Debatt: Natur- og miljøvern under kommunismen
Av Karl Henrik Seemann
Seemann er medlem av miljølaget i Oslo AKP
På side 36 i Røde Fane (RF) nr. 2, 1999 skriver Morten Falck (MF) under avsnitt E følgende: «Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.»
Den første delen av dette utsagnet (at kapitalismen er destruktiv) er jeg skjønt enig i. Den andre delen derimot er så full av superlativer uten forbehold om hva kommunismen kan lede til av goder, at det kan oppfattes som en garanti for at kommunismen vil redde oss ut av kapitalismens miljøhelvete uansett. At MF i et svarinnlegg til Olav Randen i RF nr. 5, 1999 (samme nummer som Miljølaget har sin kommentar til MF sitt innlegg i RF nr. 2, 1999) sier seg enig i at «kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti», oppfattes som en innrømmelse av at ting kan gå galt også under kommunismen. Miljølaget deler fullt ut dette synet, men vår tolkning av MF sitt syn om garanti oppfatter jeg som riktig ut fra det MF faktisk skrev i RF nr. 2,1999. Kommentaren fra Miljølaget i RF nr. 5, 1999 hadde imidlertid ikke mulighet til å fange opp en slik enighet fra MF sin side, pga kronologien i innleggene.
Til spørsmålet om hvem som skal sette/bestemme hva rammene for den fysiske verden er? «Poenget er at de grensene setter naturen selv,» skriver MF. Mon det! MF har allerede sagt seg enig i at kommunismen ikke er noe garanti. Det kan jo ikke bety annet enn at menneskene under kommunismen også kan være i stand til å gå over tålegrensen for den fysiske verden? Spørsmålet om hvem som skal bestemme er derfor helt relevant. Er det en verdensregjering som skal sette foten ned?
Som svar på Miljølagets spørsmål om MF uten videre går ut fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med å ikke ødelegge natur og miljø, svarer MF: «For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene.» Det er selvfølgelig i dagens situasjon mye riktig i MF sitt svar på spørsmålet, men en viss nyansering og problematisering hadde vært på sin plass. Lenge før kapitalismen tok over som dominerende samfunnssystem, ble store deler av verdens skoger (Europa/Afrika) rasert pga behovet for brensel, nettopp av enkeltmennesker. At lignende foreteelser og overfiske fra den enkelte fisker ikke skjer i dag, kan bero på at «eiendomsretten» til ressursene er forskjøvet over til store kapitalinteresser. Hva vet vi om «trykket» på fiskeressursene i for eksempel Lofoten dersom 12.000 (tolv tusen) fiskebåter (enkeltmennesker) konkurrerte om ressursene, slik det faktisk var for 100 år siden?
Så til spørsmålet om «menneskene fikser alt i verden (naturen) til fordel for menneskeheten», slik Miljølagets formulering i kommentaren til MF var. I et slikt utsagn ligger naturligvis vissheten om at naturen selv har vært gjennom en utvikling på flerfoldige hundre av millioner av år, og at menneskene derfor må ha en viss ydmykhet for de kompliserte systemer og geniale løsninger som er resultat av en slik utvikling. Det betyr ikke annet enn at mennesket, som bare en noen få hundre tusen år, må fare ytterst varsomt og forsiktig fram når man skal gripe inn i deler av et system som henger nøye sammen og hvor de enkelte delene er avhengig av og påvirker hverandre. Vi må ikke glemme at naturen stort sett har styrt seg selv fram til vår tid og at det er først nå at menneskets inngripen har gjort et kvantitativt sprang. Selv under kommunismen vil det av ulike årsaker kunne være «ønskelig» å forsere fram forskningen, noe som kan gjøre stor skade både på mennesker, dyr og planter. Hvem bestemmer tempoet? Den samme verdensregjeringen?
MF har lett for å argumentere ut fra en idealtilstand, det kommunistiske samfunn. Men det vil vel finnes skarpe og dyptgripende motsigelser også i det kommunistiske samfunn? Menneskene vil også ha ulike behov og interesser under kommunismen og utvikle seg i utakt. I MF sitt «frihetens rike» vil det derfor også foregå uønskede og uansvarlige inngrep i naturens naturlige syklus. Hvem skal styre slik virksomhet? Poenget med skepsisen i Miljølagets svar til MF, er at man oppfatter at MF har en overdreven tro på at det er selve systemskiftet som vil endre tingenes tilstand til det bedre for menneskene. Men glemmer han ikke da at bak systemene står det mennesker? Spørsmålet blir i siste instans hvordan man sikrer en forsvarlig utvikling i praksis.