dårlig.
Men demokrati er også nødvendig av en annen og viktigere grunn: Mennesket lever ikke av brød aleine, men vil også være med å bestemme. Alt for mange maktpersoner, både kommunister og tilhengere av kapitalismen, har betraktet demokrati bare som et nødvendig onde for å få «massene» til å oppføre seg som de sjøl har ønsket.
Med disse innledende orda er tida inne til å presentere programmet, og vi begynner med –
1. En ny type demokrati – direkte demokrati og folkeavstemninger
Vi vil at langt flere avgjørelser skal tas direkte gjennom diskusjon og avstemning blant dem det angår. Dette kaller vi direkte demokrati. Dette skal brukes ikke bare i storsamfunnet, men også på den enkelte arbeidsplass, i lokalsamfunnet, i bydelen.
I dag er det mange som mener at avgjørelser tatt ved folkeavstemning er farlige greier. Hva hvis folket opptrer uansvarlig, spør de. Vi svarer at det er ingen annen utvei enn å stole på at folk flest vil gå inn for beslutninger som er gode for samfunnet, i hvert fall når de har fått høre alle synspunkter og det er gjennomført en demokratisk diskusjon. Og uansett må folk ha retten til å feile og lære av det. Ved å legge langt flere avgjørelser ut til folkeavstemning, vil den enkelte bli gjort medansvarlig for samfunnsutviklinga. Dette er nødvendig for å aktivisere de som nå ikke deltar i samfunnslivet. Og dessuten: Synes du de beslutninger som i dag tas av byråkrater, heltidspolitikere og næringslivstopper er så kloke at det ikke trengs et bedre system?
Direkte demokrati på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet kan foregå ved allmøter og uravstemning. Når det gjelder direkte demokrati i større skala, slik som i kommuner eller på landsbasis, er dette meget enkelt å gjennomføre ved hjelp av moderne datateknologi (se lenger ned). Det finnes i dag ingen tekniske, økonomiske eller praktiske innvendinger mot utstrakt bruk av direkte demokrati på alle nivåer i samfunnet.
Ledere er et nødvendig onde. Sjøl om langt flere avgjørelser skal fattes ved hjelp av direkte demokrati og ikke av små og store sjefer og byråkrater slik som nå, trenger vi ledere. Hvorfor det?
– I et moderne samfunn er vi avhengige av hverandre. Et nettverk av bedrifter og samfunnsorganer skal samarbeide, og hvis det gjøres feil et sted i nettverket, forplanter det seg til andre deler. Etterhvert som arbeidsdeling og spesialisering øker, blir avhengigheten større. Vi tvinges med andre ord til å samarbeide på organisert vis. Og enhver organisasjon må ha personer som kan ta løpende avgjørelser og ha ansvar – altså ledere. Det gjelder overalt, i bedrifter, fagforeninger, regjering og borettslag. Vi må altså trekke den slutning at i et moderne samfunn må vi ha ledere, representanter, folk som er tildelt myndighet, for at samfunnet skal fungere. Men – «makt korrumperer» – dette er en bitter lærdom som folk har fått kjøpe dyrt i alle slags samfunn i historien – også de som har kalt seg arbeiderstyrte og sosialistiske. Sjøl de mest velmenende lederskikkelser har gang på gang vist at når de får makt, glemmer de fort folket de egentlig skulle tjene.
Historien viser også noe annet: Massene har alltid latt seg forføre og manipulere av lederne. Folk vil helst tro det beste om de som bestemmer. Mange har til og med, med god hjelp fra media, en tilbøyelighet til å dyrke noen av samfunnets lederskikkelser som en slags supermennesker.
Så godtroende er nå engang folk, sier pessimistene, og slik vil det alltid være. Men det tror ikke vi, da hadde vi ikke lagt fram vårt program for et annet og bedre samfunn.
Vi vil altså ha både direkte demokrati og skikkelig kontroll med ledere. Hva må til for å få til dette i praksis? La oss begynne med –
1.1 Det representative systemet og kontrollen med ledere
Det nye samfunnet må ha kommunestyrer, nasjonalforsamling, regjering. Vi vil ikke forkaste det representative systemet, men gi det et annet innhold. Våre forslag er: Kommune- og stortingsrepresentanter skal velges som enkeltpersoner, og stå personlig ansvarlig overfor sine velgere. De skal ikke kunne dekke seg bak en partigruppe. Hvem som helst skal kunne stille til valg, hvis hun eller han kan legge fram et lovfestet antall underskrifter til støtte for dette. På denne måten vil man kunne velges uten å måtte være knyttet til et parti. Nå vil det sjølsagt eksistere politiske partier. De kandidater som ønsker det, kan stille i tilknytning til et bestemt parti. Men kandidaten skal også da være personlig ansvarlig overfor velgerne.
Tilbakekalling av folkevalgte i valgperioden: Alle som har stemt på en representant har rett til å være med på å avsette representanten, når som helst i perioden. Man kan f.eks ha en regel som sier at hvis 10 % av de som har stemt på en representant krever det, skal det stemmes over om representanten får fortsette i den folkevalgte forsamlinga.
Offentlig logg for folkevalgte representanter: De skal ha lovfestet plikt til å føre dagbok over sine politiske handlinger. Og deres stemmegiving skal bokføres. Disse opplysningene skal være tilgjengelige for alle, slik at man ved neste valg kan vurdere personen ut i fra hva han eller hun har gjort, ikke prat og løfter om hva som skal gjøres.
Ingen offentlig partistøtte. Partiene må finansieres av medlemskontingenten og gaver fra enkeltpersoner. Partiregnskap skal revideres av offentlig godkjent revisor, og samfunnet skal sette en øvre grense for hvor mye penger et partiapparat skal kunne bruke.
Lovfesting av arbeiderlønn til heltids folkevalgte og regjeringsmedlemmer. I den grad representanten arbeider mer enn normal arbeidsdag, skal representanten dokumentere dette med timelister slik som vanlige mennesker må dokumentere sin overtid, og så få betalt for sin faktiske overtid. Slutt på systemet med frynsegoder og privilegier til politikere ut fra vanskelig målbare påstander som «folk vet ikke hvor mye vi har å gjøre», «du vet ikke hvilket ansvar jeg har» og lignende.
Rotasjon på folkevalgte verv, regjeringsposisjoner, toppstillinger i byråkrati, bedrifter, media. Ingen person er uunnværlig, spesielt ikke i et land med så god allmennutdanning som Norge. Skolering av mange til lederverv gjør det mulig å lovfeste f.eks. fem år som øvre grense for å sitte i en maktposisjon før man må overlate roret til en etterfølger. Hva som er «maktposisjoner», defineres i forskrifter gitt av samfunnet, og vil typisk være direktør i større bedrift eller institusjon, ledende byråkratstilling, heltidspolitiker. De neste fem år er man i en slags «maktkarantene», og får tilbringe tida i en annen stilling, og med opplæring av nye ledere. Ingen unntak skal gjøres, hverken for statsminister eller høyesterettsdommer.
Disse forslagene vil møte massiv motbør fra dagens såkalte samfunnselite: «Noe så ineffektivt», «ingen vil ta lederverv under slike vilkår» vil de jamre seg. Det får ikke hjelpe. Hederlige mennesker med talent vil utmerket godt kunne stille til lederverv under slike vilkår. Så får streberne gi opp drømmen om maktstillinger og heller ta seg en vanlig jobb. Vi ønsker ikke strebere i maktstillinger, uansett hvor «dyktige» og uunnværlige de påstår at de er. Vi trenger dem heller ikke, for det finnes nok av hardt arbeidende og flinke idealister til å fylle alle nødvendige lederposisjoner i et nytt demokratisk Norge.
1.2 Folk kan bare utøve makt hvis de blir oppmuntret til å bruke sine rettigheter
Punktene over representerer en revolusjon i forhold til de nåværende representative system. De er nødvendige forutsetninger for et ekte demokrati. Men det er ikke tilstrekkelig med slike endringer for at vanlige mennesker skal sikres makta i samfunnet: Folk må også motiveres til å bruke sine rettigheter. Derfor disse tiltakene:
Skolering i politikk og økonomi organiseres med utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn. Alle skal ha rett til å bruke noen timer av sin betalte arbeidstid per måned til å skolere seg i samfunnsspørsmål, til å skaffe seg kunnskaper og sjøltillit.
Lovfestet rett til å nedsette grupper valgt på arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet som kan oppsøke forskjellige deler av byråkrati, kommune, statsapparat og kreve informasjon og begrunnede svar i omstridte saker. Rotasjon på vervene slik at de fleste før eller siden får forsøkt seg på slike oppgaver.
Allmøter av arbeidere og funksjonærer i den enkelte bedrift velger og skifter ut sine sjefer. Når sjefer kommer utenfra, skal de godkjennes av de ansatte. Dette skal også gjelde i statseide bedrifter og institusjoner. (Mer om dette i avsnittet lenger bak om økonomi.)
Full ytringsfrihet på jobb. Rett til å henge opp oppslag, skrive i bedriftsavisa, telefonere, bruke bedriftens kontorutstyr. Dette skal gjelde for enhver ansatt. Eventuelt overforbruk eller misbruk av disse frihetene håndteres av de ansatte sjøl, ved at de tar opp dette med kolleger som måtte misbruke slike rettigheter.
Lignende forhold som på bedriftene skal også gjelde i skoler, på universitetene, i andre offentlige institusjoner og etater.
1.3 Folk må ha overskudd til å delta i samfunnslivet
For å engasjere seg i samfunnet trengs tid og fysisk overskudd. Derfor er en rekke endringer som ikke går direkte på politiske rettigheter, men på sosiale forhold, også nødvendige vilkår for vanlige menneskers maktutøving i samfunnet. Slike endringer trengs spesielt for kvinnene som har det tyngste arbeidet og minst fritid, fordi de har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet og en annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Vi foreslår:
Seks timers arbeidsdag, gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der folk bor, et velutbygget kollektivnett, vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Spesielt gunstige arbeidstids- og fraværsordninger fysisk harde og ensformige jobber må også til.
Gratis og velutbygget helsevesen, med stor vekt på desentraliserte helsestasjoner, bedriftshelsetjeneste og forebyggende arbeid, vil gi det helsemessige grunnlag for aktiv deltaking i samfunnslivet.
Relativt likt lønnsnivå over hele fjøla gjør at ingen skal måtte jobbe mer enn andre for å dekke de mest nødvendige behov. Målt med 1991-kjøpekraft foreslår vi lovfestet minstelønn kr 170.000 og lovfestet maksimumslønn kr 340.000.
En del av disse tiltakene koster mye, og krever derfor en god samfunnsøkonomi. Dette er behandlet i avsnittet om en ny type økonomi lenger bak. (Ikke gjengitt i Røde Fane, red. anm.)
1.4 Makt og media
Adgang til media er avgjørende for folks mulighet til å utøve makt i samfunnet. Aviser, radio og fjernsyn er nervesystemet i et moderne samfunn. Og etter hvert som samfunnet blir mer avhengig av informasjonsformidling, blir media viktigere. Derfor må vanlige mennesker gis makt i media. Vi foreslår følgende tiltak:
Etter nærmere spesifiserte regler skal en hvilken som helst spontant organisert gruppe med et fastsatt antall underskrifter i ryggen ha krav på å slippe til i aviser, radio eller tv med spalteplass og under vilkår som gjør det mulig å fremme sitt syn, slik at det når mange lesere, lyttere, seere. Jo flere underskrifter, jo bredere plass skal man ha krav på. Gjennom slike underskriftsaksjoner kan man også kreve at maktpersoner skal møte underskrivernes talspersoner til debatt i media, og media skal da ha plikt til å arrangere slike konfrontasjoner. Mediene skal også slippe til kritikk av seg sjøl når dette kreves.
Redaktører velges av de ansatte i avisa/radioen/fjernsynet. Redaktører velges på åremål, dvs tilbake til vanlig journalistisk arbeid etter en periode.
Avgifts- og skatteregler skal gjøre det mulig med likeverdige forhold mellom konkurrerende aviser, radioer, tv-stasjoner. Nei til rike og overmektige monopoler. Derfor foreslår vi beskatning av aviser som har svært store opplag og overføringer til mindre media. Fram for mangfold!
Reklame i betydningen produktinformasjon vil også eksistere (i langt mindre omfang, og underlagt strengere etiske regler enn nå!) i det nye samfunnet. Men annonsører skal ikke påvirke hvilke media som skal vokse og hvilke som skal gå tilbake, og dermed utgjøre et press på redaksjonen. Ytringsfriheten skal ikke påvirkes av salgsinteresser slik som i dag. Dette løses ved at reklamen formidles via mellomledd som fordeler reklamen på alle media i et område, etter nærmere fastsatte regler. Det skal ikke være mulig for annonsørene å styre alle sine annonser til et lokalt annonsemonopol.
1.5 Data i demokratiets tjeneste
Datateknologien vil gjøre det langt lettere å organisere et nytt og bedre demokrati. Noen detaljer om hvordan dette kan skje:
Gjennom nye typer telenett vil en dataterminal med skjerm bli like vanlig som en telefon i norske hjem. Man kan i framtida sitte hjemme og søke i såkalte databaser for å finne ut hva en folkevalgt har foretatt seg før man stemmer på vedkommende ved neste valg. Men slike databaser kan omfatte langt mer enn det: Statistikk, samfunnsøkonomi, avisartikler, leksikon, bokregister, data om andre nøkkelpersoner. Og dette vil bli så enkelt å bruke at alle som kan bruke telefon i dag, kan gjøre dette i framtida. Søkingen foregår automatisk etter enkle anvisninger fra brukeren. Bare den informasjon man er ute etter, vil bli hentet fram – på noen sekunder eller minutter. Virkeligheten blir altså stikk motsatt av den vanlige pessimistiske påstand om at «det blir så mye informasjon at mennesket står maktesløst fordi det er umulig å finne fram».
Et annet poeng med et slikt datasystem er at alle kan øve innflytelse på en enkel måte. Tenk deg at hver enkelt innbygger velger seg sjøl en hemmelig tallkode som er kjent bare for den enkelte og for et landsomfattende datanett (svarer til bankkortsystemet i dag). Ved å taste inn denne koden og sitt personnummer kan man legitimere seg overfor datanettet og f.eks. sette sitt navn under en landsomfattende underskriftkampanje for et bestemt forslag. Dette forslaget (med underskrifter) kan ligge tilgjengelig i dataanlegget over en periode, slik at initiativtakerne har rimelig sjanse til å måle oppslutningen om det. Et slikt system med personlig kode gjør det også mulig å gjennomføre folkeavstemninger raskt og billig i alle saker man måtte ønske.
I datanettet er det også tilnærmet ubegrenset kapasitet til å holde en debatt gående om hva som helst. Ingen arrogant redaktør som sier at «saken er utdebattert» eller «innlegget har en slik form at det neppe vil tjene diskusjonen» eller «vi har ikke plass».
Så langt om et nytt demokratisk system. Hvis dette blir gjennomført, vil det bety våkne og aktive innbyggere. Dette gjør det mulig også å få økonomien til å virke etter de retningslinjer som vil bli presentert nedenfor. Og når økonomien virker etter forutsetningene, har vi råd til de tiltakene som allerede er skissert i forbindelse med et nytt demokrati. Demokrati og økonomi er altså gjensidig avhengige av hverandre, og støtter opp under hverandre.
Dette var den første delen av Trond Andresens alternative program, som altså kommer i hefteform i løpet av sommeren. Han vil gjerne korrespondere med folk som har innvendinger eller forslag. Adresse er: Trond Andresen, Balders vei 3A, 7033 Trondheim.