Debatt: Kapitalkreftene på offensiven. Hva gjør miljøpartiet Rødt?
Av Per-Gunnar Skotåm
Boye Ullman og Isak Lekve svarer i Gnist nr. 4 2020 på mitt debattinnlegg i Gnist nr. 3 2020 om havvind.
Jeg takker for et saklig tilsvar og registrerer med tilfredshet at de to forfatterne bekrefter mine hovedpoeng om at all vindkraft, og havvind spesielt, krever store tilskudd fra statlige støtteordninger og finansiering som dekkes opp ved ekstra påslag på strømregningen som betales av ordinære husholdningskunder i Norge.
Av Per-Gunnar Skotåm er sentralstyrerepresentant i Rødt og sitter i fylkestinget for Rødt Nordland.
Foto: Nicholas Doherty
Forfatterne og undertegnede har også en felles plattform knyttet til motstand mot Acer-avtalen. Vi er mot bygging av NorthConnect-kabelen og andre nye utenlandskabler med påfølgende krafteksport og høyere priser på elektrisk energi i Norge. Dette vil bli en langsiktig trussel mot den kraftforedlende industrien i Norge om/når energikostnadene øker gjennom et felles energimarked. Jeg antar også at vi er enige om at det antall kabler som finnes innafor det nordiske samkjøringsnettet, er tilstrekkelig for å ta opp de årlige variasjoner i nedbør og strømproduksjon gjennom fornuftig utveksling mellom de nordiske land.
Uenigheten mellom oss dreier seg om flere andre spørsmål. Har Norge eller er Norge i ferd med å få mangel på fornybar elektrisk energi?
Lekve/Ullman argumenterer for at Norges årlige gjennomsnittlige energioverskudd på ca. 10–15 TWH er ferd med å bli borte blant annet på grunn av planene om elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon med strømforsyning fra fastlandet. Nå er både Lekve/Ullmann og undertegnede enige om at elektrifisering av produksjonsanleggene på norsk sokkel ikke vil spare et eneste gram CO2. I dag produseres den nødvendige strømmen ved hjelp av gasskraftverk på produksjonsanleggene hvor det benyttes gass fra produksjonen. Ved elektrifisering fra land med store kostnader, noe Lekve/Ullmann dokumenterer, vil den innsparte gassen bli eksportert og gi CO2 utslipp der den forbrukes. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon markedsføres som et miljøtiltak, men det er det motsatte som skjer fordi elektrifisering fra land vil øke de totale karbonutslippene. Til tross for at Lekve/Ullmann er enig i dette, legger de likevel til grunn at nettopp for å elektrifisere norsk sokkel, bør flytende vindkraftanlegg som på Hywind Tampen bygges. Skulle det oppstå en situasjon med minkende kraftoverskudd i Norge kan dette kompenseres med rehabilitering av eksisterende vannkraftverk som forfatterne sjøl er inne på. Dette vil kunne bidra med i området 6–15 TWH i årlig merproduksjon med små miljøbelastninger.
Mitt svar er at politiske miljøaktivister i og utafor Rødt må fortsette kampen mot elektrifisering av norsk sokkel siden det vil forverre klimaregnskapet, og er et uttrykk for et utslag av politisk anstaltmakeri innafor en på mange måter fornuftig klimaavtale innafor Parisavtalen. Anstaltmakeriet består i at det er reduksjonen i CO2 utslippet på hvert lands territorium som regnes med. Det betyr at den gassen som forbrennes på feltet for å drive gasskraftverk på plattformene, er med i det norske regnskapet. At denne besparelsen av gass eksporteres og forbrennes andre steder blir ikke med i det norske regnskapet, men det framstår som en reduksjon for Norges del – men vil ikke være det i global sammenheng. Tvert om vil klimagassutslippene øke ved etablering og bygging av anlegg for elektrifisering om det så er fra land eller fra flytende vindkraftverk.
Det blir derfor noe uforståelig at Lekve/Ullmann aksepterer et premiss som de er uenige i (nødvendigheten av å elektrifisere norsk sokkel), som grunnlag for å argumentere for utbygging av store vindkraftanlegg hvor Hywind Tampen er ett av disse. For øvrig vil jeg henvise til en artikkel av Mads Løkeland-Stai som dokumenterer hvilke enorme subsidier/gavepakke fra staten til Equinor denne utbygginga vil utløse. https://tronderrod.no/author/mads-loekeland/
Det er ingen overraskelse for lesere av Gnist at kapitalistiske selskap forsøker å øke sin fortjeneste gjennom bedre rammevilkår ved å få bedre skatteforhold, gjerne statlige tilskudd og økt produktivitet og senkning av lønns- og arbeidsvilkår.
Min artikkel i Gnist nr. 3 2020 tok for seg denne offensiven knyttet til et slags ultimatum fra de norske oljeselskapene overfor myndighetene og Stortinget for radikalt bedre skattevilkår med en trussel om manglende iverksetting av allerede vedtatte utbyggingsprosjekt. Sjøl om kravene om bedre skattevilkår hadde vært der lenge, ble koronasituasjonen og den sjokktilstanden Norge på mange måter var i fra midten av mars 2020, utnyttet maksimalt. Massepermitteringer og trusselen om stor økning i arbeidsledigheten ble utnyttet omtrent som eksemplene forfatteren Naomi Klein beskriver i sin bok Sjokkdoktrinen (Oktober forlag, 2008).
Ved stortingsbehandlinga 11. juni 2020 fikk oljeindustrien det omtrent som de ville. Astrid Meland er den som klarest har formulert hva dette dreier seg om i en kommentator i VG 8. juni seg om. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co
Skatteregimet som ble vedtatt 11. juni, er første ledd i en langsiktig strategi fra olje- og verkstedindustriens side for å plassere sugerøret ned i statskassa representert ved oljefondet. Hva andre og tredje ledd består av, drøftes i min artikkel i Gnist nr. 3–2020.
Motstanden mot vindkraftanlegg på land er i ferd med å utvikle seg til en folkebevegelse. Her deltar også Rødt-medlemmer for fullt og partiet Rødt målbærer protestene i alle fora det er representert.
Etter hvert som forståelsen for hvilke miljøproblemer også havvindutbygging vil medføre, vokser også protestene her. Hvilket parti skal målbære og organisere disse protestene? 4–7 mars avholder Rødt sitt landsmøte. For miljøets skyld håper jeg dette blir et klarsignal for at miljøpartiet Rødt kaster seg inn i kampen. Også mot havvind.
(Foregående innlegg ligger på marxisme.no, red.)